søndag 16. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 38: Hostal Roig - Massanès

Lengde: 25.6km (1105.6km), tid brukt: 7:50.
Veimerking: Stort sett god, men igjen noen stygge feilskjær.
Vær: Klar blå himmel og sol.


Historien gjentar seg sies det og det tok bare en dag før den gjorde det. Dagens etappe bar mer preg av å være en transport-etappe, men inneholdt noen horisonter som opphøyet dagen nogenlunde. En av dem var Roc de Benavent, hvor man igjen valgte å la ruten gå nedenfor klippene i stedet for på toppen av dem, med den utsikten det medfører.

Hostal Roig, en gang i tiden et overnattingssted.

Siden jeg hadde overnattet i en leilighet, passet det godt å tilberede og spise frokost der, den inneholdt jo alt hva jeg trengte av utstyr. Det var faktisk og ganske så behagelig å kunne slappe av i den i går kveld med noen øl og. På vei opp til Hostal Roig og GR1 igjen var det nok engang gjennom bratte klipper og svinger, klatrerne var allerede oppe de og. Forholdsvis fun fact, taxisjåføren kom fra den lille landsbyen Matasolana som ligger noe videre på vei ned fra Hostal Roig på andre siden, og hadde selv som liten bodd på det nedlagte antikke herberget. Inne i Hostal Roig er det bare noen sauer som ser dumt på meg, ingen gjester.

Montsec de Rùbies.

I starten av dagen er det det fine været som gleder mest. Ruten roter seg stort sett inn i skogen og åsene vest for Montsec de Rùbies, som man kan se stikke opp av bakken, nesten som om man hadde skjært ut en lang sirkel i bakken og dyttet ned den ene siden slik at at den andre siden av disken løftes opp. Før det hadde jeg møtt ett hyggelig spansk par som spanderte en kopp kaffe på meg idet jeg kom tuslende forbi, på jakt etter der ruten gjemte seg etter å ha forlatt veien ned fra Hostal Roig. Noen ganger har veimerkene det med å først vise seg etter ett kryss.

Utsikt fra Coll de Comiols. Til høyre Roc de Benavent med Benavent de la Conca under seg. I bakgrunnen Pyreneene med enkelte hvite snødekte topper.

På toppen av åsen er det på ny en gjettelek av hvor ruten går, med en femti prosents sjanse for å velge rett rute, jeg valgte feil. Utsikten vris nå fremover og mot raden av klipper ovenfor Benavent de la Conca. Etter noe skogsvandring, forbi et lite kapell og en gård som tilbyr overnatting for utdanningsgrupper (Centre Casal de Colònies ‘Bon Repòs’), kommer jeg til en vei. Kort tid etter å ha fulgt veien et lite stykke, møter jeg på det spanske paret igjen (de kjører bil). Jeg får noe mer kaffe og med meg i sekken bærer jeg nå en flaske øl i tillegg.

Landsbyen Benavent de la Conca ligger under den karakteristiske klippen Roc de Benavent.

Etter de tre flotte, men harde, foregående dagene føles denne dagen som å komme litt ned på jorden igjen. Kan også gå med litt senkede skuldre da, dette er en dag uten forventninger. Jeg bare vandrer, tilfreds. Det er utsikt ved Coll de Comiols, fin, men litt passiv. Snøen ligger fortsatt på de høyeste toppene i Pyreneene. Jeg drikker ølen jeg fikk ved passet og spiser lunsj. Fra passet går GR1 ned til Benavent de la Conca på en sti som gjør alt den kan for å gjemme seg i vegetasjonen, det går en rute over klippene som man kan følge.

Et øye mot himmelen i Roc de Benavent klippene.

Her velger jeg å følge GR1 og går ned til landsbyen under klippene, jeg angrer fort når jeg er nede, men under klippene er det ingen sti eller vei opp til toppen av dem igjen. Utenom å snu og gå tilbake opp til Coll de Comiols. Benavent de la Conca kan ikke karakteriseres som annet enn søvnig. Det er et lite hull i klippene ovenfor, et lite kikkehull mot himmelen. Når ruten bestemmer seg for å gå oppover igjen, mot Grau de Moles, blir det litt mer spennende igjen. Horisontene fra Grau de Moles er de beste så langt, Montsec de Rùbies er enklest å se, den skiller seg ut, men også i bakgrunnen kan jeg nå igjen se kløften der Congost de Mont-Rebei går.

Utsikt fra Grau de Moles. I horisonten kan man se Montsec de Rùbies og Montsec d'Ares. Helt bak i horisonten til høyre kan man se revnen der Congost de Mont-Rebei går.

At GR1 går nedenfor Roc de Benavant og klippene føles ikke som en like stor skuffelse som gårsdagens utrolige oppdagelse, men det forhindrer ikke at jeg synes det er nok et merkverdig rutevalg. Hvis det ikke er så viktig for deg å følge ruten slavisk, i en veldig puristisk ånd, ville jeg her og anbefalt å ta ruten som går på toppen av klippene i stedet for GR1 nedenfor. Også av den enkle grunnen at man ikke får noen spesiell gevinst av nedstigningen og klatringen opp etterpå, den føles unødvendig. Stående ved Grau de Moles ser toppen av klippene vesentlig mer spennende ut.

Ett stort og forlatt gårdsbygg i det tomme landskapet mellom Grau de Moles og Massanés.

Fra Grau de Moles går ruten ned gjennom et tomt landskap. Det er tomt for veimerker også, men her er det relativt enkelt å velge rett vei ved de kryssene som dukker opp. De sedvanlige ruinene av forlatte gårder pryder sidene av dalen. På andre siden av dalen for meg ligger det og rester av lite kapell, forlatte steder som glemmes og forsvinner. Jeg kan se området som venter meg i morgen øst for meg. Det er et stykke å gå i det tomme ødet her, men det er kanskje den delen av dagen jeg har likt best. Ved enden av tomheten ligger Masia Massanés.

På andre siden av dalen, på toppen av klippe reiser restene av et kapell seg opp fra skogen.

Isolert på toppen av en kolle ligger dette lille stedet. Jeg er den eneste gjesten, til gjengjeld er det et yrende dyreliv utenfor. Tamme dyr, vel og merke, men likevel. Oppholdet her blir derimot alt annet enn det jeg hadde ventet meg. Det viser seg at vertskapet må reise bort. At jeg er den eneste gjesten har nok litt å si og. Enden på visa er at jeg får bestilt mat og det jeg ønsker tilgjengelig av drikke, så låser de og drar, etterlater meg alene igjen. Jeg har alt jeg trenger. Inngangen til det hyggelige rommet mitt er ute fra forgården til stedet.

I forgården til Masia Massanès.

Middagen er fortreffelig, men siden de har reist må jeg varme den opp selv. Til det har de åpnet et stort rom med kjøkken, som jeg også kan sitte og spise inne i. Jeg valgte meg ut pannekake med sopp og en god saus som forrett, hjortegryte til hovedrett og karamellpudding til dessert. Siden jeg må varme opp maten selv, betaler jeg ikke full pris for den. Det føles nesten, men bare nesten, som at jeg har laget maten selv.

Dyr utenfor Masia Massanès, jeg lot meg sjarmere mest av de knøttsmå kaninene.

Når det blir for kjølig ute trekker jeg inn på rommet mitt. Å sitte alene der oppe er en merksnodig opplevelse. Det er stort sett stille og når jeg ser ut i mørket, er det ikke mye jeg kan se, det er nesten ikke et lys å se. Fra tid til annen kommer det uling fra hundene utenfor, jeg tar det som et tegn på at det er ett eller annet viltdyr som er i nærheten. Hvilke veier og ender denne turen tar meg til.

<- Hostal RoigCambrils ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar