torsdag 17. august 2017

(The Ridgeway) Dag 5: Watlington - Wendover

Lengde: 35.6km (160.3km), tid brukt: 10:29.
Høyde (start / slutt / høyeste): 108moh / 129moh / 260moh.
Vær: Overskey med bittelitt regn, bedre utover dagen, så regn om ettermiddagen igjen.


Det regnet gjennom hele natten, men når jeg går ut av døren til The Fat Fox Inn er det bare noen enslige regndråper i luften. Til frokost spiser jeg en stor bolle med grøt, inntatt i det typiske trivelige interiøret til ett engelsk vertshus.

Aston Rowant National Nature Reserve sett fra ruten.

Det er noen skikkelige atmosfæriske skogspartier ruten tar meg gjennom i starten av dagen. Samtidig som at jeg også kunne se opp mot noen pene trekledte åsrygger, spesielt Aston Rowant National Nature Reserve, som er litt skjemmet av en bråkete motorvei. Jeg er nødt til å holde meg selv i tøylene for ikke å gå opp dit. Mens jeg går spiller himmelen et lysspill med landskapet.

Det gamle kalksteinsbruddet i Chinnor. The Ridgeway går på den andre siden av steinbruddet, bak trelinjen. Utsikt fra BROWT Oakley Hill Reserve

Før krysset hvor en liten vei går ned til Lewknor møter jeg på to andre vandrere på The Ridgeway, samt en dame som går en del av ruten sammen med dem, Peter og Brian (jeg husker ikke navnet på damen). De camper langs ruten og jeg lærer en ting eller to om camping i England. Generelt så er det ikke tillatt, men de sier at landeierne som regel tolererer det hvis man virkelig følger regelen om ikke å etterlate noen spor av deg igjen etterpå.

Britisk landsbylandskap, utsikt fra toppen av Lodge Hill.

The Ridgeway går forbi ett gammelt kalksteinsbrudd utenfor Chinnor. For å få sett steinbruddet skikkelig, må man ta en avstikker inn i Berkshire, Buckinghamshire and Oxfordshire Wildlife Trust Oakley Hill Reserve. Det er ganske så interessant å se ned på bruddet med innsjøen i bunnen. Ruten går rett forbi det, men det er ingen mulighet å se kalksteinsbruddet direkte fra ruten. Blokkert av gjerder og vegetasjon. Jeg stiller spørsmålet om hvorfor de ikke kutter ned vegetasjonen ut i luften, slik at vandrerne kan få sett bruddet.

The Lacey Green Windmill, muligens den eldste vindmøllen i England med en toppdel som kan rotere.

Jeg lar Chinnor være for seg selv og fortsetter på vandringen, som går opp gjennom en skog med et ørlite hint om tidlig høst, før ruten tar meg på en fredelig spasertur gjennom en stor åpen gresslette. Været er nesten perfekt med skyggene til skyene flytende som skip over landskapet. Ruten over Lodge Hill er en kul tur, med gode og vindfulle utsikter til begge sider fra ryggen på toppen, med unntak av akkurat det stedet hvor det er plassert en benk for å sitte å hvile på.

Corner Cottage fra det 17. århundre med St. Marys Church bak, i Princes Risborough.

Vinden blåser friskt, men det er ikke Lacey Green Windmill som lager den. Det er en god omvei å besøke den, men den er et fristende agn for en nysgjerrig sjel. Vindmøllen er fra 1650-tallet og mange mener det er den eldste 'smock' vindmøllen i landet. En 'smock' mølle er en mølle som har en topp som kan roteres slik at seilene kan bli posisjonert i henhold til vindretningen. Det er et vertshus rett ved siden av den, The Whip Inn, perfekt lokalisert tidsmessig for lunsj, jeg spiser en BLT sandwich som jeg gjør om til en BL sandwich. Med vind i seilene har jeg ekstra energi for returen og nedstigningen tilbake til The Ridgeway.

Utsikt fra Brush Hill ovenfor Princes Risborough. På nærliggende Kop Hill arrangeres det årlig et historisk motorsport bakkeløp.

Jeg har ikke gjort meg ferdig med omveiene for dagen, jeg forlater også The Ridgeway for Princes Risborough, som fikk sitt Princes navn etter at Edward som var kjent som 'The Black Prince' holdt et kongelig herskapshus her. En ganske så trivelig småby med en god del gamle bygninger. Den er også utsmykket med den merkverdige puddingstone, som ikke består av pudding hvis noen lurer.

Ruten gjennom Grangelands and Pulpit Hill Nature Reserve.

Utsikten fra både Brush Hill og Whiteleaf Hill er bra, hvor den sistnevnte også er i beholdning av en figur kuttet ut av åsen, et kors denne gangen. Jeg møter Peter og Brian igjen på toppen av Brush Hill og vi går et stykke av denne delen sammen. Dette er en nydelig seksjon av The Ridgeway som går gjennom et undulerende skogs- og ås-landskap.

Jeg nærmer meg nå mer og mer Chequers, som nå er det offisielle hjemstedet til statsministeren, og ruten går omtrent rett gjennom det. Vel, ikke selve herskapshuset, men området. Jeg stjeler dette sitatet fra Bill Bailey, som igrunn sier alt: "Det er egentlig bare et felt med noen kuer i og en port med fem sprosser i. Men så kommer du dit og innser at porten sannsynligvis er laget av kevlar. Du kan gå gjennom den, selv om du nå antagelig er på et kamera og overvåkningslisten til Special Branch for resten av livet ditt."

Når jeg er på vei til Coombe Hill er landskapet rundt sporadisk badet i solstrålene som slipper gjennom skyene.

På dette tidspunktet er jeg nå i et tidsløp mot skyene, de er på vei til å lukke igjen himmelen og mitt håp om å få et godt kontrastfylt skudd av monumentet på Coombe Hill. Den siste ruten opp til toppen av åsen er en nydelig åpen sti, med landskapet i horisonten badende i de skiftende solstrålene som slipper gjennom skyene. Jeg hadde håpet på en blå himmel over monument som hyller soldatene som døde under Boer-krigen, men fikk noe langt bedre. En dramatisk himmel som strekker seg over Coombe Hill, med fokuserte stråler av lys som belyser landskapet rundt. Det er magisk.

Coombe Hill med monumentet under en dramatisk himmel.

Men nå er regn nært forestående og selv om nedstigningen fra Coombe Hill fortjener en mer bedagelig vandring så haster jeg noe. Jeg når ikke langt derimot, før de første regndrapene faller fra himmelen. Det verste av regnet kommer idet jeg ankommer Wendover, så jeg slipper unna mesteparten av det. I natt vil jeg sove i en gammel skysstasjon, The Red Lion Hotel. En liten side notat når det kommer til engelsk navngivning, når jeg gikk inn i 'hovedgaten' til Wendover passerte jeg forbi en pub som het 'Shoulder Of Mutton', en ny personlig favoritt.

The Red Lion i Wendover.

På denne kvelden så spiser jeg ikke på stedet jeg bor i. Ikke noe galt med menyen der, men jeg gikk forbi en italiensk restaurant når jeg var ute for en kort tur og ble plutselig sulten på en pizza. Muligens at det er et typisk vandrer-syndrom, du trenger noe å fylle deg opp med igjen. Jeg gjør opp for det med å slappe av i den koselige puben til The Red Lion for noen øl, før jeg returnerer til rommet for min nå vanlige rutine med å ha meg en kveldste før jeg legger meg. Imorgen er min siste dag på åsryggen.

<- WatlingtonIvinghoe Beacon ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar