fredag 14. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 36: Puente de Montañana - Àger

Lengde: 30.9km (1047.0km), tid brukt: 9:34.
Veimerking: Veldig god, bortsett fra rett ut ifra Puente de Montañana.
Vær: Noe overskyet i starten, så bare bedre og bedre.


Gjennom en fjellrygg skjærer det seg en kløft, på det smaleste er det bare tyve meter mellom klippeveggene, i bunnen renner det en turkisblå elv. Hogget inn i den ene klippeveggen går det en rute gjennom kløften.

Det har vært (og er) mange steder på ruten som jeg virkelig har gledet meg til å komme til, men det er en etappe av GR1 som jeg virkelig har gledet meg aller mest til. Denne delen var også den direkte årsaken til at jeg valgte å splitte den forrige etappen i to, grunnet varselet om dårlig vær. For fra Puente de Montañana går ruten gjennom Congost de Mont-Rebei, en spektakulær vandring gjennom en kløft kjent som Noguera-Ribagorçana. Grytidlig om morgenen derimot synker håpet, regn trommer hardt på vinduet, utenfor er det begredelig, jeg trekker dyna enda tettere rundt kroppen.

Puente de Montañana, på andre siden av broen som krysser Río Noguera-Ribagorçana.

Grytidlig ble til litt senere om morgenen og når jeg sto opp hadde regnet forflyttet seg til et annet sted, sikkert i nærheten, men heldigvis ikke rett over Puente de Montañana lengre. Hostal Isidro får en stor pluss i margen av meg når det gjelder frokost, en stor baguette med ost og bacon, som er inkludert i prisen. Likevel kan ikke været sies å være særlig lystig når jeg setter avgårde. Grått og trist, og over kløften i sør ligger skyene pakket så tett sammen som overhodet mulig. Igår var jeg ikke lysten på å trosse været for å se på selve landsbyen, men nå før jeg forlater den tar jeg en rask titt rundt, det hviler en stillhet her som har et slags avslappet preg over seg.

På vei mot Congost de Mont-Rebei, skyene er på vei til å lette, men ligger fortsatt noe trykket nede i kløften. Castell de Girbeta til høyre.

Klyngen med skyer som presser seg ned i kløften gjør meg nedtrykt og noe deprimert, så jeg går litt i mine egne tunge tanker og legger ikke merke til at ruten tar en uventet kursendring. Jeg kunne like greit å ha fortsatt på veien jeg gikk på når jeg merket at jeg hadde gått feil, ruten kom inn på den senere uansett, etter en lite givende passasje på en gjørmete og tettgrodd sti. Ruten videre følger veien, annonsert som lite givende, men det er egentlig ikke så ille og i horisonten er det ting i gjære. Skyene er på vei til å lette når jeg nærmer meg inngangen til kløften, og med det løftes humøret mitt og.

Inngangen til Congost de Mont-Rebei kløften, Castell de Girbeta oppe til høyre, Ermita de la Mare de Déu del Congost ute på pynten nedenfor.

Inngangen til Congost de Mont-Rebei er voktet over av ruinene av et tårn, Castell de Girbeta, og et gammelt og lite kapell, Ermita de la Mare de Déu del Congost. Det er et lite våtmarksområde rett før revnen, som er dominert av sandsedimentene elven bringer med seg. Når jeg krysser hengebroen som leder inn i kløften har skyene løftet seg så høyt at jeg kan se til toppen av klippene, hva som følger er en ren trolldomskunst av en rute .

Som med L’Entremon er ruten gjennom Congost de Mont-Rebei hugget ut i klippeveggen på den ene siden av Noguera-Ribagorçana kløften, bare at denne ruten er enda mer spektakulær. Står jeg på kanten av ruten og ser ned, vil jeg se en vertikal klippevegg omtrent gå rett ned i den turkisblå elven som renner i bunnen av kløften. Ett skritt ut og jeg vil få et ublidt møte med elven, men det er likevel ikke en utsatt rute, så lenge man ikke føler for å ta for store sjanser. Det er i tillegg festet vaiere innerst i klippeveggen man går langs, men de har egentlig ingen funksjon. På andre siden av kløften troner det en ny klippevegg, ser jeg opp, kan jeg ikke se toppen av klippene. Det er en magisk vandring. Og jeg har hele ruten for meg selv.

Congost de Mont-Rebei, på det smaleste er det bare tyve meter mellom klippeveggene, ruten er hogget ut i klippen.

På elven nedenfor går det også båter, hovedsakelig for turister ser det ut som, man kan høre dem komme før man ser dem. Må sikkert være tøft det og, stirre opp mot klippene nede fra bunnen av og se folkene som går langs den uthoggede ruten. Underveis kommer man til et lite murhus hogget ut i klippen, som ruten går gjennom, av uviss funksjon. Enkelte steder må jeg snu og gå noe tilbake igjen, bare for å utvide opplevelsen enda mer, men egentlig har jeg lyst til å snu når jeg er ferdig med hele ruten for å kunne gå igjennom den på nytt. Mot slutten av passasjen, når klippene begynner å utvide seg, viser det seg likevel at himmelen har noe å by på. Det begynner å regne, men det varer ikke så lenge heldigvis. Når jeg er gjennom begynner jeg å møte på andre folk kommende i motsatt retning og det kan høres at det nå er flere på vei bak fra.

Noguera-Ribagorçana kløften med Castell de Girbeta voktende i bakgrunnen.

Bak meg ser klippeveggene ut som at de lukker seg sammen, i glippet mellom klippene vokter Castell de Girbeta over Congost de Mont-Rebei, ruten snor seg langs og inni klippeveggene. Jeg kommer til et stikryss, stopper opp en kort stund og fortsetter så videre. For så å bråstoppe og snu, dette er en mulighet jeg ikke kan la gå fra meg. Jeg vet at jeg vil komme til å angre på beslutningen hvis jeg ikke tar turen bort, men jeg vet også at føttene mine vil klage på de ekstra kilometerne og klatringen beslutningen medfører. På den andre siden av dalen kan jeg se en fantastisk konstruksjon, opp en loddrett klippevegg er det oppført en trapp av tre som praktisk talt henger i ‘løse luften’ ut fra klippen.

Loddrett opp klippeveggen går det en hengende trapp av tre, Embalse de Canelles nedenfor.

For å komme dit må man krysse Congost del Siegué på en hengebro, så klatre relativt bratt opp, man kommer faktisk til trappen ovenfra. Den hengende trappen er spektakulær, den snor seg i sikk-sakk ned klippeveggen. Kanskje ikke noe for de med høydeskrekk, men den føles helt trygg når jeg går ned på den. Nede kan jeg se opp på konstruksjonen, som ifølge guideboken skal være bygget for å gi tilgang til klatrere, noe jeg finner noe ironisk. Det skal være en trapp til av samme slag lengre borte, men jeg nøyer meg denne. Så klatrer jeg opp igjen, det er nok en fantastisk opplevelse. Oppe igjen møter jeg på to spanjoler, men de bare rister hardt på hodet når jeg anbefaler dem å ta turen ned på trappen, i stedet tar de bare noen nervøse skritt ut på den øverste delen av trappen.

På vei ned den hengende trappen.

Ute av kløften beveger GR1 seg oppover, først gjennom en skog, så over et åpent landskap høyere opp. Utsikten tilbake er fabelaktig, der Montsec de L’Estall og Montsec d’Ares skilles av Congost de Mont-Rebei, de hengende trappene er også godt synlige på andre siden av det turkise vannet til Embalse de Canelles. Fremover går innsjøen i sikk-sakk mellom fjellrygger som stiger opp av vannet på hver side. Ute på en av ryggene kan jeg se konturene av det lille kapellet Ermita de Mare de Deu de la Pertusa. Også på denne stien er det en liten seksjon som er hogget ut i klippene. Ruten går bratt ned og opp dalsidene mellom fjellryggene, forbi forlatte avsidesliggende gårder.

Utsikt over Embalse de Canelles fra ruten etter Congost de Mont-Rebei, Ermita de Mare de Deu de la Pertusa er synlig ute på tuppen av en av fjellryggene som stiger opp av vannet.

For å komme ut til Ermita de Mare de Deu de la Pertusa må man klyve over den smale klipperyggen som det lille kapellet ligger perfekt lokalisert ute på tuppen av. Restene av et lite forsvarstårn fungerer nå mer som en gedigen blomsterpotte for et tre. Bare det at man har bygget kapellet ute på tuppen av denne klippen er fascinerende i seg selv. Døren er selvsagt låst og her er det heller ingen mulighet til å snike til seg et blikk på hvordan kapellet ser ut innvendig.

Ermita de Mare de Deu de la Pertusa, liggende ute på pynten av en smal klippe.

Ermita de Mare de Deu de la Pertusa markerer enden på den mest spennende delen av denne delen av ruten. Herfra går man videre på en grusvei før man kommer til Corça, hvor alt er stille. Videre er turen en behagelig vandring, men mindre spennende gitt den tidligere spektakulære opplevelsen. Omtrent det første jeg ser når jeg kommer til Àger er ‘Bombers’ skrevet på garasjeportene til brannstasjonen, det gir en helt annen assosiasjon enn det egentlig betyr. Været har skiftet til blå himmel med sol.

I Àger, smale gater dannet av portrom under husene.

I Áger får jeg et rom i Alberg Vall d’Àger, sovesal, men jeg får den for meg selv. Det er en ganske så interessant landsby, hvor den gamle kjernen kjennetegnes av smale og trange gater som leder en opp til en collegiate på toppen av åsen. Kirken, både innvendig og det utvendige området, er dessverre stengt. Enkelte deler av gatene er dannet av små portrom under husene i landsbyen. Etter dagens fabelaktige vandring, en av de definitivt beste så langt, er ettermiddagen i Àger en flott avslutning.

<- Puente de MontañanaHostal Roig ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar