onsdag 13. desember 2017

Shikoku 88 Temples Pilgrimage

Shikoku 88 Temples Pilgrimage er en pilegrimsrute på Shikoku-øyen i den vestlige delen av Japan, den minste av øyene. Den følger en gammel pilegrimsrute som er antatt å være ruten Kōbō Daishi, en kjent japansk lærd og prest som er grunnlegeren av Shingon-buddhismen, tok på sin asketiske trening rundt Shikoku. Hovedmålet med pilegrimsferden er å besøke de 88 hovedtemplene eller hellige stedene assosiert med pilegrimsferden. Det er også 20 bangai (utenfor nummerne) templer assosiert med pilegrimsvandringen. Hvis du besøker de 88 hovedtemplene vil ruten være om lag 1150km lang, hvis du også besøker de 20 bangai templene vil den være på rundt 1300km. Ruten er også regnet for å være sirkulær, siden det er vanlig å returnere til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Det er også vanlig å besøke Kōyasan etter at man har fullført pilegrimsvandringen sin, som er fjelltoppen hvor Kōbō Daishi etablerte Shingon-skolen innenfor Buddhismen (i 819) og hvor det er sagt at han sover i en evig meditasjon. På din vandring rundt Shikoku vil du gå gjennom de fire provinsene til Shikoku, som også er regnet for å være de fire stegene på vei til å bli opplyst. Tokushima prefektur (stedet for åndelig oppvåkning), Kochi prefektur (stedet for asketisk trening), Ehime prefektur (stedet for å bli opplyst), Kagawa (steded for nirvana).

Mottoet for pilegrimsvandringen er "Dōgyō Ninin" (Vi To, Vandrende Sammen). Høsten 2017 tok jeg på meg å bli en henro og reiste til Shikoku hvor jeg vandret sammen med Kōbō Daishi rundt øyen, her vil du finne min beretning (jeg vil kontinuerlig oppdatere denne siden inntil hele beretningen har blitt fortalt):

Dag   1 (21.09):Ryōzenji - Anrakuji
Dag   2 (22.09):Anrakuji - Kamojima
Dag   3 (23.09):Kamojima - Nabeiwa
Dag   4 (24.09):Nabeiwa - Kokufu
Dag   5 (25.09):Kokufu - Kushibuchi
Dag   6 (25.09):Kushibuchi - Byōdōji
Dag   7 (27.09):Byōdōji - Hiwasa
Dag   8 (28.09):Hiwasa - Kaifu
Dag   9 (29.09):Kaifu - Ozaki
Dag 10 (30.09):Ozaki - Kongōchōji
Dag 11 (01.10):Kongōchōji - Tōnohama
Dag 12 (02.10):Tōnohama - Kagami
Dag 13 (03.10):Kagami - Chikurinji
Dag 14 (04.10):Chikurinji - Tanemaji
Dag 15 (05.10):Tanemaji - Shōryūji
Dag 16 (06.10):Shōryūji - Susaki
Dag 17 (07.10):Susaki - Iwamotoji
Dag 19 (09.10):Irino Matsubara - Ibiru
Dag 20 (10.10):Ibiru - Tosa Shimizu
Dag 21 (11.10):Tosa Shimizu - Mihara
Dag 22 (12.10):Mihara - Ipponmatsu
Dag 23 (13.10):Ipponmatsu - Iwamatsu
Dag 24 (14.10):Iwamatsu - Uwajima
Dag 25 (15.10):Uwajima - Uwa
Dag 26 (16.10):Uwa - Uchiko
Dag 27 (17.10):Uchiko - Kuma Kōgen
Dag 28 (18.10):Kuma Kōgen - Kuma Kōgen
Dag 29 (19.10):Kuma Kōgen - Ishiteji
Dag 30 (20.10):Ishiteji - Horie
Dag 31 (21.10):Horie - Imabari
Dag 32 (22.10):Chikamiyama
Dag 32 (22.10):Imabari - Taisanji
Dag 33 (23.10):Taisanji - Iyo Miyoshi
Dag 34 (24.10):Iyo Miyoshi - Hōjuji
Dag 35 (25.10):Ishizuchisan
Dag 35 (25.10):Hōjuji - Ishizuchi Jinja
Dag 37 (27.10):Iyo Mishima - Awai
Dag 38 (28.10):Awai - Iyadaniji
Dag 39 (29.10):Iyadaniji - Marugame
Dag 40 (30.10):Marugame - Kokubunji
Dag 42 (01.11):Ritsurin Kōen - Nagaoji
Dag 43 (02.11):Nagaoji - Sanbonmatsu
Dag 44 (03.11):Sanbonmatsu - Ryōzenji
Dag 45 (04.11):Tokushima
Dag 46 (05.11):Kudoyama - Kōyasan
Epilog (06.11):Kōyasan

søndag 3. desember 2017

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

fredag 3. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 44: Sanbonmatsu - Ryōzenji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 44.
Templer: #1 (Ryōzenji).
Lengde: 30.2km (1272.0km), tid brukt: 8:27.
Vær: Fint.


Med så mange tanker som går gjennom hodet sitt på slutten av en sånn tur som dette, finner jeg det av og til vanskelig å sove den siste natten, men jeg sov godt. Jeg fryktet også at jeg ville våkne med en hangover denne morgenen etter gårsdagens kveld, men jeg følte meg i overraskende god form når jeg våknet opp. Det er en fin dag i det jeg legger i vei på den siste vandringen på pilegrimsferden, hvor jeg først må gå tilbake til der jeg forlot ruten igår.

Å gå ved siden av disse feltene med pyntekorg-blomster er alltid fint.

Den første delen av dagen er ganske så begivenhetsløs, med det lille unntaket når jeg går opp i en liten ås for å finne Tanokuchi Yakushi helligdommen, bare for å finne en gravlund. Som er overgrodd og glemt, med falne trær som ligger over gravsteinene og statuene. Så lurer jeg på om det var Tanokuchi Yakushi jeg fant i det hele tatt, etter å ha fulgt noen veimerker som forsvinner og etterlater meg igjen lettere forvirret i henhold til hvor jeg er. Jeg finner ingen rute videre, eller helligdom, og returnerer tilbake til hovedruten. Begivenhetsløs, men ikke dårlig. Å vandre gjennom denne rolige landlige delen av øyen.

Morgen-solstråler gjennom trærne.

Det føles annerledes nå på en måte, nå som jeg vet at jeg ikke går mot et nytt tempel lengre. Såklart, så går jeg jo mot Ryōzenji, men da jeg allerede har besøkt det tempelet føles det ikke som det samme. Det er kanskje en slags vandring hvor hensikten med den er fullført. Idet jeg kommer til Hiketa bestemmer jeg meg for å sjekke ut de antikke gatene til denne lille kystbyen. Her er veggene til de gamle og tradisjonelle soyasaus-varehusene malt røde. Det ville ha vært et fint sted å overnatte i, hvis jeg ikke hadde tatt ruten som gikk gjennom Mizushi Sanzan og Sanbonmatsu (en annen rute omgår Sanbonmatsu og går mer direkte til Hiketa).

Muligens eller muligens ikke Tanokuchi Yakushi helligdommen.

For siste gangen går jeg langsmed sjøen, glad for å se den blå fargen til vannet inntil jeg vil krysse over fjellene til Tokushima. En ting som jeg ikke har skrevet om på min tur rundt Shikoku hittil, er de lettere artige lotteriene de forskjellige combiniene har hatt i løpet av tiden min her. Med et unntak av noen få ganger virker det som at jeg har 'vunnet' noe hver gang (jeg gjetter nok på at oddsen for å vinne noe er ganske lav). Listen er ganske så lang, jeg har vunnet to grønne te, en Wonda svart kaffe, en banan og sviske kjeks, to vitamindrikker, en stor boks med instant spaghetti, og mer. Og her på en 7/11 for min vanlige latte, vinner jeg en sprayflaske med 'pleasure bouquet'. Jeg er usikker på hva jeg skal bruke den til og den veier litt også, så jeg gir den til damen bak disken.

Ett rødmalt soyasau-varehus i Hiketa.

De som har valgt å gå denne veien tilbake til Ryōzenji har kanskje sett for seg at det er en relativt enkel tur, men det er ikke helt korrekt. Fra sjøen tar ruten til fjellene igjen opp mot Ōsakatōge-passet. Det burde vært en indikasjon i seg selv, da ōsaka etter sigende kan oversettes til en stor ås. Bratt eller ikke, så er det en spennende tur opp. Etter å gått i buktende svinger oppover gjennom omsluttende trær, med utsikt over de skogkledte dalene nedenfor og sjøen, ankommer jeg toppen av stien. På vei til toppen hadde jeg vekket opp ikke bare en, men tre store og svarte slanger fra sin søvnige tilstand i midten av stien.

Den heldige vinner av en sprayflaske med pleasure bouquet på en 7/11 utenfor Hiketa.

På Ōsakatōge-passet bringer en kort omvei meg opp til det høyeste punktet, hvor det er en hytte og fine utsikter over sjøen, fjellene rundt og området nedenfor med sine landsbyer. Et godt sted for den første lunsjen for dagen. Rett før jeg skal gå videre kommer det en bestefar med sitt barnebarn til hytten. Når jeg ser på kartet kan jeg se at Takamatsu motorveien går i tunnel rett under der jeg står, jeg lurer på hvor mange biler som kjører forbi under føttene mine mens jeg står her.

Ut mot sjøen ved utløpet til Umayado-elven.

Når jeg kommer ned til en vei fra passet må jeg ta den endelige avgjørelsen over hvilken rute jeg vil ta til Ryōzenji. Ett valg går herfra ned til Konsenji (#3), men jeg har ikke ombestemt meg og vil ta den andre muligheten, som går til det første tempelet uten å måtte gå et stykke på samme rute som jeg har gjort tidligere. Denne ruten følger en mindre vei som går ved siden av Betano-bekken. Nå, dette er en bortgjemt vei, med utallige sprekker i den. Gamle løvblader ligger spredt ut på asfalten, med ingen tegn til at noen biler har kjørt på veien på en lang tid.

På ruten opp til Ōsakatōge-passet.

Utsikt fra hytten på toppen av Ōsakatōge-passet.

Jeg ankommer veien som jeg vil følge omtrent hele veien til starten av pilegrimsvandringen min. Dette vil være den andre stigningen på turen idag, og går opp til Utatsugoe-passet. Jeg har en seriøs intern konflikt om jeg skal klatre opp til Okunomiya eller ikke, ved å ta den lengre og sannsynlig mer sceniske ruten. Derimot så ønsker jeg å komme til Ryōzenji i god tid for å kunne gjennomføre de siste tempelritualene og ha tid til å tenke gjennom at jeg har fullført pilegrimsvandringen på tempelet. Jeg tror at jeg ikke har tid nok tilgjengelig til å gå den ruten, men det er utrolig fristende.

Ruten (veien) som går ved siden av Betano-bekken (på retur-ruten som går direkte til Ryōzenji).

Til slutt så bestemmer jeg meg for å la Okunomiya vente til neste gang (nok en mental notis), men å gå en kort distanse på stien til en hytte som er merket på kartet. Heldigvis så er det en flott utsikt fra hytten, hvor jeg kan se Tokushima i horisonten, samt samlingen av trær som huser Ryōzenji. Et godt sted for den andre lunsjen for dagen. På dette tidspunktet er det ikke lengre noen klar blå farge på himmelen, men et dust slør har spredt seg over den.

En liten innsjø ved siden av vei 41.

På dette tidspunktet begynner virkeligheten av at jeg snart er ferdig å melde seg, men det føles litt uvirkelig. Det er mindre enn fem kilometer igjen av min pilegrimsvandring. I Ōasahiko Jinja helligdommen er det en stor ansamling av folk. En nydelig helligdom med en lang allé med steinlanterner som leder ned mot min destinasjon. Takamatsu motorveien gikk under meg tidligere, nå går jeg under den. Så ankommer jeg et tregjerde, hvor jeg ser en kjent bygning på den andre siden. Jeg må ta et kort øyeblikk og bare stå der, og se på pagodaen til Ryōzenji.

Utsikt mot Tokushima fra en hytte på stien som går opp til Okunomiya.

Idet jeg går rundt hjørnet står jeg atter en gang utenfor tempelporten til det første tempelet mitt. For 44 dager siden gikk jeg ut av den samme porten, usikker og forventningsfull til eventyret som lå foran meg. Nå returnerer jeg som en mye mer selvsikker henro, alle templene, opplevelsene, landskapene og mest av alt, menneskene som jeg har møtt, har endret meg på en måte. En ryggsekk som står på en benk rett innenfor tempelporten ser merkelig kjent ut, og til min glede tilhører den Violaine som jeg møtte i Kuma Kōgen for mange dager siden nå. Jeg hadde virkelig ikke regnet med å møte hun igjen, siden jeg ikke hadde tatt henne igjen før nå. Det er fantastisk å ha en å dele øyeblikket med å fullføre pilegrimsvandringen sammen med. Vi sitter ned for en stund og forteller hverandre om de ulike opplevelsene vi har hatt siden vi så hverandre sist i Kuma Kōgen. Det var godt jeg ikke klatret opp til Okunomiya.

Ōasahiko Jinja helligdommen.

En allé av steinlanterner.

Ryōzenji er fortsatt det beskjedne og sjarmerende tempelet som det var når jeg forlot det, men nå er deler av det under vedlikehold. Jeg går gjennom tempelritualene og resiterer sutraene for siste gangen på Shikoku. Så mottar jeg det endelige stempelet i nōkyōchō-kontoret. Fra butikken kjøper jeg meg en nōkyōchō-bok til, en som har noen nydelige tegninger av de forskjellige templene i seg. Jeg kjøper også en bok til å ha lappene som har tempelenes honzon på seg i, den japanske guideboken og en bunke med osamefudas. Violaine skal overnatte i en minshuku i nærheten, så her skilles våre veier igjen.

Tilbake i Ryōzenji.

Å gå ut av tempelporten med pilegrimsvandringen bak meg er et merkelig øyeblikk, litt vemodig. En del av meg er såklart fornøyd med at jeg er ferdig, men en annen del av meg ønsker å gå videre. Da det er en sirkulær vandring kan man gjøre akkurat det, det er veimerker fra tempelet som man kan følge for nok en runde av pilegrimsferden. Jeg går den andre veien derimot, men det er håp, jeg er ikke helt ferdig med pilegrimsferden min ennå. Det er et fjell å klatre opp til.

Resitering av sutraene for siste gangen på Shikoku. Uansett hvor selvsikker jeg følte at jeg hadde blitt som en henro, trengte jeg fortsatt boken for sutra-lesingen.

Tilbake i Bandō igjen, sitter jeg og venter på at toget skal ankomme idet skumringen senker seg på himmelen. En annen henro er også her, han har også fullført sin vandring idag. Vi tar den lille og atmosfæriske togturen tilbake til Tokushima, mens jeg husker tilbake til når jeg tok den i motsatt retning. Det er et lite stykke å gå fra togstasjonen for å komme til hotellet mitt, Grand Vrio. Hotellrommet gjør mer enn nok opp for det, det er supert, med en flott utsikt over byen fra vinduet og en god sofa å hvile i for min slitne kropp.

Jeg har gjennomført det, utenfor Ryōzenji etter å ha gått Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

Vanligvis liker jeg å gå ut og ha en beskjeden feiring når jeg har fullført en vandring, men idag føler jeg meg sliten. Jeg lar det være med å gå og spise på den kinesiske restauranten til hotellet, så det blir en enda mer beskjeden feiring denne gangen, da jeg ikke tar turen inn til sentrum av byen for å spise. Og da det er så fin utsikt og sitteplass på hotellrommet mitt, føler jeg meg helt fornøyd med bare å slappe av der med en øl, mens jeg tenker tilbake på eventyret mitt. Jeg lurer fortsatt på hvor alle de andre menneskene og henroene som jeg har møtt er nå. Imorgen har jeg min første hele hviledag, det skal bli godt.

<- SanbonmatsuTokushima ->

torsdag 2. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 43: Nagaoji - Sanbonmatsu

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 43.
Templer: #87-88 (Nagaoji, Ōkuboji).
Lengde: 34.8km (1241.8km), tid brukt: 11:15.
Vær: Fantastisk.


Når jeg forlater gjestehuset om morgenen etter frokost får jeg en stor klem av vertinnen, samt en pose med osettai som inneholder sjokolade, en vitamindrink og godteri. Det var en koselig start på dagen. Da jeg bare er to dager unna å returnere til Ryōzenji, denne dagen medregnet, brukte jeg igår kveld litt tid på å se på de forskjellige mulighetene for tilbaketuren. Og hvor jeg skulle tilbringe denne natten. Det virker som at de fleste av pilegrimene returnerer til tempel #1 på ruten som går til tempel #3, Konsenji. Mange går også om tempel #10, Kirihataji. Begge valgene betød at jeg ville måtte gå et stykke på den samme ruten som jeg allerede har gjort. Det vil såklart være supert det, å se igjen ruten jeg gikk på for så mange dager siden, og i tillegg kunne se templene igjen, men jeg har valgt å gå for ruten som går direkte til Ryōzenji.

Shinto-helligdom i Nagaoji.

Jeg har ikke mange stegene å gå for å komme til min første avtale for dagen. Når jeg trer ut av døren krysser jeg gaten og bukker en gang, så går jeg under tempelporten til Nagaoji (#87), Long Tail Temple. Området til dette tempelet er ganske så stort og åpent, og virker som at blir brukt som en parkeringsplass mer eller mindre, med tempelhallene på den ene siden og porten, klokketårnet og vaskeservantet på den andre. Jeg er littegrann tilbakeholden mot å gå, ønsker å holde dette øyeblikket i minnet så lenge jeg kan, da dette er det nest siste tempelet i sirkelen.

Nagaoji.

Vandrende ut av Nagao er øynene mine fiksert på fjellene, hvor jeg prøver å se om jeg kan peke ut hvem av fjelltoppene som jeg vil klatre over idag som er Nyotaisan. Jeg har gått fredelig for en stund når jeg kommer til Maeyama Ohenro Kōryū Salon, som er et slags senter for fellesskapet rundt Shikoku-pilegrimsferden, hvor jeg møter på Osata-san i det jeg går inn. Dette skulle bli den siste gangen jeg møtte han. Og når vi først er inne på temaet, møtet med Naomi på Yashimaji igår skulle også bli siste gangen jeg møtte henne. I pilegrimssenteret får jeg noe te og kjeks. Jeg mottar også et sertifikat over å ha fullført pilegrimsvandringen, og er nummer 573 som har fullført den dette året, sannsynlig gjelder tallet bare utenlandske henroer. Det reelle antallet er nok større, da jeg regner med at ikke alle besøker senteret. Det er kjent at antallet overnattingssteder langs pilegrimsruten er synkende, da eierne begynner å bli gamle og det er få nye steder som åpnes opp. Selv om det er enkelte nye som dukker opp, er det likevel ikke så ofte det skjer. På pilegrimssenteret blir jeg intervjuet av to damer som tenker på å starte opp et sted for pilegrimer lik herbergene på Caminoen i Spania, med sovesaler istedet for de vanlige minshuku og ryokan rommene.

Et ansikt i en trestamme, på veien fra Nagaoji.

En annen henro her forteller meg at den opprinnelige ruten går rett sør herfra i retning bangai tempel #20 (Ōtakiji), som også er merket som den gamle henro-ruten på kartet. Han vil gå den veien, jeg holder meg til ruten som er merket som den populære i guideboken. Det tredje valget går for det meste på en vei opp mot Nyotaisan. Idet jeg krysser en liten bro etter Maeyama Ohenro Kōryū Salon blir jeg konfrontert av en grønn slange som blokkerer veien min. Jeg roper ut "'thou shalt not pass, you flame of udon", men ulik Gandalf kan jeg ikke slå staven min mot broen.

Maeyama-innsjøen, med Maeyama Ohenro Kōryū Salon på den andre siden.

Etter Kurusu Jinja blir vandringen enestående, hvor jeg har problemer med å beskrive hvor vidunderlig den er, da utallige solstråler blir filtrert gjennom trærne mens jeg går under dem. Lysspillet følger meg hele veien idet jeg går opp i retning toppen av fjellet, på gode stier som går forbi små bekker som glitrer av de reflekterte solstrålene. Jeg kunne ikke ha bedt om bedre vær, og soler meg i fargene og lyset omkring meg. Jeg skulle ønske det ikke var noen ende på vandringen.

Solstråler filtrert gjennom trærne ved siden av en bekk, på den populære ruten opp mot Nyotaisan.

Jeg følger solstrålene gjennom trærne, trappetrinnene i bakken, de gamle og nye veimerkene, de små nedstigningene og lengre oppstigningene, på min vei opp til den siste av de større fjellene på pilegrimsvandringen. Stien går faktisk et stykke ned igjen til der den kommer inn på veien som det tredje valget går på, hvor de to valgene følger samme rute derfra og videre. På den siste strekningen opp til toppen blir stien brattere. Mye brattere. Og det inneholder en viss lovnad, ihvertfall for meg, det er noe sant i 'no pain, no gain'. Jeg passerer forbi en kongōzue som ligger igjen forlatt ved siden av den bratte stien. Er den lagt igjen med vilje der, som et tegn på at man har kommet nære det siste hinderet før man kommer til det siste tempelet? Eller var den bare i veien? Uten å kunne spørre bæreren av staven, vil jeg nok aldri kunne få vite svaret.

En nydelig vandring.

Toppen av Nyotaisan ligger på 774moh og har en liten helligdom og en paviljong med noen benker i på toppen. Når jeg tråkker ut på noen klipper ved siden av den lille helligdommen presenter Nyotaisan meg med en flott utsikt. I horisonten kan jeg se Tokushima. Det er en merkelig erkjennelse å stå og se på stedet hvor jeg startet eventyret mitt fra for så mange dager siden.

Stien opp mot Nyotaisan.

Før jeg begynner på nedstigningen tar jeg et dypt åndedrag, nå er det bare en bratt nedoverbakke før jeg er på det siste tempelet, lokalisert et sted nedenfor meg. På vei ned ser jeg den stadig brattere stien foran meg og tilfeldige utsikter til de nærliggende fjellene gjennom vinduer i skogen. Jeg kommer ned til det 88de tempelet, Ōkuboji (Large Hollow Temple), fra oven, hvor jeg kunne høre lydene som kommer fra det livlige tempelet i god tid før jeg ankom. Det er nok et vakkert tempel å komme til (det er de alle på en måte), liggende under fjellet jeg har klatret ned fra (Nyotaian). På Ōkuboji er det ganske så travelt, det er mange folk der, og en god del stjeler et blikk mot den utenlandske henroen som plutselig dukker opp i midten av tempelet, etter å ha kommet ut av skogen.

Utsikt fra toppen av Nyotaisan.

For en avgift kan man legge igjen staven sin her, for å symbolisere fullførelsen av pilegrimsvandringen og at staven har fullført sin rolle. Det er et stort glasskabinett her som inneholder utallige staver. Jeg føler at jeg burde bære min kongōzue også til mitt kechigan tempel, så jeg vil beholde den. Kechigan (slutten på ens pilegrimsferd) tempelet er sagt å skal være det siste tempelet på ens rundtur rundt Shikoku (som Ōkuboji vil være for meg), men noen argumenterer for at kechigan er det tempelet man returnerer til for å lukke sirkelen (som Ryōzenji). Det skal være en seremoni av et slag her senere, muligens kringkastet også, og jeg blir intervjuet av en reporter. Han sier at intervjuet vil bli brukt i seremonien, men uheldigvis så har jeg ikke tid til å overvære den.

På Ōkuboji kan du legge igjen kongōzuen din, da det er sagt at staven på dette tidspunktet har fullført rollen sin.

Jizō-statuer i Ōkuboji.

Høstfargene (som kalles for kouyou) er i sin tidlige oppblomstring og det virker som at mange av de besøkende er her av den grunn. Kouyou er en god grunn til å starte pilegrimsvandringen på et senere tidspunkt enn det jeg gjorde. Å gå ut gjennom tempelporten, etter det litt stolte øyeblikket å ha mottatt det 88de stempelet og kalligrafien i boken min, er et kontemplativt øyeblikk. Bare den tradisjonelle tilbaketuren til det første tempelet gjenstår.

Ōkuboji.

Mens jeg ser Ōkuboji inne i det høstlige løvverket forsvinne bak meg, med Nyotaisan fortsatt synlig, legger jeg i vei på en skogssti. Og det er som om jeg har trådd inn i en bortgjemt verden igjen. Stien tar meg forbi små gårder i starten, så vender den seg mot skogen, forbi en større bekk som jeg senere krysser over på steiner med vannet forsiktig flytende over. Forlatte hus ligger ved siden av stien, et vrak av en liten lastebil har busker som gror på lasteplanet. Når jeg kommer ut på en vei er det som å dukke opp på et øde sted på øya. Omtrent klokken tre er jeg ved krysset der en rute går ned mot Kirihataji på en vei. Jeg krysser over Hacchozaka-skråningen på en passe bratt sti som blir varmet opp av kveldssolen.

Tempelporten til Ōkuboji.

Bare meg og en annen henro ute når jeg er ved Shiritori-onsen, sikkert et populært sted å tilbringe den siste natten i. Han vil overnatte her, og når at vi har sagt farvel til hverandre er jeg helt alene. Årsaken til at jeg ikke har valgt å overnatte på badehuset, selv om det fristet, var at jeg ønsket å gå gjennom Mizushi Sanzan. Et område som består av tre små fjell (Nachisan, Hongūsan, Toramaruyama). Lyset er på avreise idet jeg går opp mot Hoshigoetōge-passet. Små, spredte og avsidesliggende gårder og grender dukker opp ved siden av veien. Ved Ōuchi-dammen finner jeg et godt sted for camping, men jeg tar bare en kort pause her for å spise litt. Herfra og videre blir vandringen vanskeligere, da skumringen ankommer og raskt skifter til kveld. I mørket går jeg feil vei på et sted, ihvertfall er det hva jeg tror, men jeg finner igjen ruten litt senere.

I en bortglemt verden etter Ōkuboji.

Når jeg endelig stavrer inn på overnattingsstedet mitt for natten, Royal Hotel i Sanbonmatsu, er jeg rimelig sliten. Det har vært en lang dag, men en fantastisk en som så. Utenfor sesong så det er rolig på hotellet. Idet jeg gikk gjennom Sanbonmatsu så jeg et spisested som virket fint, Gowariyasu, så jeg går dit for å spise middag. Når jeg går inn døren til izakayaen blir jeg plutselig midtpunktet for alles oppmerksomhet. En utlending er nok ikke den vanlige gjesten her. Etter anbefaling går jeg for en stor bolle med ramen og ekstra tilbehør, mens alle skal spandere øl på meg. Maten smaker nydelig. Noen av de lokale gjestene snakker engelsk også. Etter sigende er Sanbonmatsu kjent for sine hanske-fabrikker og jeg kommer i snakk med en arbeider på en av disse, samt sjefen hans (Handson grip). De samarbeider med et norsk firma og faktisk, Fjell^. Jeg har en særdeles hyggelig kveld, men jeg blir lettere bedugget av alle ølene jeg får. Spesielt når sjefen tar meg med til en annen lokal bar etterpå for nok en øl. Jeg er derimot veldig takknemlig for hvordan den siste kvelden på pilegrimsvandringen min endte.

En ensom vandring gjennom Mizushi Sanzan.

Tilbake på hotellet, fortsatt lettere bedugget, prøver jeg å bestille et rom for de to neste nettene i Tokushima. Selv med hjelp fra den vennlige betjeningen på hotellet er det vanskelig å få tak i et. Det er en nasjonal helligdag eller noe lignende. Til slutt får jeg tak i et rom på et litt dyrere sted enn vanlig, men det går bra. Kanskje jeg har fortjent litt luksus nå.

Kveld på veien til Sanbonmatsu.

Kagawa har vært noe av en åpenbaring for meg, eller nirvana (nehan), dagene her har vært fantastiske. Når jeg legger meg er det to ting som går igjen i hodet mitt. At jeg er bare en dag unna å lukke sirkelen og alle menneskene jeg har møtt på vandringen min, min liste over folk jeg ønsker å si et stort tusen takk til har vokst seg stor.

Middag i Gowariyasu i Sanbonmatsu sammen med et supert lokalt bekjentskap.

<- NagaojiRyōzenji ->

onsdag 1. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 42: Ritsurin Kōen - Nagaoji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 42.
Templer: #84-86 (Yashimaji, Yakuriji, Shidoji).
Lengde: 28.6km (1207.0km), tid brukt: 8:53.
Vær: Strålende.


Takamatsu er for meg kjent fra Kafka På Stranden av Haruki Murakami, men Takamatsu i seg selv er nok mer kjent for Ritsurin Kōen. Igår gikk jeg til et forretningshotell rett ved den kjente japanske hagen, for at jeg kunne besøke den om morgenen idag. Det skulle bli nok en solfylt dag, som jeg var veldig glad for, da jeg hadde både et besøk til hagen og to oppstigninger å se fram til foran meg. Merkelige tanker begynner også å dukke opp i hjernen min, jeg vet at jeg er nær ved å lukke sirkelen nå.

Trær som speiler seg i en av dammene i Ritsurin Kōen hagen, med Shiunsan i bakgrunnen.

Det eneste problemet med Ritsurin Kōen er at den er omtrent for stor, for skjønn, et sted man kan gå seg vill i, hvor tiden flyter i en annen skala enn verdenen utenfor. Med andre ord, jeg kan ende opp med å bruke for mye tid der inne. Hagen ble bygget av de lokale føydalherrene i begynnelsen av Edo-perioden. Lokalisert unnder Shiunsan-fjellet inneholder Ritsurin Kōen flere dammer, forseggjorte broer og gangveier, en rekke med veltrimmede trær og små hus bygget i gammel stil. Karpene, de vanlige beboerne av dammene er såklart tilstede. Den søndre delen av hagen er bygget i japansk stil, med den nordre delen bygget i vestlig stil.

Små forseggjorte broer og gangveier, og tehus i Ritsurin Kōen.

Utsikt fra Hiraho-åsen i Ritsurin Kōen, broen kalles for Engetsukyo som betyr Fullmåne-broen.

Jeg føler at et fredelig sinn tar bolig i meg når jeg går gjennom hagen på de forskjellige gangveiene, broene og skiferstiene. Min nysgjerrighet alltid tent når jeg oppdager en liten og intrikat sti som leder til et annet sted i hagen, til noe nydelig og fortsatt ukjent. Jeg besøker både den vestlige og den japanske delen av hagen, selv om jeg liker meg bedre i den japanske, og jeg sliter med å bryte meg løs fra tiltrekkelsen som hagen har. Jeg har tatt med meg mat og Ritsurin Kōen kan og sies å overgå Zentsūji når det gjelder det fineste stedet jeg har spist frokost i. Mens jeg spiser kommer det en eldre japansk mann bort for å snakke med meg, han forteller meg han har tilbrakt en del tid på Caminoen i Spania.

Hondoen til Yashimaji.

Ingenting varer evig derimot, i det minste hvis jeg skal nå overnattingsstedet mitt for natten. Det var godt å starte dagen med et besøkt til en nydelig hage, da den første delen av dagen er en lang vandring gjennom Takamatsu. Ingen demper er lagt på humøret mitt av den grunn, da jeg raskt kan se Yashimi-platået dukke opp foran meg til venstre. Mindre i størrelse enn Goshikidai, men like stor når det gjelder lovnader om utsikt. Begge to ser ut over Seto innenlandssjøen.

Utsikt over Takamatsu fra utsiktspunktet nær Yashimaji.

På den andre siden ligger Gokensan-fjellet hvor jeg såvidt kan se Yakuriji-tempelet nedenfor de store klippene på toppen. Fra her går stien bratt ned og krysser elven til høyre for bildet, før den klatrer opp igjen.

Yashimi-platået er den første oppstigningen for dagen. Denne dagen er ganske så lik dagen jeg klatret opp til Kakurinji og Tairyūji på en måte, en kan bare bytte ut de to templene med Yashimaji og Yakuriji. Selv om klatringen opp til Yashimaji ikke er så hard og bratt som opp til Kakurinji. Utsiktene og den frodige vegetasjonen rundt gjør opp for det harde underlaget på veien opp til toppen av platået. Jeg lukker øynene mine for skiltene som peker i retning av en borg ovenfor. Yashimaji (#84), Roof Island Temple, ser nesten ut som en barneskole når jeg ankommer. Bare midlertidig såklart, det går tilbake til å være et tempel når majoriteten av skolebarna går. Idet det er på vei til å forlate det må jeg svare på et spørreskjema om templer (hvis jeg husker det rett).

En Buddha-statue som smiler opp mot himmelen på oppstigningen til Yakuriji.

Den vakre hondoen til tempelet gir et inntrykk av å ha stått i mot mye hardt vær i løpet av årene. Det ser gammelt og slitt ut, rødmalt istedet for i den mer tradisjonelle brunfargen. Og kanskje så har den gjort det og, dette fjellet var åstedet for et stort slag, Slaget om Gempei, i det 12. århundret mellom Heike og Genji klanene. Naomi, som ankom tempelet før meg, gestikulerer til meg at jeg bør følge den lille veien fra tempelporten. Nord for tempelet er det et utsiktspunkt hvor utsikten over Takamatsu og sjøen er fantastisk.

Kōbō Daishi på et fint utsiktspunkt foran Yakuriji-tempelet.

Fra Yashimaji må jeg nå klatre ned igjen, bare for å klatre opp igjen mot Yakuriji. Merkelig nok er stien som går ned ikke merket som henro-korogashi på kartet, da dette er en av de bratteste stiene på pilegrimsvandringen hittil. I regnvær gjetter jeg på at veien som går ned er det trygge valget. Fra toppen av nedstigningen kan jeg se over mot fjellet hvor det neste tempelet ligger på, Gokensan. Til venstre for toppen virker det som at japanerne er på vei til å rive ned fjellet, der de lager flere store grå og hvite åpne sår i fjellsiden.

Yakuriji nedenfor Gokensan, Fem sverds fjellet.

Etter det korte intermessoet mellom de to templene og fjellene, med et besøk til et supermarked for noen forfriskninger og energi, starter jeg på den andre oppstigningen for dagen. På veien veksler en annen henro og jeg på med å peke hverandre i den rette retningen, forbi flere utstillinger av rare og morsomme Buddhist-statuer. Denne ruten går mer beint fram på vei opp, fortsatt på et hard underlag med bare en kort strekning på myk sti. Mens jeg er på vei kan jeg høre lydene fra taubanen som passerer forbi. Foran inngangen til tempelet er det en flott statue av Kōbō Daishi, som sitter med ryggen til en nydelig utsikt.

Steinlanterne i Yakuriji.

Yakuriji (#85), Eight Chestnuts Temple, ligger nedenfor flere store klipper, de fem sverdene til Gokensan. Tempelet fikk navnet sitt fra åtte bakte kastanjer som Kōbō Daishi plantet her før han dro til Kina, når han returnerte hit fant at trærne hadde vokst seg store. Med klippene bak virker tempelet tronende ovenfor meg, flott er tempelet. Jeg bruker en del tid på å utforske og hvile meg på tempelet, bare for å finne ut at det er mer å se her når jeg forlater det. Som en fin pagoda. På veien ned blir jeg ergerlig over å se en liten helligdom på toppen av en av klippene ovenfor, mentalt lager jeg en notis til meg selv: neste gang.

Gojūnotō (fem-etasjers pagoda) til Shidoji.

Nede nær Shido-bukten peker veimerkene i retning bukten, men guideboken sier noe annet. Jeg velger å følge veimerkene, virker finere og er nærmere sjøen. Jeg stopper for lunsj i en udon-restaurant nær Fusazaki. Mens jeg sitter og spiser lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette oftere på min tur rundt Shikoku. Combiniene er praktiske, men likevel. Så setter jeg i vei i en høyere hastighet mot Shidoji, med bare et kort stopp i okunoinen, Jizōji.

I den japanske hagen til Shidoji.

Shidoji med pagodaen sett utenfra.

Jeg blir ganske så overrasket når jeg ser tempelområdet til Shidoji (#86), The Temple of Fulfilling One's Wish. Dette er det første tempelet på veien som jeg finner ustelt og lettere overgrodd. På den andre siden så er det noe forfriskende med det og, spesielt siden tempelet ligger innenfor den lille byen Shido, noe som gir meg en følelse av å være i midten av en skog istedet for en småby. Den unge munken i nōkyōchō-kontoret gir meg en liten gylden pin som osettai, som er fra 1200-årsdagen for Shikoku-pilgrimsvandringen (2014). Så oppmuntrer han meg stolt om å besøke den japanske hagen deres. Denne hagen føles dermed overgrodd, som tempelet, og langt unna Ritsurin Kōen. Igjen, så gir det meg en følelse av å være i et glemt sted, som et sted du husker fra den gang du var ung og så gjenoppdager. Jeg liker meg igrunn veldig godt her.

Gyokusenji, okunoin til Nagaoji.

Idet jeg forlater Shidoji ser jeg på kartet og på klokken. Så ser jeg på kartet og klokken igjen. Jeg har et godt stykke å gå før jeg vil være i Nagaoji, både tempel og overnattingssted. I mitt hastverk glemmer jeg å kjøpe noe å drikke for veien, og finner raskt ut at det ikke er noen automater å se. På en lang stund. Jeg blir tørst. Til slutt ankommer redningen, på et sted som også tilbyr en god plass å sitte i for en sliten henro. Bare et kort stopp i okunoin til Nagaoji og, Gyokusenji, før jeg haster videre. Under den synkende solen, som gløder mer og mer oransje, vandrer jeg gjennom den fredelige landsbygda til Japan. Det virker som at jeg er den eneste henroen som er ute og går nå.

Solnedgang på landsbygda i Shikoku.

Jeg vet at tempelritualene i Nagaoji er nødt til å vente til imorgen. Det er rolig i tempelet når jeg ankommer. Gjestehuset mitt for natten bærer samme navn som tempelet og ligger rett over gaten for det. Jeg er sent ute igjen, men jeg ga en advarsel om at jeg nok ikke ville være der i tide når jeg reserverte. Stedet drives av en koselig eldre dame. Det er også en mindre gjenforening her, da Osata-san og de to japanske henroene fra Akebono-sō og deres russiske venn også er her.

Nagaoji etter stengetid.

Under middagen viser den gamle damen oss bilder fra de forskjellige rutene til tempel #88, Ōkuboji. Ingen middag for meg der heller, grunnet mine sene reservasjon, så jeg er nødt til begi meg ut i mørket til en Lawsom som ligger i nærheten for å kjøpe mat. Jeg får såklart lov til å spise sammen med resten, vertenen varmer opp maten og gir meg gjestmildt noe mat i tillegg. Nok en nydelig dag på Veien av de 88 Templene. Det føles rart å legge seg mens jeg tenker på at jeg vil komme til det siste tempelet imorgen.

<- Ritsurin KōenSanbonmatsu ->