søndag 22. januar 2017

Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) 2017

Mørket har senket seg, vinteren er godt underveis, julen er forbigått, nok en gang står Tromsø Internasjonale Film Festival for døren. 28 filmer og en begravelse i løpet av uken fra 16. til 22. januar. I Tromsø var det vinter, det snødde hver dag, men ikke sammenhengende. Det kunne være klar himmel, så fem minutter senere fikk en snøføyk i øynene. Og kraftig vind. Ihvertfall ble lerretet til snøkinoen på torget revet i flenger i løpet av en natt, vind eller ikke. Nyttårsaften ble fyrverkiet avlyst. Istedet ble det fyrt av på soldagen (21. januar), en passende dag og heldig for de tilreisende til filmfestivalen. De vante plassene ble frekventert, for øl og mat, mens det lille sjarmerende stedet Huken nå kan legges til den listen. Programmet i år var kanskje ikke like spennende som før, men en eller annen gang må det skje og, det var fortsatt ikke manko på gode filmopplevelser. Bare manko på søvn. Det tar på. Ofte opp tidlig og sent i seng, med filmer som går i ett, i likhet med livet i byen.


Årets prisvinnere var The Fits (Anna Rose Holmer, Aurora-prisen), Den Store Prøven (Cristian Mungiu, Kritikerprisen), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson, FICC/Don Quijote-prisen), Fluefangeren (Izer Aliu, Den Norske Fredsfilmprisen), Sommarnatt (Jonas Selberg Augustsén, Tromsøpalmen), Ishavsblod - De Siste Selfangerne (Trude Berge Ottersen & Gry Elisabeth Mortensen, Publikumsprisen), Forever Pure (Maya Zinshtein, Faith in Film Award). Mine fem favoritter fra festivalen var Sherpa (Jennifer Peedom), In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson), Elle (Paul Verhoeven), The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon).

Sherpa, Jennifer Peedom.

Mitt program for 2017:

Chevalier (Athina Rachel Tsangari)
King Of The Belgians (Peter Brosens & Jessica Woodworth)
Yourself And Yours (Hong Sang-Soo)
Panamerican Machinery (Joaquin del Paso)
Happiness (Sabu)
Sherpa (Jennifer Peedom)
Creative Control (Benjamin Dickinson)
Be With Me (Eric Khoo)
News From Planet Mars (Dominik Moll)
A Dragon Arrives! (Mani Haghighi)
Nowhere To Hide (Zaradasht Ahmed)
In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi)
Northern Disco Lights (Ben Davies)
Shun Li And The Poet (Andrea Segre)
Free Fire (Ben Wheatley)
Heartstone (Gudmundur Arnar Gudmundsson)
Louise By The Shore (Jean-Francois Laguionie)
Before The Rain (Milcho Manchevski)
The Greasy Strangler (Jim Hosking)
Elle (Paul Verhoeven)
Psychonauts, The Forgotten Children (Alberto Vazquez & Pedro Rivero)
Collective Invention (Kwon Oh-Kwang)
Behemoth (Liang Zhao)
The Distinguished Citizen (Gaston Duprat & Mariano Cohn)
Neruda (Pablo Larrain)
The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon)
The Icebreaker (Nikolay Khomeriki)
FFN - Doc 2: Shift / Atlantic (Kelly Milner / Risteard O Domhnaill)

(trykk på bildet for slideshow)

søndag 8. januar 2017

Troll i eske: Paterson

Tid for nytt troll. Denne gang et utall antall mulige filmer i listen over kommende filmer, men hvilken av dem som dukket opp hadde jeg liten anelse om. Det var noen navn som blinket seg ut.

Trollet skulle ihvertfall være regissert av en gjenganger på Cinemateket, både når det gjaldt vanlige visninger og som troll. Av mange var dette og en regissør som ble sett på som på vei vekk fra sin gullalder, det var lenge siden regissøren hadde kommet med en skikkelig god film. Dagens troll i eske var i så måte regnet for å være et aldri så lite comeback og 'return to form' som dem sier. Den skulle og være regissørens kanskje mest tilgjengelige film og på en lang stund. Jeg visste svaret før filmen begynte å rulle over skjermen.

Paterson.

Paterson. Av Jim Jarmusch. Og ja, de siste filmene hans har ikke vært de største severdighetene, men var denne det? Var dette filmen som skulle bringe Jarmusch tilbake i retning Down By Law, Dead Man, Broken Flowers? Paterson er ett godt stykke på vei, men fortsatt noe å gå. Det er en ganske stille Jarmusch film, den slentrer avgårde i et rolig tempo. Ikke et dårlig tegn av den grunn.

I Paterson spiller Adam Driver, vel, Paterson, som også bor i, vel, Paterson. Dagene går med til det samme, som de forskjellige delene av filmen gjør. Han våkner opp hver morgen, går på jobb som bussjåfør, skriver dikt i pausene, kommer hjem til en skjeiv postboks, går tur med astma-hunden og stopper for akkurat en øl på en lokal bar. Og lukter en anelse av øl om morgenen. Hjemme bedriver kjæresten ulike former for kunstprosjekter og våkner opp med en ny drøm hver morgen.

Med sin rolige fremtoning er filmen en trivelig affære. Den flyter stille fremover, og man lar seg flyte med. Man sitter og venter på at det skal skje noe mer. Som i filmens opprivende scene, som i denne sammenheng ikke virker veldig dramatisk, men alt av spenning kan sees i det undertrykte spillet til Adam Driver. Ispedd filmen er det små scener med underfundig humor og filmens hund er kanskje en vel så stor stjerne som hovedpersonen.

Ikke hundre prosent tilbake i form, men lange skritt på bedringens vei etter de forrige filmene.

Kjentmannsmerket: Tryvannsgrana og Blekkevann, Ved Rester Av Dammen

Vinden ulte og havet pisket langs kysten på vestlandet, stormen hadde fått navnet Urd. Vinden ulte og føk over fjellene. Så kom den til Oslo. Ett tre falt over ende. Det var ikke ett hvilket som helst tre. Det var en av kjempene i Marka, Tryvannsgrana. Jeg leser av kjentmannsheftet at det er ikke tid for 'gravøl' riktig ennå, men hvor lenge Tryvannsgrana står oppreist, er det ingen som foreløpig kan si.

Oslo er dekket av et skylag, fra Frognerseteren.

Men nå er det tid for 'gravøl'. Med Oslo og omegn dekket av et hav av skyer, t-banen hadde pløyet seg gjennom dem på vei opp til Frognerseteren, gikk turen bort til den falne fruen. Tryvannsgrana kunne før ses stikkende opp av trærne, men nå er landemerket borte og man kan ikke lengre bare se over skogen for å finne treet. Etter å ha rotet rundt blant andre falne trær, blir den store grana til slutt funnet. 200 år rakk treet å bli, men det var likevel ikke Urd som ble dens bane, det var erklært dødt før stormen kom.

Tryvannsgrana.

Ned mot Sørkedalen kommer tåken igjen, smygende oppetter åsen, den sklir greit oppover på isen som ligger på bakken og stien. Ringerikstjern er innhyllet av skyene. Det er plutselig stille. Nede i dalen er man under det lavtliggende skyene, og etterhvert kan soles ses i et forsøk på å sprenge seg igjennom tåken.

Ringerikstjern i tåka.

Et forsøk på å sprenge den lille dammen i Blekkevann ble det også gjort, tilbake i 1951 eller i 1952 (visstnok). Man ville senke vannstanden slik at det ble mer plass til skog. Myra ville det annerledes og lot ikke vannet stikke av så lett. Fra Sørkedalen bar det opp i Bærumsmarka for å se på restene av dammen som ble sprengt. Marka er i en mellomfase nå. Rett før vinteren (forhåpentligvis) setter til for godt. Det ligger et tynt lag med snø, vi snakker tynt her, over bakken. Det er en fin tid å gå tur i, selv om en ønsker seg mer snø.

Ringerikstjern.

Myrene og vannene blir fredsomme under sitt tynne snøteppe. Det knaser og knitrer i myra når en går over den på snøen. Himmelen endrer farge på vei over skisporene til Abbortjern. Det ryker fra et forlatt bål ved vannet. Himmelen går opp i flammer når solen forsvant. Det er et flammehav som slikker over hvelvingen.

Ned mot Østernvann mørkner det, men i rødlige og omtrent fiolette toner.

Solen prøver å brenne seg gjennom skyene i Sørkedalen.

Blekkevann med myrene i forgrunn.

Blekkevann, ved rester av dammen.

Myr med et tynt snølag over seg.

Himmelen går opp i flammer over Abbortjern.

Flammehav på himmelen.

Himmelen blir lilla på vei ned mot Østernvann.

Østernvann.