tirsdag 10. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 20: Ibiru - Tosa Shimizu

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 20.
Templer: #38 (Kongōfukuji).
Lengde: 32.1km (588.0km), tid brukt: 10:41.
Vær: Nydelig.


Stedet jeg overnatter i er hjemsøkt. I midten av natten våkner jeg opp av at jeg må på do, og jeg er sikker på at jeg kan høre stemmer hviske selv om jeg vet at jeg er den eneste i huset. Når jeg våkner opp om morgenen, vet jeg at det bare var fantasien min som løpte av sted. Jeg tror ikke på spøkelser, men hvem vet hva min slitne og trøtte hjerne gjorde ut av lydene i mørket. Maten på dette stedet er virkelig god, frokosten inkludert, et anbefalt sted å overnatte. I gjesteboken og bekreftet av vertinnen finner jeg ut at det er en annen nordmann foran meg på ruten, men for langt foran til at jeg vil kunne nå han igjen derimot.

Sollys lyser opp veien om morgenen, på en liten vei etter å ha forlatt Ibiru.

Lyset utenfor når jeg begynner å gå fra gjestehuset er nydelig, idet solen henger lavt på himmelen, på vei opp til en skjønn solfull dag. Vertinnen til Minshuku Tabiji vinker meg avgårde. Denne gangen er det ikke Kobayashi-san som jeg først møter, men Otsu-san med trallen sin som kommer i motsatt retning, etter allerede å ha besøkt Kongōfukuji.

På en skogssti på ruten etter Ibiru.

Fra Ibiru tar ruten en merkverdig sti, som går på en kort strekning langs en strand som ender opp i en liten hule i klippene. Rep er festet til klippene ved siden av hulen, men ruten går ikke opp den veien, istedet leder den meg vekk fra stranden gjennom trærne på en iøynefallende sti som går opp til en liten vei. Veien blir sprøytet med sollys filtrert gjennom trærne og edderkoppnettene ovenfor. Det er et så vakkert øyeblikk at du vet at dagen kommer til å bli noe ut av det ekstraordinære. Nok en fin ned- og oppstigning gjennom en skog følger tett på før jeg er på veien ned til Ashizuri-misaki odden.

Solen skinner bak trærne, jeg finner teksturen til skogene ved siden av ruten fascinerende, hjemsøkt lignende, de virker alltid så tette.

Mose-kunst. Denne var ganske så kul, men det blir ikke sett på med pene øyne å gjøre dette.

Jeg har omtrent 10km å gå på veien før jeg vil være på tempelet, skuende ut over en lokkende sjø. Jeg er fortsatt ganske så forbauset over alle stedene og tingene de lokale setter opp for henroene, vandrende forbi en hytte som kan bli brukt til å hvile i, eller til og med tilbringe natten i. En måte å kjenne igjen disse stedene på er antallet osamefudaer (navneslipper) som man finner hengende innenfor eller utenfor dem. Mer merkverdig er det som ser ut som en kafé med en hippie følelse rundt den, hvor jeg og en annen henro får en kopp med kaffe samtidig som en eller annen holder på med å hamre løs på en tromme og messe. Senere hører jeg at navnet på stedet var noe ala Cosmic Country Cafe, det passet akkurat til stemningen som navnet dens utga.

Vei-inngangen til Kongōfukuji.

Trær bøyer seg plutselig over meg fra begge sider av veien, men ikke på en truende måte, mer som at de dytter meg vennlig videre mens solen lyser opp bladene og grenene. Som om de sier, du er nesten fremme, ved tempelet for evig lykke, Kongōfukuji (#38). Som er et lettere ironisk navn for tempelet, gitt det triste faktum at det er lokalisert på et sted hvor det er populært å begå selvmord fra. Jeg har kommet til tuppen av Ashizuri-misaki odden, med sine klipper som skuer ut over Stillehavet.

En eldre henro som spiller honkyoku på en shakuhachi ved hondoen til Kongōfukuji.

Kongōfukuji er et virkelig nydelig tempel, noe den blå himmelen ovenfor fremhever. I midten av tempelet er det en flott karpedam. Jeg har problemer med å resitere sutraene på dette tempelet og, og det er helt og holdent på grunn av den eldre henroen som viser sin respekt på det samme tidspunktet. Han resiterer eller messer ikke Hannya Shingyō sutraen, istedet så spiller han honkyoku på en shakuhachi. Det er så nydelig å høre på at jeg ikke klarer å fokusere på min egen resitering. Honkyoku er musikk som spilles på en shakuhachi, som er en type fløyte, av de japanske mendicant zen-munkene som kalles komusō. Når han er ferdig med å spille, kan jeg fullføre ritualene mine.


Video fra Kongōfukuji med den eldre henroen som spiller honkyoku på en shakuhachi.

Ashizuri-misaki odden har så mye å tilby at jeg tilbringer en god stund med å utforske området, mens jeg etterlater ryggsekken igjen i restauranten på den andre siden av veien for tempelet. Passerende forbi statuen av John Manjirō (den første japanske immigranten til Amerika i det 19. århundret), går jeg rundt den ytre tuppen til odden. Både et utsiktspunkt og fyrtårnet gir god utsikt over havet, klippene og kystlinjen. En stein som ligner på en skilpadde kan også bli funnet her. Noe bortenfor fyrtårnet er det en annen klippe med et hull i seg, som danner en naturlig bue, Hakusan. På toppen av klippen er det en liten helligdom, etter en kort, men bratt klatring opp. Jeg møter henroen som spilte på shakuhachien nedenfor klippen, seende gjennom hullet som jeg gjør, og vi snakker sammen en kort stund.

Kongōfukuji.

Fyrtårnet på Ashizuri-misaki odden ovenfor de loddrette klippene.

Uheldigvis så har jeg ikke tid til å se alt jeg har lyst til. Jeg har også lyst til å besøke ruinene av Okunoin som er lokalisert i åsene ovenfor tempelet, men erkjenner at tiden er imot meg. Derimot så trenger jeg å spise og på restauranten hvor jeg la igjen ryggsekken min bestiller jeg meg en karri og ris rett. Mens jeg spiser setter plutselig en kinesisk mann seg rett ned ved siden av meg og begynner å snakke. Det var hyggelig, men noenlunde merkelig.

Hakusan med sin naturlige bue og lille helligdom på toppen.

Jeg gjetter at dette vil være stedet hvor jeg avviker fra de fleste av de andre henroene, selv om jeg ikke kan si det for sikkert. Istedet for å vende tilbake den veien jeg kom fra, fortsetter jeg å gå videre mot vest. Utsikten over klippene og kysten er mye finere på denne siden av odden enn på den østre siden. Ashizuri henro-hytta er både en fin hytte å oppholde seg i og har god plass for et telt utenfor. Underveis tar ruten en rask ned- og oppstigning gjennom en landsby som ligger pakket inn i sidene til en bratt dal som leder ned mot havet.

Karper i dammen i Kongōfukuji.

Nær en tunnel som ikke er markert på kartet mitt, skal ruten lede opp i åsene på en skogssti, men jeg klarer ikke å finne den rette inngangen til stien. Dette viser seg å være nok et lykketreff, selv om jeg muligens går glipp av en fin vandring gjennom skogen, da jeg tyr til å gå på veien som går rundt odden istedet (markert som en annen Shikoku-no-michi rute på kartet). Veien er langt fra å være travel og utsiktene fra den og et observasjons-dekk (Uno Misaki) på veien er supre.

Utsikt over klippene og kystlinjen fra Uno Misaki observasjons-dekket.

På veien finner jeg et skilt som peker mot et annet fyrtårn. Når jeg følger stien kommer jeg ut til et lite fyrtårn med utsikt over klippene og havet. Denne dagen har tatt så mange flotte vendinger. Når jeg ser ned på de flotte klippene og steinene nede ved sjøen er det en liten detalj som fanger øyet mitt, omtrent helt nede ved sjøen er det en bitteliten rød helligdom. Jeg bare må gå dit, være seg tid eller ikke, jeg vet at jeg vil bli forsinket til overnattingsstedet mitt hvis jeg gjør dette, men jeg må gjøre det. Dette betyr også at jeg må gå et lite stykke tilbake på veien.

Utsikt over klippene og steinene ved siden av sjøen, fra det andre fyrtårnet lengre vest for Ashizuri-misaki, det lille røde Ryugu Shrine omtrent synlig.

Den lille turen ned til helligdommen, Ryugu Shrine, er fabelaktig. Først gjennom skogen, så på en lang og buktende steintrapp ned til klippen med helligdommen på. Den røde helligdommen består av en torii foran det lille røde 'alterhuset', som står ovenfor steinene nær det alltid tilstedeværende havet, med åsene til odden ovenfor. Det er et øyeblikk hvor man angrer på at man har booket en plass, hvor man ønsker å være lengre og reflektere på øyeblikket.

Den siste delen av turen ned til Ryugu Shrine.

Ryugu Shrine.

Siden jeg fortsatt har et stykke å gå før jeg vil komme til Tosa Shimizu, så går jeg raskt til og gjennom landsbyen Nakanohama, hvor ruten klatrer opp i en ås. Det er en fredelig og behagelig vandring gjennom trærne i den sene solen, med dempede lyder som kommer fra stedene rundt. Etter at jeg gikk fra Ashizuri-misaki odden har jeg ikke møtt på eller sett noen andre henroer. I Tosa Shimizu stopper verten til Tosa Minshuku Ōhira opp ved siden av meg og lurer på om jeg vil ha skyss til stedet. Jeg lurer på på om han har vært ute og sett etter meg, siden jeg er noe sein. På tross av det så må jeg avslå, fortsatt så holder jeg på min regel om ikke å benytte meg av noe kjøretøy mens jeg er på selve vandringen. Det er en annen årsak til det og, jeg trenger å ta ut penger, hvis ikke vil jeg ikke kunne betale for oppholdet mitt. Et problem oppstår, jeg kan ha en pengekrise for hånden. Den eneste minibanken som aksepterer kortet mitt som jeg finner er under vedlikehold, heldigvis så er det en mann som jobber med den mens vi snakker.

Skogsstien mellom Nakanohama og Tosa Shimizu.

Det er et godt sted, Tosa Minshuku Ōhira, med vennlige verter og nok en god middag. Selv om kombinasjonen av flere retter som mikser fisk og kjøtt er uvanlig for meg, men det fungerer. Det smaker supert. Etter middagen må jeg returnere til minibanken og til min lettelse så er den i live igjen. Pengekrisen er avlyst. Jeg stopper ved en Lawson for noen kveldsøl og snacks. Tilbake på gjestehuset er det ikke å drikke ølene som er det første på programmet derimot, jeg trenger å ordne ikke bare en, men to vannblemmer. Jeg er ikke vant med å få blemmer, men jeg vet hva jeg må gjøre. Så jeg låner nål og tråd (fant ikke de jeg skulle ha pakket med meg) av vertene og så steriliserer jeg dem, før jeg lager et lite hull i de små blemmene, bruker tråden til å tappe ut væsken.

Jeg kommer bare til å beskrive denne dagen med ett ord, fantastisk.

Kveldssol i Tosa Shimizu.

<- IbiruMihara ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar