søndag 17. september 2017

(Massiv) Dag 17: Kongsdøla - Sognefjellshytta

04.08.
Lengde: 11.3km (353.3km), tid brukt: 5:38 (142:40).
Høydemetere (opp / ned): 680m (12366m) / 188m (11943m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 912moh / 1413moh / 1483moh.
Vær: Overskyet, lett regn innimellom.


Idag er det siste dagen. Den gikk ikke til Sota Sæter som jeg først håpte på. Til det gikk jeg ut for hardt og måtte sette ned ambisjonene noe. Jeg er nødt til å komme meg hjem på et vis, så det beste alternativet da var å gå til Sognefjellshytta. Det satte rammen for denne dagen, som gjorde at det ikke ble den mest begivenhetsrike. Fra Kongsdøla er det en kort tur til hytta på Sognefjellsveien.

Utledalen.

Ser man fra et gå hytte til hytte perspektiv så er jeg da to dager unna å bli ferdig med Massiv. Jeg tenker da at de får jeg ta til neste år, og så får det være starten på en tur i Breheimen, et område jeg ikke har vært i så langt. Jeg er ikke så skuffet av å ikke nå hele veien.

En revne mellom fjellene danner porten til Vetle Utledalen.

Regnet ga seg i god tid før jeg skulle opp, det er noe vind, så teltet har fått tørket seg ganske så godt før jeg går. Fra Kongsdøla går Massiv opp i en våt dal før stien trekker opp i en kløft som leder til Vetle Utledalen. Kanskje ikke så rart at dalen er grønn og frodig. Ved siden av stien bruser elven fyrrig. Oppe i Vetle Utledalen går stien gjennom en trang dal før den dukker opp på høyfjellsområdet sørøst for Sognefjellet.

Det er vått oppover nordenden av Utledalen, her en oppbygd sti av stein.

Alt det handler om idag, er å nå bussen, men jeg har god tid. Og etter å ha krøpet opp av Vetle Utledalen vil terrenget være lettgått. Tungt er det egentlig ikke før det heller, men det er litt mer stigning inntil da.

Steindøla krysses over på denne broen.

Ved Rundhaugstjønne er det matpause, ikke bare for en litt tidlig lunsj, men også for å spise opp mer av den maten jeg har igjen. Kan se opp mot Fannaråken fra vannet, men nå ligger skyene tredd ned over fjellet, så det er lite å se.

Vetle Utledalen.

Med bare litt over en time igjen til jeg vil komme til Sognefjellshytta, har jeg gitt opp håpet om å møte en tidligere kollega som også går Massiv. Men rett etter å ha fortsatt videre fra Rundhaugstjønne kan jeg se en kjent skikkelse komme drassende på en stor sekk. Det var på hengende håret at vi møttes, men det gikk, akkurat. Harald kan fortelle meg om noen harde dager fra Sota Sæter og en dag hvor han nesten gikk seg vill på vei til Sognefjellshytta. Årsaken for det var derimot enkel, stien mellom Nørdstedalseter og Sognefjellshytta har blitt lagt om rett før demningen ved Storevatnet (noe å huske på før jeg fortsetter neste gang).

Litt mer goldt landskap etter å ha kommet fra Utledalen og Vetle Utledalen til området sørøst for Sognefjellet.

Utrolig artig å møte på en man kjenner på tur. Selv om vi kanskje gjerne skulle hatt mer tid til rådighet, må vi etterhvert gå videre i hver vår retning. Harald skulle oppleve at været var like lite nådig mot han som med meg på resten av turen og ankom Haukeliseter 17 dager etter at han forlot Sota Sæter.

Møte med en man kjenner. Her har jeg møtt Harald Rygge som startet fra Sota Sæter for tre dager siden. Vi møttes akkurat i tide, jeg var nå bare litt over en time unna å være ferdig med turen min. Harald hadde to uker igjen.

Utsikt sørover fra Rundhaugan 1483moh over Rundhaugstjønne.

For meg gikk det ikke mange skritt etter at vi skilte lag til at nysgjerrigheten tar overhånd og jeg dumper sekken på bakken. Jeg klatrer opp på en av Rundhaugan-toppene nordøst for Rundhaugstjønne, 1483moh. Et passende utsiktspunkt for den siste dagen. Med god utsikt over Sognefjellet, Fannaråken og i retning Breheimen, som virker å bære navnet sitt med rette.

Sognefjellet fra Rundhaugan-topp.

Så, en kort siste vandring på fjell og en kort tur langs veien og jeg stempler i Massiv-passet på Sognefjellshytta. Ferdig med Massiv og sommer-fjellturen for i år. Det har vært en bra ti dager på fjellet siden jeg satte ut fra Finse, været til tross.

Fannaråken fra Rundhaugan-toppen.

På Sognefjellshytta rekker jeg å få meg en dusj (medpassasjerene på bussen bør være glad for dette) og en vaffel med en kald øl til før bussen svinger inn på plassen foran hytta. Bussturen ned til Lom er fin, men derfra er det en lang og tidkrevende busstur hjem til Oslo. Tilbake ligger fjellheimen, Hardangervidda, Skarvheimen, Jotunheimen og Breheimen. Jeg kommer tilbake.

Kart over ruten for syttende dag på Massiv, fra Kongsdøla til Sognefjellshytta.

<- Kongsdøla

søndag 3. september 2017

Troll i eske: Lumière!

Troll i eske for september var en film som skrek filmklubb, Cinematek og filmhistorie. I salen ble vi fort fortalt at det ikke ville være Thelma som ville bli vist, var nok mange som kanskje hadde både ønsket og forventet seg at det var den filmen som befant seg oppe i esken, men det var det altså ikke. Istedet skulle vi få en liten perle og en film som ble lovet å bli vist igjen og igjen og igjen på Cinemateket. Filmen kunne virke noe snever under de første bildene, men bli lovet at den ville utvide seg ganske så fort.

Lumière!.

Ut av esken ble Lumière! av Thierry Frémaux trukket. Og ja, en dokumentar som omtrent utelukkende belager seg på å vise klipp fra Lumière-brødrenes filmer, kan definitivt virke noe snever i formen. Mens filmene vises, hvor hver enkelt film bare varer i 50 sekunder (en kjent lengde for de som kan Lumière), gir en fortellerstemme (Thierry Frémaux) oss innblikk i de enkelte filmene. Dokumentaren er delt opp i flere kapitler og filmene vises herunder.

For filminteresserte og spesielt de som er opptatt av filmhistorien er Lumière! et must, for andre en mer artig kuriositet. Det er ingen vanlig dokumentar form, hovedsaklig bare en rekke av filmene, vist i rekkefølge under hver enkelt kapittel (komedie, arbeid, verden, osv). Men det er kommentaren til Frémaux som driver dokumentaren fremover. Som leder oss inn på de små detaljene i de små filmene som vi kanskje ikke ville ha legget merke til hadde vi bare sett filmene hver for seg. Og så springer det fram en slags rød tråd gjennom filmen om filmene.

For de nysgjerrige er det og artig å se hvordan menneskene på den tiden forholdte seg til dette nye mediet. Man trenger ikke å lete etter dette selv, man blir ledet dit. Ofte innblikk på siden, unoterte ting, som gir en lettere komisk virkning på det man ser. Det er mye komedie i det som vises, ufrivillig og frivillig. Scenene som inneholder Chasseurs des Alpes er et kroneksempel. Favorittklippet er den korte scenen der en turner-familie kaster rundt på en guttunge som en hvilken som helst kasteball.

En ganske så fornøyelig dose med filmhistorie.

søndag 27. august 2017

I luftballong over Minsk

I siste helgen i august reiste jeg med jobben til Minsk. Der fikk jeg muligheten til å fly med luftballong over byen. Jeg har aldri gjort det før og den rolige og behagelig turen over hovedstaden til Hviterussland ga meg mersmak, dette vil jeg gjøre igjen. Her følger en del bilder fra ballongferden over Minsk.
























Minsk / Мінск

Jeg er så heldig at jeg har en arbeidsgiver som innimellom tar med seg de ansatte til litt mer spesielle steder enn man forventer av en arbeidsgiver. Samtidig som at det er steder jeg ikke har vært før. I år gikk ferden til Minsk for en helg i Hviterussland. Med oss på ferden hadde vi Hans-Wilhelm Steinfeld som guide og foredragsholder. På lørdagen var det lagt opp til flere aktiviteter man kunne være med, med guidet tur med nevnte Hans-Wilhelm Steinfeld som ett av alternativene. Selv gikk jeg for en ferd over byen i en varmlufts-ballong, det vil komme en egen post med bilder fra den turen. Det betød at jeg fikk litt tid til å kunne gå rundt i hovedstaden i Hviterussland, også kjent som Europas siste diktatur. Hviterussland har for ikke lenge siden åpnet for turisme. Det skal sies at det på overflaten var lite som minte om et diktatur. Her er et stort utvalg av bildene jeg tok fra turen min i Minsk, en by med rundt 1.9 millioner innbyggere.

Nasjonalbiblioteket til Hviterussland med sin rombkuboktaeder arkitektur, med et elektronisk banner som hilste oss velkommen til Minsk.

Minsk byr på en sær miks av Sovjeteraens monumenter og amerikansk kultur.

Den store bygningen bak er et kompleks med luksusleiligheter, gamlebyen ligger til høyre.

Mer av gamlebyen, som ikke teller mange bygninger etter at store deler av Minsk ble ødelagt etter andre verdenskrig. Foran luksuskomplekset ligger Tårenes Øy som inneholder et minnesmerke for krigen i Afghanistan.

Minnesmerket for krigen i Afghanistan på Tårenes Øy.

Nærbilde av krigsminnesmerket.

Inne i Den Hellige Ånds Katedral.

Den Hellige Ånds Katedral til høyre, med St. Josef-kirken til venstre.

En gammel buss som fungerer som kiosk for alt mulig rart i gamlebyen.

Av alle ting så finner man et katte-museum i Minsk, hvor det også er en kafé (man får sikkert en katte-latte her). Det er levende katter i museet og man kan adoptere en av dem.

Kunst fra Sovjettiden pryder nedgangen til en av undergrunns-stasjonene i Minsk.

Republikk-palasset i Minsk.

Minnesmerke under Victory Monumentet.

Victory Monumentet med den evige flammen foran.

St. Prins Alexander Nevsky Kirken.

Inne i St. Prins Alexander Nevsky Kirken.

Utsikt over Minsk fra toppen av pariserhjulet i Gorky Park.

Hus med spir langs elven Svislach som renner gjennom Minsk.

Minnesmerke.

Minnesmerke.

Bolsjoi-balletten i Minsk.

Bolsjoi-balletten i Minsk.

Great Patriotic War Museum.

Great Patriotic War Museum.

Uavhengighetspalasset.

BELEXPO Nasjonalt Utstillingssenter.

Øy for fugleobservasjon i en park i Minsk.

(Hvite)Russisk Arkitektur.

Fly med arkitektur.

Inngangsmonumentet til Victory Park.