søndag 9. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 31: Meson de Ligüerre - Salinas de Trillo

Lengde: 40.7km (912.3km), tid brukt: 11:45.
Veimerking: Hovedsaklig bra, noen vanskeligheter.
Vær: Utmerket.


I går ble det klart denne dagen ville bli lang. Lengre enn planlagt, og jeg burde kanskje ha tatt konsekvensene av det og kuttet av noe av distansen, men jeg er sta. Så jeg gikk. I guideboken er turen til Salinas de Trillo delt opp i to korte dager på henholdsvis 16km hver, men jeg har valgt å slå dem sammen til en lang en. De to ekstra kilometerne jeg fikk, siden jeg måtte starte fra Meson de Ligüerre, var jeg ikke glad for.

Ligüerre de Cinca, en forlatt landsby som har blitt gjort om til et hotell, liggende ved siden av Embalse de El Grado I.

En positiv side av dette er kanskje at jeg får se Ligüerre de Cinca når alle sover, stille, bare meg alene. Bygningene badet i et rødlig morgenlys. Jeg kan ta inn inntrykkene uten å bli forstyrret. Siden dagen ble forlenget, valgte jeg å korte ned på søvnen og komme meg avgårde tidlig. Jeg hadde planlagt å spise frokost i den forlatte landsbyen, men underveis kom jeg på en enda bedre idé. Et lite sukk unnslipper meg, jeg kan ikke fornekte at jeg hadde lyst til å overnatte her.

Inngangen til L'Entremon kløften, ruten går oppe i klippene til høyre. Oppe på toppen av klippene i sollyset kan man se San Emeterio og Castillo de Samitier.

En annen positiv ting er at jeg også får L’Entremon helt for meg selv. Dette er en spektakulær rute hvor deler av den er hogget ut i klippene på den østlige siden av den trange kløften med samme navn. Nederst i kløften renner Río Cinca med sitt turkisblå vann, ruten og elven svinger seg gjennom kløften med bratte klippevegger på hver side. Øverst på klippene over meg kan jeg se San Emeterio og Castillo de Samitier, badende i et blendende sollys.

Hvor bedre sted å spise frokosten enn her? Jeg setter meg ned midt i ruten som er hogget ut i klippeveggen, med beina halvveis dinglende over kanten, og spiser baguetten min. Til drikke er det noe litt mere usunt, en boks med cola. Jeg har Chemin de la Mâture fra GR10 friskt i minne når jeg går inne i klippeveggene. Vandringen i L’Entremon avsluttes med en tur gjennom en tunnell. En klar blå innsjø, en nedsenket kirke og Pyreneene møter meg på den andre siden.

Frokost sittende midt i stien som er hakket ut av klippeveggen i L'Entremon.

Med bedre tid, eller en kortere dag, hadde jeg tatt meg råd til å gå bort til kirken. Nå som vannstanden er lav ville det vært artig å kunne sett nærmere på kirken som ellers står under vann, men aller mest hadde jeg lyst til å se den når den er under vann og bare toppen av kirketårnet er synlig.

L'Entremon, deler av ruten er hogget ut i klippeveggene. Det er også veimerking for en camino her.

Noen av bekymringene jeg hadde før jeg begynte var at overnattingssteder eller steder hvor jeg kunne skaffe mat ville være stengte på den tiden av året jeg går i. Nå dukker en ny, men liten, bekymring opp. På vei til El Humo de Muro havner jeg på nytt midt oppe i en jakt og må gå varsomt, mens jegerne varsler hverandre om min adkomst. Høst er jegernes årstid, også her nede, hvor mange jaktlag vil jeg møte etter hvert mon tro. Vandringen over fra Embalse di Mediano var ellers fin. Overnattingsstedet i El Humo de Muro virker for øvrig som et koselig sted.

Embalse di Mediano med den vanligvis nedsenkede kirken, i bakgrunnen Pyreneene.

Oppe på toppen av den påfølgende åsen ligger nok en juvel og et dilemma for dagen. To unødvendige kilometere har allerede blitt lagt til denne dagen, å ta turen opp vil legge til fire nye ekstra kilometere. Disse kan heldigvis gås uten sekk, den gjemmer jeg i buskene før jeg begynner på turen opp, en grusvei som kan sine svinger. Utsikten mot Pyreneene fra toppen er verdt turen alene, men man får med mye mer på kjøpet her.

For på toppen ligger også de befestede ruinene av Muro de Roda. Innenfor murene finner man nok en kirke i god forfatning, Santa Maria. Kirken er åpen, inne er veggmaleriene intakt, men det knirker godt i gulvet på alkoven. Utenfor kan man se restene av ett større hus. I 1960 bodde det 18 personer her, i 1970 ingen. Synet av ruinene og kirken med Pyreneene i bakgrunnen er noe man ikke bør gå glipp av.

Inne i Santa Maria kirken i Muro de Roda.

Når jeg leste beskrivelsen av etappen fra Tierrantona til Salinas de Trillo, var det to ting som slo meg. En, deler av ruten skulle være dårlig merket og igjengrodd enkelte steder, noe som skulle gjøre det til en krevende etappe. To, jeg ble aldri helt klar over om det var noe spesielt med denne delen av ruten. Nå viser det seg at ruten har fått ny merking og stien har blitt ryddet på de gjeldende strekningene. Med ett unntak, etter Morillo de Monclus legger jeg ikke merke til en unnseelig avstikker som ruten tar og ender med å gå et langt stykke oppover før jeg konstaterer at jeg er på villspor. Nye unødvendige kilometere legges til dagens vandring.

Muro de Roda, ruiner på toppen av en ås med en fantastisk utsikt mot Pyreneene.

På klatringen opp fra Formigales får jeg svaret på den andre tanken min, da den ender i en nydelig vandring langs en rygg med mer flott utsikt tilbake mot fjellene i nord. Foruten det, var det mest interessante med denne delen, den kreative bruken av brukte sykkelhjul, klær, drikkeflasker og tomme brusbokser til å utsmykke gjerdene langs jordene med. Det går ellers en alternativ GR1 rute til Palo før man kommer til El Humo de Muro hvis man ønsker å kutte ut denne delen, men da går man glipp av Muro de Roda.

På vei fra Formigales til Troncedo, en flott vandring langs en rygg med mer utsikt mot nord.

Omhyggelig plasserte steinheller geleider meg først til et lite kapell, og så til en nydelig liten landsby på toppen av en ås, Troncedo. Fra restene av det gamle tårnet, Castillo de Troncedo, kan jeg se Salinas de Trillo. Solen var ikke stått opp når jeg begynte å gå i dag morges, nå er den på ferd ned igjen. Den siste biten ned til landsbyen som får navnet sitt fra salt-kildene nedenfor, er på en sti som roer sansene, men ikke beina og føttene. De er slitne når jeg stavrer meg inn i det de siste solstrålene forlater Troncedo ovenfor.

Restene av Castillo de Troncedo.

Etter gårsdagens skuffelse er det helt fantastisk å komme til et sted hvor man omtrent føler seg hjemme med en gang, Casa Bielsa. Mottakelsen er varm og rommet er av den typen det er hyggelig å slappe av i. Før middag sitter jeg ute på terrassen sammen med de andre gjestene og vertskapet og smaker på lokale artisan-øl. Casa rural’en skal i tillegg lage sin egen vin. Til middag skorter det ikke på mat og den deles med både de to andre gjestene og vertene. Her drikkes vinen rett fra karaffelen, hvor tuten er formet som et veldig tynt rør som gjør at man enkelt kan holde karaffelen litt unna munnen og likevel treffe. Artig. Etter middagen setter verten et utvalg av forskjellige likører på bordet. Det er nesten rart at et så lite sted kan huse et så stort overnattingssted, og da mener jeg ikke i fysisk størrelse.

Vertskapet på Casa Bielsa demonstrerer korrekt drikking av vin rett fra karaffelen.

Angrer jeg på at jeg valgte å gå hele veien hit? Nei, kanskje på et punkt underveis, hvor slitenheten verket og jeg så tilbake mot et annet sted jeg kunne ha overnattet, eller en mulig teltplass. Nå vel framme i Salinas de Trillo gjør jeg det ikke, dagen har vært flott. Hva beina mine sier imorgen derimot, kan være noe annet. Bra dag.

<- Ligüerre de CincaGraus ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar