onsdag 13. desember 2017

Shikoku 88 Temples Pilgrimage

Shikoku 88 Temples Pilgrimage er en pilegrimsrute på Shikoku-øyen i den vestlige delen av Japan, den minste av øyene. Den følger en gammel pilegrimsrute som er antatt å være ruten Kōbō Daishi, en kjent japansk lærd og prest som er grunnlegeren av Shingon-buddhismen, tok på sin asketiske trening rundt Shikoku. Hovedmålet med pilegrimsferden er å besøke de 88 hovedtemplene eller hellige stedene assosiert med pilegrimsferden. Det er også 20 bangai (utenfor nummerne) templer assosiert med pilegrimsvandringen. Hvis du besøker de 88 hovedtemplene vil ruten være om lag 1150km lang, hvis du også besøker de 20 bangai templene vil den være på rundt 1300km. Ruten er også regnet for å være sirkulær, siden det er vanlig å returnere til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Det er også vanlig å besøke Kōyasan etter at man har fullført pilegrimsvandringen sin, som er fjelltoppen hvor Kōbō Daishi etablerte Shingon-skolen innenfor Buddhismen (i 819) og hvor det er sagt at han sover i en evig meditasjon. På din vandring rundt Shikoku vil du gå gjennom de fire provinsene til Shikoku, som også er regnet for å være de fire stegene på vei til å bli opplyst. Tokushima prefektur (stedet for åndelig oppvåkning), Kochi prefektur (stedet for asketisk trening), Ehime prefektur (stedet for å bli opplyst), Kagawa (steded for nirvana).

Mottoet for pilegrimsvandringen er "Dōgyō Ninin" (Vi To, Vandrende Sammen). Høsten 2017 tok jeg på meg å bli en henro og reiste til Shikoku hvor jeg vandret sammen med Kōbō Daishi rundt øyen, her vil du finne min beretning (jeg vil kontinuerlig oppdatere denne siden inntil hele beretningen har blitt fortalt):

Dag   1 (21.09):Ryōzenji - Anrakuji
Dag   2 (22.09):Anrakuji - Kamojima
Dag   3 (23.09):Kamojima - Nabeiwa
Dag   4 (24.09):Nabeiwa - Kokufu
Dag   5 (25.09):Kokufu - Kushibuchi
Dag   6 (25.09):Kushibuchi - Byōdōji
Dag   7 (27.09):Byōdōji - Hiwasa
Dag   8 (28.09):Hiwasa - Kaifu
Dag   9 (29.09):Kaifu - Ozaki
Dag 10 (30.09):Ozaki - Kongōchōji
Dag 11 (01.10):Kongōchōji - Tōnohama
Dag 12 (02.10):Tōnohama - Kagami
Dag 13 (03.10):Kagami - Chikurinji
Dag 14 (04.10):Chikurinji - Tanemaji
Dag 15 (05.10):Tanemaji - Shōryuji
Dag 16 (06.10):Shōryuji - Susaki
Dag 17 (07.10):Susaki - Shimanto
Dag 18 (08.10):Shimanto - Irino Matsubara
Dag 19 (09.10):Irino Matsubara - Ibiru
Dag 20 (10.10):Ibiru - Tosa Shimizu
Dag 21 (11.10):Tosa Shimizu - Mihara
Dag 22 (12.10):Mihara - Ipponmatsu
Dag 23 (13.10):Ipponmatsu - Iwamatsu
Dag 24 (14.10):Iwamatsu - Uwajima
Dag 25 (15.10):Uwajima - Uwa
Dag 26 (16.10):Uwa - Uchiko
Dag 27 (17.10):Uchiko - Kuma Kōgen
Dag 28 (18.10):Kuma Kōgen - Kuma Kōgen
Dag 29 (19.10):Kuma Kōgen - Ishiteji
Dag 30 (20.10):Ishiteji - Horie
Dag 31 (21.10):Horie - Imabari
Dag 32 (22.10):Chikamiyama
Dag 32 (22.10):Imabari - Taisanji
Dag 33 (23.10):Taisanji - Iyo Myoshi
Dag 34 (24.10):Iyo Myoshi - Hōjuji
Dag 35 (25.10):Ishizuchisan
Dag 35 (25.10):Hōjuji - Ishizuchi Jinja
Dag 36 (26.10):Ishizuchi Jinja - Iyo Mishima
Dag 37 (27.10):Iyo Mishima - Awai
Dag 38 (28.10):Awai - Iyadaniji
Dag 39 (29.10):Iyadaniji - Marugame
Dag 40 (30.10):Marugame - Kokubunji
Dag 41 (31.10):Kokubunji - Ritsurin Kōen
Dag 42 (01.11):Ritsurin Kōen - Nagaoji
Dag 43 (02.11):Nagaoji - Sanbonmatsu
Dag 44 (03.11):Sanbonmatsu - Ryōzenji
Dag 45 (04.11):Tokushima
Dag 46 (05.11):Kudoyama - Kōyasan
Epilog (06.11):Kōyasan

søndag 3. desember 2017

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

fredag 29. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 9: Kaifu - Ozaki

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 9.
Templer: Ingen.
Lengde: 35.6km (244.1km), tid brukt: 9:54.
Vær: Sol og varmt.


Idag vil jeg forlate jeg Tokushima (fylke / prefektur) og gå inn i Kochi (fylke / prefektur). Kochi er av mange referert til som det hardeste prefekturatet å gå gjennom på pilegrimsvandringen, siden det ofte er lengre distanser mellom templene her. Å krysse denne grensen betyr ikke bare at jeg vil ha lengre å gå fra et tempel til et annet, jeg vil også komme til Stedet for Asketisk Trening (Shugyō dōjō). Tokushima var Stedet for Åndelig Oppvåking (Hosshin dōjō). Det er et interessant aspekt, siden jeg ikke er religiøs på noen som helst måte eller er en Buddhist, men likevel føler en viss hensikt i komme til et tempel. Min oppvåkning på et vis.

Morgensol over Stillehavet.

I Minshuku Kaifu våkner jeg opp til en klar blå himmel, det vil bli en varm dag. Jeg spiser frokost sammen med Yujin og Yumiko, de vil reise tilbake til Mitoyo City idag og vil således bare gå en liten strekning. Av Matsuo-san får jeg en appelsinjuice og en energibar før jeg beveger meg ut på veien igjen. Når jeg går ved siden av en smal bukt etter Kaifu er det ikke fritt for at jeg ønsker at jeg hadde stått opp og kommet meg avgårde tidligere. Det ville ha vært en fantastisk soloppgang med solen som steg opp bak havet.

Sti gjennom bregner på vei over Kome Pass.

Jeg hadde sett andre henroer rundt meg omtrent hele tiden siden jeg begynte å gå om morgenen, men de går alle gjennom Mitoko-tunnelen etter Shishikui. Jeg begynner å føle meg litt som en outsider her, den som alltid gjør det motsatte av andre, det som ingen andre gjør. Det er en rute som går over Kome Pass, så klart jeg bestemmer meg for å vandre over det passet. Jeg finner det litt merkelig at de fleste (eller alle) heller vil gå gjennom en bråkete tunnel istedet for en fredelig tur i naturen, selv om den er lengre. Vel, kanskje jeg ikke skulle klandre dem for det, jeg har ikke vært like glad over alle mine ekskursjoner heller, med edderkopper og alt.

På toppen av Kome Pass.

Den lille fiskerlandsbyen Kannoura med Kome Pass i bakgrunnen.

Merkelig nok så er det ingen edderkoppnett som krysser over denne stien derimot. Selv i de delene av stien som er overgrodd. I starten er stien nesten ikke merkbar gjennom underskogen. Når jeg går oppover forsvinner føttene mine i bregnene, og føler på en forventning om hva som forhåpentligvis ikke er der. Toppen av Kome Pass er markert med en statue som mangler hodet sitt. Her trer jeg inn i Kochi prefekturat. Vegetasjonen tykner til på veien ned, med steintrapper som forsvinner i den.

Ninjaer pryder denne broen etter Kannoura.

Jeg trer ut av stien til en nydelig liten fiskerlandsby som heter Kannoura, hvor bygningene ligger rundt en liten havn. Som overrasker meg med sin autensitet. Jeg legger merke til broene som jeg går over, de er ofte prydet med graveringer, malerier eller ornamenter, alle fine detaljer. Idag har jeg kommet over en surfer, en hval, appelsiner, og ninjaer. Jeg returner nok en gang til Route 55.

På vei forbi en helligdom som heter Myōtokuji (Toyō Daishi).

Den neste seksjonen av vandringen ser meg snart vandre så nær sjøen som mulig. Denne delen av ruten har blitt gitt tilnavnet Gorogoro-ishi seksjonen, av de tidligere dagene da det ikke var noen veier og pilegrimene måtte gå på de sleipe og farlige steinene rett ved kysten. Gorogoro betyr buldrende lyd og ishi betyr steiner, som sammen danner lyden som har gitt navnet til dette området. Nå er det de forbipasserende bilene som danner faren du møter underveis, med mindre du velger å gå på steinene slik de gamle henroene gjorde.

Kystlinjen i retning Cape Muroto-misaki, i starten på Gorogoro-ishi seksjonen.

For det meste en dag med bare å gå, men turen er fin. Med god utsikt over kysten, forbi surfe-steder, apekatter i trærne, små helligdommer og rolige opphold under trær. I vannet og på strendene venter surfere ivrig på neste bølge. Og selvfølgelig tar hvert trinn meg nærmere det neste templet.

En torii ved foten av en liten sti som leder opp til en knøttliten helligdom.

Synet av tre stående klipper kalt for Meoto Rock (Par-klippene) annonserer enden av dagens vandring. Et annet lite problem man møter på når man ikke snakker eller leser japansk, er at det innimellom er vanskelig å finne stedet man skal overnatte i. Jeg løser det problemet med å se på telefonnummeret, de er vanligvis også vist på navneskiltene til stedene. I Lodge Ozaki får jeg et storartet rom, med en balkong som vender ut mot Stillehavet. Når kvelden senker seg skifter himmelen farge til å bli omtrent lilla.

Kveld i Ozaki.

Også på Lodge Ozaki er Naomi, en ung japansk kvinne, Koh fra Singapore og to japanske menn. Den ene gjør pilegrimsferden med bil, så jeg vil nok ikke se ham igjen. Den andre oppfører seg noe rart mot meg, etter at vi har hilst på hverandre ignorerer han meg. Vi møttes også tidligere idag, også da vinket han meg bort etter at vi hadde sagt hei. Han ser ut til å ha et stort problem med føttene sine. Naomi og Koh er det for øvrig hyggelig å snakke med. Middagen er god, men jeg sliter med å spise en hel fisk med bare spisepinner, jeg føler at jeg massakrerer fisken istedet for å spise den.

Imorgen vil tempel-tørken ende. Fra her er det omtrent 15 til 20km til Cape Muroto-misaki hvor man finner Hotsumisakiji, det første tempelet i Kochi.

Middagen i Lodge Ozaki, god, men jeg har problemer med å spise en hel fisk med hjelp av spisepinnene.

<- KaifuKongōchōji ->

torsdag 28. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 8: Hiwasa - Kaifu

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 8.
Templer: Ingen.
Lengde: 36.3km (208.5km), tid brukt: 10:18.
Vær: Sol, regn, sol.


Jeg hadde blitt fortalt at det vanligvis tar mellom 40 og 45 dager å gjennomføre pilegrimsvandringen, og at man bør regne med å gå rundt 30km hver dag i snitt. For å kunne følge fremgangen min underveis fant jeg en 40 dagers plan for turen på internett, men uten at jeg hadde noen intensjoner om å følge den punkt til punkt derimot. Hittil har jeg bare hatt en dag hvor jeg har gått omtrent 30km, så jeg visste at jeg på et tidspunkt var nødt til å øke lengden på hvor langt jeg går i løpet av en dag. Dette ble den dagen. Nå er det også slik at fra Yakuōji er det bortimot 76km til det neste tempelet, så dette ble også den første dagen uten å besøke noen av templene tilknyttet pilegrimsferden.

Som ikke er helt korrekt, siden jeg faktisk besøker Yakuōji en gang til før jeg forlater Hiwasa. Kan hende jeg bare trengte et tempel påfyll før jeg tar fatt på den lange 'tørr-perioden' foran meg. Eller det kan være at det bare er et fint tempel.

Soloppgang fra rommet mitt i Umigame-sō.

Hiwasa og slottet sett fra Yakuōji.

Idag hadde jeg våknet opp til en fin soloppgang utenfor vinduene mine ovenfor stranden og sjøen. Og det var fortsatt fint vær når jeg gikk fra Hiwasa. Jeg var i alvorlig tvil om hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle gå igrunn. Rett sør for Hiwasa er det en 18km lang scenisk vei som går til Mugi som heter Minami-awa Sun Line. Den veien er ikke den offisielle eller en alternativ rute til pilegrimsvandringen, men fra hva jeg har lest skulle det være en utrolig fin tur. Å ta den ruten derimot betyr at jeg må bryte en annen av mine purististiske regler. Med fjorårets vandring friskt i minnet valgte jeg å utfordre meg selv og ta veien langs kysten. Veimerkingen på GR1 Sendero Historico var så dårlig til tider at jeg var nødt til å ta alternative ruter.

På en av bro på Minami-awa Sun Line veien kan man stå og se ned på landskapet under fra oven.

For å komme til den bemerkelsesverdige delen av veien må jeg først gå opp en dal etter Hiwasa, det er bare vei å gå på hvis man velger å gå her, og så gjennom en tunnel. Utsikten er fantastisk når jeg først ankommer punktet hvor jeg kan se ut over havet, selv om den blå himmelen på dette tidspunktet har blitt byttet ut med skyer. Selv med tapet av det solfylte været er vandringen flott og jeg beundrer utsikten av klippene, vikene og øyene med Stillehavet som bakgrunn. I horisonten jeg går mot er utsikten på den andre siden ikke så god, derfra kommer mørke skyer i full fart for å møte meg og i den siste timen eller så før Mugi endrer veien navnet til Minami-awa Rain Line. Regn hamrer ned på meg og de små øyene ute på sjøen faller inn og ut av eksistens.

Utsikt over klippene, som heter Senba Kaigai, øyene og vikene fra Minami-awa Sun Line veien.

Regn raser over landskapet og havet, vegetasjonen ser ut som at den pakker seg sammen i været.

Når jeg kommer til den lille byen Mugi har regnet stilnet, jeg går rett til nærmeste convenience store for en kopp med varm kaffe. Andre henroer trasker forbi i ponchoene deres, gjennomvåte, den offisielle ruten som gikk innenlands slapp ikke unna regnskyllet heller. Jeg tviler på at utsikten deres var noe bedre enn min. Fra Mugi vil de også gå ved siden av havet. Utenfor Mugi er det en populær øy som heter Tebajima hvor det er et gjestehus med et godt rykte på seg, som er ofte brukt av henroene.

Dramatisk himmel over havet fra en paviljong nær Waraji Daishi.

Som før så prøver jeg å unngå tunnelene og istedet gå rundt eller over dem hvis det er en sti tilgjengelig for det. Inngangen til en av disse stiene er så sperret av edderkopper at jeg er nødt til å unngå den også. Det fører derimot til at jeg finner en ensom paviljong som stirrer ut over havet, med flott utsikt over kysten og himmelen. Regnet har etterlatt en dramatisk himmel i kjølvannet sitt. Surfere dukker også opp i det solen er på vei til å gjenvinne kontrollen over himmelen. En annen flukt fra en tunnel tar meg på en kort tur gjennom en skog som ender med en vandring på stranden, forbi fiskere som venter på fangst.

En enslig surfer venter på at den neste bølgen skal komme utenfor en strand ikke langt unna Saba Daishi.

Stien på en gammel henro-rute som unngår en av tunnelene på veien.

Det er 88 hovedtempler på pilegrimsruten, men det finnes også 20 templer utenom disse som kalles for bangai eller bekkaku templene (utenfor nummeret). Hvis du besøker disse templene på pilegrimsferden din i tillegg, vil du legge til rundt 150km på den totale avstanden du må gå, som gjør den til rundt 1300km istedet for 1150km. Flesteparten av disse templene krever at du forlater den vanlige ruten, derav de ekstra kilometerne, men noen av dem ligger omtrent rett på ruten. Som Saba Daishi, bangai tempel #4, et interessant tempel hvor det er en statue av Kūkai som holder en makrell av alle ting. Jeg ankom tempelet fra en kort, men behagelig tur gjennom en skog.

Saba Daishi, bangai tempel #4.

Det er en annen stjerne i guideboken i Kaifu, en minshuku (eller hotell som de kaller det) med samme navnet. Jeg hadde møtt et par fra Mitoyo City, Yujin og Yumiko, tidligere idag og de overnatter her også. Det er også et veldig fint sted og verten, Matsuo-san, er veldig vennlig. Han kjører oss til en lokal restaurant i nærheten, Monya (hvis jeg husket navnet rett), som disker opp med en nydelig middag til oss. Yujin og Yumiko er et flott bekjentskap, og vi kommuniserer ganske så bra selv med deres begrensede engelsk og min begrensede japansk. De bor faktisk omtrent rett ved siden av tempel #70, Motoyamaji.

Tebajima og en annen øy.

Kveldssol fra Kainan.

Å ikke måtte gjennomføre noen tempel-ritualer var igrunn ganske så rart, jeg begynner å bli vant til å gjøre det nå, selv om jeg vet at jeg ikke gjør det helt korrekt ennå. På en måte så er det en følelse av hensikt å komme til et tempel på denne pilegrimsvandringen. Vandringen på Minami-awa Sun Line veien var høydepunktet for dagen, med sin svingete vei med utsikt over havet, selv med det kraftige regnskyllet. Ingen regnskyll imorgen har jeg blitt fortalt, ingen templer heller.

Middag sammen med Yujin og Yumiko på en lokal restaurant i Kaifu.

<- HiwasaOzaki ->

onsdag 27. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 7: Byōdōji - Hiwasa

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 7.
Templer: #23 (Yakuōji).
Lengde: 24.3km (172.2km), tid brukt: 7:44.
Vær: Regn mesteparten av dagen, med noen avbrekk.


Igår hadde jeg og en annen henro, Matsuo-san, møtt på hverandre på tilfeldige steder og tidspunkt. Han hadde også havnet her på Emoto, vi blir begge kjørt tilbake til Byōdōji om morgenen etter frokost. Advart mot at det ville bli regn idag hadde jeg allerede tatt på meg regntøyet mitt. Mens jeg må gjennomføre tempel-ritualene på Byōdōji, kan Matsuo-san på sin side begynne å gå. Etter Tairyūji gir ikke dette tempelet den samme grandiøse følelsen av seg, men det er ikke rettferdig å sammenligne dette med det tempelet. Det er et beskjedent tempel som ligger i utkanten av en liten ås, og jeg liker det også.

Seende ut over Byōdōji og i retningen som jeg vil gå.

Idag vil et tempel markere både starten og slutten på vandringen, og i mellom vil jeg vandre ved siden av kysten. Hovedruten derimot, går inne i landet på en vei som passerer gjennom flere tunneler på veien. Det var et enkelt valg, selv med det annonserte regnet. Jeg vil heller gå og se ut over sjøen enn å vandre i bunnen av en dal. Hvis det hadde vært på toppen av et fjell, ville det nok ha vært en helt annen sak. Jeg kunne høre kallet fra dypet.

Tsukiyo Omizu Daishi.

Skogsarbeid i en bambusskog rett ved veien mellom Aratano og Yuki.

Den gratis hytta kort unna Byōdōji så ganske så fin ut, selv om den var lignende den ved Hosenji, bare mer ryddigere og renere. Jeg tar snart igjen Matsuo-san, ved en liten pittoresk helligdom som heter Tsukiyo Omizu Daishi, og vi går sammen de neste tre kilometerne. Vandringen er på en vei, men det er ingen biler på den, bare to pilegrimmer og regn. Ganske mye av det og på et tidspunkt. Matsuo-san vil derimot ta innenlands ruten og der jeg tar av mot Iya Kannon (okunoin til Byōdōji), går vi hver vår vei.

Iya Kannon.

Jeg lurer på om jeg vil se ham igjen. Mens Matsuo-san nå er på den andre siden av elven, besøker jeg Iya Kannon. Den lille helligdommen er ikke så bemerkelsesverdig, men det kan jo hende at det er en historie knyttet til stedet som jeg ikke vet om og som ville gjort det mer interessant. Jeg føler hjertet mitt slå fortere ved synet av villsvinene på veien etterpå, selv om de løper avsted inn i skogen.

En stor Henro figur ved siden av ruten.

Over mot Yuki går jeg lettere bøyd under det lette regnet, uten at jeg misliker vandringen. Stille, med ingen biler. Yuki er kanskje ikke den mest spennende av småbyer, men jeg tilbringer en god del tid der uansett. Jeg ser på den lille havnen og klatrer opp på to små koller på hver sin side av småbyen, en med en lekeplass på toppen og den andre med en helligdom på toppen. Begge tilfluktssteder i tilfelle det kommer en tsunami. Jeg spiser lunsj på lekeplassen, mens jeg ser ned på båtene i havnen og ut over bukten.

Utsikt over Yuki med havnen og bukten fra en helligdom på toppen av liten kolle.

Mens jeg kjøpte den nevnte lunsjen i en butikk kom det en dame bort til meg og spurte om jeg ville sitte på med henne til Hiwasa og Yakuōji. Nå vet jeg at jeg ikke skal avslå osettai, siden det er regnet for å være uhøflig. Dette utgjør et seriøst dilemma for meg, hvis nevnte osettai involverer at jeg skal bli kjørt til et sted mens jeg fortsatt er på vei mot min destinasjon for dagen. På den ene siden så forbyr min purist tankegang meg å ta i bruk enhver type kjøretøy for å komme meg videre, jeg er nødt til å gå distansen. På den andre siden er det omtrent like forbudt å avslå et slikt tilbud og. Jeg takker nei på den mest høflige måten jeg kan klare med min ekstremt begrensede japansk. Hun sa derimot ikke det magiske ordet, 'osettai', så jeg følte meg derfor litt fritatt. Jeg var likevel litt trist på grunn av det. Hadde jeg satt meg inn i bilen og blitt kjørt til Yakuōji, vet jeg at jeg nok ville ha returnert hit enten senere idag eller imorgen (ja, jeg er så sta). Ikke misforstå det med å bli kjørt til starten på vandringen idag morgen for det samme, jeg holder meg bare til denne 'regelen' når jeg går.

Seende ut over sjøen og kysten fra et utsiktspunkt etter Yuki nær Tainohama-stranden.

Trist og sørgmodig sjø sett fra Tainohama-stranden.

Rett etter Yuki er det en kort avstikker opp til et utsiktspunkt som ser ut over kysten, sjøen og den nydelige Tainohama-stranden. Det er et trist og sørgmodig utseende på havet i dette været, men å se på det får meg ikke til å føle det samme. Herfra følger jeg kysten, vekslende mellom veien og små avstikkere på stier imellom, forbi små fiske-landsbyer og -grender. Der hvor det var mulighet for det, unngikk jeg tunnelene (ikke så mange av dem på denne ruten heldigvis). Mens jeg går stopper det en mann i en bil (en av de få) ved siden av og gir meg en boks full av varme boller med røde bønner inne i dem. De er ganske så deilige, men esken er tilsvarende tung.

Ruinene av en bil ved siden av en sti.

På en av stiene gjennom en skog er det påler som det er skrevet haiku-dikt på.

I nærheten av Hiwasa er det en fabelaktig klippe som heter Eebisu-dō, som har et hull i seg hvor sjøen renner gjennom. En gangvei lar deg vandre rett ved siden av hullet og så rundt og over toppen av klippen, til en helligdom og utsiktspunkt, og tilbake igjen. Fra Eebisu-dō kan jeg se mot Hiwasa hvor både slottet og pagodaen til Yakuōji er synlige. Den store stygge bygningen som er overnattingsstedet mitt for natten er også synlig på stranden utenfor Hiwasa.

Gangveien som går rett ved siden av hullet i Eebisu-dō.

Eebisu-dō sett fra veien til Hiwasa.

I guideboken er anbefalte overnattingssteder markert med en stjerne, og på grunn av det har jeg prøvd lykken min på Umigame-sō. Når jeg ser på stedet fra utsiden så må jeg si at jeg stiller et spørsmålstegn ved den stjernen, for bygningen er langt fra et pent syn. Skjønnhetet finnes på innsiden, er det ikke det man sier? Det kommer til sin rett her, for det er et flott sted. Og det ligger supert til, rett ved siden av stranden og havet. Med en flott privat onsen hvor man kan se utover stranden og havet fra. Jeg lengter etter å gå rett til badehuset, men kveler den trangen siden jeg har tid til å besøke Yakuōji først.

Caretta skilpadder i Hiwasa Chelonian Museum Caretta.

Det verste regnet for dagen kommer da, jeg har ikke engang kommet så langt som til inngangen til Hiwasa Chelonian Museum Caretta før jeg blir gjennomvåt. Jeg løper for å søke ly blant skilpaddene, for slik å bli kjent med forskjellige skilpadder istedet for forskjellige Nyorai, Bosatsu, Myōō og Deva statuer. Jeg kan takke regnet for at jeg fikk besøke dette fine museet.

Den tøffe pagodaen til Yakuōji.

Heldigvis så varer ikke regnet så lenge og jeg skynder meg til det 23de tempelet, Yakuōji (medisinkongens tempel). Her er tempelbygningene lokalisert over hverandre på forskjellige terrasser opp i åsen som ser ut over Hiwasa. Pagodaen som våker over tempelet på den øverste terrassen ser moderne ut, men jeg digger den rått. Etter å ha gjennomført tempel-ritualene (en munk ringte faktisk i klokken for meg med en dyp resonerende lyd) og fått boken min stemplet rett før stengetid, bruker jeg en god del tid på å utforske tempelet. Himmelen mørkner og lampene blir skrudd på i tempelet, det er nydelig. Jeg er omtrent den eneste henroen her, men det er en mengde av de små morsomme røde krabbene som kryper over alt.

Yakuōji tempelet.

Jeg dropper å ta turen opp til slottet som jeg hadde tenkt, istedet returnerer jeg tilbake i det minkende lyset tilbake til Umigame-sō for et eksepsjonell godt bad i badehuset. Middagen er god, selv om min allergi for alt av sjømat uten fisk gjør det til et lite problem her også. Fornøyd med dagen trekker jeg tilbake til rommet mitt med noen kalde øl som jeg drikker på balkongen mens jeg lytter til bølgene som slår inn på stranden.

Hiwasa Slott.

<- ByōdōjiKaifu ->

tirsdag 26. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 6: Kushibuchi - Byōdōji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 6.
Templer: #20-22 (Kakurinji, Tairyūji, Byōdōji).
Lengde: 25.6km (147.9km), tid brukt: 10:38.
Vær: Strålende.


Jeg hadde ikke sovet lenge igår natt før jeg ble vekket av en lyd utenfor hytta, hvorpå jeg kort etterpå kunne se et lys utenfor gjennom vinduene. Så gikk døren opp og noen kom inn, alt jeg kunne se var et lys som skinte mot meg i det jeg satte meg opp lettere skremt. En stemme i mørket prøvde å berolige meg, det ble jeg ikke. Mannen satte så igang med å installere seg i hytta, lage mat og re opp en futon, alt mens jeg prøvde å sovne igjen. Til slutt, etter en lang tid, gikk han til sengs og sovnet omtrent øyeblikkelig, mens jeg holdt meg våken for en lang tid.

Seende opp mot fjellene som jeg er på vei opp i fra Katsuura, på veien til Kakurinji.

Neste morgen våknet jeg opp til å oppdage at den andre mannen var en eldre henro på sykkel, han var kledt i fillete klær og luktet lettere stramt. Jeg tror nok at han var en vennlig mann, han hadde laget litt mat og kaffe som han delte med meg, selv om jeg var noe tilbakeholden med å spise det siden kokefasilitetene i hytta virket rimelig uhygieniske og skitne. Han kokte opp et stort antall egg, som jeg fikk tre av når jeg gikk. Jeg trengte å komme meg avgårde tidlig, siden jeg visste at jeg hadde en lang dag foran meg, så jeg følte meg derfor litt uhøflig når jeg gikk.

Ruten til Kakurinji.

Utsikt over dalen nedenfor med Naka-elven rennende gjennom den, fra turen opp til Kakurinji.

Det viste seg at jeg gjorde det rette med å bli i zenkonyadoen, jeg ville ikke ha rukket å komme meg til Hinanosayo michi-no-eki'en i Katsuu før det ville ha blitt mørkt. Det er ingen steder der hvor jeg kan få slått opp teltet mitt, men jeg kunne nok ha fått overnattet i henro-hytten utenfor. Som planlagt så spiser jeg en stor frokost i en convenience store rett ved, noe jeg trenger, det er fra her at morroa for dagen begynner. Morroa er ikke flatt.

Den gamle pagodaen på Kakurinji.

Det neste og tyvende tempelet er nok en av de som ligger på toppen av et fjell (selv om det nok er mange som bare vil kalle dem for åser). Som er normen her, så er stien opp bratt og dette vil ikke være den eneste bratte oppstigningen som jeg må gjøre idag. Den er også merket som Henro-korogashi i kartet, som bokstavelig betyr henro faller ned. På en regnfull dag vil dette være en hard og slitsom klatring. Med eller uten regn så er vandringen opp nydelig og atmosfærisk, på en blanding av naturlig underlag og tretrapper satt inn i bakken for å hjelpe til med klatringen. Det er flotte utsikter over dalen nedenfor i starten av oppstigningen og senere er det en nydelig utsikt over dalen du vil komme ned til etter å ha besøkt Kakurinji, med Naka-elven rennende gjennom den.

Laura og Ingrid på Kakurinji.

Kakurinji (traneskogs-tempelet) er et eldgammelt lignende tempel som har sluppet unna branner gjennom årene. Pagodaen der ser veldig gammel ut. Med fare for å repetere meg selv, dette tempelet er også utrolig fint, de fleste av dem har vært det. Rett før jeg ankommer porten til tempelet møter jeg på Ingrid og Laura fra Nederland. Jeg hadde sett navnene deres på en osamefuda i en henro-hytte igår, hvor jeg lurte på om de faktisk kunne være fra Norge (et lite sannsynlig håp så klart). De har god tid tilgjengelig for å gjennomføre pilegrimsvandringen, og vil bruke den tiden de kan for å nyte vandringen. Det er en luksus som jeg ikke helt har, å ta meg all den tid jeg ønsker, jeg håper likevel at jeg vil kunne nyte min pilegrimsvandring. Hittil har jeg gjort det.

Kakurinji.

Awa Henro Trail (National Historic Site) mellom Kakurinji og Tairyūji.

Å komme til Tairyūji involverer nok en bratt stigning, etter å ha måtte gå hele veien ned til bunnen av dalen igjen, alle høydemeterne som jeg hadde vunnet tidligere tapt igjen. Ruten opp er på en sti som trofast har blitt vedlikeholdt i flere hundre år og er en Place of National Historic Site, og heter Awa Henro Trail. Den begynner med en smal asfaltert vandring, som nesten smuldrer bort, rett ved siden av en liten elv med små fosser i, før det endrer seg til bløtt underlag under føttene. Sollyset gjennom trærne øker skjønnheten til vandringen og det er en fin hytte underveis som er en god plass å ta en pustepause i.

Inne i hondoen (hovedhallen) til Tairyūji.

Tempel nummer 21, Tairyūji (mektige drage-tempelet), bærer navnet sitt med stolthet virker det som. Ingrid og Laura hadde advart meg mot skjønnheten til dette tempelet. De har helt rett, det er ganske så forbløffende og en ny favoritt. Det blir også kalt for 'Det Vestlige Kōyasan' siden tempelbygningene er konstruert på en lignende måte som de i Kōyasan, og er spredt ut over toppen av fjellet og ikke ligger samlet sammen. En annen legende om Kōbō Daishi er at han gjennomførte Gumonjihō-ritualet her når han var 15 år gammel, dette er gjort ved å resitere Kokūzō-mantraet en million ganger. (Er det bare meg, men når jeg leser i guideboken og andre steder om alle tingene Kōbō Daishi skal ha gjort, så kan jeg ikke hjelpe om å få en slags Chuck Norris fakta følelse rundt dem. Når jeg leste om denne, var alt jeg kunne tenke på 'Chuck Norris has counted to infinity. Twice!').

Tairyūji hondo.

Det er nå eggekrisen inntreffer. Jeg har helt glemt eggene som jeg fikk av den gamle henroen denne morgenen, jeg puttet dem i en sidelomme til sekken min. Når jeg nå ser på sekken min i det jeg er på vei til å gå, merker jeg at bunnen av den er full av eggeplomme. Eggene var ikke hardkokte og hadde sprekket. Dette kommer til å lukte senere hvis jeg ikke gjør noe med det, jeg vasker bort det verste av det på tempelet.

Tairyūji daishido.

Shashingatake, okunoin til Tairyūji.

Jeg sier farvel til Ingrid og Laura, jeg vil sannsynligvis ikke møte dem igjen uheldigvis (selv om man aldri vet). De fleste av henroene ser ut til å ta ruten ned fra Tairyūji som går på veien. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Det er en annen rute som går gjennom og skogene og fjellene som jeg velger, på Iwaya og Byōdōji stiene. Bare naturlig underlag og underveis får jeg en god titt ut fra fjellet, hvor jeg kan se kabelbanen gå opp mot tempelet. Selve perlen på vandringen derimot er Shashingatake, okunion til Tairyūji. Her er en flott statue av en sittende Kōbō Daishi som ser ut over de frodige fjellene, nok en skjønnhetsflekk. En stor svart slange åler seg over ruten når jeg nærmer meg Asebi.

En jizō statue på Iwaya / Byōdōji stien.

Bestemt på å gå videre, under trussel av å ikke ha et sted å overnatte, krysser jeg over nok et pass etter å ha nådd Asebi. Ōne-passet er på den andre siden ikke så bratt som de to forrige. Passet har også gitt navnet sitt til en uvanlig henro-hytte, som ligner litt på et tårn, ganske så tøft faktisk. Jeg ankommer tempel 22, Byōdōji (likestillings-tempelet), akkurat før nōkyōchō-kontoret stenger. Så jeg får stempelet mitt i boken min, men siden jeg ser at dette er slutten på dagen min, så velger jeg å vente med å gjennomføre ritualene til imorgen (de haddde for øvrig begynt å lukke tempelhallene på dette tidspunktet).

Gammel alder i arbeid, en gammel dame sitter i åkeren og jobber, men holder fortsatt koken.

Med hjelp av betjeningen på tempelet får jeg ordnet meg et rom på et sted noen kilometere unna herfra, Emoto. De vil komme og hente meg, supert. Igår hadde jeg først prøvd å bestille et rom på det japanske vertshuset rett ved siden av tempelet, Sazanka, men de hadde ingen ledige rom. Nå, selv om det er for sent, kommer en annen henro som jeg har møtt ut og sier at det har vært en avbestilling og at det er et rom tilgjengelig. Det er også en annen gratis hytte i nærheten, men jeg lengter etter en dusj nå, og det ser ikke ut til å være noen steder å få mat her heller. Middagen på Emoto er dermed god, ett tradisjonelt måltid som består av fisk, ris, sylteagurker, miso-suppe, grønnsaker, men også med kjøtt som jeg tilbereder selv på en liten brennende krukke.

Ōne henro-hytte.

Mest sannsynlig den beste dagen på vandringen min så langt, selv om den fikk en dårlig start og at den første delen av turen ikke var så interessant. Så fort jeg bega meg opp i fjellene for klatringene opp til Kakurinji og Tairyūji, kom belønningene tett i tett. Nå til oppgaven med å vaske og rense bunnen av sekken min.

Byōdōji.

<- KushibuchiHiwasa ->