torsdag 3. august 2017

(Massiv) Dag 16: Fannaråken - Kongsdøla

Lengde: 16.8km (342.0km), tid brukt: 10:15 (137:02).
Høydemetere (opp / ned): 525m (11686m) / 1664m (11755m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 2068moh / 912moh / 2068moh.
Vær: Tåke, lett skydekke, sol, overskyet, regn.


Når jeg står opp til vanlig tid, er det tilbake til hverdagen her oppe virker det som. Rundt hytta og toppen ligger tåken tykt og det er lite som minner om den fabelaktige soloppgangen for bare noen få timer siden. Men den soloppgangen er ikke så raskt glemt. Jeg har nok mistet et par timer med nødvendig søvn, men til gjengjeld har jeg fått en super opplevelse.

Tilbake til normalen på Fannaråkhytta, når jeg står opp om morgenen er toppen igjen innhyllet av skyer.

Til tross for beliggenheten så er det mer enn nok mat til frokost. Og det hjemmelagde brødet smaker himmelsk godt. Dagens plan er enkel. Gå ned og tilbake til Skogadalsbøen, plukke opp utstyret mitt som ligger der og så gå videre for å finne et sted å telte. Hvor? Det finner jeg ut på veien.

Stien og sporene over snøen forsvinner i tåken og snøen.

Istedet for å gå tilbake samme veien som jeg kom, velger jeg å gå ned på stien som går ned mot Turtagrø. Jeg skal såklart ikke så langt, men ved foten av fjellet går det en sti til Keisarpasset. Jeg akter å ta den tilbake og fra Keisarpasset følge samme spor tilbake. Slik får jeg muligheten til å se begge veiene til Fannaråkhytta.

Et vindu til omverdenen og Hurrungane åpner seg når man kommer ned under skylaget på toppen av Fannaråken.

Å starte å gå er som å forsvinne, i alle fall følelsen av det. Snøen og tåken går i ett, og midt inn i det intet går sporene som leder nedover. Det tar likevel ikke lang tid før man kommer ut av intet og da til et vindu som åpner seg mot omverdenen og fjellverdenen nedenfor. Breene som renner som grener ned fra Hurrungane er i starten akkurat synlige under tåkehavet. Når snøen gir seg kommer man ut til havet av steiner man må krysse for å komme ned.

Stien ned fra Fannaråkhytta, man kan se de lyse konturene av stien som snor seg nedover steinuren. Helgedalen nedenfor, hvor ruten videre ned til Turtagrø går.

Ruten ned fra Fannaråken går i bølger, eller sikk-sakk, nedover. Konstant over stein. Stien er klar og tydelig, bleket og slitt av alle som har gått opp og ned på den. Ruten avtegnes i et klart lysere mønster enn steinene rundt. Jeg kan se to av de andre gjestene på hytta sno seg rundt svingene nedenfor, og senere se andre komme opp nedenfra. På dette tidspunktet har jeg kommet under skyene og utsikten der er flott, det ser og ut til at skyene skal bryte litt opp og. Man ser tøft nedover Helgedalen, Bergsdalen og ned mot Fortun. Stien skrur seg nedover forbi Marangsgjelet. Jeg tar igjen de to jeg så nedenfor og tar også en pause for å snakke litt med dem. Får til og med sjokolade på kjøpet.

Hurrungane med Styggedalsbreen, toppene omkranset av skyer.

Det kommer flere møtende etterhvert jo lengre ned jeg kommer. Rett nedenfor Ekrehytta er stikrysset, jeg går nå til venstre. Over meg har nå himmelen tatt en total u-sving i forhold til tidligere dager. Det er blå himmel og sol, varmt. Og fint. Over mot Keisarpasset møter jeg på andre som også overnattet på Fannaråkhytta. De valgte å gå ned veien jeg kom opp igjen. Morsomst er det å se opp mot Fannaråken, jeg kan se små skikkelser bevege seg opp mot hytta høyt der oppe. De har kommet opp i et flott vær, jeg unner dem det virkelig.

Blå himmel og sol dukket plutselig opp på vandringen over Skautehaugane mellom Hurrungane og Fannaråken.

Igjen så skyer det mer over når jeg kommer til Keisarpasset, men det forblir med skyene. Fannaråkhytta er fortsatt synlig høyt der oppe, det er artig å se opp mot den. Jeg får et bedre blikk mot Jervvatnet enn jeg gjorde igår. Ned Jervvassdalen går det radig nedover, som det gjorde oppover. Møter på en liten gruppe med ungdommer, som bare går i enkle klær, ingen sekker, lurer litt på hvor de har tenkt seg. På Skogadalsbøen er det rolig, en god del fjellvandrere som allerede har kommet, men de venter fortsatt på den store flommen som kommer.

Jervvassbreen og Styggedalsbreen.

Tilbake i Massiv-rutinene får en si. Det blir en lengre pause på Skogadalsbøen, sammen med en mor og hennes eldre barn som jeg også møtte på Fannaråken. Jeg tar meg noen øl, slapper av, vurderer å bli værende. Så går jeg ut igjen. Folk på vei inn. Ute er det nå også tilbake til det litt mer triste, men samtidig atmosfæriske været.

Jervvassdalen med utsikt mot Uranostinden.

Det mest kjedelige med å gjøre dette, legge igjen utstyret på Skogadalsbøen, er at jeg må gå gjennom skogen etter hytta tre ganger. Den er hyggelig den, men tredje gangen har jeg sett den. Småregn følger meg opp i dalen, den øverste delen av Utladalen. Forbi falleferdige forlatte setre, hvor bare sauene søker husly for tiden. Grønn og frodig.

Gjennom den øvre delen av Utladalen går man forbi forlatte og falleferdige setre, som her ved Guridalen.

Jeg går til jeg kommer til helårsbroen som krysser over Kongsdøla. Her finner jeg en plass for natten. Underlaget er vått, og det er litt lyd fra den brusende elven nedenfor, men jeg er fornøyd for dagen. Det regner mer og mer i løpet av ettermiddagen og kvelden. Jeg koker opp en kopp te, før jeg begynner å lage middag på broen, den siste middagen på turen. Etter å ha spist middagen og synes at jeg har fått nok vann skylt ned over meg kryper jeg inn i teltet.

Teltplassen min ved Kongsdøla.

Inne i teltet slår jeg meg til ro med boken min og slapper av, tenker tilbake på dagen. Den var best i starten av den, på turen ned uren fra Fannaråkhytta, men jeg likte og godt å gå opp hit etter Skogadalsbøen med en følelse av å være den eneste som gikk. Bare meg, alene, og fjellene rundt. Og regnet. Imorgen venter avslutningen på denne runden av Massiv, jeg vil gå til Sognefjellshytta og ta bussen hjem derfra.

Kart over ruten for sekstende dag på Massiv, fra Fannaråken til Kongsdøla.

<- Soloppgang på FannaråkenSognefjellshytta ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar