søndag 19. november 2017

(The Ridgeway) Dag 1: Overton Hill - Ogbourne St George

Søndag 13. august.
Lengde: 18.1km (24.7km), tid brukt: 4:21.
Høyde (start / slutt / høyeste): 174moh / 159moh / 269moh.
Vær: Fint, men mer overskyet etter hvert.


Den reelle starten av The Ridgeway skiller seg ikke ut på noen som helst måte, i den form av at det bare er en parkeringsplass på toppen av en ås. En liten informasjonstavle som viser en oversikt over ruten og det første veimerker er alt som finnes. Men det stopper ikke meg fra å bli henrykt over å være på starten av ruten. Jeg er alltid henrykt når jeg er på starten av en langdistanse rute, men siden jeg igrunn startet å gå fra Avebury, er det ikke den slags begeistring jeg føler nå. Hva som gleder meg er synet av stien (mer lik en grov grusvei) som snor seg oppover i et åpent landskap. Det er en lovende start.

De første skrittene på The Ridgeway går på denne grusveien som forlater Overton Hill.

Siden det er en kort vandring og jeg bare har denne uken til rådighet, har jeg allerede booket overnatting for hver natt på vandringen. Jeg går på en fast tidsplan for å si det sånn. Idag vil jeg gå til Ogbourne St George hvor jeg har et rom på The Inn With The Well. En annen side av The Ridgeway er at det ikke finnes noen steder å overnatte direkte på ruten på de tre første etappene, men etter at de etappene er unnagjort, så vil det være mer hyppige overnattingsmuligheter. Man må i starten vanligvis forlate ruten for å finne et sted for natten. Med mindre man telter i det fri. Noe jeg ikke gjør.

Berwick Bassett Dewpond.

The Ridgeway på toppen av Hackpen Hill.

Man vil ikke være høyt oppe når man går på The Ridgeway, men utsikten er likevel ganske så god, siden det omkringliggende området er rimelig flatt. Og jeg går i et åpent landskap, som jeg liker godt. Det er ellers heller ikke noen steder å kjøpe mat på inntil man kommer til Ogbourne St George (med mindre man forlater ruten), så jeg har bragt med meg lunsj, som jeg spiser sittende på gresset rett ved siden av stien.

Hackpen Hill White Horse. For å se kalksteins-hesten som er kuttet ut av åssiden fullt ut må man forlate The Ridgeway og gå et lite stykke på veien som går vekk fra åsen.

Underveis tar jeg en rask avstikker til Fyfield Down National Nature Reserve. Denne leder meg til en stor gresslette som ligger på toppen av et område med mye kalkstein, med en stor mengde av de store kalksteinene strødd rundt. Dette er hvor du kan finne den største samlingen av denne type stein i Storbritannia. Lokalt er de kjent som 'grå vær', siden de likner på sauer når man ser på dem fra avstand (en vær er en kastrert sauebukk). Disse sauene er rimelig immobile dog.

Barbury Castle. Vandrende på toppen av de gresskledte festningsvollene til bygdeborgen fra jernalderen.

Stien som går midt gjennom Barbury Castle.

Ruten videre fortsetter i samme spor, gjennom åpne felt med jorder på begge sider, passerende forbi et lite malerisk tjern på veien, Berwick Bassett Dewpond. Før jeg kommer til en av de mer merkverdige, men kule, severdighetene langs ruten, den hvite hesten på Hackpen Hill. Dette er en hestefigur kuttet ut av åsen som består av hvit kalkstein. Den ble først kuttet ut i 1838 av en lokal sogneprest, Henry Eatwell. For å kunne se hestefiguren i sin helhet må man forlate ruten og gå et lite stykke på veien som forlater åsen. Det er faktisk en White Horse Trail som går forbi her, som besøker sju andre av disse hvite hestene på sin vei. Jeg tilbringer litt tid ved hodet til hesten, hvor jeg har en fin samtale med et eldre par som er på ferie.

Minnesteinen til Richard Jefferies og Alfred Williams på Burderop Down, med utsikt.

Jeg kommer til Barbury Castle. Selv om navnet tilsier at det er en borg eller festning, så er det som lite her som ligner på det. Dette er faktisk en bygdeborg fra jernalderen og nå er det bare jordvollene som står igjen, bestående av en dobbel vollgrav og festningsvoller av jord, med ikke noe annet enn gress i midten. Mens jeg går rundt borgen på de gresskledte vollene, blåser det en skånsom vind fra fortiden gjennom gresset. Det er faktisk en van som selger mineralvann, iskrem og noe godteri her, nær restene av borgen. Jeg går for en kald boks med cola og en iskrem, før jeg går gjennom en god del kumøkk for å besøke minnesteinen til Richard Jefferies og Alfred Williams på Burderop Down. Jeg har ingen kjenskap til hvem disse to var, men utsikten fra minnesmerket er fint.

The Ridgeway på Smeathe's Ridge, selv om det ikke er noen tydelig synlig sti, så gir retningen av ruten seg selv.

Jeg har hatt en behagelig vandring siden jeg begynte å gå fra Avebury, men nå nærmer slutten på den første dagen seg. Den siste delen før jeg går ned til Ogbourne St George er en nydelig åpen rygg som heter Smeathe's Ridge. Ogbourne St George ligger ikke direkte på The Ridgeway, istedet går ruten i en halvsirkel rundt stedet. For å komme til overnattingsstedet mitt for natten, The Inn With The Well, må jeg gå en ekstra kilometer utenfor ruten. Den lille småbyen eller landsbyen ser ut som et trivelig sted, men ganske så søvning.

I baren i The Inn With The Well, mitt sted for natten.

Vertshuset mitt for kvelden og natten derimot er veldig trivelig. Jeg har et stort rom i et anneks. Dette er den første dagen på vandringen min, så til middag går jeg for kanskje den mest kjente pubmaten som man kan få her, fish and chips. Før jeg slår meg ned for godt med min vanlige øl etter endt tur, tar jeg meg en kort tur rundt Ogbourne. En gang var det en jernbanelinje som passerte forbi her, men den har nå blitt nedlagt og sporet er forlatt, overgrodd og forglemt (de har blitt demontert).

Den første dagen på The Ridgeway var akkurat som jeg hadde sett for meg at den skulle være, så jeg er veldig fornøyd. Imorgen er det meldt regn, men det skal ikke være så mye.

Hvor den forlatte jernbanelinjen som gikk forbi Ogbourne St George gikk, nå er sporene demontert og grodd igjen.

<- Overton HillSparsholt ->

lørdag 9. september 2017

Kjentmannsmerket: Elneshøgda

En regnfull dag er en perfekt dag å teste de nye skoene mine, innkjøpt i henhold til min neste langtur. Gore-tex og ekstra impregnert på XXL. Har allerede gått en stund med dem, men nå er det på tide å gå en lengre tur med dem på beina. Og en mulighet for å teste hvor godt de holder i regnvær. Med en plan om å ta en kjentmannspost som ligger utenfor stiene i Nordmarka i tillegg, bør det by på plenty av muligheter for at skoene skal få kjørt seg litt.

Loppetjernet.

Elvannet.

Jeg har gått stien fra Hakadal stasjon til Elvannet flere ganger. Den er riktignok ganske så ordinær i starten, grusvei eller skogsbilvei og så en lite markant sti, men ved Loppetjernet skjer det noe. Da glir stien over i det fine. Nå idag hviler mystikken over landskapet og det lille tjernet. Lenge siden jeg har vært i Nordmarka nå, det må ha regnet mye i mellomtiden. Stien ned til Elvannet er mer en bekk eller elv, underlaget er vått over alt. Det er stille over vannet, bare dråpene fra himmelen og øyene som speiler seg som lager krusninger på vannet.

Elvannet.

Alien sopp.

Ved foten av Elneshøgda kan jeg allerede kjenne fukten i skoene. Det er oppe på denne åsen dagens kjentmannspost ligger. Hvis topp ligger rett ovenfor der en gammel allmannavei, kalt for Byveien, gikk. Den gikk fra Vaggestein i Maridalen til Kongsvangskog i Hakadal, på sin ferd gjennom marka gikk den over de gamle plassene Trehørningen, Kroksund og Bakken. Og altså over åsen jeg skal tråkke opp i nå, på en sti, som nok nå er mindre tydelig enn det den veien må ha vært. Det er ingen merket sti opp.

Elneshøgda.

Og det merkes. Avstikkere fra stien dukker opp hele tiden. Sammen med de tunge og lave skydekket som ligger over landskapet, gjør det det vanskelig å finne rett vei, men nok av muligheter for å gjøre skoene våte. Som de blir. For tidlig. Det skal være noen merkesteiner her, Linskjørkja og Bysteinen, men jeg går nok rett forbi de eller ikke forbi dem i det hele tatt på min vei. Men toppen finner jeg til slutt. Det er ikke mye utsikt å snakke om, ikke mye utsikt forventet på en dag som dette heller. Den eneste utsikten jeg har, er en våt tur videre.

Utsikt nedenfor toppen av Elneshøgda.

Utsikt fra Varingskollen.

Jeg frekventerer skogsbilveiene videre vel nede fra Elneshøgda og siste stempel i kjentmannspostheftet. Spiser lunsj ved Trehørningen, vannet, ikke den gamle nordmarksplassen. Går nesten i ring tilbake til Hakadal, men tar av for ruten mot Varingskollen, på en kombinasjon av våt sti og grusvei. En skulle ikke forvente å få sett så mye fra toppen av skianlegget idag.

Utsikt fra Varingskollen.

Under vann i en liten bekk.

Men det gjør jeg. Ikke langt, men i flyktige vinduer i skyene ned mot Hakadal og skogene rundt kollen. Jeg går ned til Nittedal. Venter litt før toget ruller inn på perrongen og tar meg og mine våte føtter tilbake til Oslo. Er ikke helt overbevist av de nye skoene, hadde forventet at de skulle holde lengre. Regner det i Japan, må jeg regne med å gå med våte føtter. Men turen idag var fin, selv om den var grå.....og våt.

Maridalsvannet fra togvindet på Gjøvikbanen på vei tilbake.

søndag 3. september 2017

Troll i eske: Lumière!

Troll i eske for september var en film som skrek filmklubb, Cinematek og filmhistorie. I salen ble vi fort fortalt at det ikke ville være Thelma som ville bli vist, var nok mange som kanskje hadde både ønsket og forventet seg at det var den filmen som befant seg oppe i esken, men det var det altså ikke. Istedet skulle vi få en liten perle og en film som ble lovet å bli vist igjen og igjen og igjen på Cinemateket. Filmen kunne virke noe snever under de første bildene, men bli lovet at den ville utvide seg ganske så fort.

Lumière!.

Ut av esken ble Lumière! av Thierry Frémaux trukket. Og ja, en dokumentar som omtrent utelukkende belager seg på å vise klipp fra Lumière-brødrenes filmer, kan definitivt virke noe snever i formen. Mens filmene vises, hvor hver enkelt film bare varer i 50 sekunder (en kjent lengde for de som kan Lumière), gir en fortellerstemme (Thierry Frémaux) oss innblikk i de enkelte filmene. Dokumentaren er delt opp i flere kapitler og filmene vises herunder.

For filminteresserte og spesielt de som er opptatt av filmhistorien er Lumière! et must, for andre en mer artig kuriositet. Det er ingen vanlig dokumentar form, hovedsaklig bare en rekke av filmene, vist i rekkefølge under hver enkelt kapittel (komedie, arbeid, verden, osv). Men det er kommentaren til Frémaux som driver dokumentaren fremover. Som leder oss inn på de små detaljene i de små filmene som vi kanskje ikke ville ha legget merke til hadde vi bare sett filmene hver for seg. Og så springer det fram en slags rød tråd gjennom filmen om filmene.

For de nysgjerrige er det og artig å se hvordan menneskene på den tiden forholdte seg til dette nye mediet. Man trenger ikke å lete etter dette selv, man blir ledet dit. Ofte innblikk på siden, unoterte ting, som gir en lettere komisk virkning på det man ser. Det er mye komedie i det som vises, ufrivillig og frivillig. Scenene som inneholder Chasseurs des Alpes er et kroneksempel. Favorittklippet er den korte scenen der en turner-familie kaster rundt på en guttunge som en hvilken som helst kasteball.

En ganske så fornøyelig dose med filmhistorie.

søndag 27. august 2017

I luftballong over Minsk

I siste helgen i august reiste jeg med jobben til Minsk. Der fikk jeg muligheten til å fly med luftballong over byen. Jeg har aldri gjort det før og den rolige og behagelig turen over hovedstaden til Hviterussland ga meg mersmak, dette vil jeg gjøre igjen. Her følger en del bilder fra ballongferden over Minsk.
























Minsk / Мінск

Jeg er så heldig at jeg har en arbeidsgiver som innimellom tar med seg de ansatte til litt mer spesielle steder enn man forventer av en arbeidsgiver. Samtidig som at det er steder jeg ikke har vært før. I år gikk ferden til Minsk for en helg i Hviterussland. Med oss på ferden hadde vi Hans-Wilhelm Steinfeld som guide og foredragsholder. På lørdagen var det lagt opp til flere aktiviteter man kunne være med, med guidet tur med nevnte Hans-Wilhelm Steinfeld som ett av alternativene. Selv gikk jeg for en ferd over byen i en varmlufts-ballong, det vil komme en egen post med bilder fra den turen. Det betød at jeg fikk litt tid til å kunne gå rundt i hovedstaden i Hviterussland, også kjent som Europas siste diktatur. Hviterussland har for ikke lenge siden åpnet for turisme. Det skal sies at det på overflaten var lite som minte om et diktatur. Her er et stort utvalg av bildene jeg tok fra turen min i Minsk, en by med rundt 1.9 millioner innbyggere.

Nasjonalbiblioteket til Hviterussland med sin rombkuboktaeder arkitektur, med et elektronisk banner som hilste oss velkommen til Minsk.

Minsk byr på en sær miks av Sovjeteraens monumenter og amerikansk kultur.

Den store bygningen bak er et kompleks med luksusleiligheter, gamlebyen ligger til høyre.

Mer av gamlebyen, som ikke teller mange bygninger etter at store deler av Minsk ble ødelagt etter andre verdenskrig. Foran luksuskomplekset ligger Tårenes Øy som inneholder et minnesmerke for krigen i Afghanistan.

Minnesmerket for krigen i Afghanistan på Tårenes Øy.

Nærbilde av krigsminnesmerket.

Inne i Den Hellige Ånds Katedral.

Den Hellige Ånds Katedral til høyre, med St. Josef-kirken til venstre.

En gammel buss som fungerer som kiosk for alt mulig rart i gamlebyen.

Av alle ting så finner man et katte-museum i Minsk, hvor det også er en kafé (man får sikkert en katte-latte her). Det er levende katter i museet og man kan adoptere en av dem.

Kunst fra Sovjettiden pryder nedgangen til en av undergrunns-stasjonene i Minsk.

Republikk-palasset i Minsk.

Minnesmerke under Victory Monumentet.

Victory Monumentet med den evige flammen foran.

St. Prins Alexander Nevsky Kirken.

Inne i St. Prins Alexander Nevsky Kirken.

Utsikt over Minsk fra toppen av pariserhjulet i Gorky Park.

Hus med spir langs elven Svislach som renner gjennom Minsk.

Minnesmerke.

Minnesmerke.

Bolsjoi-balletten i Minsk.

Bolsjoi-balletten i Minsk.

Great Patriotic War Museum.

Great Patriotic War Museum.

Uavhengighetspalasset.

BELEXPO Nasjonalt Utstillingssenter.

Øy for fugleobservasjon i en park i Minsk.

(Hvite)Russisk Arkitektur.

Fly med arkitektur.

Inngangsmonumentet til Victory Park.