tirsdag 26. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 6: Kushibuchi - Byōdōji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 6.
Templer: #20-22 (Kakurinji, Tairyūji, Byōdōji).
Lengde: 25.6km (147.9km), tid brukt: 10:38.
Vær: Strålende.


Jeg hadde ikke sovet lenge igår natt før jeg ble vekket av en lyd utenfor hytta, hvorpå jeg kort etterpå kunne se et lys utenfor gjennom vinduene. Så gikk døren opp og noen kom inn, alt jeg kunne se var et lys som skinte mot meg i det jeg satte meg opp lettere skremt. En stemme i mørket prøvde å berolige meg, det ble jeg ikke. Mannen satte så igang med å installere seg i hytta, lage mat og re opp en futon, alt mens jeg prøvde å sovne igjen. Til slutt, etter en lang tid, gikk han til sengs og sovnet omtrent øyeblikkelig, mens jeg holdt meg våken for en lang tid.

Seende opp mot fjellene som jeg er på vei opp i fra Katsuura, på veien til Kakurinji.

Neste morgen våknet jeg opp til å oppdage at den andre mannen var en eldre henro på sykkel, han var kledt i fillete klær og luktet lettere stramt. Jeg tror nok at han var en vennlig mann, han hadde laget litt mat og kaffe som han delte med meg, selv om jeg var noe tilbakeholden med å spise det siden kokefasilitetene i hytta virket rimelig uhygieniske og skitne. Han kokte opp et stort antall egg, som jeg fikk tre av når jeg gikk. Jeg trengte å komme meg avgårde tidlig, siden jeg visste at jeg hadde en lang dag foran meg, så jeg følte meg derfor litt uhøflig når jeg gikk.

Ruten til Kakurinji.

Utsikt over dalen nedenfor med Naka-elven rennende gjennom den, fra turen opp til Kakurinji.

Det viste seg at jeg gjorde det rette med å bli i zenkonyadoen, jeg ville ikke ha rukket å komme meg til Hinanosayo michi-no-eki'en i Katsuu før det ville ha blitt mørkt. Det er ingen steder der hvor jeg kan få slått opp teltet mitt, men jeg kunne nok ha fått overnattet i henro-hytten utenfor. Som planlagt så spiser jeg en stor frokost i en convenience store rett ved, noe jeg trenger, det er fra her at morroa for dagen begynner. Morroa er ikke flatt.

Den gamle pagodaen på Kakurinji.

Det neste og tyvende tempelet er nok en av de som ligger på toppen av et fjell (selv om det nok er mange som bare vil kalle dem for åser). Som er normen her, så er stien opp bratt og dette vil ikke være den eneste bratte oppstigningen som jeg må gjøre idag. Den er også merket som Henro-korogashi i kartet, som bokstavelig betyr henro faller ned. På en regnfull dag vil dette være en hard og slitsom klatring. Med eller uten regn så er vandringen opp nydelig og atmosfærisk, på en blanding av naturlig underlag og tretrapper satt inn i bakken for å hjelpe til med klatringen. Det er flotte utsikter over dalen nedenfor i starten av oppstigningen og senere er det en nydelig utsikt over dalen du vil komme ned til etter å ha besøkt Kakurinji, med Naka-elven rennende gjennom den.

Laura og Ingrid på Kakurinji.

Kakurinji (traneskogs-tempelet) er et eldgammelt lignende tempel som har sluppet unna branner gjennom årene. Pagodaen der ser veldig gammel ut. Med fare for å repetere meg selv, dette tempelet er også utrolig fint, de fleste av dem har vært det. Rett før jeg ankommer porten til tempelet møter jeg på Ingrid og Laura fra Nederland. Jeg hadde sett navnene deres på en osamefuda i en henro-hytte igår, hvor jeg lurte på om de faktisk kunne være fra Norge (et lite sannsynlig håp så klart). De har god tid tilgjengelig for å gjennomføre pilegrimsvandringen, og vil bruke den tiden de kan for å nyte vandringen. Det er en luksus som jeg ikke helt har, å ta meg all den tid jeg ønsker, jeg håper likevel at jeg vil kunne nyte min pilegrimsvandring. Hittil har jeg gjort det.

Kakurinji.

Awa Henro Trail (National Historic Site) mellom Kakurinji og Tairyūji.

Å komme til Tairyūji involverer nok en bratt stigning, etter å ha måtte gå hele veien ned til bunnen av dalen igjen, alle høydemeterne som jeg hadde vunnet tidligere tapt igjen. Ruten opp er på en sti som trofast har blitt vedlikeholdt i flere hundre år og er en Place of National Historic Site, og heter Awa Henro Trail. Den begynner med en smal asfaltert vandring, som nesten smuldrer bort, rett ved siden av en liten elv med små fosser i, før det endrer seg til bløtt underlag under føttene. Sollyset gjennom trærne øker skjønnheten til vandringen og det er en fin hytte underveis som er en god plass å ta en pustepause i.

Inne i hondoen (hovedhallen) til Tairyūji.

Tempel nummer 21, Tairyūji (mektige drage-tempelet), bærer navnet sitt med stolthet virker det som. Ingrid og Laura hadde advart meg mot skjønnheten til dette tempelet. De har helt rett, det er ganske så forbløffende og en ny favoritt. Det blir også kalt for 'Det Vestlige Kōyasan' siden tempelbygningene er konstruert på en lignende måte som de i Kōyasan, og er spredt ut over toppen av fjellet og ikke ligger samlet sammen. En annen legende om Kōbō Daishi er at han gjennomførte Gumonjihō-ritualet her når han var 15 år gammel, dette er gjort ved å resitere Kokūzō-mantraet en million ganger. (Er det bare meg, men når jeg leser i guideboken og andre steder om alle tingene Kōbō Daishi skal ha gjort, så kan jeg ikke hjelpe om å få en slags Chuck Norris fakta følelse rundt dem. Når jeg leste om denne, var alt jeg kunne tenke på 'Chuck Norris has counted to infinity. Twice!').

Tairyūji hondo.

Det er nå eggekrisen inntreffer. Jeg har helt glemt eggene som jeg fikk av den gamle henroen denne morgenen, jeg puttet dem i en sidelomme til sekken min. Når jeg nå ser på sekken min i det jeg er på vei til å gå, merker jeg at bunnen av den er full av eggeplomme. Eggene var ikke hardkokte og hadde sprekket. Dette kommer til å lukte senere hvis jeg ikke gjør noe med det, jeg vasker bort det verste av det på tempelet.

Tairyūji daishido.

Shashingatake, okunoin til Tairyūji.

Jeg sier farvel til Ingrid og Laura, jeg vil sannsynligvis ikke møte dem igjen uheldigvis (selv om man aldri vet). De fleste av henroene ser ut til å ta ruten ned fra Tairyūji som går på veien. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Det er en annen rute som går gjennom og skogene og fjellene som jeg velger, på Iwaya og Byōdōji stiene. Bare naturlig underlag og underveis får jeg en god titt ut fra fjellet, hvor jeg kan se kabelbanen gå opp mot tempelet. Selve perlen på vandringen derimot er Shashingatake, okunion til Tairyūji. Her er en flott statue av en sittende Kōbō Daishi som ser ut over de frodige fjellene, nok en skjønnhetsflekk. En stor svart slange åler seg over ruten når jeg nærmer meg Asebi.

En jizō statue på Iwaya / Byōdōji stien.

Bestemt på å gå videre, under trussel av å ikke ha et sted å overnatte, krysser jeg over nok et pass etter å ha nådd Asebi. Ōne-passet er på den andre siden ikke så bratt som de to forrige. Passet har også gitt navnet sitt til en uvanlig henro-hytte, som ligner litt på et tårn, ganske så tøft faktisk. Jeg ankommer tempel 22, Byōdōji (likestillings-tempelet), akkurat før nōkyōchō-kontoret stenger. Så jeg får stempelet mitt i boken min, men siden jeg ser at dette er slutten på dagen min, så velger jeg å vente med å gjennomføre ritualene til imorgen (de haddde for øvrig begynt å lukke tempelhallene på dette tidspunktet).

Gammel alder i arbeid, en gammel dame sitter i åkeren og jobber, men holder fortsatt koken.

Med hjelp av betjeningen på tempelet får jeg ordnet meg et rom på et sted noen kilometere unna herfra, Emoto. De vil komme og hente meg, supert. Igår hadde jeg først prøvd å bestille et rom på det japanske vertshuset rett ved siden av tempelet, Sazanka, men de hadde ingen ledige rom. Nå, selv om det er for sent, kommer en annen henro som jeg har møtt ut og sier at det har vært en avbestilling og at det er et rom tilgjengelig. Det er også en annen gratis hytte i nærheten, men jeg lengter etter en dusj nå, og det ser ikke ut til å være noen steder å få mat her heller. Middagen på Emoto er dermed god, ett tradisjonelt måltid som består av fisk, ris, sylteagurker, miso-suppe, grønnsaker, men også med kjøtt som jeg tilbereder selv på en liten brennende krukke.

Ōne henro-hytte.

Mest sannsynlig den beste dagen på vandringen min så langt, selv om den fikk en dårlig start og at den første delen av turen ikke var så interessant. Så fort jeg bega meg opp i fjellene for klatringene opp til Kakurinji og Tairyūji, kom belønningene tett i tett. Nå til oppgaven med å vaske og rense bunnen av sekken min.

Byōdōji.

<- KushibuchiHiwasa ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar