Veimerking: Bra.
Vær: Overskyet i starten, så flott.
Så kom enda mer historie fram i lyset. Ikke i form av gamle tårn og borger, men av der folk har valgt å bosette seg og sporene av dem etter at de forlot husene og landsbyene. Ruten fra Arguis til Nocito går gjennom en avsidesliggende dal befolket av spøkelser og tar en dypt inn i den naturskjønne Parque Natural de la Sierra y Cañones de Guara.
En avsidesliggende dal, utsikt nedenfor Mesón Nuevo.
I etasjen under meg ser det ut som en slagmark utenfor rommene, arbeiderne har latt det gå hardt ut over frokosten, som står klar til dem om morgenen. Jeg har bedre tid og kan kose meg med en stor og god frokost før jeg slår følge med skyene som søker nedover fra Sierra de Gratal. Gråværet holder fortsatt et fast grep på himmelen.
Kirkegård, hus og kirken i den nær forlatte landsbyen Belsué.
For å gjenfinne ruten må jeg først gå opp til Arguis, som virker som en søvnig, men trivelig landsby. Jeg går først feil, men er ikke lenge etter på rett vei opp i åsene, med en utsikt noe skjemmet av motorveien. Fjerner man all menneskelig parafernalia, ville det vært en fin klatring opp fra Sierra de Gratal med sitt måneaktige landskap.
Utsikt tilbake mot Belsué.
Nedenfor Mesón Nuevo (som er alt annet enn ny) åpner det seg en avsidesliggende dal, som formelig roper av savn, den bærer alle tegn på å være forlatt. Selv skyene har forlatt dalen, jeg kan se toppene rundt og det melankolske landskapet ruten går gjennom, været passer området godt. Ruinene av et lite kapell er det første som møter meg, Ermita de los Linares. I det ene hjørnet er det et stort gapende sår i taket.
Ruinene av Santa Maria de Belsué.
Likevel er ikke dalen helt fraflyttet, det er fortsatt tegn til liv i den lille landsbyen Belsué. Landsbyen er nesten forlatt, men noen holder tydeligvis stand. Lurer på hvordan det er å leve et sted hvor flere og flere hus rundt deg faller i ruin. Selv trappen opp til klokketårnet på kirken dedikert til St. Martin har falt sammen og grodd igjen, etterlatende en dør nesten i løse luften. Her føles motorveien som er nærme, langt unna.
Inne i ruinene av kirken i Santa Maria de Belsué.
Området rundt er åpent og dominert av gulltorn. Velmaktsdagene er det lenge siden i denne dalen, noe ruinene av en stor gård, Paridera de Ascaso, kan bevitne. Fra avstand ser det ikke slik ut, men på nært hold ser man at hovedhuset har kollapset innvendig. Nedenfor renner det en liten elv som på varmere dager kunne lokket en uti. Den lille elven renner ut i Río Fulmen, som igjen renner ut i Embalse de Santa Maria de Belsué. Vannet i den oppdemmede innsjøen er det ikke spor av, innsjøen ser ut som en stor grønn eng, selv innsjøene her er forlatte og i ruiner.
En utsikt mot ruiner, Santa Maria de Belsué.
Å vandre i denne forlatte dalen er en eiendommelig opplevelse, alene, ikke tegn til andre mennesker. Bare spøkelsene igjen. Ensomme og melankolske bygninger som møter deg, en kirke uten tak, som i Santa Maria de Belsué. Jeg spiser lunsj inne i kirken, ved alteret, der det fortsatt er tak over hodet. Det eneste av regn for dagen kom når jeg vandret mellom de etterlatte husene. Etter det lille regnet har skyene blitt så lette at de sakte stiger oppover og forsvinner i en åpen himmel. Sakte stiger også stien oppover mot Lúsera.
En av de første forlatte landsbyene man kommer til på ruten, Lúsera.
Lave steingjerder fører en opp til de prekære ruinene av Lúsera. Kirken er den første bygningen man kommer til, bak ligger skallene av de resterende husene i landsbyen. Det er nok en stund siden det har vært en gudstjeneste i kirken. Hvor sikre husene er, eller restene av dem, er nok noe uvisst, men jeg kan ikke la være å utforske stedet. Stort sett er det bare veggene som står igjen. Jeg går ikke inn i noen av bygningene. Lurer på hvordan det vil være å komme hit hvis man er etterkommer av en som har levd livet sitt her. Så oppdager jeg at jeg ikke er alene, at det faktisk er noen som har slått seg til i den forlatte landsbyen, men hvem det er ser jeg ikke. Seende tilbake på landsbyen, ser jeg at den klamrer seg fast på oversiden av en skråning.
Utsikt tilbake etter Lúsera, landsbyen på toppen av skråningen.
Ruten bærer bratt opp til og ned fra to pass, Collado de Santa Coloma og Collado Barbero. Tilbake ligger Santa Maria de Belsué og Lúsera. En utsikt mot ruiner. Tozal de Guara (2078moh), det høyeste fjellet i parken, viser sitt åsyn.
Tozal de Guara sett fra Nocito.
Nocito er en bitte liten landsby liggende i fjellskyggen av Tozal de Guara. Jeg bestemmer meg for å gi meg for dagen når jeg kommer dit, noe jeg skulle komme til å angre litt på kort tid etterpå. Det ville vært lurere å fortsette videre og finne et sted å telte, for slik å kutte ned på den harde dagen som nå venter meg i morgen. Samtidig følte jeg at det var for tidlig å stoppe, men likevel så blir jeg værende. Når jeg har avfunnet meg med det, går det bedre og jeg slapper godt av.
Inne i butikken til Casa Ortas Albás i Nocito.
Og kanskje var det like greit, å ha noen kortere dager og. Casa Ortas Albás byr på gjestfrihet, god mat og en uteplass å slappe av på, samt en velassortert butikk i kjelleren. En falk lander på en pipe lengre ned. Det er ikke en sky på himmelen, det blir en kjølig natt. Jeg har hele campingplassen for meg selv, men har et lite rom som jeg trekker inn i når det har blitt mørkt og kaldt. Ute er det stille, jeg venter på dyreropene i natten.
<- Embalse de ArguisPaúles de Sarsa ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar