torsdag 20. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 42: Sant Lleïr de la Vall d'Ora - Gironella

Lengde: 32.4km (1230.2km), tid brukt: 10:19.
Veimerking: Hovedsakelig god.
Vær: Noe overskyet i starten, så fint.


I enden av dagens vandring venter nok et større sted. Gironella, som vil være det største stedet jeg har vært i siden Graus, med unntak av Oliana som jeg jo bare gikk gjennom for noen dager siden. I Masia el Pujol så de litt rart på meg når jeg sa at jeg planla å gå dit, de så det nok som en lang tur. Noe det og er, også guideboken deler turen til Gironella opp i to deler, men jeg ønsker nok engang å slå to fluer i en sekk og bypasse L’Espunyola som overnattingssted. Det skulle gi en flott første halvdel med en fin vandring på en rygg, og en kjedelig andre halvdel gjennom et flatere skogs- og åker-landskap.

Utsikt ned mot klipper og dalbunner fra stigningen opp etter Sant Lleïr de la Vall d'Ora.

Frokosten var stor og når den var ferdig inntatt bar det ut i skyene, som i går lå de og dekket over den blå himmelen. I sør var det til og med lettere bekmørkt. Starten på dagen lignet en god del på starten av gårsdagen, opp fra Sant Llorenç de Morunys. Som da var det skyene som dempet størstedelen av humøret, men som lyste opp under ferden oppover. Stigningen opp består av en jevn del sti og jevn del uryddig grusvei, som snor seg oppetter fjellsiden til plutselige utsiktspunkt over klippene i dalen nedenfor. På vei opp er det som at himmelen våkner opp og prøver å riste av seg skyene, lys slipper inn over fjellene.

Solstråler i skogen på vei til Taravil.

Når den fine stigningen er gjennomført, venter en skjønn tur gjennom en skog meg. Solen har nå våknet opp fra morgendvalen sin og gjennom trærne filtreres solstrålene av bladene og grenene. Lyset er utsøkt, den naturlige spot-belysningen forflytter seg etter hvert som jeg går. Jeg kommer ut til en eng som ser nesten hvit ut i lyset fra solen. Her oppe er himmelen blå og bakken grønn, i dalbunnene nedenfor ligger skyene.

Utsikt nordover fra Serra dels Tossals.

Oppe ved Taravil kryr det av sopplukkere, så mange at jeg lurer på om det er den nasjonale soppdagen eller noe liknende, jeg møtte på noen få i går og på vei ned fra Sant Pere de Graudescales. Fra Taravil leder Sendero Historico opp i en fjellrygg ovenfor, Serra dels Tossals. Denne gangen vil ruten holde seg oppe i høyden en stund. Eneste jeg klager på i starten er at man går på sørsiden av ryggen, hvor utsikten ikke er like spennende som mot nord. I sør ligger det et litt flatere parti som begrenser utsikten videre noe.

Serra dels Tossals.

Like fullt så er vandringen av det slaget som gjør en lett til sinns. Med innslag av trangen til å klatre opp på toppen av enkelte klipper og koller som ruten passerer forbi. Etter en stund med øynene vendt som sør, får jeg det som jeg vil, ruten vris over til nordsiden og til utsikt over fjell og daler. Jeg prøver å se om jeg gjenkjenner ruten fra i går, men klarer det ikke. Stien fortsetter over ryggen på en åpen steinslette med skrukkete og forvridde trær.

Santuari dels Tossals.

GR1 beveger seg aldri ned langs eller på utsatte partier, men mot slutten av Serra dels Tossals går ruten over den eneste utsatte seksjonen, i hvert fall i henhold til guideboken og selv den beskriver passasjen i en lettere ironisk tone. I fjor, på den Lykiske veien, ble jeg noe lettere skuffet når jeg kom til den vanskelige nedstigningen mellom Kaş og Liman Agizi, i dag tvilte jeg mye på at jeg ville komme til å få problemer på denne traversen. Og jeg har rett, den utsatte delen kan knapt kalles for utsatt. Vandringen over ryggen fullføres når jeg kommer til ruinene av Santuari dels Tossals. En kirke høyt oppe på pynten av ryggen, nedenfor bølger skyene mot åssidene.

Barranc de Salt Sallent.

Å komme ned til Capolat føles litt som å komme til samme sted som en kom fra (Taravil). Også her er det sopplukkere i aksjon. Det er en kort, stille og fredfull vandring før ruten går ned fra fjellet igjen. Høydepunktet på veien ned er Barranc de Salt Sallent, en foss som renner ut fra en klippevegg. Lite vann der nå, men tøft likevel, og utsikten er fin. Ved L’Espunyola er man nede i lavlandet igjen, den siste strekningen ned var noe vond å gå. Før man har begynt på turen videre, merker man det markante skillet. Jeg spiser lunsj på en restaurant i landsbyen, noe som egentlig er litt teit, jeg har glemt baguetten jeg som jeg bærer med meg i sekken. Bacon og ost tostadaen smaker uansett godt.

På vei til Avia.

Helt fra starten av er det klart at den andre delen av turen til Gironella ikke vil være på langt nær like fin som den første delen. Å endre omgivelser byr jo på variasjon, men ikke alltid til det bedre. Som nå. Mye skogsvandring og turer langsmed dyrket mark, kan være fint det, men nå ikke veldig spennende. Fineste delen var da ruten gikk forbi en liten terrassert foss hvor vannet rant ned i en liten kulp. Fint lys og en rad av trær ledet den lille elven til fossen. En liten oase. Jeg kommer til Avia, som jeg bare går rett igjennom.

En liten oase på veien.

Fra Avia er det heller ikke noe mer spennende, men føttene mine begynner etter hvert å verke. Kjappe vonde stikk i sidene. Noen små kapeller passeres, både kjente og ukjente, som Sant Vicenç d’Obiols. En stund føles det litt som å gå og gå, uten å lee seg av flekken. En kort strekning langs elva før Gironella er den mest spennende delen på denne siden av vandringen. En liten sti, type forglemt, gjennom både en naturlig og unaturlig tunnel i vegetasjonen, under en port av noe som en gang har vært en bygning. Så avbrytes den korte gleden ved at man går gjennom et slitt og skittent industriområde. Går forbi noe som virker som leiligheter, det ser stusseligt ut.

På en forglemt sti langsmed elven før Gironella.

Framme i Gironella er jeg sliten og føttene gjør vondt, det blir ikke bedre at jeg tar feil vei på jakt etter Hostal 1888, hvor jeg skal overnatte. Jeg får sett mer av byen, som kirken og høydedraget ovenfor resten av byen, men det er ikke hva jeg ønsker meg først og fremst nå. Jeg bruker lang tid på å finne stedet, selv med hjelp. Og i tillegg tar det en stund før vertene kommer og åpner opp, men når jeg først er inne og har fått dusjet og slappet av litt er ting greiere. Jeg stavrer meg opp til en bar for å ta meg en øl, de ser noe rart på meg der jeg går rundt i mine badesko, noe jeg bryr meg lite om.

I Gironella.

Spiser tapas til middag på en restaurant, noe som passer meg ypperlig i dag. Jeg tror kanskje at jeg ville ha opplevd Gironella som hyggeligere, hadde det ikke vært for at er jeg er så sliten og har vondt i føttene. Flott første del, kjedelig andre del. Det tar på, så lange turer som dette.

<- Sant Lleïr de la Vall d'OraLluçà ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar