søndag 7. mai 2017

Troll i eske: Whitney - Can I Be Me

Jeg skal si det med en gang. Dette var nok den aller mest overraskende filmen jeg har sett på troll i eske noen gang. Noe som også ble poengtert under introduksjonen. Det var ihvertfall klart at det ikke ville være den nye Alien filmen, Covenant, som ble vist, men det visste jeg igrunn fra før. Ei heller var det den over tre timer lange rumenske filmen Sieranevada som ville bli vist, jeg var igrunn glad for det. Istedet ble vi lovet en film av en filmskaper som spesialiserte seg på popfenomener.

Whitney: Can I be me.

En lett humring unnslapp munnen min når jeg så navnet på filmen dukke opp på skjermen, Whitney: Can I Be Me, av Nick Broomfield og Rudi Dolezal. Ukjente navn for meg. Ikke Whitney Houston altså. Med andre ord en dokumentarfilm. Heller ikke det vanlig som troll i eske.

Whitney Houston har aldri vært noen stor favoritt hos meg, men det er stort sett grunnet at det ikke er min musikkstil, at hun var god til å synge er det lite tvil om. Det gjør kanskje at dette ikke ville vært en film for meg, og ærlig nok ville jeg nok ikke ha prioritert denne på kinoen heller, men det er en dokumentar som er interessant uansett om du liker Whitney Houston eller ikke. Filmen har en naturlig rytme og blir aldri kjedelig, selv med de tradisjonelle snakkende hodene.

Vi følger Whitney fra ung, selv om det ikke legges størst vekt på oppveksten hennes i filmen, til de siste skjebnesvangre årene. Mye av filmen gir et godt bilde av hvordan livet kan være på den andre siden av rampelyset, som kanskje burde bli kalt for rampemørket. Forholdet til Bobby Brown dekkes grundig, og de konfliktene det førte til rundt Whitneys nære venninne og støttespiller, Robyn. Og ja, man får se en løpende livvakt, med akkurat den musikken ja. En film for fans av Whitney Houston, men ikke uinteressant for oss andre heller.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar