onsdag 18. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 28: Kuma Kōgen - Kuma Kōgen

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 28.
Templer: #44-45 (Daihōji, Iwayaji).
Lengde: 25.7km (827.6km), tid brukt: 9:49.
Vær: Overskyet med regn innimellom, kraftig regn senere.


Dette var en dag som jeg hadde sett fram til i lang tid. I en annen blogg om pilegrimsruten hadde jeg lest at dette var forfatterens favoritt-sti så langt på turen og at utsikten over fjellene og høstløvverket ganske enkelt var fantastisk. Nå er det nok for tidlig for å bære vitne til brannen som høstfargene lager, men uansett, ordene har gitt meg noen rimelig store forventninger. Så under hele turen min opp til Kuma Kōgen hadde jeg derfor fryktet at utsiktene ville drukne i regnet. Om morgenen derimot, er det et ørlite håp om at frykten min vil slå feil, jeg kan omtrent se omrisset av solen gjennom skyene ovenfor fjellene.

I et kort øyeblikk er det et lite håp om at været vil lette, utsikt over fjellene fra Kuma Kōgen, solen synlig som et omriss gjennom skyene.

Jeg sier ha det til Violaine, skulle gjerne ha møtt henne igjen senere, men det er lite håp for det. Hun går i dag til Matsuyama og vil være en dag foran meg, selv om vi begge starter på samme sted og tid idag. Det er en grunn til det.

Sanmon eller tempelporten til tempel #44, Daihōji.

Fra Kuma Kōgen går stien ytterligere inn i innlandet mot Iwayaji (tempel #45), før den returnerer tilbake til Kuma Kōgen igjen. Det er derfor fornuftig å legge igjen ryggsekken din på overnattingsstedet ditt i Kuma Kōgen før du går til Iwayaji og tilbake igjen. Det er noen alternativer for hvordan du går denne seksjonen av pilegrimsvandringen. Et besøk til Daihōji (tempel #44) er første punktet på planen, selv om det egentlig ikke er i noen bestemt rekkefølge man er nødt til å besøke templene i, så du kan besøke Iwayaji først hvis du ønsker. På den siste delen av vandringen til Iwayaji går ruten i en løkke, passerende forbi tempelet på veien før den returnerer tilbake til samme sted som løkken starter fra. Noen går bare den raskeste veien til Iwayaji og returnerer samme vei tilbake, men jeg ønsker å gå rundt løkken før jeg setter kursen tilbake til Kuma Kōgen over Sembontōge-passet.

Jūichimen Kannon Bosatsu statue i Daihōji.

Vandringen fra Kuma Kōgen opp til det første tempelet for dagen, det første i flere dager faktisk, er kort men fin. Daihōji, Great Treasure Temple, er et nydelig tempel i roten av fjellene omringet på alle sider av skog. I tempelporten er det et gigantisk par av sandaler kalt for waraji som er laget av halmtau, som blir laget på nytt hvert hundrede år. Jeg ser ut til å være den første besøkende på tempelet idag. Og selv om jeg liker synet og lydene av andre henroer eller besøkende når de messer eller resitrerer sutraene, så er det fint å kunne sitte ned og lytte til de stille og rolige lydene av tempelet alene.

Daihōji

Utsikt fra skogsstien etter Daihōji, skydotter rusler over landskapet nedenfor.

Fra Daihōji blir jeg ledet opp i åsene ovenfor tempelet, hvor jeg fort kommer til konklusjonen at jeg kan se langt etter noen sol på himmelen. Heldigvis så regner det ikke. Etter å gått over Tōnomidō-passet kommer jeg til de første plassene hvor det er noen mulighet for utsikt, som er fine, men jeg kan forestille meg at de er enda bedre når løvverket brenner med høstfarger. Etter å ha kommet ned fra det første fjellet eller åsen mot Iwayaji, er det et kort mellomspill på en vei som passerer forbi flere små grender.

Stien mellom Daihōji og Iwayaji.

Når jeg tenker tilbake på de regnfulle dagene i forkant av denne dagen føler jeg meg heldig som kan gå den nydelige stien over Hacchōzaka Slope i dette været. Det har vært noe regn etter at jeg kom ned til veien, men ikke mye å snakke om. Vandringen på denne delen er herlig, med utsikt over de omkringliggende skogene og fjellene gjennom trærne, med bare et par stedet som jeg kan se at det bor folk. På toppen av en liten rygg krysser et villsvin stien, noen har fortalt meg at det faktisk er villsvin som er det farligste dyret som jeg kan møte. Jeg tramper ekstra hardt i bakken for å advare mot at jeg kommer, hvis det ikke vet det allerede. Ikke noe annet enn stillhet rundt meg.

Fudō Myōō i Seriwari Zenjō.

Hvis du går til Iwayaji den andre veien, eller med et kjøretøy for den saks skyld, vil du gå glipp av den flotte ankomsten til tempelet fra denne siden. Stien går plutselig bratt ned forbi flere Jizō-statuer, med lydene fra tempelet kommende opp nedenfra. Med lyden fra klokketårnet som til forskjellige tidspunkt annonserer ankomsten til en henro som den mest fremtredende. Jeg lar meg selv drive med på en av de utallige stiene vekk fra ruten som tar meg til små statuer nedenfor de hengende klippene, klatrende opp på små knauser for nok et pussig sted å finne en statue. De er bokstavelig talt overalt. Deretter møter de brennende øynene til Fudō Myōō-statuen i Seriwari Zenjō mine. Jeg er i Iwayaji sin okunoin. Her går det en sti opp til klippene ovenfor gjennom en veldig smal passasje, men inngangen til den er stengt av. Synd.

Fra en hylle i klippene ovenfor Iwayaji kan man stå og se ned på tempelet.

Iwayaji (#45), Rock Cave Temple, er et annet nansho-tempel, som betyr et vanskelig sted. Med sin lokasjon under de store steinene og klippene er det et fabelaktig tempel. Og mye mer travelt enn det Daihōji var. Her meislet Kōbō Daishi ut en Fudō Myōō statue inne i en hule i klippen, slik at hele fjellet måtte tilbedes for å tilbede statuen. Bare en linje med dempet lys som stammer fra lanternene i taket tilbyr deg noe lys når du går inne i hulen. Ovenfor hondoen kan man klatre opp til en hylle i klippen på en stige, hvor man får en oversikt over tempelområdet fra. På veien ned fra tempelet går man forbi en mengde med Jizō-statuer.

Iwayaji daishido.

Iwayji hondo.

På vei ned fra Iwayaji kommer jeg i snakk med en annen henro, som lurer meg til å ta den gamle og nå stengte henro-ruten som går ved siden av elven. Trær og busker henger lavt over stien, som er overstrødd med døde blader. På et punkt er jeg nødt til å tråkke over fallne trær og rusk fra skogen, men stien føles likevel trygg og det er fint å gå langs den flytende elven.

Lanterne i hulen i Iwayaji.

Det er et imponerende antall av Jizō-statuer på veien ned fra Iwayaji.

Der Furuiwaya Rock, en gedigue og unik steinformasjon, står ovenfor stien sitter jeg ned på en benk og spiser lunsjen min. Høye klipper på begge sider av stien gjør det til en scenisk rute gjennom skogen, passerende forbi en helligdom (Zentsūzenji) med de steinete formasjonene som sine nærmeste naboer. I klippen ovenfor er det en annen brennende Fudō Myōō som stirrer på meg. En slange snor seg over det våte underlaget til stien, hindret av en kvist som ligger på topp av den. Så er jeg tilbake til krysset som jeg tok av fra tidligere, vurderende om jeg skal gå rundt en gang til.

På den stengte stien som går ved siden av elven etter Iwayaji.

På vei tilbake på den samme veien som jeg gikk på tidligere, stopper det tilfeldige regnet å være tilfeldig. Og i det øyeblikket hvor jeg er på der ruten over Sembontōge-passet forlater den lille veien, lurer jeg på om det er en så god idé å gå over det passet. Det er en grå vegg som beveger seg i min retning, og ser ut til ha med seg regn i overflod. Jeg begir meg opp likevel, underlaget skifter raskt til å være vått og surklende å gå på. På en strekning så er det en rekke med tomme ølbokser som er hengt opp, og danner et merkverdig gjerde. I guideboken er det en advarsel om at det er lett å gå seg vill på et punkt etter å ha krysset over Sembontōge. Og det er enkelt å se hvorfor, siden området bærer preg av mye tømmerhogst, for ikke å glemme at notisene som prøver å fortelle deg hvor du skal gå er forvirrende. Jeg finner den rette veien, heldigvis, og nå i kraftig regn kan jeg fortsette ned mot Kuma Kōgen. Mislikte jeg vandringen over passet? Nei, ikke i det hele tatt, den var både kul og mystisk, men våt.

Zentsūzenji heliggdommen nær Furuiwaya Rock med en Fudō Myōō statue i klippene ovenfor.

Himmelen er bare så mørk og dyster idet jeg kommer tilbake til Kuma Kōgen igjen, hvor jeg plutselig står ansikt til ansikt med Osata. Jeg hadde ikke forventet å se ham igjen, nå har jeg tatt plassen til Violaine og han min, jeg er en dag foran ham. Det var supert å møte ham igjen. Jeg dumper også borti et ungt tysk par som også har besøkt de samme templene som jeg idag. Opprinnelig hadde jeg tenkt å hente ryggsekken min og så gå noe videre etterpå, men jeg klarer ikke å finne noe motivasjon for det i dette styrtregnet. Ryggsekken står der jeg forlot den i Omogo Ryokan, men det er ingen tegn til vertinnen. Jeg får et rom på Petit Hotel istedet.

Et gjerde laget av tomme ølbokser viser deg veien på stien opp mot Sembontōge-passet.

Sembontōge-passet.

Dette er den femte sammenhengende dagen hvor det har regnet minst en gang i løpet av dagen, jeg begynner å bli littegrann lei av det. Ehime høres mer og mer ut som Ame (det japanske ordet for regn) i hodet mitt. Den gode sideeffekten av dette er at jeg da setter enda mer pris på ettermiddagene og kveldene etter vandringen. Idag spiser jeg en god tonkatsu middag i restauranten før jeg slapper av på rommet mitt mens jeg lytter til regnet utenfor vinduet. Jeg skal ikke klage igrunn, hovedvekten av regnet kom bare i den siste delen av dagens vandring. Det var en super vandring, men selv om jeg har gått rundt 26km idag, så har jeg ikke kommet meg noe lengre unna Kuma Kōgen i det hele tatt, jeg er tilbake der jeg startet fra idag morges.

Nedstigning gjennom regn fra Sembontōge-passet til Kuma Kōgen.

<- Kuma KōgenIshiteji ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar