lørdag 15. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 37: Àger - Hostal Roig

Lengde: 33.0km (1080.0km), tid brukt: 10:12.
Veimerking: Grei, men ikke alltid like lett å følge.
Vær: Strålende og flott.


Fra et overnattings-perspektiv er de neste to dagene på ruten vanskelig, det er ikke noe sted å finne overnatting underveis før etter 55km, i Massanés. Og er det lille stedet som tilbyr overnatting der fullt eller stengt, så blir det enda lengre. Det var likevel ikke det som opptok meg på denne dagen, jeg hadde med telt og tenkte å bruke det.

Àger, med den store kirken som har en liten kirke på toppen av seg igjen.

For på denne etappen kunne man fått en fantastisk ryggvandring på toppen av Montsec de Rùbies, med flott utsikt til alle kanter. Istedet har man valgt å la ruten forsvinne inn i en udistinkt skog nedenfor toppen av ryggen, det er ett komplett uforståelig valg. Som John Haynes selv skriver i guideboken sin, når man først har klatret så høyt opp, ønsker man å holde seg i høyden og nyte utsikten klatringen har gitt en.

Àger ligger midt i dalen med samme navn, Vall d´Àger, og det er ikke den store forskjellen mellom den østlige delen av dalen og den vestlige. Noe som betyr at den første delen av dagens etappe går i samme behagelige atmosfære som slutten igår, men ikke er av den mest interessante. Jeg går stort sett og venter på at jeg skal komme fram til der klatringen begynner, som jeg kan se i horisonten, det er ikke en sky på himmelen og fjellene danner skarpe konturer mot den blå bakgrunnen. Det mest interessante med denne første delen av dagen er den store gruppen med folk jeg møter etter L’Amettla de Montsec. En vandrergruppe, startet av en danske, som også går GR1. De møtes en helg hver måned og går en liten del av ruten, de har nok mange helger å se fram til. Jeg får sjokolade av dem og må prøve meg på å drikke rødvin fra en slags sadel-flaske, til mye latter fra gruppen.

Ruinene av La Pedrera de Meiá.

Sør for der klatringen begynner ligger La Baronia de Sant Oïsme, dominert av et stort herskapelig hus med flere spir ovenfor Panta de Camarasa. Stigningen opp er bratt, men belønnende. Små pustepauser gir meg utsikt tilbake over Vall d´Àger og Montsec d’Ares, som fra denne kanten gir et bedre bilde av klippene enn nedenfor dem. Herfra presser klippene seg opp fra grunnen av, med den øverste delen av klippen stikkende opp som en knivsegg. Jeg går forbi restene av nok en gård, har kommet ut av tellingen av dem.

Klatring opp langs klippene, delvis på noe som ligner på en gammel kjerrevei, med utsøkt utsikt over Congost de Terradets.

Ruten snor seg smalt oppover langs kanten av klippene. Bratt, men også vesentlig tøffere, det heller mer og mer nedover på den ene siden av stien. Toppen av klippene er som små spir. Man går over en stor steinrøys som føles merkverdig ute av kontakt med området rundt, trolig forårsaket av La Pedrera de Meiá, ett gammelt steinbrudd som nå er i ruiner. Forskjellen fra den første delen av dagen og denne er som natt og dag, selv om den siste delen av stigningen opp til Rùbies føles litt som to steg frem og ett tilbake.

De forlatte og forfalne husene til Rúbies med klippene til Montsec de Rùbies tronene i bakgrunnen, ruten går opp i glippen til venstre ovenfor.

Nedenfor de nesten vertikale klippene som ruten klatrer opp i etterpå, ligger ruinene av Rùbies, en forlatt grend som også gir navnet sitt til ryggen jeg er på vei opp i, Montsec de Rùbies. Nok engang står husene igjen som falne minnesmerker over folk som har levd på ett litt avsidesliggende sted. For noen lokasjoner de har forlatt. Der ingen skulle tru at nokon ville bu, og jaggu ville de det ikke heller lengre. Ruinene av den lille Romanske kirken er åpen, jeg har bært med meg en liten Lego-figur, som jeg lar bli igjen i kirken. Kirken ser ut som at har blitt brukt til overnatting, ett noe støvete og forfallent skjulested, et passende sted for en liten juvel-tyv.

Stien videre er noe vanskelig å finne, her har også veimerkene falmet som husene i Rùbies, men etter mye synsing klarer jeg å finne fram. Også på jakt etter stien møter jeg på to franskmenn, som har tenkt å klatre i klippene ovenfor, vet ikke hvilken sti de egentlig trenger. Brattere oppover går det. Og så står to små bedårende svarte geiter å ser på meg dådyrøyne, besynderlig. Når jeg går gjennom det som kalles for Portella Blanca, en markant flenge i klippen, har jeg til slutt kommet opp på selve ryggen. Klatringen opp har vært hard, men flott.

Inne i den ruinerte kirken i Rùbies, for de med veldig gode øyne, kan man se min lille Lego-tyv som ble igjen i kirken.

Oppe er utsikten flott, ikke så mye annet å vente i dette været, så en burde være fornøyd. I nord troner Pyreneene, det er til og med snø på enkelte topper, hvite tagger mot den blå himmelen, som menger seg med de få hvite skyene som er. Bortover så stiger ryggen bølgende oppover, med den ene siden slakt stigende, for så å bli kuttet brått av. På kanten av ryggen, går det omtrent rett ned. Jeg har kommet opp midt i mellom to av de bølgende toppene på ryggen. Tilbake brøyter Montsec d’Ares seg enda mer opp. Jeg går opp på den lille toppen ovenfor Portella Blanca, Roca de Migjorn (1465moh), og spiser lunsj som serveres med den flotte utsikten. Jeg kan se ned på restene av Rùbies.

To små og søte dverg-geiter (?) møtte meg på klatringen opp til Portella Blanca.

Likevel, så er det noe som er helt feil med hvor GR1 går fra Portella Blanca med sin utsikt. For i stedet for å gå opp på toppen av ryggen, noe som vil gi en fantastisk ryggvandring, forsvinner ruten inn i skogen nedenfor på en skogsbilvei. Etter å ha slitt seg opp til toppen ønsker jeg å gå med en fortjent utsikt, ikke skjult inne i en skog. Det er en skuffende avslutning på en hard klatring. Kort tid etter å ha begynt på skogsbilveien, gjør jeg det jeg burde ha gjort med engang, jeg finner første og beste vei opp til toppen av ryggen.

Så her vil jeg beskrive hvordan du kan gjøre en skuffende tur om til en helt fabelaktig vandring, hvis været tillater det. Hvis det er dårlig vær og ingen sikt, har det lite hensikt. I stedet for å følge GR1 inn i skogen, ta av opp mot den lille toppen som ligger rett til høyre for der man kommer opp ved Portella Blanca (jeg tok selv en liten tur opp for utsiktens skyld, burde ha fortsatt videre). Derfra kan du følge ryggen videre, å finne fram er enkelt, det går i tillegg spor langs kanten. Ryggen kan du følge forbi toppen av Tossal de la Torreta og fram til Tossal de Mirapallars, det vil være litt kronglete akkurat i glupen man må krysse før man kommer opp til sistnevnte topp. Fra Tossal de Mirapallars går det en rute / skogsbilvei som man kan følge ned tilbake til GR1 igjen (fra GR1 er det merket med et skilt hvor man kan gå opp fra). Over ryggen vil du få en fantastisk utsikt til begge kanter. Anbefales.

Utsikt tilbake mot Vall d´Àger og Montsec d’Ares.

Opp langs kanten på ryggen er det som jeg formelig skriker at ‘sånn er det det skal gjøres’. På toppen av ryggen er det et åpent landskap og på hver side er det utsikt til langt borti horisontene. Man undulerer opp og ned fra topp til topp. At man ikke har lagt GR1 til å gå over her er kanskje det største mysteriet av dem alle når det gjelder rutevalg. Sør for meg stuper klippeveggene bratt ned. På toppen av Tossal de la Torreta (1676moh) er det en liten hvit søyle (trigonometripunkt?) og en plakett murt fast i bakken. Flere mulige plasser å sette opp telt på, litt for tidlig for min del å stoppe her og jeg vet ikke hvor jeg skulle finne vann, men noe sier meg at jeg burde gjøre det. Etter en fabelaktig ryggvandring renner tiden ut og jeg går ned for å finne tilbake til GR1 igjen.

Det skal sies at det åpner seg litt opp på skogsbilveien senere og utsikten mot nord og nordvest i hvert fall blir bedre. Etter en stund kan jeg se klippene til Roc de Benavent som ruten går nedenfor senere. De siste lange kilometerne ned til Hostal Roig veksler mellom sti og skogsbilveien. På vei ned har jeg begynt å merke et visst ubehag i føttene igjen, små støt fra sidene av dem. Ikke bra. Jeg har på dette tidspunktet forlatt tanken om å telte og nede ved det som en gang for lenge lenge siden var et herberge står det nå en taxi og venter på meg.

Montsec de Rúbies sett fra Roca de Migjorn, man kan se der skogsbilveien som GR1 følger gå inne i skogen, istedet for å gå på toppen av ryggen.

Når jeg leste om Hostal Roig var det første som jeg tenkte på, var at det var et overnattingssted som hadde stengt for noen år tilbake, men det er snakk om veldig mange år tilbake. Stedet skal ha vært bygget på toppen av det som engang var en landsby som het Montllor (eller Montllobar), som er dokumentert å ha eksistert i 1359. Herberget skal ha vært i drift også i slutten av 1800-tallet. I begynnelsen av perioden til Franco, i 1938, skal det ha vært en rekke med voldelige og grusomme konfrontasjoner her. Det skal være tydelige spor etter soldatene fra den tiden her, og oppe ved Castell de Montllor som jeg passerte forbi på vei ned. Nå brukes restene av husene og gårdsplassen som en inngjerding for sauer. På metallporten har noen sprayet Hostal Roig.

På toppen av Montsec de Rùbies, en fabelaktig ryggvandring, Montsec d’Ares i bakgrunnen.

Av en eller annen grunn så ønsker jeg å ha et reellt stedsnavn på det stedet jeg går til, og ikke et tomt navn eller navnet på et overnattingssted som kan være flyktig. Jeg er nok litt sær sånn. Det føles bedre å si at jeg har gått til Montllor enn Hostal Roig, men etter å ha vært ved og lest om stedet, merker jeg at jeg faktisk liker det godt. Nå har navnet satt preg på stedet.

Taxituren ned til Vilanova de Meià er faktisk nesten alene verdt den ekstra kostnaden min dumme beslutning om ikke å telte påfører meg. Veien går i hårnålssvinger ned mellom bratte klippevegger, forbi den tronende klippen Roca dels Arcs, et eldorado for klatrere. Vi kjører forbi flere camper, samlingspunkt for klatrere. Overnattingsstedet er ikke et herberge eller et hotell, men en utleieleilighet. La gå, mye plass å hvile mine slitne bein og føtter i.

Utsikt videre over ryggen fra Tossal de la Torreta, lengre bort er Tossal de Mirapallars.

Jeg halter bort til et spisested, anført av taxisjåføren (som er gift med hun som eier utleieleiligheten og driver en lokal matbutikk i bygningen ved siden). Tydelig også et sted inspirert av klatremulighetene i området, på veggen er det en gedigen oversikt over alle klatrerutene på Roca dels Arcs, det er et imponerende antall ruter å velge mellom. Ikke noe klatring på meg nå, føttene verker, jeg er mest glad for å kunne sitte ned og slappe av med noen kalde øl, for så å spise en stor porsjon med platos combinados (egg, patatas, salat og croquetas). En fotballkamp går på en storskjerm, jeg følger sånn halvveis med. I tankene mine er jeg fortsatt tilbake på den fantastiske ryggvandringen, og lurer på hvorfor GR1 ikke går der. Ikke mye som skulle til for å gjøre det som kunne bli en skuffende dag, utrolig mye bedre.

<- ÀgerMassanés ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar