torsdag 27. oktober 2016

(GR1 Sendero Histórico) Dag 49: Orriols - Sant Marti de Empuries

Lengde: 25.0km (1429.4km), tid brukt: 7:50.
Veimerking: God, med ett stygt unntak.
Vær: Flott.


Av alle vandringene mine, så er dette den mest spesielle siste dags morgen av dem alle. Når man har gått så langt, så er det enda rarere å vite at man har gjort det. Jeg spiser en god frokost, og gjør meg klar til å ta taxi tilbake til Orriols. Med en signifikant forskjell. Siden ruten vil ta meg tilbake til Camallera kan jeg la sekken bli værende igjen og vertinnen er glad for å kunne hjelpe til. Noe som betyr at jeg kan gå de første syv kilometerne med lett sekk. Føttene mine bør juble av den grunn. Slutten på denne vandringen passer ellers bra til navnet på ruten, når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries vil alle opplevelsene mine underveis ha gått over i historien. De vil dvele rundt alle de forlatte landsbyene og fordums tårn, borger og broer som tidløse tråder vandrere etterlater seg.

Rødrosa himmel over Pyreneene i nord om morgenen i Camallera.

Lettere på ryggen er jeg tilbake i Orriols. Ruten går ut av landsbyen under en liten undergang, det er merker av en Camino her og. Nok en ukjent en, det går Caminoer over alt i Spania, nesten som om at enhver anstendig landsby her skal ha en av dem gående gjennom seg. Ruten fortsetter videre i et landslig landskap, som også her blir brutt av en motorvei, men denne gangen kan man gå under den. En mindre vei krysses så, hvor skiltingen sier at GR1 følger veien sørover, men jeg aner ugler i mosen og etter å ha sett i guideboken følger jeg i stedet grusveien vestover. At det viser seg å være korrekt blir jeg likevel overrasket over. Til Camallera er ruten lignende som gårsdagen, men er nå mer lettere og lysere til sinns. Landsbyen er større enn det jeg først trodde.

Ruten ut fra Orriols.

Etter å ha hentet sekken min og tatt en pause med noe å drikke, samt litt enkel mat, legger jeg ut på den siste strekningen på turen med alt av oppakning på ryggen igjen. Jeg synes det er rart hvor forskjellig landskapet fortoner seg her i henhold til hva det gjorde på gårsdagens vandring fra Banyoles. Det har ikke endret seg på noen spektakulær måte, utsikten byr ikke på noen nye overraskelser. Fortsatt et skog- og slette-landskap. Bare hyggeligere muligens. Den knøttlille grenden med navn Pins er knapt merkbar når man går gjennom den.

En gjeter med sin saueflokk utenfor Camallera, klokketårnet til kirken i landsbyen i bakgrunnen.

I lavlandet blir selv små åser høye og fra en åsrygg danner horisontene en spesiell utsikt. I nord kan jeg nå se Pyreneene igjen, gradvis synkende nedover. I øst, ligger havet, Middelhavet. Målet er i sikte, et eller annet sted der ved breddene til havet ligger Sant Martí d'Empúries. Jeg er oppspent på den korte vandringen over den lille åsryggen, før ruten kryper videre mot ett kort innslag av kjente feiltak på ruten.

Jeg går feil, ser ikke at veimerkingen angir en mer unnselig sti som forlater skogsveien, mulig det egentlig heller ikke er noe veimerke som gjør det. Det er ikke noe ukjent fenomen på GR1. Resultatet er uansett likt som før. Kart, rutebeskrivelse og det jeg ser stemmer ikke overens. Skogsveien danner ett kryss, og det er ikke noe som angir hvilken utvei jeg skal gå. Frem og tilbake er like langt, flere ganger. Jeg får hjelp i baren til en skytebane i enden av den ene utveien. Den stillheten som er, brytes av smellene på vei tilbake til GR1.

Kirken i Camallera, legg merke til tegningen av en kirke utenfor dørene til kirken.

Siste dagen på en langtur er alltid litt av et paradoks, spesielt på en av denne lengden, på den ene siden er man glad for å være ferdig. På den andre siden, så ønsker man egentlig å fortsette å gå, å fortsette eventyret, ikke komme ut av rytmen og livet man har vendt seg til. Ønsket om å se hva som venter en rundt neste sving. Oppdage det nære ukjente. En ting som ikke er ukjent derimot, er at jeg nærmer meg slutten. Selv åsene flater ut etter hvert. Vegetasjonen skifter gradvis til å ligne på det vi forbinder med landskapet rundt Middelhavet. Lukten av det endres også. Gårsdagen kan i så måte sies å være i ingenmannslandet mellom høylandet og lavlandet. Pyreneene blir mer og mer synlige der horisonten flater ut nord for meg.

På ruten på den siste dagen, her på feil vei.

Viladamat er det siste stedet jeg kommer til før jeg vil være i Sant Martí d'Empúries. Det er ingen andre landsbyer, grender eller småbyer å gå gjennom før jeg står ved bølgene. Det er relativt stille, i motsetning til veien som farer hurtig forbi utenfor. Jeg bestiller en bocadillo i en bar, men må belage meg på å vente litt, brødet var ikke klart. En stor cerveza con limon føler jeg at jeg kan påkoste meg nå. Fire kilometer igjen, adskillig flere bak meg. Faren min, Jan, er nå allerede framme, men han har sluppet å gå omtrent over hele Spania for å komme dit.

Havet til slutt. Fra toppen av en liten åsrygg kunne jeg for første gang skue det blå vannet til Middelhavet.

Flatt er ordet på det siste landskapet jeg går gjennom, men det er ikke kjedelig flatt. Jeg vandrer forbi store sletter med hvite blomster, med fjellene der GR11, HRP og GR10 også går inn i sine siste spor i bakgrunnen. En liten slange snor seg over ruten. I dag har ikke føttene plaget meg, heldigvis, men så har jeg jo og sluppet å bære å sekken så veldig lenge på min siste dag. Litt lengselsfullt ser jeg likevel tilbake, når jeg går inn på veien ned mot Rose-bukten.

Malte fliser på en vegg i Viladamat.

Her virker trærne og vegetasjonen nesten fremmede når jeg ankommer, så forskjellig som de er fra de landskapet jeg har passert gjennom. Fra kalksteins-fjellene i Picos de Europa til de blå bølgetoppene til Middelhavet. En annen verden. Jeg er framme ved veis ende. Foran meg ligger havet og det er ikke lenger noen vei videre. Lydet av bølgene slår mot stranden. 49 dager tok det meg å gå GR1. Det har vært 49 dager med slit, smerter, glede, kjedsomhet, følelser, store opplevelser, forlatte opplevelser, spøkelser, små opplevelser, irritasjon, stolthet, glede. Det har vært et eventyr, men nå er det over. Og et annet begynner.

På de flate slettene langs kysten av Spania. Store sletter med hvite blomster og Pyreneene i bakgrunnen.

Det er likevel noe rart å gå så lenge, uten å møte veldig mange andre, for så at den første man møter når man er framme er sin egen far. På den andre siden, merkverdig naturlig. Jan sto nede på stranden, mens han ventet på meg, når jeg tok mine siste skritt bort til kanten av Middelhavet.

I Sant Martí d'Empúries.

Jeg har ikke gått i nesten to måneder og over 1400 kilometer til Middelhavet og en strand, for så ikke å bade. Det får bli det siste jeg gjør på GR1, å svømme i havet der ruten ender på sin ferd gjennom det nordlige Spania til den lille landsbyen og ruinene, Sant Martí d'Empúries. Etterpå kaster jeg buksen som så trofast har blitt brukt på alle mine lange vandringer, nå har den gjort jobben sin, er slitt ut. Det hadde kanskje vært mer passende å gjøre som det blir gjort ved Finisterre etter endt Camino, å brenne buksen opp i et symbolsk bål, men jeg tror ikke det blir like godt mottatt her (det gjør det ikke helt der heller). Buksen blir borte uten større seremonier.

Etterpå tar vi en runde i den lille landsbyen og ser på ruinene. Så setter vi oss ned og en tar en drink, for deretter å forlate GR1 og kjøre til Cadaques. Nå har jeg noen rolige dager i Spania sammen med faren min foran meg, men det er en annen historie enn Sendero Histórico.

En sliten vandrer framme ved målet i Sant Martí d'Empúries og Middelhavet, 49 dager etter å ha satt ut ifra Purto de Tarna. Et eventyr er over...et annet begynner.

<- Orriols

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar