onsdag 16. august 2017

(The Ridgeway) Dag 4. Goring on Thames - Watlington

Lengde: 31.8km (124.7km), tid brukt: 10:13.
Høyde (start / slutt / høyeste): 45moh / 108moh / 221moh.
Vær: Lettere overskyet, senere sol og blå himmel.


Alt tilbake til det tradisjonelle denne morgenen, ved å starte dagen med en skikkelig engelsk frokost. Nok et behagelig aspekt med denne vandringen er at jeg ikke føler noe behov for å stå opp tidlig, om morgenen er jeg ikke annet enn behagelig lat. Ikke noe stress. Himmelen er kledt i en tynn drakt av skyer når jeg forlater The John Barleycorn.

Utenfor The John Barleycorn i Goring on Thames, på vei for å fortsette på The Ridgeway.

Denne strekningen av ruten er den mest flate så langt, der den går ved siden av breddene til Themsen. Selv om vandringen er ganske så fin, så er jeg likevel littegrann skuffet. Årsaken er enkel. Før jeg dro til England så jeg noen bilder fra denne delen hvor jeg kunne se stien gå gjennom en nydelig klippet gressplen rett ved siden av elven, men nå er gresset overgrodd og rufsete til tider. Mer fascinerende er nå alle husbåtene som sakte flyter opp og ned elven, noen av dem forankret til elvesidene. Samtidig med elvebåtene er noen trivelige landsbyer også flytende forbi ruten, South Stoke og North Stoke.

Withymead Nature Reserve, eller Anne Carpmeal Charitable Trust.

Gitt kondisjonen til ruten her, ser rotete, uregjerlig og littegran uryddig ut til å være mottoet for dagen. Før jeg kommer til breddene til Themsen, passerer jeg forbi Withymead Nature Reserve. Nå lukket igjen og gjengroende, i alle fall begynte bygningene på innsiden av gjerdet å forvandle seg til eiendommer for spøkelser. Før min omvei til Wallingford besøker jeg de delvis ruinene av en kirke, St. Georges Church i Mongewell Park, som mangler taket over navet. Det lille kapellet i kirken var derimot intakt, jeg lurer på om prekenene i kirken forekommer seg noe småskumle.

Ruten ved siden av Themsen, med husbåter flytende stille forbi.

Den delvis ødelagt kirken St. Georges i Mongewell Park.

Når jeg ser på kartet, tenker jeg at jeg vil ha tid nok til å besøke den nærliggende småbyen Wallingford og likevel ha tid til å nå Watlington før det blir sent. I Wallingford finnes restene av en gammel festning, som nå hovedsaklig ligner mest på en større park hvor kyr gresser fritt blant de få spredte restene. Festningsmurene og vollgravene er fortsatt relativt intakte. Jeg spiser lunsj på en restaurant som overser Themsen, finner en kul undergang av et slag som går gjennom festningen og kaster generelt bort for mye tid.

Rester av Wallingford Castle.

Tilbake på The Ridgeway går ruten gjennom en bemerkelsesverdig del av ruten. Landskapet omkring er ikke spesielt interessant, men det betyr lite siden The Ridgeway går på de eldgamle jordverkene til Grim's Ditch. Vandringen er fabelaktig. Det er som om du vandrer i en verden for seg selv, med omverdenen skilt fra deg av veggene på hekken du går i midten av. På veien går grøften gjennom nydelige Oaken Copse.

Grim's Ditch. The walk through this section was like walking in a world of its own, confined inside a hedge, wonderful.

I Nuffield møter jeg på trail magic i den lokale kirken. Kirken er tom, men inne i den er det en liten plass for vandrende hvor de kan koke opp vann for en kopp te eller kaffe. Og det er kjeks og kaker her også. En liten donasjon til kirken er forespurt for dette, men man trenger ikke å gi. Såklart jeg gir en liten donasjon.

Oaken Copse.

The Ridgeway går for sikkert gjennom en rekke med spesielle omgivelser idag, den tidligere nevnte Grim's Ditch, men jeg krysser også gjennom en golfbane, halvveis forventende å måtte dukke for å unngå flyvende golfballer. Etter en utflukt til Nuffield Place (det tidligere hjemmet til Lord Nuffied, William Richard Morris, den filantropiske grunnleggeren av Morris Motors) som jeg kunne vært foruten, går ruten rakt gjennom en rekke med åkre. Stien kutter gjennom åkrene i en rett linje, som gjør det til en underholdene vandring.

Stien til The Ridgeway som kutter en rett linje gjennom en åker.

Turen etter Wallingford har vært den mest berg-og dalbane-lignende hittil, generelt sett gått opp og ned. Dette fortsetter for en liten stund inntil jeg når utkanten av Watlington, hvor en super utflukt opp Watlington Hill tar meg til en 82m lang 'obelisk' kuttet ut i kalksteinen, the White Mark. Den ser ut som et utropstegn og utsikten fra den er fin, og enda bedre fra toppen av åsen. Fargen på himmelen er og rimelig flott på dette tidspunktet.

The White Mark på Watlington Hill.

I Watlington overnatter jeg på The Fat Fox Inn. Rommet mitt er ute i annekset, tilgjengelig fra bakgården til puben, og er det fineste rommet så langt. Jeg er trøtt, men tar likevel en kort tur i den lille byen (den er visstnok den minste byen i England) mens lyset fra skumringen samler seg rundt den, før jeg returnerer for min fish and chips til middag. Når jeg går og legger meg kan jeg høre lyden av regn utenfor, med de misfornøyde stemmene til gjestene på puben utenfor.

Vandrende gjennom gatene i Watlington om kvelden.

<- Goring on ThamesWendover ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar