onsdag 19. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 41: Sant Llorenç de Morunys - Sant Lleïr de la Vall d'Ora

Lengde: 24.8km (1197.8km), tid brukt: 8:25.
Veimerking: Bra (men noen få fallgruver).
Vær: Skyer i starten, så fint.


En nydelig dag i tre deler, hvor første del av ruten tok meg høyt opp til god utsikt, den midterste delen lot meg smake asfalt under føttene igjen og den siste delen gjennom ett avsidesliggende område hvor høydepunktet var et nasjonalmonument omkranset av høstens farger. Fra Sant Llorenç de Morunys gikk jeg til den adspredte bosettingen Sant Lleïr de la Vall d'Ora, der ett fortreffelig overnattingssted ventet meg i en større masia.

Dramatiske skyer i utsikten på vei opp fra Sant Llorenç de Morunys.

Om morgenen i Casa Joan føler jeg derimot at jeg bare forårsaker problemer, hvor ingen av kommunikasjonens tannhjul passer sammen, vi sliter med å forstå hverandre. Når jeg går ut av dørene har vi likevel kommet til en smilende forståelse og avskjed. Ute ligger skyene tett over småbyen og fjellene rundt, så jeg har ikke stor tro på noen utsikt i dag. På vei opp i fjellene på den andre siden av dalen for Sant Llorenç de Morunys er det og få åpninger til horisontene, men det lille som er av utsikt er dramatisk. Stigningen opp er grei, med godt underlag og greit å finne fram. Siste del av stigningen gikk gjennom en skog hvor edderkoppene hadde vært flittige til å lage mange små tepper av spindelvev, som alle glitrer av morgendugg.

Superb utsikt over Pantà de la Llosa de Cavall og Sant Llorenç de Morunys fra Cap de Balç klippene.

Troen var ikke den største om morgenen, men i dag smiler værgudene til meg. Når klatringen er ferdig, kan man fra toppen gå en liten omvei ut til noen klipper, Cap de Balç. Utsikten fra tuppen av klippene er førsteklasses. Himmelen har ikke åpnet seg hundre prosent opp ennå, men mer enn nok til å se langt av gårde over Pantà de la Llosa de Cavall og Sant Llorenç de Morunys. Coll de Jou ovenfor derimot er fortsatt surret inn i de resterende skyene, men opp av skyene stikker de skallede toppene til fjellene ovenfor. Jeg setter fra meg sekken og dingler litt med beina utenfor klippene. Ikke lett å rive seg vekk fra utsikt.

Utsikt fra Cap de Balç, Morunys nedenfor, Coll de Jou forsvunnet i skyene, men toppene til fjellet stikker fram.

Å holde seg lenge oppe i samme høyde gjør ruten sjelden, ved Cap de Balç har man allerede vært på det høyeste punktet på denne stigningen. Videre går det nedover igjen, men ikke direkte, det går rolig for seg og den første delen av nedstigningen byr på både skog og utsikt over dalen jeg skal gå ned i. Fra øverst i dalen er det bare noen få spredte gårder å se. Ruten følger en smal bilvei nedover, forbi en liten grend, La Corriu, som såklart har sin egen lille kirke. Ned gjennom en skog med mye tett kratt, forsvinner igjen ruten. Skal en være litt slem, men sett fra en litt humoristisk side, så kan en jo få følelse av at en GR1-etappe følger ett visst sett med regler. Minst en overgrodd passasje full av torner. Minst en gang skal veimerkingen være så mangelfull at man går feil vei. Har man kommet seg opp i høyden, skal ruten finne forteste vei ned igjen. I dag skal jeg igrunn ikke klage, det har vært en veldig bra dag hittil.

En vei med litt utsikt.

Jeg lar meg ikke affisere like mye av den lange vei-vandringen i dag som jeg gjorde i går. Muligens det er trærne som sakte bretter seg over meg og veien som forårsaker det, som pakker meg inn i en beroligende stemning. Nederst, før ruten begynner å stige opp igjen, ligger den lille grenden Valls, hvor nok en Tour de France syklist i metall står utenfor et hus. Jeg tviler sterkt på at Tour de France har gått forbi her. Etter Sisquer finner jeg et en liten plass i solen for lunsj og nå kommer jeg på en ting jeg har glemt å fortelle om. Jeg har fortsatt igjen av den rødvinen jeg fikk i Salinas de Trillo. Til nå har jeg vanligvis brukt å ta meg en trøste-slurk av den når jeg har gått veldig feil på ruten (det har blitt noen slurker), men i dag føler jeg for å kose meg med litt vin til lunsj. Været er flott og det er god temperatur.

GR1 veimerke og navn på klippevegg nær Valls.

Jeg fortsetter videre ned en vakker dal, Vall Aigua d’Ora, forbi de spredte husene til landsbyen Llinars. Høstfargene er på vei og bladene mer sprakende. En campsite ligger bortgjemt oppe i dalen her og, men det er ingen café con leche å få der før om noen timer. Spor av en større vei krysses ved Pont de Llinars, hvor en mindre bro leder over til en gammel mølle. Møllen voktes over av en stor bjeffende hund. Et kråkeslott av et hus ligger rett ved, et opphop av skrot.

I Vall Aigua d'Ora.

Kråkeslottet er det siste spor av bosetning når ruten tar til en avsidesliggende dal. Ned gjennom dalen følger ruten en elv, først i en skog ovenfor elven. En stille vandring blant blader som venter på å eksplodere i farger. Etterhvert begynner den humpete kjerreveien å krype opp av skogen og bevege seg høyere oppe langs dalsiden. En liten bronse-plakett hvor det står Mirador dels Presidents på antyder mer enn nok at jeg straks er framme ved en av de største høydepunktene på hele ruten hvis man er opptatt av kirker. Det er slått ned en slags metall-anordning på toppen av samme stein, jeg antar at den er der for å holde flagg eller lignende. Ut fra pynten går det en veldig tynn klipperygg, som krysser over dalen.

Ermita de Sant Pere de Graudescales sett ovenfra, høsten er på vei.

Ute på klipperyggen ser jeg omtrent rett ned på Ermita de Sant Pere de Graudescales, liggende i midten av trær med gule høstlige farger ved siden av elven. Den ligger i en nydelig lokasjon, sett herfra, men langt oppe i en isolert dal. Jeg skulle likevel ønsket å ha kommet hit enda senere, når høsten er i full flamme, eller etter at den første snøen har falt. Begge delene ville ha gitt en særegen utsikt over kirken, men jeg hadde nok foretrukket å sett kirken stå midt blant høstens farger. Fra klippene er det en liten tur ned til nasjonalmonumentet, det ligger heller ikke rett på ruten, så en må gå av fra GR1 for å komme dit. Opprinnelig en del av et Benediktiner-kloster, det er en nydelig kirke bygget i romansk stil. Døren er låst, men man kan se inn, inne er det ryddig og fint, så kirken er nok også fortsatt i bruk innimellom. Et vakkert sted.

Den tynne klipperyggen ovenfor Sant Pere de Graudescales.

Jeg er omtrent framme ved dagens endestasjon da jeg passerer et lite kapell, på den ene siden av kapellet henger det et skilt som det står Telefonos på, en direkte-linje til Gud kanskje? Sant Lleïr de la Vall d'Ora er nok en landsby hvor husene ligger adspredt fra hverandre. Masia el Pujol, kveldens overnattingssted, ligger på toppen av en liten ås og det er en kort og hyggelig tur opp dit. Stedet er en flott blanding av trivelig overnatting, rotereir, gård, bar, dovne rare hunder og mer.

Ermita de Sant Pere de Graudescales, et nasjonalmonument i en avsidesliggende dal.

Om kvelden vil jeg sitte ute og nyte landskapet, men her blir det fortere kjøligere ute enn i Sant Llorenç de Morunys, så jeg holder ikke ut å sitte ute like lenge som i går. Inne er det en stue gjestene kan bruke, noe rotete, men som gir den et noe hjemmekoselig preg. Det serveres hjort til middag. Avslutter kvelden med å se på en fotballkamp sammen med en eldre fyr som plutselig dukket opp, Champions League, Barca mot Manchester City. En mer enn godkjent dag dette.

Masia el Pujol i Sant Lleïr de la Vall d'Ora.

<- Sant Llorenç de MorunysGironella ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar