onsdag 13. desember 2017

Shikoku 88 Temples Pilgrimage

Shikoku 88 Temples Pilgrimage er en pilegrimsrute på Shikoku-øyen i den vestlige delen av Japan, den minste av øyene. Den følger en gammel pilegrimsrute som er antatt å være ruten Kōbō Daishi, en kjent japansk lærd og prest som er grunnlegeren av Shingon-buddhismen, tok på sin asketiske trening rundt Shikoku. Hovedmålet med pilegrimsferden er å besøke de 88 hovedtemplene eller hellige stedene assosiert med pilegrimsferden. Det er også 20 bangai (utenfor nummerne) templer assosiert med pilegrimsvandringen. Hvis du besøker de 88 hovedtemplene vil ruten være om lag 1150km lang, hvis du også besøker de 20 bangai templene vil den være på rundt 1300km. Ruten er også regnet for å være sirkulær, siden det er vanlig å returnere til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Det er også vanlig å besøke Kōyasan etter at man har fullført pilegrimsvandringen sin, som er fjelltoppen hvor Kōbō Daishi etablerte Shingon-skolen innenfor Buddhismen (i 819) og hvor det er sagt at han sover i en evig meditasjon. På din vandring rundt Shikoku vil du gå gjennom de fire provinsene til Shikoku, som også er regnet for å være de fire stegene på vei til å bli opplyst. Tokushima prefektur (stedet for åndelig oppvåkning), Kochi prefektur (stedet for asketisk trening), Ehime prefektur (stedet for å bli opplyst), Kagawa (steded for nirvana).

Mottoet for pilegrimsvandringen er "Dōgyō Ninin" (Vi To, Vandrende Sammen). Høsten 2017 tok jeg på meg å bli en henro og reiste til Shikoku hvor jeg vandret sammen med Kōbō Daishi rundt øyen, her vil du finne min beretning (jeg vil kontinuerlig oppdatere denne siden inntil hele beretningen har blitt fortalt):

Dag   1 (21.09):Ryōzenji - Anrakuji
Dag   2 (22.09):Anrakuji - Kamojima
Dag   3 (23.09):Kamojima - Nabeiwa
Dag   4 (24.09):Nabeiwa - Kokufu
Dag   5 (25.09):Kokufu - Kushibuchi
Dag   6 (25.09):Kushibuchi - Byōdōji
Dag   7 (27.09):Byōdōji - Hiwasa
Dag   8 (28.09):Hiwasa - Kaifu
Dag   9 (29.09):Kaifu - Ozaki
Dag 10 (30.09):Ozaki - Kongōchōji
Dag 11 (01.10):Kongōchōji - Tōnohama
Dag 12 (02.10):Tōnohama - Kagami
Dag 13 (03.10):Kagami - Chikurinji
Dag 14 (04.10):Chikurinji - Tanemaji
Dag 15 (05.10):Tanemaji - Shōryūji
Dag 16 (06.10):Shōryūji - Susaki
Dag 17 (07.10):Susaki - Iwamotoji
Dag 19 (09.10):Irino Matsubara - Ibiru
Dag 20 (10.10):Ibiru - Tosa Shimizu
Dag 21 (11.10):Tosa Shimizu - Mihara
Dag 22 (12.10):Mihara - Ipponmatsu
Dag 23 (13.10):Ipponmatsu - Iwamatsu
Dag 24 (14.10):Iwamatsu - Uwajima
Dag 25 (15.10):Uwajima - Uwa
Dag 26 (16.10):Uwa - Uchiko
Dag 27 (17.10):Uchiko - Kuma Kōgen
Dag 28 (18.10):Kuma Kōgen - Kuma Kōgen
Dag 29 (19.10):Kuma Kōgen - Ishiteji
Dag 30 (20.10):Ishiteji - Horie
Dag 31 (21.10):Horie - Imabari
Dag 32 (22.10):Chikamiyama
Dag 32 (22.10):Imabari - Taisanji
Dag 33 (23.10):Taisanji - Iyo Miyoshi
Dag 34 (24.10):Iyo Miyoshi - Hōjuji
Dag 35 (25.10):Ishizuchisan
Dag 35 (25.10):Hōjuji - Ishizuchi Jinja
Dag 36 (26.10):Ishizuchi Jinja - Iyo Mishima
Dag 37 (27.10):Iyo Mishima - Awai
Dag 38 (28.10):Awai - Iyadaniji
Dag 39 (29.10):Iyadaniji - Marugame
Dag 40 (30.10):Marugame - Kokubunji
Dag 41 (31.10):Kokubunji - Ritsurin Kōen
Dag 42 (01.11):Ritsurin Kōen - Nagaoji
Dag 43 (02.11):Nagaoji - Sanbonmatsu
Dag 44 (03.11):Sanbonmatsu - Ryōzenji
Dag 45 (04.11):Tokushima
Dag 46 (05.11):Kudoyama - Kōyasan
Epilog (06.11):Kōyasan

søndag 3. desember 2017

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

tirsdag 24. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 34: Iyo Miyoshi - Hōjuji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 34.
Templer: #60-61 (Yokomineji, Kōonji).
Lengde: 33.3km (989.2km), tid brukt: 10:33.
Vær: Lettere overskyet.


Jeg sov ganske så godt in den lille zenkonyadoen til Kōmyōji, men blir noenlunde misfornøyd når jeg titter ut av døren. Den blå himmelen og solen fra gårsdagen har forlatt åstedet, og etterlatt seg nok en skyfull himmel. Det er ikke gode nyheter for hva jeg har i tankene for de nærmeste dagene. Otsu-san går tidlig om morgenen, som jeg visste at han ville gjøre, og er ute av døren før jeg har begynt å spise frokosten min.

Zenkonyadoen til Kōmyōji.

Det er regnet for å være uhøflig å legge igjen søppelet ditt når du overnatter på en zenkonyado, så jeg må ta det med meg. Og jeg er i tillegg så dum at jeg ikke går tilbake til butikken hvor jeg sannsynlig kunne finne en søppelbøtte for det, og setter istedet i vei med et håp om å gå forbi et sted hvor jeg kan få kastet søppelet mitt. Det er ingen søppelkasser å finne i Japan noensteds, ikke offentlig ihvertfall. Det er ingen combinis i nærheten heller, jeg vet at jeg kan få kastet søppelet i en av dem. I mer enn sju kilometere går jeg med posen med søppel i hånden. Når jeg ser noe som jeg vil ta et bilde av, dumper jeg posen på bakken, går for å ta bildet, og plukker så opp posen igjen etterpå (nei, jeg kommer ikke til å tilfeldigvis 'miste' eller dumpe den et sted). En annen henro nevnte for meg at dette var på grunn av terroristangrepet på undergrunnsbanen i Tokyo for mange år siden, hvor terroristene brukte søppelkassene som beholdere for saringass-bombene deres. Etter det, ble mesteparten av søppelkassene fjernet fra det offentlige.

Vidunderlig lys over fjellene om morgene, selv om det ikke var sol.

Selv om det ikke er sol og blå himmel, så er lyset og glansen på himmelen nydelig.

Ikiki Jizō, bekkaku tempel #11.

Ikiki Jizō er bekkaku tempel #11, kjent for statuen av Jizō Bosatsu som er hogget inn i kamelia-treet på tempelområdet. Det må være noen år siden det treet sto oppreist i tempelet derimot. Tempelet er lett å få øye på i midten av det flate området, av ansamlingen av trær som det er lokalisert ved. Trærne inneholder også en Shinto helligdom, som såklart er tilgjengelig på den sedvanlige lange trappen. At en sånn liten ås kan inneholde så mange trappetrinn er et ganske så lite mysterie.

På veien som leder opp i fjellene, mot Yokomineji.

Jeg vil passere forbi, eller rettere sagt klatre over, nok et fjell idag og som vanlig er jeg forventningsfull til klatringen. Etter å ha hamstret inn noe mat på en Family Mart setter jeg kursen for fjellene, nå dekket av skyer. Ruten opp i fjellene mot Yokomineji går først på en vei, gående gradvis oppover, mistende gradvis hus på hver side, å begi seg inn i det ukjente. På den ene siden av veien er det en gul og rød bygning som ligner på en pagoda, men jeg tviler på at den hører til et tempel. Senere, på den andre siden av veien er det en liten kafé som har en bil inne i seg.

Skogsstien opp til Yokomineji, som går ved siden en større bekk.

Så stopper veien brått opp og det er tid for henro-korogashi igjen. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, selv steintrappene som leder opp til selve skogsstien flyter over av vann. Som jeg visste den ville være, er stien opp bratt, og går ved siden av en større bekk under mesteparten av turen. Innimellom krysser stien over det strie vannet på små broer. Og om det er fordi jeg svetter i anstrengelsen av klatringen eller på grunn av den høye luftfuktigheten, sannsynligvis begge, blir alle klærne mine våte. Og så står trestrukturen til tempelet sin daimon over meg, etter en flott vandring opp til The Peak Temple, Yokomineji (#60). Som ligger på 709moh.

Tempelporten til Yokomineji vokter over ankomsten min tempelet.

Før jeg gjør noe som helst på tempelet sitter jeg ned i den fine hytten ved siden av bygningen som nōkyōchō-kontoret ligger i. Her oppe blåser det en kald vind og den kjøler meg ned. Faktisk, så forårsaker den at mine teite Raynauds-syndrom fingre setter igang, noe som fører til at blodsirkulasjonen i fingrene mine blir midlertidig redusert, de skifter til å bli hvite spøkelsesfingre. Noe som forårsaker en viss munterhet blant de andre henroene i hytten, som finner det artig at jeg som en 'viking' fra Norge fryser her. Jeg er nå ganske så vant med at dette skjer, så jeg kan ikke gjøre annet enn å se det humoristiske i det. En annen artig ting er at noen av de andre henroene som er her, er de to japanske henroene som jeg først så i Akebono-sō for rundt tolv dager siden, nå sammen med en russisk henro.

Yokomineji.

Fingrene mine er fortsatte numne når jeg gjennomfører tempelritualene. Faktisk, så vil de være det for en god stund. Det er et fredsomt tempel, regnet for å være det mest vanskelige nansho-tempelet på pilegrimsvandringen. Mens den unge monken tegner kalligrafien i min nōkyōchō, bruker jeg hårføneren til å varme fingrene mine på. Hårføneren er der for å kunne tørke kalligrafien på nōkyōchō-rullen eller -vesten hvis man bruker en av de istedet for boken som bevis på sin pilegrimsvandring. Min egentlige plan var å gå Moe-zaka ruten i retning Ishizuchisan etter å ha besøkt Yokomineji, da jeg har i tankene å klatre det fjellet. Planen var å overnatte på en av stedene nær starten på klatringen opp til toppen, men jeg har ikke klart å komme i kontakt med noen av dem. Det virker som at Kōbō Daishi har voktet over meg igjen, da jeg lærer av monken at Moe-zaka ruten er stengt da den har blitt ødelagt i den nylige tyfonen og det ikke er mulig å gå på stien. Monken hjelper meg med å ordne et sted å overnatte i Saijō istedet.

Hoshigamori, okunoin til Yokomineji. Ishuzuchisan skjult av skyene.

Selv om jeg ble fratatt muligheten til å gå Moe-zaka ruten, klatrer jeg likevel opp til der stien starter fra. Der, ovenfor tempelet på ryggen, ligger Yokomineji sin okunoin. Som heter Hoshigamori. I klart vær vil man få en super utsikt over det store fjellet. Fra en nydelig liten torii, som jeg trodde ville være større etter å ha sett bilder av den. Nå ligger det høyeste fjellet i den vestlige delen av Japan skjult i skyene. Det er fortsatt ett flott sted.

En rad med toriier nær Yokomineji.

Når jeg begir meg i vei på stien ned igjen er fingrene mine fortsatt numne, men min eneste bekymring er om jeg tar feil ved et kryss og går glipp av ruten som går forbi Shirataki. Stien virker å virker å være i alle mulige tilstander, enkel å gå på, rotete, gjennom veltede trær. På et sted går ruten gjennom et åpent område grunnet skogsarbeid, noe som gir en flott utsikt over fjellene, bare skjemmet av kraftlinjene som krysser landskapet. Etter å ha brøytet vei gjennom vegetasjonen finner jeg en liten lysning hvor det er en god utsikt over sjøen og det flate området nedenfor. Unødvendig å si at jeg liker vandringen ned.

På turen ned mot Kōonji fra Yokomineji, deler av stien er åpen grunnet skogsarbeid.

Shirataki er okunoin til det neste tempelet, Kōonji. Det er en fantastisk plass, rett ved en foss. Voktende over fossen fra toppen av den er det en fryktsom Fudō Myōō statue, med sine to unge gutte-tjenere kjent som Kimkara og Cetaka.

Shirataki, okunoin til Kōonji.

Når jeg ankommer tempel #61, Kōonji (Incense Garden Temple), har klokken passert halv fem. Jeg har brukt en god del lengre tid enn det jeg trodde jeg ville ha gjort. Dette tempelet er det rareste tempelet så langt. Det ligner på langt nær noen av de andre templene, da det består av en stor bygning av betong. Jeg under meg over hvorfor de bygde det slik. Når jeg spør om hvor hondoen og daishidoen er peker betjeningen på tempelet mitt til en åpen dør i den store bygningen, og sier at de er begge der. Det er ikke før etterpå at jeg forstår at hondoen er den store hallen i andre etasje inne i bygningen, og at daishidoen var der hvor jeg gjennomførte ritualene to ganger.

Kōonji, dette tempelet ligner ikke på noe annet tempel på pilegrimsvandringen.

Det var ingen sol idag, men likevel så går den ned i flammer bak fjellene. Å nå Hōjuji i tide har jeg ikke noe tid til, og jeg går i tillegg feil vei en gang på veien, men jeg ender likevel dagens tur ved tempelet. Det vil si, utenfor tempelet, dette er det første tempelet som jeg har sett som faktisk er stengt av etter stengetid. Tempelet ligger rett ved siden av togstasjonen i Iyo Komatsu, noe som er praktisk for meg. Jeg har tid til å gå til en nærliggende Lawson for en kopp med kaffe og en søt mochi før jeg tar toget til Saijō.

Solnedgang nær Kōonji.

Etter å ha sjekket inn på hotellet mitt, H. Oraire Saijō, og fått meg en dusj går jeg ut for middag. Når jeg spør hotellbetjeningen om anbefalinger viser de meg veien til en izakaya i nærheten som heter 36, som er akkurat hva jeg ønsket meg. Den store bollen med udon med kjøtt og tilbehør er nydelig. De sier at det skal bli sol imorgen, så for meg er det et stort fjell som troner i horisonten.

Ved en Lawson Station.

<- Iyo MiyoshiIshizuchisan ->

mandag 23. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 33: Taisanji - Iyo Miyoshi

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 33.
Templer: #57-59 (Eifukuji, Senyūji, Kokubunji).
Lengde: 26.3km (955.9km), tid brukt: 9:05.
Vær: Noen skyer, men for det meste fint. Sol!


Følelsen av å se ut av vinduet om morgenen, er ubeskrivelig. Utenfor er den grå og regnfulle verdenen fra de siste ni dagene i oppløsning, blå himmel gjennomtrenger skyene og jeg kan se solen. Lenge har jeg lengtet etter dette øyeblikket. Jeg blir så opprørt og begeistret av å se solen igjen at jeg helt glemmer bort frokosten og bare kommer meg tilbake til der jeg stoppet å gå igår så fort jeg kan. Der begynner jeg å se etter et sted å kjøpe frokost, men jeg finner ikke noe sted rett ved, så jeg begynner istedet bare å gå.

En nydelig morgen. Første dagen med sol etter ni dager med regn. På veien til Eifukuji, vandrende ved siden av en liten kanal. Otsu-san på den andre siden.

Det tar ikke så lang tid før jeg finner ut at jeg burde prioritere å finne noe å spise, så jeg skjener av fra ruten før den krysser Sōja-elven til en Family Mart. Idet det jeg forlater combinien hører jeg en stemme kalle etter meg, "ohenro-san, ohenro-san". Jeg snur rundt og står ansikt til ansikt med en eldre dame, som stolt gir meg en liten plastikkpose full av mynter. Dette er den mest verdifulle osettaien som jeg har mottatt. Såklart, så er ikke dette penger som er ment for meg personlig å bruke. Pengene er ment til å brukes i templene, som donasjoner, slik at jeg bærer med meg hennes donasjoner til templene jeg besøker. Noe jeg gjerne gjør.

Osettai. En liten pose fyllt opp av mynter som jeg fikk av en dame på en combini. Disse pengene ble gitt til meg for å bruke til donasjoner på templene.

Nok en hyggelig overraskelse møter meg når jeg skal til å krysse broen over elven, dette ser ut til å være en dag med overraskelser, da Otsu-san med sin tralle plutselig dukker opp. Han hadde faktisk overnattet på det samme hotellet i Imabari som jeg gjorde. Vi går omtrent sammen til det første tempelet for dagen, han hele tiden litt foran meg da jeg noen ganger ikke kan la være å stoppe opp for å nyte solen. Navnet på tempel #56, Eifukuji, finner jeg ganske så passende for denne dagen. The Temple of Good Luck. Når Kōbō Daishi var her ba han for sikkerhet til sjøs og med det stoppet han en storm. Det føles litt som at noe lignende har skjedd idag.

'Buddhist-fot'-stein i Eifukuji, dette er kopier av de i tempelet i India hvor Shaka ble opplyst.

Eifukuji er et lite, beskjedent og kompakt tempel, lokalisert i foten av det lille Futō-fjellet. Med solens gjenkomst dukker også henroer opp og selv om det riktignok ikke er mange, er det ganske så mye munter snakking å overhøre i det trivelige tempelet. Jeg får en liten kake som osettai av den unge munken i nōkyōchō-kontoret. Det var fra toppen av Futō-fjellet at Kōbō Daishi gjennomførte ildritualet kalt for goma for å forhindre ulykker på havet, så jeg klatrer opp de utallige trappetrinnene til toppen hvor jeg får en god utsikt over Imabari med sjøen bakenfor. Både bakken og trappene opp var fortsatt våte.

Eifukuji. Otsu-san som resiterer sutraene til høyre, Takemachi er henroen bak i midten.

Senyūji, tempel #58 (Hermit in Seclusion Temple), ligger på toppen av en annen pigg i høydeprofilen til ruten. Det er derimot ikke en veldig høy en, men den behagelige turen opp til tempelet ender med en kort og bratt klatring til slutt. På veien går jeg forbi en dam som ser ut som en klo på kartet, når man ser den fra oven. Ruten opp skifter mellom å gå på en vei som tilbyr noe utsikt som plaster på såret for det harde underlaget, og gjennom skogsstier hvor det står flere statuer av Kannon ved siden av. Det skal være 33 av dem, hver og en assosiert med et bestemt tempel på 33 Temple Saigoko Kannon Pilgrimage.

Utsikt fra Futō-fjellet over Imabari. Chikamiyama til venstre i bildet.

Helligdommen som ligger på toppen av Futō-fjellet heter Iwashimizu Hachiman Jinja, dette er toriien til helligdommen som ligger nede ved Eifukuji.

Selv om jeg kunne se tempelet oppe i åsene en god stund før jeg begynte klatringen opp dit, er det ikke mye utsikt å snakke om fra selve tempelet. Senyūji føles som ett av de mer beskjedne tempelene av de som ligger høyere opp enn de andre, men hondoen er en ganske så fin nesten to-etasjes bygning. Her forteller legenden om en eremitt (sennin) som tilbragte førti år her på å resitere sutraene, for så å forsvinne uten et spor. Jeg forsvinner, men ganske så sikkert med et spor etter meg, opp til toppen av fjellet ovenfor. Det er flere statuer ved siden av den rotete stien opp, og utsikten er begrenset til hva jeg kan se gjennom åpningene i vegetasjonen.

En Fudō Myōō statue nær tempelporten til Senyūji.

Tempelhallen til Senyūji.

Istedet for å gå ned den samme bratte stien jeg kom opp, følger jeg veien ned tilbake til tempelporten. Nedstigningen fra sanmonen er nydelig og en av få skogsstiene på ruten som ikke går under heldekke av trærne, her kan jeg gå ute i det åpne og skue ut over landskapet. Jeg finner vanligvis oppstigningen til templene i fjellene bedre enn nedstigningen, men denne gangen er det omvendt. En slange av ukjent type snor seg over veien idet jeg er nede igjen, jeg ser flere slanger når jeg er nede fra fjellene enn oppe i dem.

Fra stien opp til fjellet ovenfor kan jeg se ned på Senyūji med sin to-etasjes hondo.

På en Lawson Station slutter jeg meg sammen med en liten gruppe med andre henroer for noe mat i varmen fra solen utenfor. Til Kokubunji, det neste tempelet, går jeg sammen med Takemachi. Tempel #59 er det offisielle provinstempelet for Ehime, og det er et ganske så ordinært tempel. Den korte trappen opp til det er ganske så fin derimot og det har en statue av Kōbō Daishi som man kan håndhilse med. Når jeg går møter jeg de to franske damene som jeg kort møtte på før Ishiteji og vandringen til Dōgo Onsen. Dette er deres siste dag på vandringen.

Nedstigningen fra Senyūji som går ute i det åpne.

Takemachi ønsket å ta en lengre pause på tempelet, så jeg fortsetter videre alene. Denne delen av ruten er ikke like bemerkelsesverdig, men jeg bryr meg lite om det nå, jeg er bare fornøyd med å gå i fint vær igjen. I Imabari-yunoura Onsen michi-no-eki stopper jeg for en større lunsj, hvor jeg setter til livs en stor bolle med udon-nudler. Jeg ser Takemachi gå forbi utenfor.

En trapp i skogen, i bunnen av nedstigningen fra Senyūji.

Ved Sendanji (Seta Yakushi) dukker Takemachi plutselig opp bak meg. Jeg lurer på hvordan det kom til å skje, han forteller meg at han hadde stoppet for et bad i badehuset (ved siden av der jeg spiste). Vi har begge det samme målet for natten, en zenkonyado i Iyo Miyoshi. Sendanji er fint nok, men det er ikke snilt av dem å sette opp et kart over tempelet med ruten opp til Okunoin og toppen ovenfor synlig. Jeg går noen ganger rundt meg selv, prøver å riste av meg idéene jeg får, men jeg klarer det ikke. Jeg er nødt til å klatre opp. Noe som kan bety at jeg vil komme for sent for å kunne overnatte på zenkonyadoen til Kōmyōji, da man behøver å være der før klokken fem.

På Kokubunji kunne jeg håndhilse på Kōbō Daishi.

Stien opp er flott, som blir brattere og brattere, men samtidig mer åpen mot landskapet nedenfor. Rett før Okunoin er det en stor Fudō Myōō statue som er under vedlikehold. Og såklart er det en lang trapp som leder opp til det lille tempelet. Fornøyd beveger jeg meg for å gå ned igjen, da jeg blir oppmerksom på at det er en sti som fører videre oppover. Samtidig med at jeg sier til meg selv at jeg ikke burde gjøre dette, starter jeg å klatre høyere opp. På toppen av Setayama, på 339m, er det en paviljong, men det som får meg til å skrike av glede er klippene som jeg finner. Når jeg klatrer ut på dem får jeg en super utsikt over landskapet og området nedenfor. I fjellene i bakgrunnen vet jeg at Ishizuchisan ligger og lurer iblant skyene. Strålene fra solen farger ryggene, åsene og fjellene nedenfor og bak i forskjellige sjatteringer. Jeg skulle ha tatt med meg vann og mat, og teltet ved siden av paviljongen. Dette var fantastisk, men klokken tikker og går, så jeg er nødt til å gå fort ned igjen.

Henro-skyggen min på veien, på vei mot Iyo Miyoshi.

Med solen som senker seg bak fjellene går jeg raskt mot Iyo Miyoshi. Ved en liten helligdom hvor det også er en hytte som det ser ut at man kan overnatte i, ser jeg ryggsekken til Takemachi. Det virker som at vi ikke snakket om den samme plassen likevel. Jeg ankommer Kōmyōji rett etter at klokken har slått fem, på tidspunktet hvor hovedpresten skulle til å dra. Han gir meg tillatelse til å overnatte i zenkonyadoen, men på en notis leser jeg at hvis jeg hadde ankommet senere, kunne jeg bare skrive en lapp (gjerne på en osamefuda) hvor jeg spurte om tillatelse og legge den igjen i hovedhallen til tempelet og det ville gå bra. Zenkonyadoen er i en liten bygning i hjørnet av tempelet. Inne i den er det en køyeseng, tatamimatter, et lite bord og masse ting på veggene og i hyllene. Det er også vaskemaskiner utenfor. Otsu-san er der, jeg er ikke overrasket.

Okunoin på Setayama.

Utsikt fra toppen av Setayama. Blant skyene i bakgrunnen finner man Ishizuchisan.

På en annen notis i zenkonyadoen leser jeg at det er et offentlig badehus i nærheten, men jeg har ikke ork til å gå dit nå. Jeg er derimot nødt til å gå til butikken for å kjøpe middag for kvelden og frokost for imorgen, den har også en mikrobølgeovn som jeg kan bruke til å varme opp maten med. Otsu-san snakker ikke så mye engelsk, noe jeg visste fra før, men vi prøver å ha noen konversasjoner ved hjelp av en app som kan oversette hva en sier. Noen ganger så misforstår den komplett hva jeg sier, til mye fornøyelse. Når han går tidlig til sengs, så tilbringer jeg resten av kvelden med å lese. For ikke å vekke ham opp, prøver jeg å være så stille som mulig, han har uansett et godt sovehjerte.

Alt jeg kunne tenke på når jeg la meg var at solen endelig hadde returnert.

Å fargelegge lagene av rygger, åser og fjell i forskjellige skygger, utsikt fra Setayama.

<- TaisanjiHōjuji ->

søndag 22. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 32: Imabari - Taisanji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 32.
Templer: #55-56 (Nankōbō, Taisanji).
Lengde: 8.6km (929.6km), tid brukt: 3:55.
Vær: Tyfon.


Et helt vått helvete har brytet løs på denne dagen. Ikke bare regner det ekstremt mye, det er også den niende sammenhengende dagen med regn, jeg er lei av det nå. På tross av det så velger jeg likevel å gå en kort strekning videre på pilegrimsvandringen, siden jeg har en god del tid igjen av dagen. Jeg vil ikke vandre veldig langt derimot, planen min er å bare komme meg til tempel #56, Taisanji. Siden det er shukubō tilgjengelig på det tempelet tenkte jeg en stund på å overnatte der, men gitt regnet og alt finner jeg det mer praktisk å bare beholde hotellrommet mitt for en natt til.

Tempelporten til Nankōbō.

Det er en rask tur ned til tempel #55, Nankōbō (The Temple of Southern Lights), en av de få templene som ikke har et navn som slutter på ji på pilegrimsferden. De to andre er Fujiidera og Jinnein. Idag er Nankōbō et veldig vått tempel. Det er ingen mulighet å slippe unna regnet når jeg går mellom de forskjellige tempelbygningene for å gjøre ritualene på tempelet. De fleste av de andre gjestene parkerer bare bilene deres i midten av tempelet, før de haster rundt for å gjøre deres ærender.

I Nankōbō i kraftig regn.

Selv om jeg godt liker tempelet, er oppmerksomheten min mer dratt mot shinto-helligdommen ved siden av tempelet, Ōyamazumi Jinja. Muligens fordi det inneholder flere farger, noe som gjør at det skiller seg ut i den grå verdenen som regnet danner, og gir det en mer munter følelse for øyeblikket. Alle de røde toriiene på en linje og røde ornamenterte bygninger, både små og større. I gamle tider, inntil Meiji-perioden, eksisterte vanligvis templene og helligdommene side om side som Nankōbō og Ōyamazumi Jinja gjør. Dette var grunnet en teori fra det niende århundret kalt for Honji-suijaku (Sanne natur-manifestasjoner), hvor Shintō Kami ble regnet for å være manifestasjoner av Buddhaene og Bodhisattvaene. Nankōbō var opprinnelig assosiert med Oyamazumi Shintō-helligdommen på Ōmishima øya.

I Ōyamazumi Jinja, en linje med røde toriier.

Ōyamazumi Jinja.

Å gå ned til havnen til Imabari var ikke en så god idé, da jeg strever med å beholde stråhatten på toppen av hodet. Vinden blåser så kraftig, og får tak i stråhatten, at jeg føler at jeg kommer til å lette fra bakken når som helst. Som en henro Mary Poppins. For ikke å glemme det konstante regnet i ansiktet mitt. Jeg slår retrett fra det regnfulle angrepet og søker sikkerhet i Imabari Castle.

Imabari Castle, kanskje min favoritt japanske borg på Shikoku så langt på turen.

I motsetning til de andre borgene som jeg har sett og besøkt hittil, ligger ikke Imabari Castle på toppen av en ås. Vann omringer borgen og murene som en vollgrav. Inne i hovedbygningen til borgen er det en utstilling over japanske borger, en del av meg har lyst til å besøke dem alle sammen. På balkongen som går rundt den øverste etasjen får jeg en bedre utsikt over Imabari enn jeg gjorde fra Chikamiyama, jeg har ikke hodet mitt i skyene som jeg hadde der oppe. Jeg kan ikke se så veldig langt derimot, Chikamiyama er knapt synlig, det samme er Shimanamani-kaidō. Dette er muligens min favoritt-borg hittil.

Utsikt over byen fra Imabari Castle, Chikamiyama i bakgrunnen.

Utsikt mot havnen til Imabari og sjøen fra Imabari Castle.

Returnerende til ruten og passerende forbi Imabari stasjon, går pilegrimsruten i en omtrent rett linje mot det neste tempelet, Taisanji. På turen dit, pakker jeg regntøyet mitt tett rundt meg og fronter været mens jeg går. Taisanji (Peace Mountain Temple), tempel #56, deler navnet sitt med tempel #52, men jeg fant det tempelet mer interesserende enn dette. Det sagt, så kan jeg ikke si at jeg misliker dette tempelet heller. Tidligere på vandringen, var det å gjennomføre tempelritualene i regnet ikke noe problem, men på denne dagen sliter jeg en del, alt går saktere.

En regnfull tur til Taisanji, åkre fulle av vann.

Det er bare en kort tur til okunoinen til tempelet, Ryūsenji, så avsted jeg går. Jeg liker de to små steintrappene som leder opp til stedet og den bittelille dammen. Det er også et bord med noen stoler på okunoinen, hvor man kan sitte ned etter at man har gjort sin asketiske trening der. Jeg regner med at jeg kan kalle all min vandring i tyfonen idag for en bitteliten asketisk trening også, og fornøyd med det setter jeg kursen 'hjem' til hotellet mitt. Det tar ikke lang tid før det kommer en buss på hovedveien som går til Imabari.

I Taisanji-tempelet.

Måten man betaler for bussturen her er litt interessant. Når man går på bussen trekker man en billett hvor det står hvilken sone du gikk på bussen i. På en tavle foran i bussen finner du en oversikt over sonene, når man kjører vises prisen for billetten din under nummeret for sonen. I det du kjører lengre, vil prisene øke. Når du går av bussen betaler du beløpet som står på tavla for sonen du gikk på bussen. På denne måten trenger du ikke å bestemme deg på forhånd hvor du reiser til før du går på bussen, du betaler bare for hvor langt du faktisk drar. Jeg går av på Imabari stasjon, med tilsvarende billettpris.

I Ryūsenji, okunoinen til Taisanji.

Når jeg går ut for å spise middag er Imabari øde og forlatt, det er ingen utenfor. Selv om jeg finner det forståelig, da det bøtter ned og er en søndag, finner jeg det også rart å gå alene i de mørke og regntunge gatene. I dette været, selv med lysene fra gatelampene og bygningene, føles det mørkt. Da jeg ikke finner noen andre folk, finner jeg heller ingen steder å spise. Når jeg går lei av å lete, går jeg bare tilbake i retningen av der jeg spiste igår, Coco Ichibanya. Jeg husker å ha sett et sted som så hyggelig ut på veien dit, nå er det stengt. Jeg går til Coco Ichibanya.

På bussen tilbake til Imabari.

Kvelden blir igjen tilbragt på hotellrommet mitt med hårtørkeren i en hånd og en kald øl i den andre. Utenfor regner det nådeløst, så det føles godt å bare slappe av inne om kvelden. Jeg har ikke brydd meg om å spørre hva været blir imorgen, jeg vet ikke hvor jeg vil gå til heller.

<- ChikamiyamaIyo Miyoshi ->

(Shikoku Henro) Dag 32: Chikamiyama

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 32.
Templer: Ingen.
Lengde: 8.2km (921.0km), tid brukt: 2:56.
Vær: Tyfon.


Jeg kunne bare ikke gi slipp på det, jeg måtte gjøre det. I hodet mitt hadde jeg fått en sprø plan, jeg vil klatre opp til Chikamiyama likevel. Været utenfor tilsier at jeg ikke bør gjøre det, men jeg vier det ingen oppmerksomhet, sta som jeg er. Likevel burde jeg nok ha hørt på hva været sier, det regner enda voldsommere enn det noensinne har gjort på dette eventyret. Det er bare det at den røde stiplede linjen som går opp til okunoinen til Enmeiji på kartet har pirret nysgjerrigheten min for mye.

Vandring i heftig regn på den smale veien som leder opp i åsene mot Chikamiyama.

Glatt, våt og sleip skogssti til Chikamiyama.

Ruten opp til Chikamiyama starter fra et monument på pilegrimsruten kort etter Enmeiji. For å komme tilbake dit tok jeg en taxi til hovedveien nedenfor Enmeiji og gikk tilbake opp til tempelet. Såklart måtte jeg ta et kort besøk i tempelet igjen, før jeg beveget meg mot krysset der ruten starter fra. En velsignelse fra Kōbō Daishi er en god ting å ha for denne turen. Det er en vandring gjennom en forstad til Imabari søkkvåt av regnet før jeg kommer til der hvor stien går inn i skogen og åsene ovenfor. Det er ikke for sent å snu, jeg antar at hva jeg gjør ikke er en så veldig god idé.

Regnfulle og tåkete utsikter fra en liten lysning på veien mot toppen, Imabari og Seto Inland Sea kan såvidt skjelnes.

Først går ruten på en smal asfaltert vei, eller en asfaltert sti, som blir smalere og smalere jo lengre opp jeg går. Faktisk så kan veien fortsatt være der, men den kan være skjult av all rusket fra skogen som dekker deler av den. På kartet er det merket et stimerke, som er der jeg skal forlate den lille veien og fortsette videre på en skogssti. Jeg finner stedet, tror jeg, men for å være sikker går jeg litt til. Siden veien skal slutte ikke så langt unna. Dette bringer meg til et hus, kanskje to, som gir meg en følelse av å være på et sted som jeg ikke burde.

Tåkefull skogssti til Chikamiyama.

Jeg hadde derimot rett når det gjaldt lokasjonen til stimerket, bortsett fra at det ikke er et stimerke der. Inngangen til stien er omtrent stengt av, av både vegetasjon og illevarslende edderkoppnett. Bakenom finner jeg stien, overgrodd og i en tilstand som skulle tilsi at den ikke har vært brukt på en veldig lang tid. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk gjør dette. For sikkerhets skyld har jeg satt på GPS'en min, slik at jeg spore veien tilbake ved hjelp av den hvis jeg skulle gå meg vill.

Fra toppen av Chikamiyama, den lille helligdommen som er okunoinen til Enmeiji med paviljongen bak.

Mens regnet og vinden ryster trærne og skogen rundt meg begir jeg meg oppover på den overgrodde stien. Noen ganger er stien så tildekket av vegetasjon at jeg ikke kan se føttene mine, hva som beveger seg av skumle krypdyr der føttene mine er vet jeg ikke. Jeg bruker flere kvister og grener til å rydde stien for edderkoppnett. Noen ganger er stien bratt og sleip, hele tiden våt. Noen ganger vet jeg ikke om jeg er på stien eller ikke, det dukker opp noen hvite lapper som kan være veimerker, men det er uklart. Jeg er nødt til å stoppe opp flere ganger for å leke stifinner for å finne ut hvor jeg skal gå. På et punkt kommer jeg til en liten lysning som ville ha gitt meg en god utsikt over Imabari og sjøen, nå bare en grå og våt verden, med bare vage konturer av bygninger i skyene.

Et nærmere blikk gjennom regnskyene av Shimanamani-kaidō veien og broene.

Utsikt over Imabari nedenfor og Seti Inland Sea bak fra Chikamiyama.

Etter at jeg har gått en stund begynner jeg å lure på om jeg har gått feil et sted. Det ville ikke ha vært veldig overraskende om jeg hadde gjort det, men til slutt så ankommer jeg toppen. Det er et gledelig øyeblikk. På toppen, bak den lille helligdommen som er okunoinen til Enmeiji, er det en paviljong. Det er bare så bra, jeg kan få litt ly for regnet i det minste. Selv om vinden gjør det til at det regner horisontalt. Chikamiyama er derimot ikke et veldig høyt fjell, om du vil kalle det for et fjell i det hele tatt. Toppen ligger på 243.7moh.

Nok en utsikt mot Shimanamani-kaidō fra en liten plass nedenfor toppen av Chikamiyama.

Som forventet er det en begrenset utsikt fra toppen i dette været. Derfor blir jeg glad når jeg oppdager at små åpninger dukker opp i skyene og at jeg innimellom får glimt av Imabari nedenfor og Seto Inland Sea bakenfor. Snur jeg meg rundt kan jeg noen ganger også se broene som kobler Shikoku med Honshu, med blinkende lys top på toppen. Veien som går over broen er Shimanamani-kaidō, som er 60 kilometer lang og krysser over sju broer og seks øyer. Jeg ser noe, så ingenting, og omvendt. Disse små glimtene gjør derimot all min innsats for å komme opp hit verdt det. Selv om jeg får vinden og regnet blåst i ansiktet mitt hele tiden. Stråhatten er bare trøblete å ha på hodet mitt nå.

Den buktende veien ned fra Chikamiyama.

Når jeg går ned velger jeg å ta bilveien. Buktende nedover i det piskende regnet. For å komme tilbake til Imabari følger jeg veien som går ved siden av togsporene. For sulten til å vente går jeg rett inn på Lawson Station'en som ligger ovenfor hotellet mitt for lunsj. Så på hotellrommet sitter jeg ned og slapper av, og sørger for å sette hårføneren i arbeid igjen. Jeg ble ganske så våt på turen til Chikamiyama, men jeg er så fornøyd at jeg gjorde det. Nå slapper jeg av en stund, jeg er derimot ikke ferdig med denne dagen ennå.

Fra en liten dam ser jeg opp mot åsene ovenfor i regnet, etter å ha gått ned fra Chikamiyama.

Som en sidenotis kan jeg nevne at jeg senere hørte noen si at dette var en ekstremt kraftig tyfon og at noen folk i Osaka-regionen hadde mistet livet i jordskred som var forsårsaket av tyfonen. Den var derimot mye kraftigere der enn her. Heldigvis for meg, selv om det likevel nok ikke var en så veldig god idé å klatre opp til toppen i tyfonen.

<- ImabariTaisanji ->