onsdag 26. oktober 2016

(GR1 Sendero Histórico) Dag 48: Besalú - Orriols

Lengde: 37.5km (1404.4km), tid brukt: 9:51.
Veimerking: Totalt sett dårlig.
Vær: Fint, med lette slør av skyer.


Det er litt rart å stå opp og vite at en bare har en overnatting igjen før en er framme. Til kysten er det fortfarende litt over 6 mil, men jeg er likevel bestemt på å gjøre en innsats på vonde føtter for å klare det på to dager. Årsaken til at jeg har presset meg litt mer mot slutten av turen er at min far hadde bestemt seg for å reise ned og møte meg når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries, noe jeg ser veldig fram til. Hvor jeg vil gå til er dog et spørsmålstegn. Banyoles er for kort, til Camallera i overkant langt, ikke et sted tilgjengelig i mellom. Og jeg sliter fortsatt med å sette opp teltet mitt for nære folk og. Mine planer om å telte mest mulig langs ruten har blitt en litt pinlig affære.

Besalú, om morgenen på nest siste dag.

Det fine med å starte tidlig er at jeg får Besalú for meg selv, både gatene og broen. Når turistene sover går det en enslig vandrer med en ryggsekk på gjennom de trange gatene, mens lyset på himmelen blir klarere og klarere. Det er en majestetisk start på turen å gå over broen, med Middelalderens bygninger i ryggen. For så å gå feil, da merkingen virker like gammel og ikke har tålt tidens tann. Den dårlige veimerkingen skal forfølge meg på denne dagen og.

En gård som forbipasseres mellom Besalú og Serinyà.

Behagelig nok kan det sies om de første minuttene en går ut ifra Besalú, hvis en ikke tok feil vei som jeg gjorde og fulgte GR2 i stedet. Forvirret blir man i hvert fall når man ved et kryss ser de røde og hvite stripene ved siden av de to andre mulighetene man kan velge mellom ved krysset. Ikke uventet tar jeg det gale valget, igjen, og følger trofast merkene til ingenting leder videre fra en gård med sinte hunder, heldigvis i løpestrenger. Etter å ha snudd viskes sporene til ruten ut nede ved veien, som jeg følger til jeg kommer til en enda mer traffikert vei. Jeg så for meg at jeg måtte følge den veien rundt omrent til Serinyà, men med tanke på hvor stor trafikk det er på veien, er det en veldig dårlig idé. Igjen, hva nå?

En liten akvedukt av et slag som ruten passerer under på vei ut av Serinyà.

Nå går jeg tilbake igjen og gjør en sertifisert gjetning på hvor ruten går. Og treffer heldigvis rett. Ikke mye kan sies om ruten fram til Serinyà, det er mer spenning fortonet med å finne fram enn det en ser ved siden av det en prøver å finne fram til. Det er en spenning jeg kan være meg foruten. Serinyà har noen bygninger med nevneverdig arkitektur, ellers lite. Utenfor derimot passerer jeg forbi et område som skal huse noen prehistoriske huler.

Ruiner rett utenfor Banyoles, Patro de Banyoles står det under statuen.

Ruten videre til Banyoles er om mulig enda mer pregløs. Flate jorder, langs traffikerte eller støvete veier. Men fra noen ruiner før nedfarten til byen er det en fin utsikt over Estany de Banyoles. I turist-byen har jeg ikke lyst til å være lenge, men kaster likevel bort for mye tid på å sjekke opp hvor jeg kan finne et sted for å overnatte senere. Får hjelp i det lokale turistkontoret, men ender opp med å ordne det selv. Markedsdag i byen, så det er fullt av folk i sentrum. Før jeg går, spiser jeg lunsj på en kafé på samme plass som markedet holdes. Det er bursdagen til hun som jobber i kaféen, så da blir det litt ekstra snacks på meg.

Estany de Banyoles i høstlige farger, vannet ble brukt til ro-konkurransene under OL i Barcelona.

Ruten ut av Banyoles tar en svingete kurs gjennom byen, forbi et kort besøk i Santa Maria Turers kirken (14-hundre tallet) og St Stephen klosteret. Som er stengt, men jeg føler at jeg har hatt min andel av klostere nå, så jeg blir ikke veldig skuffet av det. Forstadene passeres, så er jeg ute, som føles godt. Banyoles ble for travel for min smak. Å finne veien ut gikk derimot merkvedig uproblematisk, noe jeg ikke hadde ventet meg. Forhåpentligvis er de to milene til Orriols som ligger foran meg mer stille og rolige. Man trenger ikke å gå ned til Banyoles egentlig hvis man ikke vil, ved Melianta går ikke ruten langt unna der GR1 går ned til Banyoles. Melianta byr på en påminnelse om Banyoles, er nærmest for en søvnig forstad å regne, men nå venter skogene meg.

Glassmalerier i Santa Maria Turers kirken.

Etappen til Orriols er ingen stor etappe på GR1, men bedre enn den forrige etappen fra Besalú. Etter landskapet tidligere på ruten er dette noe av en nedtur. Verst er det at føttene mine nå gjør vondt hele tiden. Skarpe stikk i sidene. Kombinert med det noe kjedelige vandringen gjør det denne dagen til en liten minnesverdig opplevelse. Veimerkingen er til tider og lite å stole på. En trio av skuffelser med andre ord. Hva som har forårsaket at jeg har vondt i beina har jeg ikke kommet til bunns i. Jeg har gått langt og noen ganger lengre enn ønsket, men det er ikke nok til at jeg opplever disse smertene. Heller mer mot at jeg ikke har vært flink nok til å holde skoene mine vedlike og at de har stivnet litt for mye her nede. For mye press mot sidene av føttene.

Litt mer utsikt enn vanlig på denne etappen, mellom Banyoles og Orriols.

Turen går dessverre på mer asfalt enn det jeg hadde blitt forespeilet. Innimellom lukter det fjøs av en annen verden. Jeg kunne nok ha unngått mye av dette, ved ikke å ha lagt ut på en etappe på over 3 mil. Dagen har likevel ikke vært helt uten lyspunkter. Deler av ruten gjennom skogen etter Centenys var beroligende for sansene. Innimellom, komponerte behagende skogs- og ås-landskap. Mot slutten er det ett flott lys. Ruten krysser en traffikert motorvei, med trailere brølende forbi. En vond passering, løpende over, for en med vonde bein. Orriols er ikke store stedet, likefull er det trange porter man må gjennom for å komme inn i landsbyen. Det er en fin kirke her, San Ginés, og et gammelt slott, nå konvertert til et fasjonabelt hotell, L’Odissea de l’Empordà. Stengt for øyeblikket. Jeg skal uansett ikke overnatte her. Utenfor kirken setter jeg meg ned og slapper av, lar de verkende føttene få hvile.

Sopp langs ruten.

7km videre på ruten ligger Camallera, der har jeg fått ordnet med et rom på Pension L’Avi Pep. Jeg har ikke tenkt å gå dit, nå. De sa jeg bare kunne ringe å si ifra, så ville de ordne taxi for meg. Etter en kort stund, ruller den så vidt inn mellom de trange portene til Orriols. I Pension L’Avi Pep møtes jeg av en vennlig og gjestmild vertinne, jeg føler meg velkommen. Om ettermiddagen og kvelden gjør jeg ikke stort annet enn å slapp av i den tilhørende baren og restauranten. Fotball på tv’n (Real Madrid), burger, øl. Bare å slappe av føles bra. Det er en noe merkelig stemning i sinnet mitt nå. I morgen er jeg ferdig, det har vært en lang vandring og nå er det altså bare en dag igjen. Jeg var usikker på om jeg ville holde ut hele veien.

Ruten, som går på en skogsbilvei, snor seg på sin vei over lavlandet, på vei til Orriols.

Litt trist at den nest siste dagen på vandringen ble den verste. Dette har vært en veldig kjedelig tur, med føttene skrikende hele tiden og en tur hvor deler av ruten er så dårlig merket at en konstant går og lurer på om en er på rett vei. Uansett, jeg er glad, Middelhavet venter.

I Orriols, San Ginés kirken.

<- BesalúSant Martí d'Empúries ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar