onsdag 25. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 35: Ishizuchisan

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 35.
Templer: Ingen.
Lengde: 9.8km (999.0km), tid brukt: 4:44.
Vær: Overskyet og vindfullt.


Været ser lovende ut når jeg ser ut av vinduet om morgenen, men det holder ingen garantier for at jeg vil få utsikt fra toppen. Da min opprinnelige plan for å komme meg til Ishizuchisan fra Yokomineji ikke lot seg gjøre, valgte jeg å gjøre det på den enkle måten, ved å ta en buss fra Saijō til Ishizuchi Ropeway. Kanskje jeg skulle ha gått, som min 'purist-tro' forteller meg at jeg burde gjøre, men jeg frykter at tiden jeg har til rådighet vil ryke hvis jeg gjør det. Det nødvendiggjør en dag ekstra, da jeg tror at å gå opp fra Saijō, klatre opp fjellet og gå ned igjen vil ta for lang tid for en dag. Jeg trenger å ta hensyn til invitasjonen som jeg fikk av Tomohiro-san tidligere, og ikke bruke opp tid hvis jeg skal kunne besøke ham etter at jeg er ferdig med pilegrimsvandringen.

Solen skinner over skyene som ligger over fjellene om morgenen, utsikt fra Saijō.

Blå er fargen på himmelen over når bussen kjører opp i dalen nedenfor fjellene, bussturen er spennende og ganske så fin, men dypere inn i fjellene kommer skyene seilende på vindene høyere oppe. På bussen er det også noen andre utlendinger, så vel som flere japanere, hvor de fleste av dem har samme destinasjon som meg. Avhengig av sesongen går taubanen med tyve minutters intervaller mellom avgangene, så jeg trenger ikke vente lenge for å stige inn i taubanevognen og se dalen nedenfor bevege seg sakte vekk fra meg.

En samling av Buddhist-statuer står og vokter Ishizuchi Ropeway, Kōbō Daishi såklart blant dem.

Når jeg går ut av taubane-stasjonen kan jeg fortsatt se den blå himmelen, men det tar ikke lange tiden før jeg gradvis forsvinner inn i skyene. Fra taubanen er det omtrent fire til fem kilometere opp til toppen. Den første delen av vandringen er ikke veldig bratt, men jeg vet at det vil endre seg senere, noe med tre klatrekjettinger å gjøre som jeg er nødt til å forsere (med mindre jeg går for den lengre omveien).

Ishizuchi Jinja Jōjusha.

Ishizuchisan torii.

Å komme til Ishizuchi Jinja Jōjusha helligdommen er som å komme til en tåkefull og øde spøkelsesby, som noe ut av Silent Hill. En stillhet ligger tungt over helligdommen og bygningene. Stille ansikter ser på meg fra innsiden av husene. Lydene fra tempelklokkene blir enda mer tydelige og resonante når de blir ringt på i de nå kule og smånifse omgivelsene, og etterlater seg en dypere stillhet når lydene tones ut. Dette er en opplevelse jeg ikke hadde forventet å møte når jeg skulle klatre Ishizuchisan. Jeg trer ut av porten og ut på stien som leder opp til toppen, dekket av tåke.

På toppen av de første klatrekjettingene på klatringen, disse ledet opp til en klippe med en liten helligdom på toppen.

For å komme opp, må man først gå ned, under blader på vei til å skifte til sin høstdress. En torii står ensom over stien, som er overstrødd med fallne blader. Så begynner klatringen på skikkelig, med bare noen få glimt av fjellene rundt synlig gjennom trærne. Etter å gått oppover over en variasjon av stier og tretrapper, ankommer jeg de første klatrekjettingene av metall for dagen. I motsetning til kjettingene jeg har møtt på i andre land, er metallringene eller lenkene til disse betydelig større og lengre. Den første rekken med kjettinger er omtrent 74 meter lang, jeg har tatt på meg hansker for å få bedre grep og for å motvirke at Raynaud dukker opp igjen. Overflaten til klippen jeg klatrer opp med bruk av kjettingene er våt og glatt.

Utsikt ned mot dalene nedenfor fjellet fra toppen av den lille klippen.

I enden av kjettingene forstår jeg at hva jeg har klatret opp til er toppen av en klippe, og at jeg er nødt til klatre ned igjen omtrent med en gang igjen. Såklart, ikke før jeg har brukt litt tid på å bruke klippen som skueplass utover landskapet. Det er en liten helligdom med en liten statue på toppen, fra hvor det er en flott utsikt over fjellet nedenfor meg. Ovenfor meg er derimot fjellene fortsatt dekket av et kontinuerlig overfall fra skyene, men ser jeg nedover kan jeg se et lettere undulerende landskap av trær i forskjellige farger. Klatringen ned fra klippen til den blå hvilehytten nedenfor er enda brattere enn opp. Jeg tror at den egentlige ruten faktisk går rundt klippen, men jeg ville ikke vært foruten klatringen opp.

En liten statue på toppen av klippen, med Ishizuchisan gjemt av skyene bak.

Seende ned på en hvilehytte fra klippen, med en klatrekjetting synlig i bunnen av bildet.

Videre på klatringen oppover blir det fort klart at jeg nok kan glemme alt som har med utsikt å gjøre. Det er litt synd, for jeg har stor tro på at den ville ha vært fantastisk, men vandringen er likevel flott. Mystisk også på en måte. I avbrudd mellom klatringen opp de utallige tretrinnene går jeg over rygger med trær, som spøkelser, som plutselig kommer til syne ut av skyene. Jeg kommer til den andre rekken med klatrekjettinger, som er 33 meter lang. Det er en omvei som er lengre hvis man ikke ønsker å klatre opp ved å bruke metallkjettingene.

Ishizuchi spøkelsestrær.

Etter en liten helligdom som også har rom som vandrerne kan bruke til å hvile i, kommer jeg til den tredje og fjerde rekken av kjettinger, de kommer suksessivt etter hverandre. Disse to er de lengste kjettingene du møter på klatringen opp til Ishizuchisan, på henholdsvis 65 og 68 metere (husk at den første jeg klatret opp var for å komme opp til den lille helligdommen på toppen av klippen), men det er omveier tilgjengelig for begge disse to også. Her er kjettingene enda våtere enn de før, og vinden blåser vann fra klippen i ansiktet mitt, som om det regner.

En tåkefull fjellsti leder lengre opp mot fjellet.

Endelig ankommer jeg toppen av fjellet, eller jeg tror at jeg har. Det er til en kald, vindfull og grå verden som jeg har kommet til. På toppen finner man Ishizuchi Jinja helligdommen og Chōjō-sansō. I henhold til guideboken min tilbyr Chōjō-sansō overnatting og den har også en kafé som selger mat og drikke til priser som såklart er litt dyrere enn vanlig (jeg var fristet til å kjøpe meg en øl). Med meg har jeg bært nōkyōchō-boken min, slik at jeg kan få et stempel og kalligrafi fra helligdommen på toppen. Ishizuchi Jinja. Det er en rimelig kul suvenir fra klatringen.

En torii står og våker over starten på de to lengste klatrekjettingene.

Jeg er derimot ikke på toppen. For å komme til det høyeste punktet, er jeg først nødt til å klatre et lite stykke ned, så klatre opp en prekær, utsatt og smal fjellrygg. Fra der jeg står og ser på den steinete ryggen, kan jeg se skyer flyte over den som bølger, selve toppen kan jeg ikke se. Når jeg klatrer opp fjellryggen, står jeg noen ganger og ser ned i en grå avgrunn, med en vertikal vegg av stein under meg (ikke bli veldig bekymret, den faktiske stien går på litt tryggere grunn, jeg hadde bare gått forbi den). Vinden gjør det til tider vanskelig å stå på beina. Så står jeg til slutt på toppen av Ishizuchisan, på 1982moh, bare markert med en veldig liten helligdom. Ingen utsikt såklart, men jeg er veldig fornøyd med å ha klatret opp likevel. Ishizuchisan er det høyeste fjellet i den vestlige delen av Japan, regnet for å være en av de sju hellige fjellene og hvor Kūkai også tilbragte tid for praktisere asketisk trening.

Før man kommer til toppen av Ishizuchisan, må man klatre opp fjellryggen her, som såvidt er synlig i tåken.

Etter å ha klatret ned og tilbake over toppryggen, setter jeg meg ned sammen med de andre vandrerne rundt helligdommen, for å spise lunsj. Noen har bragt med seg små kokeapparater som de koker opp maten deres med. Ikke overraskende så er det ikke så veldig mange folk her, men det er en del, jeg gjetter på at det vil være fullpakket her på en klar dag. Jeg går en tur innom Chōjō-sansō for en kvikk oppvarming før jeg begynner på klatringen ned igjen.

På toppen av Ishizuchisan, 1982moh.

Klatrende over toppryggen til Ishizuchisan, på den ene siden av fjellryggen går det rett ned et stup.

På veien ned velger jeg å ta omveiene rundt kjettingene, slik at jeg får sett hvordan de rutene ser ut. Omveiene er såklart mye lettere, med flere trapper for å hjelpe en på vei, men jeg vil foretrekke å bruke kjettingene da de er mye artigere å klatre. Det er små tegn til at skyene vil lette litt når jeg er på vei ned, som får meg til å lure på om jeg ville ha fått utsikt om jeg hadde ventet med å gå til senere. Sånne tanker hjelper ikke, og det er for sent å klatre opp igjen på det tidspunktet. Klatringen ned er såklart flott, som jeg vet, da jeg jo allerede har sett landskapet på vei opp. Jeg ankommer tilbake til taubanen akkurat i tide for en avgang som frakter meg ned fra fjellet.

Ishizuchi Jinja på toppen.

Nede i dalbunnen igjen finner jeg ut at det er omtrent en time til jeg kan få en buss tilbake til Saijō. Med et håp om å komme meg dit tidligere, spør jeg vennlig (håpefullt) to unge japanske gutter som jeg hadde møtt på turen om jeg kunne få sitte på ned til Saijō eller i nærheten. De lar meg få sitte på og setter meg av ikke langt unna tog- og buss-stasjonen i byen.

På klatringen ned igjen, på en av de flere trappene som er satt opp for å hjelpe til der det er på det bratteste.

Selv om været ikke ble som forventet, med skyer istedet for sol, var det en fabelaktig og tøff klatring opp til Ishizuchisan. Jeg er tilbake i Saijō, og jeg har fortsatt tid igjen av dagen. Nå, hva skal en gjøre?

<- HōjujiIshizuchi Jinja ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar