fredag 12. januar 2018

(Shikoku Henro) Dag 10: Ozaki - Kongōchōji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 10. Lørdag 30. september.
Templer: #24-25 (Hotsumisakiji, Shinshōji).
Lengde: 26.7km (270.8km), tid brukt: 9:16.
Vær: Lettere overskyet, så pent.


Jeg våkner med overlegg tidlig denne dagen. Utenfor skifter både himmelen og havet sakte farge til en brennende rød og lilla kulør. Solen er på vei opp, den har ikke helt nådd opp til horisonten, men den er der bak havet, og maler himmelen uvirkelig. Når solen er akkurat ovenfor vannlinja ser det ut som at den smelter i havet. Stillehavs-soloppgang, en strålende start på den tiende dagen. Jeg var bare så heldig som fikk dette rommet.

Fantastiske farger på himmelen og havet i Ozaki tidlig morgen før soloppgang.

Avskjeden med Lodge Ozaki etter frokost er derimot en følelsesmessig nedtur etter den nydelige morgenen. Når jeg er på vei til å gå kommer Koh bort og ønsker at jeg blir med de andre for å ta et bilde utenfor, men den rare japanske henroen vinker meg vekk. Det føles så ekskluderende at jeg bare tar sekken min på ryggen og går.

Stillehavs-soloppgang, med solen smeltende i havet.

Fra Ozaki vil ruten ta meg på den siste biten av turen ned til tuppen av Muroto-misaki odden, den er i samme ånd som igår. Topografien og geologien til dette området og odden er interessant, med alle de eldgamle steinformasjonene som er formet av den konstante slagsiden fra de kraftige vindene og høye bølgene. Kort tid etter at jeg gikk, går jeg forbi de ruvende steinene kalt for Meoto Rock. Det ser ut til å være et sted av spesiell betydning siden det er et tau som henger mellom to av de høye klippesteinene, likt med de tauene man finner festet rundt hellige trær i templene og helligdommene. Rundt hele kysten er det flere av disse fascinerende klippene, i forskjellige former og størrelser, noen av med små menneskelagde gangveier på Gorogoro-ishi seksjoner som man kan gå på mellom de forskjellige severdighetene. Å gå på disse gangveiene gir meg en slags lignende følelse som jeg hadde når jeg spilte Myst eller Riven dataspillene.

Meoto Rock.

Jeg har vært ute og gått i noen timer når en stor statue av Kōbō Daishi fanger øyet mitt, den er gedigen. Statuen hører til Raieiji tempelet, rett sør for Deep Sea World. Naturlig nok så krever nysgjerrigheten min at jeg går og ser på statuen, som på nærmere hold står på toppen av liten modell av Shikoku. Lengre bak er det en Nehan statue, en sovende Buddha. Når jeg trår opp på trappen som leder opp til Buddhaen blir jeg oppmerksom på en bevegelse i høyre øyet mitt. Bare tyve centimeter unna foten min er det en slange, og det er ikke bare hvilken som helst slange, det er en mamushi viper. Jeg holder pusten min og klatrer rolig og sakte opp til neste trappetrinn, hvis jeg bare hadde tråkket noen centimeter nærmere...

Mamushi viper. Jeg tråkket farlig nær denne på steintrappen opp til den sovende Buddhaen på Raieiji.

Nå vil man av helt klare grunner ikke bli bitt av en slange, men du vil absolutt ikke bli bitt av en mamushi viper på noen som helst måte. Det er den ene slangen som alle henroene blir advart mot. Jeg kommer meg ned igjen på sikker avstand fra slangen og går så til den gamle damen i tempelkontoret for å informere henne om den. Når jeg viser henne slangen begynner hun på en lang tirade på japansk. Jeg er ikke sikker på om hun snakker til meg eller til slangen. Rett ved tempelet er det en (dobbel) hule og en helligdom som heter Mikuradō, her tilbragte Kōbō Daishi en lang tid hvor han praktiserte hans asketiske trening. Hulene er nå stengt av grunnet steinfall i dem. Jeg mottar et stempel for både Raieiji og Mikuradō i min nōkyōchō.

Den sovende Buddhaen (Nehan-statue) bak den gedigne Kōbō Daishi statuen i Raieiji.

Jeg føler forventningene stige i det jeg begynner klatringen opp til tempel #24, Hotsumisakiji (fjellodde-tempelet), det første i Kochi og det første på tre dager. Det er en kort og bratt tur opp, men stien er fin, passerende forbi to andre små huler, en med en helligdom inne i seg og en annen hule som i henhold til legenden ble laget av Kōbō Daishi for å gi ly for moren hans under en storm. Å være tilbake på et tempel føles godt, Hotsumisakiji ligger på tuppen av fjellodden omringet av trær, så det er ingen utsikt fra det. Hvis du derimot ser etter utsikt, så kan det bli funnet ved et fyrtårn i nærheten. Tempelet har en bemerkelsesverdig stein som skal lage forskjellige lyder avhengig av hvor man slår på den med en stein, jeg glemmer å prøve. Naomi ankommer ikke lang tid etter meg, med Koh litt mer sliten senere, den noenlunde uhøflige japanske henroen er lengre bak dem. Jeg oppfattet ham som ørlite grann uhøflig faktisk, men likevel så håper jeg ikke at han får noen store problemer med føttene sine.

Topologi og geologi fra Muroto-misaki odden.

Etter å ha gått fra Hotsumisakiji skjønner jeg fort at jeg sannsynlig ikke vil nå stedet jeg hadde i tankene om å campe ved i natt, en michi-no-eki i Kira Messe. Det er en triatlon her idag og veien ned fra tempelet er stengt av, jeg må vente i en time før jeg kan begynne å gå igjen. Det var artig å heie på atletene som sleit seg oppover. En ung japansk henro farer fort forbi meg i det den svingete veien åpnes opp igjen, utsikten fra veien er flott. Jeg tar han igjen på veien til Muroto og vi slår følge til småbyen. Snart ble det tre av oss, Naomi har tatt igjen meg og Osata.

Stien opp til Hotsumisakiji.

Tempel #25, Shinshōji (den opplyste havnens tempel), ligger i midten av byen og er et vidunderlig annerledes tempel, ikke stort. For å komme til hondoen må pilegrimene klatre opp en lang rekke med trappetrinn, som på et punkt går under klokketårnet. Jeg finner det ganske så kult. Julien, Dider og Yves er også i tempelet, jeg blir overrasket, men også glad, av å finne dem her (de hadde tatt en buss på et punkt). Siden jeg ser at jeg ikke vil nå målet mitt får jeg personalet på tempelet til å bestille shukubō for meg på Kongōchōji. Dessverre er det for sent for å kunne få middag, så jeg blir nødt til å kjøpe med meg mat og bære det med meg opp til tempelet.

Hotsumisakiji, med sin stein som lager lyd.

En samling av små Kōbō Daishi statuer i Hotsumisakiji.

Jeg har et annet lite problem også, jeg trenger å få tatt ut kontanter og har funnet ut at det er begrenset med steder hvor jeg kan bruke bankkortet mitt her. Minibankene i de vanlige bankene her fungerer ikke for meg, det samme gjør ikke de i en Lawson Station, men de i en 7/1 eller i et postkontor gjør det. Når jeg forlater Muroto er jeg da nødt til å ta en annen rute for å gå forbi postkontoret.

Utsikt videre fra toppen av den svingete veien som leder ned fra tuppen av Muroto-misaki odden.

For å nå Kongōchōji før klokken fem er jeg nødt til gå raskt, passerende forbi Koh og den uhøflige henroen på veien. Jeg er ikke bekymret for å ankomme etter at tempelkontoret stenger, men for å ankomme for sent for overnattingen på tempelet. Mer overraskende er det å møte Naomi på vei ned fra tempelet når jeg er på min vei opp, jeg lurer på hvorfor hun gjorde det, siden hun da vil gå opp igjen her imorgen igjen. Når jeg ser på klokken i det jeg står foran Kongōchōji (Vajra-topp tempelet), #26, rakk jeg det akkurat i tide. Tempelritualene får vente til imorgen, jeg tar bare en rask titt på tempelet og går så rett til tempelinnkvarteringen.

Shinshōji med sin lange trapp som leder opp til hondoen.

Det er en super shukubō, jeg føler meg bare litt trist for at jeg ikke kan få middag der, som vertinnen også gjør, hun sier gomennasai til meg gjentatte ganger. Osata er der, det samme er også henroen som jeg møtte på den siste biten ned til Byōdōji (Yoshi tror jeg han heter) og en eldre henro som også var på Anrakuji, Ujeda. Å ta et bad i det private onsen er fantastisk, jeg elsker virkelig å senke meg ned i varmekildene etter en vandring. Heldigvis så kan jeg spise min heller mindre middag sammen med resten av pilegrimene, med vertinnen følende så lei seg for alt at hun kommer med ekstra mat til meg. De andre henroene gir også villig til meg av deres mat. Nesten til det punktet at jeg føler at jeg snylter på dem. Dette er henro solidaritet.

Inne i hondoen til Shinshōji.

En dramatisk dag på en liten måte idag, å tråkke så nær slangen var ikke gøy. Det gikk bra og resten av dagen viste seg å bli nok en god dag på Shikoku.

Trappene ved den endelige ankomsten til Kongōchōji tempelet.

<- OzakiTōnohama ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar