søndag 27. november 2016

Kjentmannsmerket: Ekeberg Basis A, Post 60m V For Granittsøtten

På en dag der det ikke skjedde så mye, hvor ingen planer var lagt, hvor et avslappende, men dog noe kjedelig sinnelag seig inn. På en dag hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, sånne dager som bare oppstår innimellom. Til slutt brøt jeg stillheten og lediggangen og kom meg ut. Jeg dro ikke langt. Hadde aldri vært i Ekebergparken før, selv etter all viraken og skriveriene rundt statuene som Christian Ringnes satte opp førte til. Jeg dro ikke dit for parken sin skyld opprinnelig, rett ovenfor ligger det en kjentmannspost. En veldig sentrumsnær en.

Ekeberg basis A.

Når jeg nå vandrer mellom trærne her, alle skulpturene og folk som er ute omtrent i samme ærend som meg, lurer jeg fortsatt på hva all viraken var om. En ting er skulpturene, som jeg finner det ganske så artig å vandre blant. En annen ting er protestene rundt det å ødelegge denne lille grønne lommen. Jeg vet ikke helt jeg. Det føles ikke veldig ødelagt her. På den andre siden, vi er bortskjemt med grønne lommer her, den finnes rett utenfor stuedøren vår. Og sånn bør det forebli, men at en liten del av dem alle får noen skulpturer og flere stier føles ikke som noe stort innhogg i dem.


Ute på Ekebergsletta står det en granittstøtte, litt for seg selv. Denne granittstøtten er derimot ikke en del av skulpturparken, ei heller er den en skulptur. Den er satt opp der for å markere en nøyaktig målt grunnlinje. Dette ble brukt til å bestemme jordens form og størrelse, veldig kort forklart. En basis er en nøyaktig avstandsmålt linje, som danner grunnlag for målestokken i en triangulering. Når Norge ble kartlagt og oppmålt, ble de første av disse linjene anlagt på islagt vann, dette var på 1800-tallet. Fra 1850 ble disse anlagt i flatt lende på land. Totalt var det 17 basiser som var brukt ved trianguleringen av Norge, hvorav den siste ble målt i 1937. Det er to basiser som er bevart idag, den ene ved Rinnleiret i Verdal og denne her i Ekeberg.


Med posten stemplet kunne jeg gå og se på solnedgangen, gjort dramatisk under åsynet av en engel hvis anatomi er gjort åpenbart for alle. På en dag hvor hva som skjedde var åpen, var det greit å stå og se de siste røde strålene på himmelen. Hvor skulpturene skjulte seg under en mer og mer lilla himmel. En fin tur rett ved kjernen av Oslo.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar