Veimerking: Stort sett god, forsvant før Castell d’Oden.
Vær: Fint i starten, så mer overskyet.
Jeg våkner opp til den førtiende dagen på turen. Tenk det! Den kjølige, men vakre morgenen på Puerto de Tarna bare et fjernt minne, dagene imellom fylt opp med en endeløs rekke med opplevelser. Både gode og vonde. Dag førti betyr også at jeg nærmer meg slutten, det føles noe rart.
Den lille grenden Racó, det barokke kapellet helt til høyre.
Ut fra Cambrils velger jeg å følge John Hayes sitt råd. Den opprinnelige ruten skal gå på en forferdelig sti ved siden av bilveien som går ut fra grenden. Veien skal være bedre, men med tanke på hvor mindre interessant det er å gå på en vei, lurer jeg på hvor ille det er på selve ruten. Heldigvis er det en lite traffikert vei, men jeg må følge den de neste 6 kilometerne. Utsikten var mer spennende i retning hit, enn herfra.
Utsikt fra bilveien, Castell d'Oden ligger på toppen av kollen i midten.
Gjennom trærne på sidene av veien kan jeg se veimerkene til GR1, men den stien ser ikke så ille ut. Veien passerer ovenfor en liten grend, Racó, med et lite barokk kapell. Det er først når jeg går gjennom en tunnel at jeg får en indikasjon på hvorfor det ville være bedre å gå veien, for å unngå tunnelen og veien, så går GR1 ned en bratt dalside som ser noe forrædersk ut. Opp igjen skal det være like ille, men bekrefte noen av delene kan jeg ikke, da måtte jeg ha valgt å følge den originale ruten i stedet.
Ermita de Santa Cecilia med Castell d'Oden ovenfor.
Endelig kan jeg forlate veien og tråkke mine føtter på GR1 igjen, men det er en kortvarig glede. Fra Oden går ruten opp i retning Castell d’Oden (men ikke helt opp), ved en liten gård på veien forsvinner ruten helt i villnisset. En antydning til at det kanskje var greit å ta bilveien, men nå frustreres jeg en del av å måtte surre retningsløst rundt i krattet for å finne ruten. Jeg bestemmer meg for å gå retteste veien opp mot ruinene, for så prøve å finne igjen ruten etterpå. Da dukker ruten opp igjen, ut av intet.
Castell d'Oden, vokterne av den gamle borgen er nå bare trær og vegetasjon.
Castell d’Oden ligger med tomt innhold innenfor restene av murene sine på toppen av en kolle, noen veldig få detaljer av utsmykningene har overlevd. I rett linje fra borgen ser jeg utsiktpunktet jeg sto på toppen av i går, Mirador de Serra Seca, bak der igjen, Montsec de Rùbies. Den ryggen har nå forfulgt meg i horisonten lenge. Nedenfor ruinene ligger Ermita de Santa Cecilia. En forbedring av utsikten.
Utsikt fra Castell d'Oden, Montsec de Rùbies fortsatt i bakgrunnen.
Idag klarer jeg ikke å opprettholde samme fart og energinivå som igår, et enkelt bilde på forskjellen mellom veimerking og kvalitetet på underlaget en går på, for ikke å glemme de 40km fra igår (eller de samlede 1150km jeg har gått). Etter ruinene av borgen faller GR1 ned i en kløft, bratt ned og opp igjen. Ruten dukker senere opp ovenfor flere store og mystiske bur, som ligner på de gedigne fugleburene fra en av Jurassic Park filmene. Burene hører til Zoo del Pirineu. Får håpe aviariumene ikke inneholder noen pterodactylus. Istedet for flyveøgler, møter jeg på to store hunder, som kommer møtende med olmske blikk. De virker først truende, men endrer seg plutselig til å oppføre seg som om vi er bestevenner. De tar plass foran meg på ruten, som for å vise meg hvor veien går, hele tiden stoppende og tittende tilbake for å sjekke at jeg går rett.
De gedigne aviariumene til Zoo del Pirineu.
Olmsk har også himmelen begynt å bli, skulende inn over landskapet flyter det grå og mørke skyer. Surere, mer vind. Skyene lander og letter så igjen, midlertidig dekkende til landskapet og klippene ovenfor meg. I klippeveggene er det synlige små hull og åpninger, huler brukt av maurerne (Coves del Moros). Ut ifra den lille grenden Canalda møter jeg igjen på syklisten i Cambrils, på vei ned for å se på kapellet der.
Mørke skyer over klippene som huser Coves del Moros, gamle huler i klippene som maurerne skjulte seg i.
Om det bare er trettheten som spiller inn igjen, vet jeg ikke, men jeg har ikke vært så begeistret for dagens vandring. Det har vært fint, men det har liksom bare lagt og holdt seg på det nivået i dag. Når ruten forlater Canalda, etter først å ha funnet rett sted, begynner jeg på dagens triveligste del. Først gjennom en liten sjarmerende skog, så i en u-sving nedenfor noen klipper som det renner vann ned langs. I regn-tiden ville dette vært en enda tøffere tur, da hadde jeg nok gått innenfor en liten vegg av vann. Innerst er det en liten vannkilde, Font de les Esplugues. Lengre inne ligger Salt del Torrent de la Perdiu, her har vannet fra en foss kuttet seg innover i klippene, men nå renner det nesten ikke noe vann i fossen. Om våren ville nok dette vært en flott skue. Ruten fortsetter videre under klippeveggene, forbi flere huler.
Her går ruten i en sving under klippene, når det er mer vann vil det være flere tøffe fosser rennende ned klippene.
Fra Coll de Jou (1470moh), navnet høres Pyreneeisk ut, går ruten bratt ned på en vond og bred sti forårsaket av mange rullende steiner. Jeg kunne se Sant Llorenç de Morunys langt nede fra toppen av bakken, det er en 650 høydemetere ned. I Sant Llorenç de Morunys har jeg rom i Casa Joan, men før jeg finner det tar jeg meg en liten øl i en bar i midten av gamlebyen. Vertene i Casa Joan snakker en spansk dialekt som jeg ikke klarer å tyde noe ut av, ei heller hjelper de få spanske glosene jeg kan, men vi klarer å finne ut av ting til slutt likevel.
Salt del Torrent de la Perdiu.
Noen steder er bare slikt sammensatt at de gir en avslappet atmosfære, Sant Llorenç de Morunys er akkurat et sånt sted. I midten av småbyen ligger gamlebyen innenfor de intakte murene som stammer fra middelalderen. Om ettermiddagen og kvelden sitter jeg og slapper av på ute-terrassen til en lokal bar. Jeg sitter i t-skjorten og synes det er en fin temperatur, men spanjolene må synes det er kjølig, de sitter godt pakket inn i boblejakker omtrent. Jeg spiser en god pizza til middag på en lokal liten pizza-sjappe, med ett interessant veggmaleri som bakteppe.
Det har vært en fin dag, men ikke av det mest spennende slaget, hvor jeg tror høydepunktet for dagen egentlig ble oppholdet her i Sant Llorenç de Morunys.
Sant Llorenç de Morunys.
<- CambrilsSant Lleïr de la Vall d'Ora ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar