onsdag 5. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 27: Bolea - Embalse de Arguis

Lengde: 21.6km (784.5km), tid brukt: 6:32.
Veimerking: Bra (El Camino).
Vær: Overskyet og smådystert, noe bedre etterhvert.


I dag bar det opp i fjellene igjen, på en rute som krysser et åpent hei-landskap med toppene Pico Gratal, Gratal, Naviella og Punta Peiro rundt. GR1 og El Camino Natural de la Comarca de Hoya de Huesca følger hverandre som tvillingbrødre inntil de brutalt separares og går hver sin vei til Arguis. Herberget utenfor landsbyen har blitt anbefalt, men ingen ledige senger gjør at jeg går mot en uviss overnatting.

Bolea, lokalisert mellom sine to koller, La Colegiata de Bolea også godt synlig.

Lystig er det ikke ute. Sol som noen av stamgjestene på Casa Ruffino i går bastant deklarerte at det ville bli, var det altså langt fra å være, men regne gjør det ikke. Bare dramatiske og dystre skyer som tvinger seg over fjellene jeg skal over.

Ermita de la Trinidad, kapellet til høyre, hospederiaen til venstre.

I det stigningen opp i fjellene begynner, passerer jeg et nydelig lite kapell, Ermita de la Trinidad. Huset som før var den gamle hospederiaen til kapellet, altså der vandrende, pilegrimer og gjester til kapellet kunne overnatte, er nå bare et tomt skall. Vegetasjon vokser ut av vinduene, inngangen er barrikadert. Stedet hadde vært en grei plass å campe på, med benker å sitte på ved siden av en mer moderne bygning, eller man kan se om man overlever en hjemsøkt natt i hospederiaen.

Dystert vær over Hoya de Huesca lager en dramatisk utsikt.

Været gjør kanskje ikke sikten fra stigningen opp noe bedre, men den gjør en utsikt jeg allerede har sett mer dramatisk. Hoya de Huesca sier farvel under en dus himmel. Jeg lurer på hvor mange andre jeg vil møte her oppe nå. Svaret gir vel seg selv. Det nærmeste jeg kommer er en slange som snor seg over stien. Stien, så godt det føles, et lite ankepunkt mot GR1 er at det er for sjelden at ruten går på en sti.

Pozo de nieve oppe i fjellene, disse ble brukt til å lage is.

På toppen av passet er det en gammel plass for å lage is, en pozo de nieve, ett større hull og et mindre ett, begge med innvendige murer av steiner stablet oppå hverandre. Tar en pause ved piknik-bordet. Over heden driver skyene. Her oppe er det åpent lende og et grønt hei-landskap. Av uforklarlige grunner går her GR1 ned fra fjellet igjen, og ned til landsbyen Bentue de Rasal, hvor den følger en bilvei resten av veien til Arguis. Av og til virker det litt som at GR1 er redd for å holde seg i høyden, at så fort den har kommet seg opp i høyden, så leter den etter veier ned igjen. Så følger og ruten gamle ferdselsårer og de har jo som vane gå i sikrere lende.

På vei opp i et øde hei-landskap under tunge skyer.

El Camino fortsetter videre opp i det øde hei-landskapet dekket av skyene, det er ikke et vanskelig valg denne gangen å ta den ruten. Sparsommelig vegetasjon, rundt er det et landskap av bølgende miniatyr åser. Dette er den tøffeste delen av dagens vandring. Ovenfor går ruten i en løkke rundt en dal, en benk og ett nytt bord har utsikt mot Pico Gratal, hvis topp er gjemt i skylaget. Rundt benken og bordet gror gresset høyt. Nedenfor bukter et dalføre seg med noen få grusveier som leder opp i fjellene. Baguetten med ost og skinke går ned på høykant mens skyene åpenbarer mer og mer av fjellet.

Pico Gratal.

Oppe ved Collado de Sarramiana ser også El Camino seg fornøyd med høyden. Nå er skyene på glid og blå himmel er synlig. Jeg kan så vidt skimte Pyreneene i bakgrunnen. Så tar trærne over, når stien beveger seg nedover, bratt og småvond. Langs deler av stien går det et gjerde. Jeg unnlater å ta turen opp til Punta Peiro. Dalen nedenfor kommer til syne gjennom trærne. Skremmer opp noen villsvin, som igjen skremmer opp buskene rundt dem. De siste fem kilometerne gjennom Sierra de Gratal til Arguis er dessverre lite spennende, selv om deler av de går gjennom noe som minner om et måne-landskap. På et skilt som advarer om at man kan møte på motoriserte kjøretøy, har noen smått treffende skriblet ned ‘Terrorismo ambiental’.

Collado de Sarramiana, Punta Peiro i midten av bildet, med klarere sikt vil man her se Pyreneene.

Hostal Migalón er ikke lengre Hostal Migalón, nå heter stedet Hostal Barbacana og heldig for meg har det brått blitt et ledig rom. Stedet er trivelig, selv om rommet jeg får er en liten anelse småskittent. De andre gjestene er tydelig arbeidere som jobber på veien som kommer opp fra Huesca og forsvinner inn i en tunnel lengre oppe. De ansatte er hyggelige og lette å komme i kontakt med.

Ned gjennom skogen til Sierra de Gratal, med rekkverk langs stien.

Månelandskapet rundt Embalse de Arguis gir vannet et grått og livløst, men ikke sjarmløst preg. Som ved Embalse de Ebro er det oppført varselsskilt om ‘Atención navegantes’ ved innsjøen, på skiltet er det bilde av noe som ligner på en veldig hissig parasitt (minner litt om en flått), men som skal være muslinger.

Vandrende i et månelandskap gjennom Sierra de Gratal til Arguis.

Hvite bønner med kjøtt, kjøttgryte, riskrem og mye vin til middag. Godt. Jeg noterer et smilefjes for dagens etappe i notisboken jeg har med meg. Hver dag prøver jeg å notere ned følelser og opplevelser jeg har i løpet av dagens vandring, og som jeg ikke klarer å fange med kameraet mitt. I en ustø skrift oppsummerer jeg dagens tur over fjellet og heden. Jeg håper jeg vil senere klare å lese min egen skrift om at det har vært en bra dag, men jeg er sikker på at jeg kommer til å huske det uansett.

Embalse de Arguis.

<- Ermita de San CristóbalNocito ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar