onsdag 21. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 13: Tuesta - Armiñón

Lengde: 35.2km (393.1km), tid brukt: 08:45.
Veimerking: God.
Vær: Tåke i første del av dagen, klar blå himmel i den andre.


Idag var med rette en todelt dag, hvor jeg gikk til Armiñón. I den første delen av dagen lå tåken tett om landskapet, men når jeg kom til Fontecha lettet det og i resten av dagen var det strålende vær. Paradoksalt nok, etter alt mitt savn etter solskinn og en klar blå himmel, så var det vandringen i tåken som var den beste delen av dagen. Fra Armiñón tok jeg en taxi til Miranda de Ebro.

På vei fra Tuesta om morgenen, tåken ligger tykt om landskapet, landsbyen og Nuestra Señora de la Asunción.

Å gå i tåken var derimot ikke ille, jeg kunne ikke se for meg at alle åkrene og jordene jeg gikk forbi ville by på noe spesielt, men i tåken ble disse opphøyd til ett mystisk landskap. Definitivt kult. Eneste tåken førte til av problemer, var at jeg måtte følge ekstra nøye med på veimerkingen, mange av dem forsvant i de veldig lavtliggende skyene. Jeg gikk fem kilometer i dette tåkehavet, henført blant tusser og dverger, før jeg kom til Salinas de Añana.

Stiskilt i tåken mellom Tuesta og Salinas de Añana.

Tåken ga også Salinas de Añana et ekstra lag av mystikk. Når jeg kom til saltverket etter å ha gått igjennom landsbyen, måtte jeg bare stå stille og ta hele settingen i øyesyn. Dette var et fantastisk sted, lettere surrealistisk og uhyggelig (på en positiv måte). Og tåken gjorde inntrykket bare enda sterkere, jeg tror ikke opplevelsen av stedet hadde vært like kraftfullt hvis det hadde vært pent vær. Saltslettene lå som terrasser av tre oppover åsene som forsvant inn i tåken.

Salinas de Añana, ett noe surrealistisk og uhyggelig sted på en positivt måte.

I henhold til guideboken så jobbes det for at stedet skal komme på verdensarv-listen til Unesco. Ikke vanskelig å forstå, jeg hadde vansker med å løsrive meg fra stedet. Med landsbyen i ryggen gikk ruten først ned og så rundt saltverket. Små irrigasjonskanaler av tre gikk på siden av stien, jeg kunne se over salt-terrassene til landsbyen på andre siden som i likhet med åsen bak meg også forsvant i skyene. Til slutt gikk jeg opp i skyene og åsene rundt.

Lago de Arreo-Caicedo de Yuso, man kan knapt skille vannet fra skyene.

Den mystiske vandringen i tåken fortsatte. På et jorde var det flere bomullsdotter i tåken, som viste seg å være sauer. Overflaten av Lago de Arreo-Caicedo de Yuso kunne jeg omtrent ikke se. Ruten gikk rundt vannet, jeg kunne se ned mot det, men hvor skyene sluttet og vannet begynte var umulig å vite. Det kunne vært et bunnløst dyp. I gresset hang det spindelvev glinsende av kondens. Skjult under tåken entret jeg en eventyrskog, som en glemt skog man leser om i en roman. En liten gruppe andre vandrere passerte meg gjennom skyene i skogen, bare det å møte noen få, fikk det til å føles folksomt.

Fra Lago de Arreo-Caicedo de Yuso til Fontecha gikk ruten gjennom en skog gjort om til eventyrskog i tåken.

Eventyret var over når jeg kom til Fontecha. Skyene lettet og trolldommen ble opphevet. En nederlender jeg møtte, bosatt i landsbyen, uttrykte sinne over Norges avgjørelse om å tillatte felling av ulv, han visste tydelig mer enn meg om hva som foregikk hjemme. I Fontecha tronet det to forsvarstårn fra Middelalderen, jeg forsvarte magen med en lunsj i den lokale baren. Når jeg kom ut igjen, var det en blå himmel som møtte meg.

Ett av de to forsvarstårnene fra Middelalderen i Fontecha, tåken har lettet.

Dessverre forsvant noe av magien av dagen når tåken forsvant, til tross for solskinn og klar blå himmel. Den andre delen av vandringen var behagelig og trivelig, men ikke like interresant. Lave åser, kulturlandskap og jorder, lett utsikt og flere små landsbyer var fellesnevneren for denne delen. Gjennom et tørt og åpent landskap fram til jeg krysset en stor vei, gjennom skog etterpå.

En rev på flukt fra vandreren rett før Caicedo de Yuso.

Jeg møtte på den lille vandrergruppen igjen i Caicedo de Yuso. En rev lå og solte seg på stien rett før landsbyen, den fikk fart på beina når den oppfattet meg (i ett forsøk på å snike meg sakte inn på den for å ta et bilde). Til nå hadde det vært en ensom vandring, jeg har vært overrasket over hvor få jeg har møtt så langt. Stort sett har det bare vært meg alene. Etter Salcedo møtte jeg på den første andre vandreren som gikk GR1, Colin, som kom gående i motsatt retning. Vi ble først stående begge to og klø oss i bakhodene, det virket som at vi begge var overrasket over å møte en annen sjel på ruten.

Ett optisk telegraf-tårn fra 1900-tallet ovenfor Armiñón.

Så tødde vi opp og ble stående og snakke en liten stund. Han skulle bare gå en liten del av ruten og ville i denne omgang bare gå til Reinosa. I motsetning til meg som ikke hadde fått sove noe særlig i teltet, hadde han teltet og klarte ikke å sove på hotell og lignende. Han advarte meg om at det omtrent ikke fantes veimerking i Katalonia, men jeg tror han mente Navarre. Kort tid etter at vi hadde gått hver vår vei igjen, kom jeg på at jeg hadde glemt å advare han om den ekstremt overgrodde stien full av tornekratt rett før vi møttes.

Utsikt over Miranda de Ebro fra et utsiktspunkt ovenfor byen. Nedenfor gamlebyen, på den andre siden av broen og elven ligger den nyere delen av byen.

Stående, med utsikt over det flate området som huser Miranda de Ebro, sto et optisk telegraf-tårn, det var det mest interessante på denne delen av turen. Stikkende ut på tuppen av en trekledt klippe, kunne jeg skimte tårnet en stund før jeg kom til det. Kryssende Castille y Leon er det 52 slike tårn. Jeg misset på veimerkingen ned fra tårnet og tok en annen rute ned før jeg snublet inn på ruten igjen rett før Armiñón. Når jeg ankom landsbyen var jeg sliten, dette var den tredje dagen på rad hvor jeg gikk over tre mil. Føttene var ikke helt glade.

På en park i den nye delen av Miranda de Ebro var det noen som hadde kledt trærne i forskjellige hekleverk.

I Miranda de Ebro tok jeg inn på Hospederia el Convento, ett litt dyrere alternativ enn ønsket, men jeg ønsket ikke å bruke tid og krefter på å vandre rundt på leting etter et bedre alternativ. Bedre å vandre rundt i byen etterpå og se litt på livet der. Ett avbrekk fra den litt ensomme vandringen på ruten ellers. Jeg hadde en fin ettermiddag og kveld i byen. Tok en tapas-runde som middag, gikk fra sted til sted og spiste små delikatesser. Det var en god slutt på dagen.

<- TuestaAlto de Molino ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar