lørdag 9. september 2017

Kjentmannsmerket: Elneshøgda

En regnfull dag er en perfekt dag å teste de nye skoene mine, innkjøpt i henhold til min neste langtur. Gore-tex og ekstra impregnert på XXL. Har allerede gått en stund med dem, men nå er det på tide å gå en lengre tur med dem på beina. Og en mulighet for å teste hvor godt de holder i regnvær. Med en plan om å ta en kjentmannspost som ligger utenfor stiene i Nordmarka i tillegg, bør det by på plenty av muligheter for at skoene skal få kjørt seg litt.

Loppetjernet.

Elvannet.

Jeg har gått stien fra Hakadal stasjon til Elvannet flere ganger. Den er riktignok ganske så ordinær i starten, grusvei eller skogsbilvei og så en lite markant sti, men ved Loppetjernet skjer det noe. Da glir stien over i det fine. Nå idag hviler mystikken over landskapet og det lille tjernet. Lenge siden jeg har vært i Nordmarka nå, det må ha regnet mye i mellomtiden. Stien ned til Elvannet er mer en bekk eller elv, underlaget er vått over alt. Det er stille over vannet, bare dråpene fra himmelen og øyene som speiler seg som lager krusninger på vannet.

Elvannet.

Alien sopp.

Ved foten av Elneshøgda kan jeg allerede kjenne fukten i skoene. Det er oppe på denne åsen dagens kjentmannspost ligger. Hvis topp ligger rett ovenfor der en gammel allmannavei, kalt for Byveien, gikk. Den gikk fra Vaggestein i Maridalen til Kongsvangskog i Hakadal, på sin ferd gjennom marka gikk den over de gamle plassene Trehørningen, Kroksund og Bakken. Og altså over åsen jeg skal tråkke opp i nå, på en sti, som nok nå er mindre tydelig enn det den veien må ha vært. Det er ingen merket sti opp.

Elneshøgda.

Og det merkes. Avstikkere fra stien dukker opp hele tiden. Sammen med de tunge og lave skydekket som ligger over landskapet, gjør det det vanskelig å finne rett vei, men nok av muligheter for å gjøre skoene våte. Som de blir. For tidlig. Det skal være noen merkesteiner her, Linskjørkja og Bysteinen, men jeg går nok rett forbi de eller ikke forbi dem i det hele tatt på min vei. Men toppen finner jeg til slutt. Det er ikke mye utsikt å snakke om, ikke mye utsikt forventet på en dag som dette heller. Den eneste utsikten jeg har, er en våt tur videre.

Utsikt nedenfor toppen av Elneshøgda.

Utsikt fra Varingskollen.

Jeg frekventerer skogsbilveiene videre vel nede fra Elneshøgda og siste stempel i kjentmannspostheftet. Spiser lunsj ved Trehørningen, vannet, ikke den gamle nordmarksplassen. Går nesten i ring tilbake til Hakadal, men tar av for ruten mot Varingskollen, på en kombinasjon av våt sti og grusvei. En skulle ikke forvente å få sett så mye fra toppen av skianlegget idag.

Utsikt fra Varingskollen.

Under vann i en liten bekk.

Men det gjør jeg. Ikke langt, men i flyktige vinduer i skyene ned mot Hakadal og skogene rundt kollen. Jeg går ned til Nittedal. Venter litt før toget ruller inn på perrongen og tar meg og mine våte føtter tilbake til Oslo. Er ikke helt overbevist av de nye skoene, hadde forventet at de skulle holde lengre. Regner det i Japan, må jeg regne med å gå med våte føtter. Men turen idag var fin, selv om den var grå.....og våt.

Maridalsvannet fra togvindet på Gjøvikbanen på vei tilbake.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar