Templer: Ingen.
Lengde: 31.6km (619.6km), tid brukt: 9:19.
Vær: Fint.
Jeg var ganske så spent på denne dagen, visste ikke hva den ville bringe. Lite håp om å møte andre henroer, det var sikkert, selv om jeg hadde et lite håp at jeg ville se noen igjen i destinasjonen min for dagen. Fra gjestehuset mitt i Tosa Shimizu, er den siste delen av planen min for turen til det neste tempelet, å gå til Mihara på veien som går over Imanoyama fjellet (markert som rute c i den engelske guideboken). Det første som skjer om morgenen derimot er nok en frokost, som alltid bringer med seg spørsmålet om hva de forskjellige tingene jeg vil finne på de små tallerknene og skålene vil være. Det er alltid en overraskelse.
En merkverdig trio. Kōbō Daishi, Kujira (hval) Daishi og Godzilla Daishi.
Som igår er denne morgenen også nydelig, og som igår vinker vertinnen meg avgårde. Så inntreffer vann-krisen. Det vil bli en varm dag og jeg vil sannsynlig trenge en god del vann, noe som føles som at er eksakt hva camelbaken min tenker. På turen rundt bukten etter Tosa Shimizu merker jeg at den ene siden til ryggsekken min er gjennomvåt. Camelbaken lekker og har sølt vann over alt, ingen bekymringer for sakene mine derimot, de er pakket inn i vanntette bagger. Nær minnesmerket utenfor John Mung Museet, tømmer jeg ut resten av vannet fra camelbaken. Senere kaster jeg den, i noe som ligner på et sted for søppel. Ikke hundre prosent sikker på at det er det, siden det ikke er noen søppelkasser å finne i Japan (mer om det senere).
Lilla blomster ved siden av ruten.
Nå er det faktisk seks forskjellige ruter å velge mellom for å komme til Enkōji fra Kongōfukuji. Noe som gir et vanskelig valg for en purist ikke sant? Det er enklere når man bare har en rute å velge fra. Jeg valgte min rute basert på det enkle faktum at det var den ruten som gikk høyest opp av de seks alternativene, alltid dratt mot fjellene. Såklart, det lange alternativet som går forbi Tsukiyama Jinja var også fristende. En del av meg drømte om å telte på den ytre tuppen av Kashiwajima, og oppleve kveldssolen som går under navnet Daruma (Omega).
Minnesmerke utenfor John Mung Museet.
Sol over Tosa Shimizu.
Fra der hvor ruten jeg har valgt bryter løs fra de andre rutene, er det en ren veivandring til Mihara, omtrent 23km med det. Den går opp i fjellene ved siden av Masuno-elven. Ikke noe mat eller vann tilgjengelig står det i guideboken, men jeg går forbi noen brusautomater tidlig på vandringen. En bil stopper også ved siden av meg, med to damer i den som gir meg en sportsdrink (Pocari Sweat) for turen over fjellet. Kort tid etterpå kommer det en eldre mann løpende for å gi meg en pose med sukkertøy. Osettai.
På veien opp i fjellene over mot Mihara.
Veien forsvinner så ut av sivilisasjonen, men ikke ut av eksistensen, stigende opp i fjellene med flere felt med blomstrende pyntekorg-blomster ved siden av veien. Ser jeg opp i retningen jeg er på vei mot, så er alt jeg kan se en linje av frodige åsrygger og fjell, og veien jeg går på buktende oppover mellom dem. En del spredte små gårder og bygninger dukker opp i starten, så ingen. Og heldigvis, det er ingen biler på veien. Ingen veimerker heller, ikke siden jeg forlot den andre ruten.
Små åpninger i trærne åpenbarer Masuno-elven som renner nedenfor.
Gitt fraværet av biler er vandringen rolig og jeg føler meg komfortabel på min vei. Med unntak av delen hvor ruten følger den gamle veien istedet for den nye, den gamle veien har måtte gi tapt for vegetasjonen og mønstre laget av klebrige tråder. Jeg er glad når jeg har returnert tilbake den nye veien. I begynnelsen på turen hadde jeg Masuno-elven på min høyre side, nå for resten av turen opp til det høyeste punktet, vil den være på min venstre. For mesteparten av vandringen kan jeg ikke se den, skjult av trærne, men noen ganger så åpner dalbunnen seg opp og jeg kan se blått vann, små stryk og steiner flytende forbi nedenfor meg.
Fujito Yorodori torii, som leder ned til en liten helligdom i bunnen av dalen.
Lengre oppe står en rød torii og noen pillarer i bakken ved inngangen til en sti som leder ned fra veien. Jeg er nysgjerrig på hva den leder til og etter å ha lagt igjen ryggsekken min, begynner jeg å følge stien som går nedover, flankert av tau. Stien og tauene fører meg lengre og lengre nedover, hele veien ned til elveleiet i bunnen av dalen. Her er det klipper på begge sider av elven, med noen stryk og en foss som stuper uti en kulp. På den andre siden av elven ligger det en liten helligdom. Et tau henger ned over klippene som leder ned til kulpen, jeg lurer på hvorfor det er der, men jeg tar ikke sjansen på å heise meg ned med det.
Nede ved elveleiet i bunnen av dalen, Masuno-elven.
Fujito Yorodori helligdommen.
Stedet er ettersom hva jeg forstår kalt for Fujito Yorodori, og er hjemmet til folkeeventyret om Ofuji ga Todoro. Ofuji var en ung dame som likte å gå til dypet (Todoro) for å svømme. En dag hvor hun vasket håret sitt, mistet hun en hårlokk. Da dukket det opp en hvit slange som tok hårlokken hennes i munnen sin og svømte avgårde. Dette interesserte henne så mye at hun tok et nytt lokk fra håret sitt og kastet bort. Slangen dukket opp igjen, tok hårlokken og svømte avgårde. Dette gjentok hun flere ganger, men om kvelden dukket hun ikke opp hjemme. Når familien lette etter henne, kunne de ikke finne henne. Det eneste de fant var kammen hennes ved siden av dypet. De trudde hun hadde blitt ført vekk av Ryujin, som er en vann-drage, så de bygget helligdommen og toriien for å nedfelle Ofuji og Ryujin.
Seende ned dalen fra veien.
Kort etter å ha nådd det høyeste punktet på passasjen over mot Mihara på rundt 660moh, som ligger nedenfor Imanoyama-fjellet, åpner utsikt seg opp mot landskapet innenlands. From her går ruten bratt ned på hårnålssvinger i veien. Jeg spiser lunsj sittende rett ned i en av svingene i veien, føler meg ganske så trygg. I løpet av hele turen så har bare to biler kjørt forbi meg. Jeg og en mann på en motorsykkel salutterer hverandre i det vi passerer. En mukade føler seg fram over asfalten, jeg lar den være (en mukade er en giftig skolopender, du vil ikke bli bitt av en).
Utsikt over innlandet fra veien nedenfor Imanoyama.
En mukade, som er en giftig skolopender, krypende på sin vei.
I Mihara stopper jeg ved den lokale butikken, bare for å bli avskjært av en ung mann før jeg får kjøpt noe som helst, han betaler for alt som osettai. Jeg har booket et rom på et sted som heter Shimizugawa-sō, som ligger litt utenfor landsbyen. Vanligvis så liker jeg ikke å snakke på veldig negative måter om steder jeg overnatter på, men dette er første gangen jeg har følt meg tilbøyelig til å gjøre det. Stedet er rimelig slitent, er støvete og skittent, men det kan jeg leve med. Hva som er ille er den djerve lukten av urin som møter meg i inngangspartiet til stedet. Rommet mitt er greit nok derimot.
Solstråler gjennom trærne ovenfor en bekk, på veien ned fra fjellet.
Irriterende så har en ny vannblemme dukket opp. Jeg vet hvem de skyldige er, de regnfulle dagene tidligere. Kan fortsatt ikke finne nålene og trådene mine, og verten på dette stedet forsvant så fort jeg fikk middagen, så jeg må karre meg tilbake til landsby-butikken igjen. Butikken har heller ikke nål eller tråd, istedet finner jeg en liten butikk som har alt mulig rart av ting, hvor eieren vennlig gir meg hva jeg trenger. Jeg tar turen innom den lokale alkolhol-butikken for noen øl, og er ikke tilbake på vertshuset før etter at det har blitt mørkt. Ingen andre der enn meg. Jeg har ikke sett noen tegn til andre henroer i hele dag.
En helligdom 'skjult' i åsen rett bak Mihara landsbyen.
Uansett tilstand på stedet jeg er i, så får jeg litt hvile mens jeg drikker ølene. Verten dukker til slutt opp igjen og hjelper meg med å ordne en plass for morgendagen. Likevel, selv om han er vennlig, så kan jeg ikke si at jeg vil anbefale dette stedet. Turen over fjellet fra Tosa Shimizu var derimot fin, men hvor er alle de andre? Hvor er Johan, Kaja, Kobayashi, Uieda, Tomohiro, Otsu, Naomi, Koh, Julien, Tomoyoshi, Laura, Ingrid, Oseta, og de andre jeg er møtt?
<- Tosa ShimizuIpponmatsu ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar