lørdag 22. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 44: Lluçà - Ripoll

Lengde: 36.7km (1297.4km), tid brukt: 10:37.
Veimerking: God.
Vær: Grått og overskyet, tåke, sol mot slutten.


Jeg sover så godt, at om morgenen må jeg tvinge meg opp, noe jeg må anstrenge meg skikkelig for. Kin er våken når jeg tusler ned, selv etter gårsdagen, og steller i stand en stor og god frokost til meg. All ære til Kin og dette stedet, det er et fabelaktig overnattingssted og oppholdet mitt her har vært fantastisk. Likevel, veien går alltid videre og jeg må fortsette ut i den grå verdenen som venter utenfor dørene. I dag har jeg planlagt å gjennomføre nok en sammenslåing av to etapper i guideboken, jeg hopper over Alpens og går rett til Ripoll.

På vei etter El Castell (til høyre i bildet), ovenfor vokter ruinene av Castell de Lluçà.

Allerede fra morgenen av er det en våt himmel over meg, som meldt. Ikke mye, ett lett duskregn, nok til å konstatere at det ikke er noen utsikt til Pyreneene å få fra en stor og forsterket gård, El Castell. Fjellene i nord skal ellers være toneangivende herfra, utsikten like forlatt som gården. Jeg vandrer rundt kollen, hvor ruinene stikker opp av trærne ovenfor, fordums vakttårn. Øynene fra spøkelsene i tårnet skal vokte over meg en god stund.

En liten oase rett ved Molí de Puig-oriol.

De første timene av dagen er en vandring i et bølgete landskap, blant spredte gårder og knøttsmå grender. Over landskapet hviler det en sørgmodig stemning, melankolske skyer som sakte rives i filler. Sørgmodig og melankolsk høres trist ut, men jeg føler alltid en ro over meg når jeg går i slike omgivelser. Rett ved Molí de Puig-oriol ligger det nok en liten oase, hvor vannet renner ned fra kulp til kulp, på toppen av flate og store steinheller.

Utsikt over et undulerende landskap, under skyene kan en såvidt skimte føttene til Pyreneene.

I horisontene er det grått og melankolsk, blant de undulerende åsryggene siver tynne slør av skyer. Lengst vekk kan jeg så vidt skimte føttene til Pyreneene, det er det nærmeste jeg kommer å se av de flotte fjellene i dag. Jeg har likevel sluppet unna alt av seriøst regn i dag, selv om det kommer noen dråper her og der. Det er ikke å komme i bort fra at vissheten om at jeg om ikke lenge er framme ved enden av vandringen nå ligger og trykker i bakhodet. Med det i bakhodet vet jeg også at jeg nå er på vei ned fra høylandet, jeg er spent på hva det bringer med seg av endringer i landskapet og omgivelsene. Men idag føler jeg det som en oppsving fra gårsdagen og siste delen av turen til Gironella, landskapet er mer sjarmerende i denne seksjonen.

Ruten fortsetter ufortrødent videre gjennom det grønne landskapet med nå grå kontraster rundt. En liten avstikker tar meg opp til et lite kapell med et fint navn, Ermita de Sant Cristòfol de Borrassers, som også huser en liten kirkegård kalt Sepultura de la Coma Homes. Etter noen kilometere til kommer jeg til en gedigen masia med en overveldende fasade vendt mot ruten, El Graell. På innsiden er det et stort rom, høyt under taket, med søyler fra tak til gulv. Et staselig hjem for husdyrene, et nesten kongelig fjøs. En stor gruppe med ungdom i flokk myldrer rundt meg i motsatt retning på den siste delen av vandringen til Alpens, trolig speidere.

El Graell, en imponerende masia.

Å stoppe for dagen i Alpens ville ha vært for tidlig, det er midt på dagen når jeg ankommer landsbyen, tross alt så er det bare en 14km lang vandring fra Lluçà og hit. I midten av landsbyen finner jeg en bar, noen lokale er allerede samlet rundt bordene, jeg bestiller en bocadillo med svinekjøtt og ost, samt noe forfriskende å drikke. Det er godt med en pause, jeg har fortsatt over to mil igjen til jeg vil være framme i Ripoll. Når jeg forlater Alpens går jeg forbi noen artige skulpturer, abstrakte noter og musikere.

Skulptur i Alpens.

Ut fra Alpens møter jeg på det mest seriøse regnet for dagen. Av den irriterende typen, som ikke varer så lenge, men likevel lenge nok til at man bruker tid til å skifte til regntøy. Tulleregn. Det kommer på vei opp i åsene og fjellene ovenfor Alpens. Opp mellom regnskyllene som etter hvert gir seg begir jeg meg inn i tåkeheimen. Tåke skjuler alltid utsikt for ens øyne, men kompenserer som regel alltid ved å bringe en mystisk stemning til omgivelsene man er i, underbevisstheten maner fram tusser og troll skjult i skylagene. Selv med omverdenen gjemt for meg er det en god vandring opp i en skogkledd rygg. Skyene driver gjennom trærne, bringer fram minner fra tidligere turer. Jeg vet det er utsikt her, men nå stirrer jeg ut i en grå evighet, pakket inn av både skyer og klær.

På vei opp i tåken mot Santa Margarida de Vinyoles etter Alpens.

Konturene av en annen enslig vandrer dukker opp foran meg i tåken, og forsvinner igjen bak meg, jeg vandrer langs en buktende sti med trær på den ene siden og skyene på den andre. Over meg kan jeg se konturene av en bygning tre frem fra skodden. jeg har kommet til Santa Margarida de Vinyoles. Man skal kunne se langt i horisontene herfra, men unødvendig å si så gjelder det ikke for denne dagen. Istedet ligger skyene tett rundt kirken og jeg synes det er fabelaktig, selv om jeg skulle likt å sett de reelle omgivelsene til denne kirken langt utenfor allfarvei. De gjør det ikke lett for dem som ønsker å gå til en gudstjeneste i kirken.

Santa Margarida de Vinyoles.

Inne i skyene beveger ruten seg så nedover igjen, forbi en stor og befestet herregård i den lille grenden Sant Marti de Vinyoles (hvor det er grilling på gang av alle ting). En lang, men ikke utrivelig, vandring på en vei følger, jeg passerer forbi en dansende ungjente på vei ned. Guideboken reklamerte for at det ikke ville være noe sted for lunsj mellom Alpens og Ripoll, men nede ved en annen vei kommer jeg til en restaurant, El Cremat. Jeg har spist lunsj, men påspanderer meg en rask café con leche. Etterpå tar jeg feil vei og begir meg et godt stykke opp i en dal før jeg erkjenner at jeg har gått feil.

Mellom masia'er og kultiverte jorder på vei til Ripoll.

Denne omveien må jeg nok ta på min egen kappe, når jeg snur er jeg både irritert over at veimerkingen har ledet meg på et galt spor igjen og at ruten ikke går videre der jeg måtte snu. Jeg likte ruten jeg var på. Tilbake må jeg spise ordene jeg ytret under frustrasjonen min, jeg hadde oversett ett rødt kryss som markerer at ruten ikke går der. Turen videre er ikke like spennende, men bedrer seg etterhvert. Mest markant langs ruten er de store masia’en. Jeg lurer på hvordan det er å bo her oppe i disse gårdene, spesielt om vinteren, mulig de ikke bor her da. Solen titter plutselig fram igjen mot slutten av vandringen, omverdenen kommer på visitt.

Liten plass i Ripoll.

Ripoll er større enn jeg hadde ventet, så bor det og over 10 000 her. Førsteinntrykket er av et litt slitt og fattigslig sted. Jeg bruker litt tid på å finne hotellet som inneholder rommet mitt, det skulle ligge rett ved siden av det kjente klosteret i byen, men i nærheten finner jeg det ikke. Når jeg til slutt har funnet det og fått gjort unna de nødvendige gjøremålene, er det for sent å besøke klosteret, Monasteri de Santa Maria de Ripoll. Istedet finner jeg en liten lokal bar for en øl før jeg går for å spise middag. Inntrykket av Ripoll vokser seg større i løpet av kvelden og jeg tar meg i å like byen, spesielt gjelder det de små plassene og de smalere gatene i gamlebyen.

Skorpion på bakken i en liten plass i Ripoll.

Finner ut at Hostal del Ripollés lager god pizza, tydelig et in-sted, det er mye folk her. Om kvelden går jeg gjennom en liten plass i byen, hvor noe lite og skremmende fanger øyet mitt. På bakken går det en skorpion, en svart liten rakker. Og det på en plass hvor jeg tidligere så barn løpe rundt. Når jeg viser bildet til hotellverten bare trekker han litt leende på skuldrene, de er nok klar over det (håper jeg). En flott dag, til tross for et vær som ikke var flott. Og en fin kveld i Ripoll. En endring av planene for morgendagen begynner å ta form i hodet, men det vil jeg fortelle om i morgen.

<- LluçàSant Joan de les Abadesses ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar