Kjentmannsmerket: Rolighøgda 561

Himmelspretten, og jeg brukte dagen til å sprette opp i Romeriksåsene. Ok, bokstavelig talt så spratt jeg nok ikke opp, men det passet bare så bra til dagen. Ikke kan jeg si at jeg spratt opp av sengen om morgenen heller, det tok tid å karre meg ut fra under dynen. Så jeg kom meg sent avgårde og ble belønnet med å måtte ta bussen til Hakadal stasjon istedet for toget, det tar litt lengre tid. Fra Hakadal stasjon må en bare gå litt langs en vei, krysse en annen mer traffikert vei og sørge for å ikke bli truffet av golfballer for å komme seg opp i Romeriksåsene, ingen sak.

Søndre Klopptjern.

Steintjern.

Det er heller ingen sak å finne fram etter at skogsbilmaskiner har pløyet opp hele blåstien opp og tatt med seg all merkingen i samme slengen, eller jo, det er en sak, men jeg finner fram likevel. Bare ikke fra den kanten jeg venter det. Skogshogst lager noen åpne sår i skogene, men jeg kom raskt vekk fra såret. På Søndre Klopptjern ligger det et lag med pollen, men trærne på andre siden av vannet får likevel speilet seg.

Rød lynghei på stien mellom Kirkebyvangen / Storøyungen og Hakkim.

Grunnet min sene ankomst i skogen blir jeg nødt til å amputere turen min, eller, amputere min opprinnelige plan. En vil liksom en tur bort til det som er selve indrefileten på Romeriksåsene, Gjerdrumsgjermenningen, men jeg må gi avkall på den og heller nyte ytrefileten. Så før Kirkebyvangen og Storøyungen tar jeg av på stien som går mot Hakkim. Dette er dermed ingen dårlig erstatter. Om en noe våt, stien er lagt rett over noen myrdrag. Utover det så er dette en riktig så fin og trivelig tur forbi flere pene små vann, som Steintjern, Setertjernet og Åbortjernet; over flott lynghei-landskap, nesten rødbrun av farge, og på nydelige stier som snor seg som en markant snirklende linje mellom grønn underskog.

Setertjernet.

På stien mellom Kirkebyvangen / Storøyungen og Hakkim.

Ved Steinsortungen spiser jeg lunsj. Når vinden har begynt å ta tak, det uler litt over vannet og gjennom trærne, vannoverflaten er ikke flat og blank, men småbølgete. Jeg har satt meg ut en kjentmannspost på turen, for å komme dit må jeg dessverre gå litt på grusvei. Forbi Hakkim og Hakkimhøgda, forbi Bakkholtjerna og Elsjøene, både stor og liten. Det er likevel ikke den verste skogsbilveivandringen som er.

Jeg skal til en topp, som sikkert ikke er så veldig mye besøkt, navngitt etter fire tjern som har fått fornavnene sine av de fire himmelretningene. Eller så har tjernene fått etternavnene sine av denne høyden, Rolighøgda. For å komme opp dit må jeg gå gjennom den umarkerte skogen og åssidene rundt. Upassende nok så har jeg ikke med meg kompass, men jeg finner veien uansett. Det er for øvrig ganske så fint vær idag, så på himmelen er det et stort objekt man kan bruke til å orientere seg etter. Ikke er det snakk om så veldig høyt heller, jeg skal bare opp til 561moh. Utsikten er det og lite å fortelle om, man kan ikke se de fire tjernene fra toppen engang, men jeg kan få stemple av i kjentmannsheftet mitt her. Ned fra toppen ender jeg opp med å klatre ned en bratt åsside, noe det virker som at jeg alltid gjør når jeg går på disse turene og finner fram uten kompass eller andre hjelpemidler.

I toppen av et jakttårn,
jeg bare måtte klatre opp som vanlig.

Rolighøgda 561.

Ved Tangen, dette store og dystre jaktslottet midt oppe i skauen, som alltid gir meg litt Black Lodge vibber, setter jeg retningen mot Harestua. Følger grusveien, det er greit nok langs Råsjøen, etterpå nedover mot Harestua, er det fryktelig kjedelig. Kjedelig er det ikke at jeg ankommer bare fem minutter før toget tilbake til Oslo kommer, det kaller jeg god timing. Jeg glemmer de siste kilometerne på grusveien og ser tilbake på en fin og rolig tur, tross alt, jeg gikk jo til Rolighøgda. Skulle bare mangle.