tirsdag 1. august 2017

(Massiv) Dag 14: Sløtatjernet - Skogadalsbøen

Lengde: 22.9km (314.5km), tid brukt: 9:26 (121:07).
Høydemetere (opp / ned): 581m (9834m) / 1087m (9996m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1324moh / 816moh / 1430moh.
Vær: Mørke skyer, mye vind, mange regnbyger.


Ikke den lengste dagen på turen så langt, men definitivt blant de hardeste, om ikke den hardeste. En god del høydemetere, tungt underlag (mye stein, våt) og skiftende vær sørget for det. Jotunheimen er mektig, med massive fjell og spisse fjelltopper, bakdelen av dette er at denne heimen også er veldig steinete. Og når steinene blir våte, blir de forræderiske å gå på. Samtidig med at dette ble en av de hardeste dagene på turen, ble det også en av de aller beste.

På toppen av Torshamaren med utsikt over Tyin, lys i enden av tunnelen.

Frokosten min på turen når jeg telter består av havregrøt, kokt opp fra ferdig porsjonerte poser. I og med at det har blitt mer hytteopphold enn først tenkt, har jeg mer poser med grøt igjen enn det jeg trenger. Løsningen er enkel, doble porsjoner til frokost. Det er enkle dråper i luften når jeg pakker sammen, men teltet ligger forholdsvist tørt i sekken når jeg fortsetter videre. Det er lite om enn ingen antydning til tørrhet i skyene over meg.

Kontraster i snø. Ruten over en snøfonn på vei mot Rusteggvatnet.

Kort tid etter avmarsj blir jeg avsporet. Av meg selv. En liten titt opp mot Torshamaren er nok. Ser ikke ut som en lang tur opp, må være god utsikt. Det var iallefall det som var i tankene mine igår når jeg gikk nedenfor og så opp mot de som var på toppen da, små silhuetter mot den grå himmelen. Jeg 'gjemmer' sekken ved en stor stein og setter et relativt høyt tempo opp til toppen. Fra toppen bretter Tyin seg utover nedenfor meg, dekket av en grå himmel, men i enden slipper noe lys gjennom skylaget. Selv om det ligger et lokk over fjellene og toppene rundt meg, legger det ikke et lokk på opplevelsen og gleden av å stå her.

Ett lite vindu i skyene slipper inn litt sol over Rusteggvatnene.

Ruten over mot Skogadalsbøen er gold, øde og steinete, verst er det gjennom Uradalen og langs Uradalsvatnet som bærer navnet sitt med glans. Her er steinene sleipe og legger ingenting imellom for å få deg til å miste fotfestet. Den nederste delen av Uradalen gir en slags lettelse, før et kraftig felt av store steiner ligger i veien (Storuri) og en påfølgende våt, gjørmete og slitsom sti ned sementerer påstanden om turens hardeste dag.

Kvitevatnet. Et goldt landskap under de mørke skyene, ikke mange farger å spore.

Det var heller ikke få traverser over snø. Spesielt kort tid etter start rundt Rusteggvatnet, men aller mest utpreget den steile og bratte snøfonnen ved enden av Kvitevatnet seg. Her fikk jeg følelsen av å være en klatrer, sterkt overdrevet såklart, men det skulle ikke mer enn et lite feilsteg til og jeg hadde fått et vondt møte med steinene nedenfor. Ned fra Uradalsbandet derimot, ble snøfonnen brukt som et raskere alternativ å komme seg ned på enn på de forræderiske steinene.

På vei opp en bratt og steil snøfonn i enden av Kvitevatnet.

Uranostinden lå konstant under tilsyn av skyene hele tiden mens jeg hadde den i øyesyn, men i få øyeblikk glapp tilsynet og jeg kunne se toppen stikke fram fra skyene. På vei ned Uradalen møtte jeg på to unge jenter og en gutt som var på vei for å klatre opp til toppen. De bar tungt og hadde brukt lang tid opp fra Skogadalsbøen. Så lang tid at jeg selv ble litt skremt av tanken på hvor lang tid jeg ville bruke ned dit. Jeg vet ikke hvordan det gikk, men håpte de fikk en flott tur opp til toppen med utsikt (selv om jeg tviler på det).

Uranostinden, for et kort øyeblikk kunne man se toppen.

Regnet avtok og tiltok konstant i løpet av hele etappen. Det regner når jeg spiser lunsj. Men det gjør ingenting. På vestsiden av Uradalsvatnet er det en stor stein med overheng, en kan sitte helt tørr under den.

Turens hissigste møte, dette lemenet freste så mye at det formodentlig ristet frem og tilbake, en kunne sikkert høre fresingen fra langt unna av.

I nordsiden av Uradalsvatnet nedenfor Uradalsbandet møtte jeg på den første vandreren i motsatt retning for dagen. En sprek eldre mann som fortsatt gikk i sine gamle turklær, en nyttig påminner om dagens utstyrshysteri. Tiden hadde gått siden han forlot Skogadalsbøen, han skulle videre til Fondsbu, hadde nok mange timer igjen. Men sprekt, jeg blir ikke annet enn imponert.

Blomster ved siden av stien ved siden av Hurrungbrestvatnet, Hurrungane med Jervvassbreen og Maradalsbreen i bakgrunnen.

Det er flott skue i begger ender av Uradalen (hvis været tillater det). Når man går vestover troner Hurrungane med Jervvassbreen og Maradalsbreen i synsfeltet, går man østover reiser Uranostinden seg majestetisk opp. Etter å ha manøvrert meg gjennom muren som de store steinblokkene danner i enden av dalen er det en kakofoni av lys på himmelen. Så venter en sleip nedstigning på en gjørmete sti, hvor jeg hele tiden forventer å se beina forsvinne under meg og skli nedover. Det går bra.

En kakofoni av lys over Utladalen mellom Uradalen og Hurrungane.

Mange folk på Skogadalsbøen og. Så mange at jeg blir plassert i skrotbua. En liten bu med tre rader av hyller, hver med tre etasjer med plass til en fire-fem stykker i. Trangt mellom hyllene. Blir gøy å manøvrere seg mellom folkene her med alt utstyret. Tørkerommet er overfylt. Det frister egentlig mer å telte, men da må jeg gå videre. Jeg gidder aldri å telte ved siden av hytter.

Skogadalsbøen. En trivelig DNT-hytte, selv om jeg følte meg litt stuet bort.

Utover det så er det et hyggelig opphold på hytta, med en god fiskegryte til middag. Himmelen var like mektig som fjellene idag, massive skyer som slukte toppene rundt seg. Og selv om regnet innimellom gjorde alt for å få meg til å mistrives, samt ett tungt og sleipt underlag til tider, er jeg storfornøyd med dagens vandring.

Kart over ruten for fjortende dag på Massiv, fra Sløtatjernet til Skogadalsbøen.

<- SløtatjernetFannaråken->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar