søndag 25. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 17: Santuario de Nuestra Señora de Codés - Los Arcos

Lengde: 27.0km (510.0km), tid brukt: 07:00.
Veimerking: Dårlig, omtrent fraværende.
Vær: Overskyet, men fint etterhvert.


Etter den lange turen igår, hadde jeg idag planlagt å ta meg en kortere tur. Gå til Los Arcos for å mingle med pilegrimene og mimres de gode dagene på Caminoen igjen. Jeg så fram til en kort dag og få slappet litt av, men slik ble det ikke til. Idag bød veimerkingen og beskrivelsen av ruten i guideboken meg på store problemer. Jeg visste at i Navarre så ville merkingen av ruten omtrent være bleket bort av solen, men ikke at jeg ville møte på det så fort.

Iglesia del Santo Sepulcro i Torres del Rio.

Tilbake i Torres del Rio var jeg den seneste avgårde, pilegrimene sto som vanlig grytidlig opp og fortsatte videre på den lange veien til Santiago de Compostela. Jeg spiste to frokoster og så dro jeg og, tilbake til Santuario de Nuestra Señora de Codés i taxi. Turen ble relativ dyr, men gitt at jeg ble kjørt gratis ned og det er såpass billig å overnatte på pilegrimsherbergene gjorde det ikke noe. Tilbake under Sierra de Codés var det igjen stille.

Santuario de Nuestra Señora de Codés om morgenen.

På himmelen lå skyene rimelig tett, men i små gløtt slapp lyset fra solen gjennom, som klare stråler i luften. Det ga et eiendommelig lys og nyanser til landskapet nedenfor der ruten gikk videre fra Santuario de Nuestra Señora de Codés. Ett eller annet sted der nede blant de lave undulerende åsene går Caminoen og rekken av pilegrimer som sakte beveger seg langs den, her oppe sto jeg alene. Oppslukt betraktet jeg de forskjellige lagene i landskapet som lyset dannet.

På vei fra Santuario de Nuestra Señora de Codés mot Otinano, ett bemerkelsesverdig lys over slettene i Navarre.

Der ruten nå går eksisterer det ingen merking, jeg må helt og holdent stole på guideboken for å komme meg fram. Ruten har på ett vis bokstavelig talt forsvunnet. På GPS'en er ruten like forsvunnet og død, jeg visste at jeg kom til å få problemer når jeg merket at jeg bare kunne se den første seksjonen på den. Jeg må krysse over jorder, finne jordbruksveier, telle antall meter jeg går, men jeg finner fram. På det høyeste punktet der ruten krysser over en åsrygg, får jeg bekreftet at jeg er på rett vei, ett enslig veimerke på et tre. Kan vel klassifiseres som litt spenning underveis. Ruten ned mot Desojo er en spennende og forlatt sti gjennom et rotete terreng.

Ned mot Otinano, et flatere landskap venter meg, men fortsatt er det noen åser og høyder å se. Som Monjardin til venstre i bakgrunnen, som jeg for fem år siden sto på toppen av å speidet utover Caminoen fra ruinene av Castillo de San Esteban.

Verre skulle det bli. Etter Desojo tar ruten av på en grusvei. Her florerer det av veimerker, snodig nok, men etter det er det stopp. Full stopp, som å si at i den retningen går ruten, men nå er du på egenhånd, takk og farvel. Jeg havner først en kilometer på avveie, ute på et lite jorde på en liten kolle. Dit kom jeg etter å ha fulgt guideboken som ba meg ignorere tre avkjørsler til høyre. Jeg telte tre avkjørsler og fortsatte så videre, den tredje grusveien jeg ignorerte visste seg å være den rette.

Kirken i Otinano med Sierra de Codés-ryggen som jeg gikk over igår.

Landskapet rundt hadde nå begynt mer og mer å likne på landskapet som jeg husket fra Navarre når jeg gikk Caminoen. Avrundede bølgete lave åsrygger gjennom et kultivert område. Trivelig, men det druknet nå i frustrasjonen. For å hjelpe meg hadde jeg nå tatt på meg GPS'en for å kunne måle nøyaktig hvor langt jeg hadde gått. I guideboken sto det at jeg skulle gå 1.4km og ignorere grusveien som gikk til høyre og kort tid etter en grusvei til venstre. Etter å ha gått omtrent fire kilometer kom jeg til landsbyen Mués, som ikke lå på ruten. Jeg var ikke glad, min korte dag hadde blitt til en lang dag, å gå de fire kilometerne tilbake var ikke en fornøyelse. Den rette veien etter 1.4km var grusveien til høyre (beklager, John).

Et vindu mot Sierra de Codés med toppene Joar og Laplana.

Dette førte nå til at når jeg befant meg ved det lille kapellet dedikert til Santa Teodosia, var jeg usikker på hvor ruten gikk videre. Og jeg var lei. Fra kapellet kunne jeg se Los Arcos. Helt bevisst tok jeg den ruten som gikk i direkte retning dit, GR1 eller ikke. Jeg strenet gjennom terreng og åkre, helt til det ikke gikk lengre, og måtte la me føre videre på en grusvei. Et svakt veimerke avslørte grusveien som GR1. Når jeg ankom Los Arcos hadde jeg gått nærmere tre mil, det skulle ha vært en avslappende tur på under to. Føttene mine hadde likevel overrasket meg, jeg var sliten, men de føltes ikke like vonde som før.

På feil vei med utsikt mot ryggen og Ermita de Santa Teodosia hvor den rette ruten passerer forbi.

Når jeg gikk Caminoen gikk jeg stort sett rett gjennom Los Arcos og kom til småbyen fra øst, nå kom jeg inn fra en annen retning. Ingenting hadde flyttet på seg, bygningene sto på akkurat samme stedene, gatene så like ut. Som i Torres del Rio, det var likt som den gang. Som ventet var det allerede mange pilegrimer å se, men jeg skulle ikke dele sovesal med dem denne gangen, jeg gikk for ett rom for meg selv på et pensjonat (Mavi).

Ermita de Santa Teodosia med Joar og Laplana i bakgrunnen.

Denne gangen ble jeg mer sittende og observere pilegrimene fra siden, med mine egne minner som bakteppe. Jeg kunne se den samme haltende gangen, latteren som satt løst over en kald øl etter at dagens pilegrimsferd var ferdig, høre den samme diskusjonen om hvilke herberger som fantes i neste stoppested, om Santiago som en uviss skjebne i det fjerne. Historiene som gjentas år for år, dag for dag, pilegrim for pilegrim. Menu del peregrino, idag som igår, jeg og.

Kuppelen i Iglesia de Santa Maria, Los Arcos.

Senere på Caminoen etter Los Arcos ble jeg forklart hvor pen kirken i småbyen var, Santa Maria, jeg hadde ikke vært inne og sett på den. Jeg bøtet på det nå, er ikke religiøs av meg, men det var en liten synd å ikke gjøre det da. Los Arcos markerer også starten på de flate slettene i Navarre som ruten går gjennom, en kan nå bare stjele et misunnelig blikk bakover til Sierra de Codés. Planen for imorgen er å gå til ruinene av Baigorri og overnatte i telt der.

Dagen toner ut til Alright av Jamiroquai...

Skygge av reliefer i Santa Maria-kirken i Los Arcos.

<- Santuario de Nuestra Señora de CodésLarraga ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar