torsdag 27. oktober 2016

(GR1 Sendero Histórico) Dag 49: Orriols - Sant Marti de Empuries

Lengde: 25.0km (1429.4km), tid brukt: 7:50.
Veimerking: God, med ett stygt unntak.
Vær: Flott.


Av alle vandringene mine, så er dette den mest spesielle siste dags morgen av dem alle. Når man har gått så langt, så er det enda rarere å vite at man har gjort det. Jeg spiser en god frokost, og gjør meg klar til å ta taxi tilbake til Orriols. Med en signifikant forskjell. Siden ruten vil ta meg tilbake til Camallera kan jeg la sekken bli værende igjen og vertinnen er glad for å kunne hjelpe til. Noe som betyr at jeg kan gå de første syv kilometerne med lett sekk. Føttene mine bør juble av den grunn. Slutten på denne vandringen passer ellers bra til navnet på ruten, når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries vil alle opplevelsene mine underveis ha gått over i historien. De vil dvele rundt alle de forlatte landsbyene og fordums tårn, borger og broer som tidløse tråder vandrere etterlater seg.

Rødrosa himmel over Pyreneene i nord om morgenen i Camallera.

Lettere på ryggen er jeg tilbake i Orriols. Ruten går ut av landsbyen under en liten undergang, det er merker av en Camino her og. Nok en ukjent en, det går Caminoer over alt i Spania, nesten som om at enhver anstendig landsby her skal ha en av dem gående gjennom seg. Ruten fortsetter videre i et landslig landskap, som også her blir brutt av en motorvei, men denne gangen kan man gå under den. En mindre vei krysses så, hvor skiltingen sier at GR1 følger veien sørover, men jeg aner ugler i mosen og etter å ha sett i guideboken følger jeg i stedet grusveien vestover. At det viser seg å være korrekt blir jeg likevel overrasket over. Til Camallera er ruten lignende som gårsdagen, men er nå mer lettere og lysere til sinns. Landsbyen er større enn det jeg først trodde.

Ruten ut fra Orriols.

Etter å ha hentet sekken min og tatt en pause med noe å drikke, samt litt enkel mat, legger jeg ut på den siste strekningen på turen med alt av oppakning på ryggen igjen. Jeg synes det er rart hvor forskjellig landskapet fortoner seg her i henhold til hva det gjorde på gårsdagens vandring fra Banyoles. Det har ikke endret seg på noen spektakulær måte, utsikten byr ikke på noen nye overraskelser. Fortsatt et skog- og slette-landskap. Bare hyggeligere muligens. Den knøttlille grenden med navn Pins er knapt merkbar når man går gjennom den.

En gjeter med sin saueflokk utenfor Camallera, klokketårnet til kirken i landsbyen i bakgrunnen.

I lavlandet blir selv små åser høye og fra en åsrygg danner horisontene en spesiell utsikt. I nord kan jeg nå se Pyreneene igjen, gradvis synkende nedover. I øst, ligger havet, Middelhavet. Målet er i sikte, et eller annet sted der ved breddene til havet ligger Sant Martí d'Empúries. Jeg er oppspent på den korte vandringen over den lille åsryggen, før ruten kryper videre mot ett kort innslag av kjente feiltak på ruten.

Jeg går feil, ser ikke at veimerkingen angir en mer unnselig sti som forlater skogsveien, mulig det egentlig heller ikke er noe veimerke som gjør det. Det er ikke noe ukjent fenomen på GR1. Resultatet er uansett likt som før. Kart, rutebeskrivelse og det jeg ser stemmer ikke overens. Skogsveien danner ett kryss, og det er ikke noe som angir hvilken utvei jeg skal gå. Frem og tilbake er like langt, flere ganger. Jeg får hjelp i baren til en skytebane i enden av den ene utveien. Den stillheten som er, brytes av smellene på vei tilbake til GR1.

Kirken i Camallera, legg merke til tegningen av en kirke utenfor dørene til kirken.

Siste dagen på en langtur er alltid litt av et paradoks, spesielt på en av denne lengden, på den ene siden er man glad for å være ferdig. På den andre siden, så ønsker man egentlig å fortsette å gå, å fortsette eventyret, ikke komme ut av rytmen og livet man har vendt seg til. Ønsket om å se hva som venter en rundt neste sving. Oppdage det nære ukjente. En ting som ikke er ukjent derimot, er at jeg nærmer meg slutten. Selv åsene flater ut etter hvert. Vegetasjonen skifter gradvis til å ligne på det vi forbinder med landskapet rundt Middelhavet. Lukten av det endres også. Gårsdagen kan i så måte sies å være i ingenmannslandet mellom høylandet og lavlandet. Pyreneene blir mer og mer synlige der horisonten flater ut nord for meg.

På ruten på den siste dagen, her på feil vei.

Viladamat er det siste stedet jeg kommer til før jeg vil være i Sant Martí d'Empúries. Det er ingen andre landsbyer, grender eller småbyer å gå gjennom før jeg står ved bølgene. Det er relativt stille, i motsetning til veien som farer hurtig forbi utenfor. Jeg bestiller en bocadillo i en bar, men må belage meg på å vente litt, brødet var ikke klart. En stor cerveza con limon føler jeg at jeg kan påkoste meg nå. Fire kilometer igjen, adskillig flere bak meg. Faren min, Jan, er nå allerede framme, men han har sluppet å gå omtrent over hele Spania for å komme dit.

Havet til slutt. Fra toppen av en liten åsrygg kunne jeg for første gang skue det blå vannet til Middelhavet.

Flatt er ordet på det siste landskapet jeg går gjennom, men det er ikke kjedelig flatt. Jeg vandrer forbi store sletter med hvite blomster, med fjellene der GR11, HRP og GR10 også går inn i sine siste spor i bakgrunnen. En liten slange snor seg over ruten. I dag har ikke føttene plaget meg, heldigvis, men så har jeg jo og sluppet å bære å sekken så veldig lenge på min siste dag. Litt lengselsfullt ser jeg likevel tilbake, når jeg går inn på veien ned mot Rose-bukten.

Malte fliser på en vegg i Viladamat.

Her virker trærne og vegetasjonen nesten fremmede når jeg ankommer, så forskjellig som de er fra de landskapet jeg har passert gjennom. Fra kalksteins-fjellene i Picos de Europa til de blå bølgetoppene til Middelhavet. En annen verden. Jeg er framme ved veis ende. Foran meg ligger havet og det er ikke lenger noen vei videre. Lydet av bølgene slår mot stranden. 49 dager tok det meg å gå GR1. Det har vært 49 dager med slit, smerter, glede, kjedsomhet, følelser, store opplevelser, forlatte opplevelser, spøkelser, små opplevelser, irritasjon, stolthet, glede. Det har vært et eventyr, men nå er det over. Og et annet begynner.

På de flate slettene langs kysten av Spania. Store sletter med hvite blomster og Pyreneene i bakgrunnen.

Det er likevel noe rart å gå så lenge, uten å møte veldig mange andre, for så at den første man møter når man er framme er sin egen far. På den andre siden, merkverdig naturlig. Jan sto nede på stranden, mens han ventet på meg, når jeg tok mine siste skritt bort til kanten av Middelhavet.

I Sant Martí d'Empúries.

Jeg har ikke gått i nesten to måneder og over 1400 kilometer til Middelhavet og en strand, for så ikke å bade. Det får bli det siste jeg gjør på GR1, å svømme i havet der ruten ender på sin ferd gjennom det nordlige Spania til den lille landsbyen og ruinene, Sant Martí d'Empúries. Etterpå kaster jeg buksen som så trofast har blitt brukt på alle mine lange vandringer, nå har den gjort jobben sin, er slitt ut. Det hadde kanskje vært mer passende å gjøre som det blir gjort ved Finisterre etter endt Camino, å brenne buksen opp i et symbolsk bål, men jeg tror ikke det blir like godt mottatt her (det gjør det ikke helt der heller). Buksen blir borte uten større seremonier.

Etterpå tar vi en runde i den lille landsbyen og ser på ruinene. Så setter vi oss ned og en tar en drink, for deretter å forlate GR1 og kjøre til Cadaques. Nå har jeg noen rolige dager i Spania sammen med faren min foran meg, men det er en annen historie enn Sendero Histórico.

En sliten vandrer framme ved målet i Sant Martí d'Empúries og Middelhavet, 49 dager etter å ha satt ut ifra Purto de Tarna. Et eventyr er over...et annet begynner.

<- Orriols

onsdag 26. oktober 2016

(GR1 Sendero Histórico) Dag 48: Besalú - Orriols

Lengde: 37.5km (1404.4km), tid brukt: 9:51.
Veimerking: Totalt sett dårlig.
Vær: Fint, med lette slør av skyer.


Det er litt rart å stå opp og vite at en bare har en overnatting igjen før en er framme. Til kysten er det fortfarende litt over 6 mil, men jeg er likevel bestemt på å gjøre en innsats på vonde føtter for å klare det på to dager. Årsaken til at jeg har presset meg litt mer mot slutten av turen er at min far hadde bestemt seg for å reise ned og møte meg når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries, noe jeg ser veldig fram til. Hvor jeg vil gå til er dog et spørsmålstegn. Banyoles er for kort, til Camallera i overkant langt, ikke et sted tilgjengelig i mellom. Og jeg sliter fortsatt med å sette opp teltet mitt for nære folk og. Mine planer om å telte mest mulig langs ruten har blitt en litt pinlig affære.

Besalú, om morgenen på nest siste dag.

Det fine med å starte tidlig er at jeg får Besalú for meg selv, både gatene og broen. Når turistene sover går det en enslig vandrer med en ryggsekk på gjennom de trange gatene, mens lyset på himmelen blir klarere og klarere. Det er en majestetisk start på turen å gå over broen, med Middelalderens bygninger i ryggen. For så å gå feil, da merkingen virker like gammel og ikke har tålt tidens tann. Den dårlige veimerkingen skal forfølge meg på denne dagen og.

En gård som forbipasseres mellom Besalú og Serinyà.

Behagelig nok kan det sies om de første minuttene en går ut ifra Besalú, hvis en ikke tok feil vei som jeg gjorde og fulgte GR2 i stedet. Forvirret blir man i hvert fall når man ved et kryss ser de røde og hvite stripene ved siden av de to andre mulighetene man kan velge mellom ved krysset. Ikke uventet tar jeg det gale valget, igjen, og følger trofast merkene til ingenting leder videre fra en gård med sinte hunder, heldigvis i løpestrenger. Etter å ha snudd viskes sporene til ruten ut nede ved veien, som jeg følger til jeg kommer til en enda mer traffikert vei. Jeg så for meg at jeg måtte følge den veien rundt omrent til Serinyà, men med tanke på hvor stor trafikk det er på veien, er det en veldig dårlig idé. Igjen, hva nå?

En liten akvedukt av et slag som ruten passerer under på vei ut av Serinyà.

Nå går jeg tilbake igjen og gjør en sertifisert gjetning på hvor ruten går. Og treffer heldigvis rett. Ikke mye kan sies om ruten fram til Serinyà, det er mer spenning fortonet med å finne fram enn det en ser ved siden av det en prøver å finne fram til. Det er en spenning jeg kan være meg foruten. Serinyà har noen bygninger med nevneverdig arkitektur, ellers lite. Utenfor derimot passerer jeg forbi et område som skal huse noen prehistoriske huler.

Ruiner rett utenfor Banyoles, Patro de Banyoles står det under statuen.

Ruten videre til Banyoles er om mulig enda mer pregløs. Flate jorder, langs traffikerte eller støvete veier. Men fra noen ruiner før nedfarten til byen er det en fin utsikt over Estany de Banyoles. I turist-byen har jeg ikke lyst til å være lenge, men kaster likevel bort for mye tid på å sjekke opp hvor jeg kan finne et sted for å overnatte senere. Får hjelp i det lokale turistkontoret, men ender opp med å ordne det selv. Markedsdag i byen, så det er fullt av folk i sentrum. Før jeg går, spiser jeg lunsj på en kafé på samme plass som markedet holdes. Det er bursdagen til hun som jobber i kaféen, så da blir det litt ekstra snacks på meg.

Estany de Banyoles i høstlige farger, vannet ble brukt til ro-konkurransene under OL i Barcelona.

Ruten ut av Banyoles tar en svingete kurs gjennom byen, forbi et kort besøk i Santa Maria Turers kirken (14-hundre tallet) og St Stephen klosteret. Som er stengt, men jeg føler at jeg har hatt min andel av klostere nå, så jeg blir ikke veldig skuffet av det. Forstadene passeres, så er jeg ute, som føles godt. Banyoles ble for travel for min smak. Å finne veien ut gikk derimot merkvedig uproblematisk, noe jeg ikke hadde ventet meg. Forhåpentligvis er de to milene til Orriols som ligger foran meg mer stille og rolige. Man trenger ikke å gå ned til Banyoles egentlig hvis man ikke vil, ved Melianta går ikke ruten langt unna der GR1 går ned til Banyoles. Melianta byr på en påminnelse om Banyoles, er nærmest for en søvnig forstad å regne, men nå venter skogene meg.

Glassmalerier i Santa Maria Turers kirken.

Etappen til Orriols er ingen stor etappe på GR1, men bedre enn den forrige etappen fra Besalú. Etter landskapet tidligere på ruten er dette noe av en nedtur. Verst er det at føttene mine nå gjør vondt hele tiden. Skarpe stikk i sidene. Kombinert med det noe kjedelige vandringen gjør det denne dagen til en liten minnesverdig opplevelse. Veimerkingen er til tider og lite å stole på. En trio av skuffelser med andre ord. Hva som har forårsaket at jeg har vondt i beina har jeg ikke kommet til bunns i. Jeg har gått langt og noen ganger lengre enn ønsket, men det er ikke nok til at jeg opplever disse smertene. Heller mer mot at jeg ikke har vært flink nok til å holde skoene mine vedlike og at de har stivnet litt for mye her nede. For mye press mot sidene av føttene.

Litt mer utsikt enn vanlig på denne etappen, mellom Banyoles og Orriols.

Turen går dessverre på mer asfalt enn det jeg hadde blitt forespeilet. Innimellom lukter det fjøs av en annen verden. Jeg kunne nok ha unngått mye av dette, ved ikke å ha lagt ut på en etappe på over 3 mil. Dagen har likevel ikke vært helt uten lyspunkter. Deler av ruten gjennom skogen etter Centenys var beroligende for sansene. Innimellom, komponerte behagende skogs- og ås-landskap. Mot slutten er det ett flott lys. Ruten krysser en traffikert motorvei, med trailere brølende forbi. En vond passering, løpende over, for en med vonde bein. Orriols er ikke store stedet, likefull er det trange porter man må gjennom for å komme inn i landsbyen. Det er en fin kirke her, San Ginés, og et gammelt slott, nå konvertert til et fasjonabelt hotell, L’Odissea de l’Empordà. Stengt for øyeblikket. Jeg skal uansett ikke overnatte her. Utenfor kirken setter jeg meg ned og slapper av, lar de verkende føttene få hvile.

Sopp langs ruten.

7km videre på ruten ligger Camallera, der har jeg fått ordnet med et rom på Pension L’Avi Pep. Jeg har ikke tenkt å gå dit, nå. De sa jeg bare kunne ringe å si ifra, så ville de ordne taxi for meg. Etter en kort stund, ruller den så vidt inn mellom de trange portene til Orriols. I Pension L’Avi Pep møtes jeg av en vennlig og gjestmild vertinne, jeg føler meg velkommen. Om ettermiddagen og kvelden gjør jeg ikke stort annet enn å slapp av i den tilhørende baren og restauranten. Fotball på tv’n (Real Madrid), burger, øl. Bare å slappe av føles bra. Det er en noe merkelig stemning i sinnet mitt nå. I morgen er jeg ferdig, det har vært en lang vandring og nå er det altså bare en dag igjen. Jeg var usikker på om jeg ville holde ut hele veien.

Ruten, som går på en skogsbilvei, snor seg på sin vei over lavlandet, på vei til Orriols.

Litt trist at den nest siste dagen på vandringen ble den verste. Dette har vært en veldig kjedelig tur, med føttene skrikende hele tiden og en tur hvor deler av ruten er så dårlig merket at en konstant går og lurer på om en er på rett vei. Uansett, jeg er glad, Middelhavet venter.

I Orriols, San Ginés kirken.

<- BesalúSant Martí d'Empúries ->

tirsdag 25. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 47: Oix - Besalú

Lengde: 24.4km (1366.9km), tid brukt: 6:55.
Veimerking: Veldig god fram til Tortellà, ekstremt dårlig etterpå.
Vær: Overskyet, noe regn, så litt lettere etterhvert.


Klokken tikker og går mot slutten av turen, nå er det ikke mange mil igjen til bølgene til Middelhavet møter meg. Idag sto det ikke den lengste vandringen foran meg, da jeg var adamant på at jeg ville få med meg Middelalderen i form av Besalú på veien, og ikke bare som en stopover underveis. Jeg ville ha kvelden og natten på stedet. Årsaken var at Besalú konkurrerer med Sos del Rey Católico om tittelen den best bevarte byen fra Middelalderen på GR1. Jeg bryr meg ikke så om hvilke av de to som er den best bevarte, men når jeg leser det sier det meg mye om hva jeg kan vente meg når jeg kommer til byen, jeg gleder meg mye. Underveis tok ruten meg på en berg- og dalbane av følelser, hvor høydepunktene kom i starten, og bunnen ble nådd senere.

De kjegleformede fjellene i L'Alta Garrotxa.

Morgenen starter som kvelden sluttet igår, med regn utenfor dørene til overnattingsstedet. Frokosten bringer med seg rikelig med mat. Japaneren vil reise med taxi til Olot og så videre derfra til Camporodon, minner fra GR11 (ruten står på listen min). Noen vil kalle været jeg begir meg ut i for depressivt, de kan ha rett i det, men denne typen vær appellerer en god del til den melankolske romantikeren i meg. Jeg kan nå klarere se de koniske fjellene rundt meg, med drivende lavtliggende skyer rundt seg. Mindre regn når jeg er på vei, men skyene og idéen om regn henger igjen.

Oix sett fra åsene ovenfor.

Det er likevel regn i luften når jeg forlater veien ut ifra Oix, forbi der stien går til Pont Romá d’Oix, som jeg for et kort øyeblikk vurderer å besøke igjen. De kjegleformede toppene bak meg, grået ut bak et slør av skyer og regn. I dag skal jeg si farvel til fjellene og begi meg ned mot de lavere slettene rundt kysten, men først går ruten opp i skogkledte åser med triste skyer vandrende hvileløst mellom dalene. Himmelen er ikke i et så veldig godt humør, men jeg er det. Liker denne vandringen gjennom de dempede omgivelsene. Alltid en egen stillhet i denne typen vær.

Ett grått og melankolsk landskap og himmel, på vei fra Oix til Pont del Llierca.

Langs ruten dukker det opp flere av disse alterne eller helgenidolene. Jeg blir oppmerksom på de røde bærene som jeg smakte på i går, bær jeg nok bare hadde registrert i forbifarten ellers, mens nå blir jeg stående og studere dem mer. Høyere oppe fra kan jeg i den grå utsikten se at landskapet sakte synker. Lavlandet venter.

En av flere helgenidoler langs ruten.

Etter en fin vandring over åsene kommer jeg til Pont del Llierca, nok en imponerende bro. Her har broene overtatt rollen de forlatte landsbyene hadde tidligere på ruten. Ett klarere skille mellom fjellene og lavlandet mot Middelhavet finner man ikke på denne ruten. Pont del Llierca er en slank bro med bare en bue som strekker seg 28 meter over el Llierca elven, tre meter bred og 52 meter lang. Det er en nydelig bro, bygget på 14-hundre tallet. Jeg krysser over på brosteinene og omtrent øyeblikket skifter ruten til å gå i et flatt terreng. Solen titter fram bortimot samtidig.

Pont del Llierca sett nedefra el Llierca elven, 28 meter opp til broens spenn.

Jeg er glad for at jeg tok meg en pause i Tortellà, i en lokal bar med gamle plakater på veggene. For uten påfyll av energi er jeg usikker på hvordan jeg hadde taklet den elendige veimerkingen og ruten videre. Her forsvinner GR1 ned i ett rotete terreng hvor veimerkene er regelrett fraværende. At jeg skulle ta av på en nesten gjengrodd sti i stedet for den litt mer tydeligere stien jeg fulgte gikk meg hus forbi og jeg går ett stykke før jeg tror jeg må snu. På den gjengrodde stien er det ett falmet veimerke lengre inn, det siste veimerket jeg skal komme til å se på en god stund. For stien blir nå mer og mer ufremkommelig og ille, med hogst rundt som gjør det enda verre. Å gå er et slit, å finne fram enda verre. Jeg lurer på hva de tenkte når de la stien nedi her. Til slutt gir jeg opp og brøyter meg vei tilbake til utkanten av Tortellà, hvor jeg finner ut at jeg har brukt en god del tid på å komme meg veldig kort av gårde. Hva nå?

Pont del Llierca.

Av kartet i guideboken ser jeg at det går en vei nordøst for Tortellà hvor jeg kan finne en annen vei som går nedover i retning Besalú og som ruten vil komme inn på senere. Jeg bestemmer meg for å prøve å finne den, noe som gjør at jeg ender opp feil igjen, i Sales de Llierca og kirken Sant Marti de Llierca. Hvor det er et kart på en oppslagstavle med en pil som viser hvor jeg er, ut ifra den finner jeg rett vei og etter en lengre omvei og tid er jeg endelig tilbake på GR1. GPS er nødvendig for å gå ruten skikkelig dessverre. Innrømmer lett at jeg er noe forbannet på dette tidspunktet.

Nede i lavlandet før Tortellà.

Og når jeg er det, biter jeg gjerne tenna ekstra godt sammen og setter opp tempoet. Det er uansett lite spennende å se på den siste delen inn til Besalú. Ruten går ett godt stykke langs en motorvei, før den gjør flere dårlige forsøk på å lede meg på korrekt vei sør for veien. Veimerkingen her er omtrent like mye i ruiner som Can Guell, som må ha vært et hotell og restaurant en gang. Stedet har blitt vandalisert både av naturen og av folk. Ikke et hyggelig sted om kvelden og natten vil jeg tro.

Den fabelaktige broen i Besalú, Pont de Besalú som går over Río Fluvià.

Humøret kommer heldigvis fort tilbake når jeg er framme i Besalú, selv om jeg ankom en god del senere enn ønsket. Jeg har ikke noe sted å sove, så det første jeg gjør, iblant undringen over bygningene jeg passerer, er å vandre rundt for å finne et overnattingssted. Bruker litt tid på det og, er flere hoteller her (dette er et turist-sted), men de fleste jeg prøver på er for dyre (turist-sted som sagt) og det billige jeg visste om er stengt av en eller annen grunn, men det ordner seg for trøtte bein til slutt (Hotel3Arcs). Dette stemte ikke helt, for det første jeg egentlig gjorde, var å gå inn i klosteret fra år 977 i byen, Monasteri de San Pedro. Tenkte at jeg måtte benytte sjansen når det var åpent.

Inne i Besalú om kvelden.

Besalú er som Sos del Rey Católico, en småby med en overdose av bygninger fra Middelalderen. Den største forskjellen mellom de to er at det er særdeles flere turister her, og dermed også noen flere butikker som selger suvenirer. Det er muligens det eneste negative jeg finner med stedet, men siden det ikke er snakk om den mest prangende turist-tilstedeværelsen, så gjør det lite. Utenom den største turist-sesongen er det vel og.

San Pedro klosteret.

Å gå igjennom alt det er å se her, har jeg ikke tid til. Nedenfor de trange gatene som går mellom de gamle bygningene renner Río Fluvià, med en liten park og grøntareale mellom husene og elven. Den andre store forskjellen er at Besalú er i besittelse av en helt fantastisk bro, komplett med tårn som ruten over broen passerer gjennom. Å spasere over broen er obligatorisk og viser deg byen fra en annen side. En kan gå seg vill i de trange gatene, som i en labyrint, men jeg er og fornøyd bare med å sitte og slappe av på en av de flere kaféene. Foran San Pedro klosteret er det en stor åpen plass med flere restauranter og inne i smågatene finnes det flere trivelige småkaféer og barer.

Ettermiddagen og kvelden i Besalú bøter stort på den begredelige opplevelsen etter Tortellà. Turen fra Oix var av det atmosfæriske slaget og helt etter min smak. To dager igjen til havet.

<- OixOrriols ->

mandag 24. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 46: Sant Joan de les Abadesses - Oix

Lengde: 31.1km (1342.5km), tid brukt: 8:52.
Veimerking: Stort sett god, men endring av ruten før Sant Pau de Segúries.
Vær: Hovedsakelig fint, regn om kvelden.


Parque naturel de L’Alta Garrotxa, dette var et navn som gjorde at forhåpningene mine var høye når det gjaldt omgivelsene jeg ville komme til etter Sant Pau de Segúries. Området er kjent for sine kjegleformede fjell, ruinene av eldgamle vulkaner. Forventninger oppfylles ikke alltid og i dag gjorde de at en ellers fin tur føltes verre enn det den igrunn var. Det må sies at forventningen mine, i møtet med fantasier om ildsprutende vulkaner, var fundert på feil grunnlag. I løpet av dagen fikk jeg også et sjokk av et annet slag, men det var ikke noe lava som sto bak det.

En vandring under en pastellfarget himmel om morgenen etter Sant Joan de les Abadesses.

Ett eller annet gikk feil når jeg sjekket rutetidene for bussen tilbake til Sant Joan de les Abedesses, for når jeg ville av gårde skulle det ikke gå en buss, men når taxien jeg bestilte kjører ut på veien ut fra Ripoll, er det en rutebuss den legger seg bak. Bortkastede penger. Morgenen over den flotte broen og småbyen bringer med seg en himmel full av pastell-farger, blant slørene av skyer som driver over den, det nærmeste jeg kommer et vulkanutbrudd denne dagen. Uansett, så er det en fin start på vandringen.

Ruten krysser en nesten tørrlagt elv, med trekubber til å gå på når vannet renner høyere.

Under pastellhimmelen i starten minner ruten om Caminoen, også her går ruten nede i dalen som ut ifra Ripoll, men her er bilveien lengre unna. Det øker trivselen langs ruten betraktelig. Med unntak av den lille forglemmelsen opp i åsene før Sant Joan de les Abadesses, går altså GR1 mellom Ripoll og Sant Pau de Segúries nede i dalen. Ruten følger gamle ferdselsårer, så det er nok årsaken, men det skal sies at tankene søker seg oppover mot fjellene til tider. Utover det så er det en fornøyelig vandring forbi små kulturminnesmerker og smågårder. Når solen stiger på himmelen, fordrives pastellfargene, som erstattes av en blåfarge.

Deler av ruten mellom Sant Joan de les Abadesses og Sant Pau de Segúries minnet mye om Caminoen.

Når jeg nærmer meg Sant Pau de Segúries har ruten blitt lagt om og kryper opp i åsene sør for bilveien i stedet for å følge nordsiden av veien videre, som oppgitt i guideboken. Noe forvirrende i starten, men siden det bringer meg opp i en mer rolig skog enn det den opprinnelige ruten ville ha gjort, virker det som en grei omlegging. Sant Pau de Segúries virker ikke så spennende fra der ruten kommer inn i småbyen, men den gir meg muligheten til å få meg en kaffe, cola og noe smått å spise.

Utsikt over La Vall del Bac.

GR1 fortsetter så inn i L’Alta Garrotxa og La Vall del Bac, omgivelsene blir med ett mye roligere hvor naturen kan puste mer ut. Nå er det enda mer høstligere farger å spore på trærne. Man må gå litt på en tom vei i starten, men etterhvert forlater ruten veien for aldri å returnere til den (bortsett fra å krysse den en gang senere). Det er en stille dal, med noen få gårder her og der, ruten holder seg nede i dalen. Behagelig for øyet, men også med små hint av kjedsomhet.

Tette trær med slyngplanter ligner på en jungel nede i La Vall del Bac.

Der stien krysser Riera de la Vall del Bac elven har en eller flere bønder satt opp innhengninger med elektriske gjerder rundt. Ruten passerer gjennom disse gjerdene via porter ved å hekte av de strømførende ledningene. I en av disse portene får jeg meg en saftig karamell. Idet jeg hekter på igjen håndtaket kvepper jeg til da jeg kjenner et elektrisk støt gå gjennom kroppen, sjokket kommer ut av det blå og er utrolig ubehagelig. Noe er definitivt satt opp galt da jeg bare holdt i gummihåndtaket når jeg fikk smellen. Forbannet går jeg videre.

Ved neste port støter jeg på et annet problem, her er ledningen spent så stramt og kroken på håndtaket bøyd så mye at jeg ikke makter å få av håndtaket. Så her står jeg frustrert på feil side av et strømførende gjerde som ikke vil slippe meg gjennom. Til slutt klarer jeg å røske ut håndtaket ved hjelp av noen solide pinner, jeg slenger driten i bakken, som blir liggende å knitre faretruende. Enda mer forbannet enn tidligere vurderer jeg å la den ligge på bakken og tenker at kommer jeg til en port til vil jeg bryte den ned ved hjelp av grener og trær. Likevel, usikker på hvor lurt det er å la det strømledende håndtaket ligge igjen på bakken, må jeg gå til verks for å få det på plass igjen. Det klarer jeg etter om litt, men også her kjente jeg på hånden at det var en strømspenning på vei til å formes rett før jeg fikk hektet den på igjen. Møkk.

En avsidesliggende gård i en stille dal sett høyere oppe fra.

Om ikke annet, så er jeg lys våken nå, mye som kom på høyspenn der. Ruten klatrer opp av dalbunnen med solen lysende gjennom trærne, for så å følge en skogsvei videre til Llongarriu. En liten grend med noen få hus, det sedvanlige kapellet og tre esler som iakttar meg dovent nysgjerrig. Ruten går over til noen få hus der veien igjen krysses, hvor jeg spiser lunsj på en fin rasteplass ved siden av en liten vannkilde. Derfra går jeg opp i den delen av ruten som behaget meg mest på denne dagen, opp i en ås på en distinkt sti med grener og trær hengende over som en en tunnel. Innimellom utsikt ned mot dalen til små gårder, og videre i retningen dalen går, dekket av trær. På veien kommer jeg til en firkantet søyle som står midt på stien, et alter dedikert til Sant Isidre.

Vandring på en distinkt sti under tunnel av trær.

Merkverdige skulturer og ting i en gårdshage møter meg i Toralles, mellom klipper fortsetter ruten videre forbi inneklemte jorder og åkrer. Der landskapet er komfortabelt, har ikke føttene mine det, på den siste biten inn til Oix, skriker føttene mine. Og på himmelen er det endringer på gang, det ellers fine været trues nå av grå skyer som kommer over fjellene. Oix er en trivelig landsby, men det er stille i gatene. Hostal de la Rovira føyer seg til i rekken av gode overnattingssteder langs ruten, det er et fornøyelig sted med en behagelig atmosfære.

Et alter i skogen dedikert til Sant Isidre.

Utenfor landsbyen ligger det en bro jeg har lyst til å se og jeg har lyst til å se den før himmelen endrer karakter totalt. Ute har det plutselig blitt mørkt og at det vil komme regn vil ikke være overraskende. Pont Romá d’Oix er en tynn høybuet bro fra middelalderen. I henhold til mytene ble broen brukt av den lokalen baronen til å paradere damer som skulle gifte seg, for å bestemme seg om han ville gjøre bruk av sin rett som føidalherre og altså få førsteretten til natten med bruden. The dark ages indeed. Broen er derimot en vakker liten bro, med gangveien på toppen delvis dekket av gress. Fra toppen av broen kan man se opp mot ett stort herskapshus, kanskje der baronen bodde en gang i tiden. I bildet i guideboken kan man se fjellene i bakgrunnen, men nå er det igjengrodd rundt broen og lite sikt. En liten elv med lite vann renner under broen.

Pont Romá d'Oix.

Regnet kommer lett om ettermiddagen og kvelden, men det blir aldri noe stort regnskyll av det. Himmelen føles likevel ganske mørk, så det er hyggelig å sitte inne i den koselige stua på stedet, selv om jeg også tar meg en liten tur i landsbyen om kvelden under lysene fra gatelampene. Det er ikke mange gjester rundt middagsbordene, få gjester på denne tiden av året trolig, men middagen er veldig god. En lokal rett basert på gratinert kjøtt til forrett, salte koteletter til hovedrett og ost med honning til dessert. Også på stedet er en japaner som tidligere har gått GR11, nå går han deler av GR1, men gjør innimellom hopp på ruten via buss og taxi. Vertinnen utfordrer oss til å spise bær fra en lokal busk, hvor det å spise mer enn fire bær fra kan være farlig. Fin dag, selv om noe av vandringen innimellom var litt av det ordinære slaget.

Oix.

<- Sant Joan de les AbadessesBesalú ->

søndag 23. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 45: Ripoll - Sant Joan de les Abadesses

Lengde: 14.0km (1311.4km), tid brukt: 4:11.
Veimerking: God.
Vær: Lettere overskyet.


Noen ganger kommer det idéer som bare tar hold i hjernen din og forblir der, til man går fram og gjennomfører dem. Eller etterlater et slags skuffende tomrom etter seg, hvis ikke. Dette var ikke en stor idé, men det var en god en. Det føles for galt å ikke besøke det kjente klosteret her, Monasteri de Santa Maria de Ripoll, nå som jeg er her og har muligheten. Klosteret åpner ikke før klokken ti derimot. Noe som betyr at jeg ikke når så langt når det kommer til dagens vandring, så nå skal jeg faktisk gjøre det motsatte av i går og tidligere, jeg skal kutte en etappe i guideboken i to, og vil gå til Sant Joan de les Abadesses. Hvor det også er et kloster som det skal være verdt å besøke.

Inne i klosteret i Ripoll, Monasteri de Santa Maria de Ripoll.

Jeg bommer litt og står opp for tidlig, jeg har bedre tid enn jeg tror. Etter frokost på en sedvanlig bar må jeg da dessverre vente en stund på at klosteret skal nå åpningstiden sin. Ventetiden er vel verdt det, dette er kanskje det fineste klosteret jeg har sett i løpet av turen. Eneste skår i gleden er at det som skal være et imponerende inngangsparti er under vedlikehold. Flashback til Olite. Det som slår meg mest er fargetonene inne i kirken, som har en utrolig lillatone i seg. Klosteret ble grunnlagt av Wilfred the Hairy (som hadde alt annet enn mye hår på hodet) i år 880.

Klostergården til klosteret i Ripoll.

Jeg er også så heldig å komme inn før en større gruppe av turister gjør at en ser mer av dem enn selve klosteret. Den to-etasjers klostergården er også utrolig fin, et avslappende sted hvor omverdenen er stengt utefra. Uheldigvis kan man ikke komme opp i tårnet. Over murene kan jeg se åsene og fjellene rundt Ripoll. Spesielt er det også å se de gamle steingravene i krypten under klosteret. Jeg må likevel returnere tilbake til kirken og dens lys og lillatonede solbær-fargede vegger. Uansett utfall av valget mitt, så angrer jeg ikke på det.

Etter Ripoll fulgte GR1 en vannkanal et godt stykke.

Når jeg til slutt kjenner vekten av sekken på ryggen igjen og forlater Ripoll (for denne gang, jeg regner med å returnere hit senere i dag), så er det likevel til en følelse av at en rytme har blitt brutt. Det føles rart å sette av gårde så sent. Førstedelen av turen fra Ripoll er noe kjedelig, som går ved siden av den trafikkerte veien ut av byen. For meg virker den eneste grunnen til at ruten går her, er at den også går langs en gammel vannkanal. For dette kunne ha vært en trivelig vandring, hvis ruten ville ha gått ned gjennom dalen ved siden av kanalen i høstfarger. Bare at den gjør akkurat det, hvor mesteparten av de høstlige brunrøde fargene kommer fra rusten på bilene som passerer forbi. Etter en stund så forsvinner vannkanalen, og etterlater seg bare bilkanalen igjen.

Oppe i åsene mellom Ripoll og Sant Joan de les Abadesses, Ripoll ligger nede i dalen i utsikten, men er her ikke synlig.

Ruten følger veien et godt stykke og så tar den av på en rute som bærer opp i åsene og fjellene ovenfor, til min store glede, kjedsomheten tones ned et godt stykke av den grunn. Været over meg er ubesluttsomt, som om det ikke helt kan bestemme seg om det skal slippe solen fram eller pakke inn landskapet i skyer. Det gjør at de øverste toppene av fjellene ovenfor stort sett er skjult for meg, men uansett så er det en behagelig vandring oppover. Innimellom kan jeg se gløtt av dem, små vinduer med fristelser som lokker en til å forlate ruten og klatre høyere opp. Det er også jegere ute i skogens favn, jeg møter på noen på veien opp. Her og der de familiære synene av ensomme gårder.

Oppe i åsene, med utsikt opp mot fjellene hvor skyene rår.

På det høyeste punktet ruten strekker seg etter på denne seksjonen går jeg blant enger mellom trærne. Det er enkelte punkter med utsikt over dalen nedenfor, jeg kan se dalen Ripoll ligger i, men selve byen er skjult bak en av åsene som reiser seg opp fra dalen. Stien tipper nedover igjen, gjennom skogen og forbi en liten bosetning, Serra del Pradell. Egentlig er det en for kort etappe, men det kan hende at jeg har godt av det, den har vært såpass kort at jeg ikke har kjent noe til smertene i føttene i dag. Oppe i åsene var det avslappende å gå, jeg ankommer Sant Joan de les Abadesses og den flotte broen som leder over til selve småbyen.

En markant kjerrevei oppe i åsene, før ruten beveger seg ned mot Sant Joan de les Abadesses.

I Sant Joan de les Abadesses åpner ikke klosteret, med samme navn som småbyen, før kl 16:00. Det er derimot gresskar-festival og med det mange blide gresskar å se i sentrum. Mange folk også. Det spises gresskar i plenum. Det er dragegresskar og gresskar-konkurranse, med flere merkverdige varianter, den største veier 614,5kg (rekorden i Spania er på 631,6kg), en solid størrelse. Solen gjør mer nytte for seg på himmelen når jeg spiser lunsj på en kafé ved siden av klosteret.

Sant Joan de les Abadesses med den flotte broen som leder inn til småbyen.

Klosteret her er mindre enn det i Ripoll, og kan spores tilbake til det 12. århundre. Det er ingen lilla glød i veggene inne i kirken her, som er mer normal i utforming, og mørkere innvendig, noe som øker effekten av de vinduene som er. Inne i dette klosteret er det et lite kapell som fanger oppmerksomheten min mest, med vegger og tak som minner om en herskapelig hall. Klostergården er mindre, med bare en etasje, men det er en trivelig og avslappet plass med en liten grønn plen i midten. I tillegg til selve klosteret er det et lite museum.

Klosteret i Sant Joan de les Abadesses.

Ikke noe sted å overnatte i her, det ene stedet er stengt og at det andre (et ungdomsherberge) svarer ikke på telefonen, ruten videre følger stort sett nede i dalen og jeg fristes ikke av å prøve å finne noe teltsted der. Så jeg bestemmer meg for å returnere til Ripoll. Mens jeg sitter å venter på bussen, stopper det en bil og jeg får lift tilbake. I Ripoll tar jeg denne gang inn på Hostal del Ripollés.

Inne i et lite kapell i klosteret i Sant Joan de les Abadesses.

Siden det er søndag er det ikke like mange steder åpne som i går, det er mer søvnigere ute i gatene. I går så jeg meg ut et sted for middag, men siden det er søndag, så er matserveringen stengt. Det er likevel et hyggelig sted, så jeg setter meg ned med en lokal artisan øl. Når jeg går glemmer jeg å betale og merker det ikke før litt etterpå, når jeg kommer tilbake viser det seg at de ikke hadde merket at jeg hadde gått. Middag spiser jeg i stedet på en liten street food sjappe, som serverer gode burgere og andre raske småretter.

Gresskarfestival i småbyen, her er det et dragegresskar som begynner å ta form.

En dag med mer kulturelle (noen vil kanskje si mer religiøse, bortsett fra at jeg ikke er religiøs) aktiviteter enn vandring, uansett en fin nok dag på turen. Jeg mistet litt av fremdriften på ruten, men den vil jeg ta igjen i morgen, har bestemt meg for å gå til Oix da.

<- RipollOix ->