mandag 16. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 26: Uwa - Uchiko

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 26.
Templer: Ingen.
Lengde: 33.1km (764.7km), tid brukt: 9:49.
Vær: Regn, etter sigende en tyfon.


På frokost-tallerkenen min om morgenen finner jeg en liten forseglet pakke. Det er nattō, en rett jeg hadde håpet å slippe å bli servert når jeg kom til Japan. Nattō er fermenterte soyabønner og av mange referert til som en av de mest udelikate rettene man kan få i dette landet. Siden jeg er en pyse når det gjelder å prøve ut spesielle retter som dette, lar jeg den forseglede pakken være. Håpefullt så er beklagelsen min nok, folkene på stedet gir meg bare en hjertelig latter når jeg bringer opp temaet.


Jeg sier farvel til Julien og de andre New Caledonierne, som virker litt overrasket over at jeg faktisk begir meg ut på landeveien idag. Vel, 'litt' regn har ikke stoppet meg før. Etter sigende skal det faktisk være en tyfon, ettersom hva jeg har hørt, sannsynlig var det også det igår. Selv om det regner bra i det jeg legger i vei gjennom gatene til Uwa, virker det ikke som noe kraftigere enn igår. Siden det er mandag er det mange skolebarn ute og går eller sykler på samme tiden som denne henroen.

På toppen av passet ovenfor Tosaka-tunnelen.

Man kan si mye om å gå i regn eller lignende, å gå glipp av utsikter som strekker seg langt ut i horisonten, men jeg har alltid likt synet av skyer som driver gjennom trær, som om de river og sliter i dem. Jeg lar øynene mine fråtse av åsene og fjellene som skyene ser ut til å prøve å rive istykker. Dette er hva som opptar mesteparten av tiden mens jeg går i regnet etter Uwa. Overraskende er det tre henroer som plutselig dukker opp foran meg, med hodene lettere bøyd.

På vandring gjennom en tåkefull og mystisk skog.

Plassert ved siden av veien, med vegetasjonen sannsynlig voksende høyere og høyere rundt den for hver år, ser jeg en slags container. Den ser ut som at den skjuler en hemmelighet, så jeg kan ikke gjøre annet enn å presse meg gjennom den tykke vegetasjonen for å kunne gå inn i det lille avlukket til containeren. Inne i den er det en porno-dvd automat. Ingen dvder igjen og tilsynelatende veldig i ustand. Sannsynlig for det beste. Jeg lurer på om det er noen henroer som har gjort ett hemmelig kjøp, samtidig som de håper på å unngå øynene til andre, tviler sterkt på det.

Ved Nittensha, en liten helligdom i den regnvåte skogen.

I den merkverdige strukturen til Hijikawa Genryūnosato henro-hytten tar jeg igjen de tre henroene som var foran meg. Franske, og som ser ut at de ønsker å holde seg for seg selv, de er også utfordrere for de tilgjengelige plassene der jeg har planer om å tilbringe natten. Fra hytten har man to valg å velge mellom. Enten gå gjennom Tosaka-tunnelen og følge veien. Eller våge seg inn i skogen, ved å ta den mystiske ruten.

Restene av Fudakake Daishidō.

Med trær som har tåken limt til dem begir jeg meg opp i åsene. Mange glemmer at når det regner, ikler skogene seg en mye mer rolig stemning. Med skyene drivende mellom trærne, blir det og desto mer mystisk også. I denne konteksten er det en flott vandring. Jeg føler mytiske japanske vesener bevege seg og iakta meg rundt omkring meg. Kanskje en Ushioni, eller en Amaburakosagi. Nittensha ser ut som en provisorisk hytte, uferdig eller i forfall. Jeg kommer til Fudakake Daishidō, som definitivt er i forfall, det er en tempel ruin. Det er både trist og fortryllende på samme tid, hjemsøkt. Hva skjedde med dette stedet?

Idet jeg nærmer meg utkanten av Ōzu kan jeg se et Europeisk-lignende slott, en helligdom i trærne på toppen av liten kolle, og risåkre med risstrå hengende ute til tørk (blir våte nå).

Jeg får mer utsikt over skyer viklet inn i trærne når jeg er tilbake på hovedveien igjen. På et sted med masse automater møter jeg på en japansk henro og vi sitter ned og snakker sammen en stund. Dette er tredje gangen han går rundt Shikoku, men nå er han nødt til å gå saktere enn før, etter å ha fått noen problemer med knærne sine. Han forteller meg at han følte det ville være for farlig å gå på skogsstien og hadde derfor gått gjennom tunnelen, men for meg var det ikke slik. Selv med regnet, føltes stien god å gå på. Den vanskeligste delen var faktisk det å gå på veien ned fra Fudakake Daishidō. To andre henroer går forbi, jeg er sikker på at jeg har sett dem et sted før.

En rad med små helligdommer i Ōzu Jinja.

Regnet er min eneste følgesvenn på veien inn til Ōzu, forbi ett europeisk lignende slott som ser ut som det ikke hører hjemme her. Nær Garyū Sansō, et hus bygget i en lokal arkitektonisk stil med en tradisjonell japansk hage, stopper jeg opp og stirrer på en pipe-lignende struktur. På toppen av pipen er det en lampe, i form av en liten helligdom. På toppen av åsen bak den er en av de mest interessante og velholdte Shinto-helligdommene som jeg har besøkt så langt, Ōzu Jinja. Jeg nekter å telle antall trappetrinn som jeg klatret opp for å komme til den. Jeg burde ha besøkt Garyū Sansō også, men hjernen min er muligens for gjennomvåt, så avgårde går jeg gjennom den antikke Ohanahan-gaten istedet. Ingen filming av periodisk fjernsyn i dag.

Jeg kommer på hvor jeg så de to henroene som gikk forbi meg ved automat-kaféen tidligere, de var også på Akebono-sō.

Lanterne ved foten av trappene som leder opp til Ōzu Jinja.

Hvor jeg har i tankene å overnatte ligger ikke langt unna sentrum av Ōzu. I tsuyadoen til Toyogahashi (bangai #8). Derimot, når jeg vandrer gjennom gatene i Ōzu og krysser broen over elven, føler jeg meg ivrig for å fortsette. Det er for tidlig for å gi seg. På tross av været. På tross av tingene man kan gjøre i Ōzu. Jeg ser over Hiji-kawa elven mot Ōzu Castle. Fristet av å besøke det. Bak er fjellene oppslukt i en kjølig kamp med regnskyene. Avvikende fra ruten finner jeg en 7/11 hvor jeg søker ly for regnet og kjøper meg en skikkelig lunsj. I dette været er jeg klar for alt, og går for en pasta bolognese som de varmer opp for meg. Etter å ha tatt en endelig beslutning om å gå videre, får jeg de ansatte til å booke et rom for meg i Uchiko, rundt 12.5km unna.

Gatene i Ōzu.

På Toyogahashi kan jeg allerede se de våte klærne og regntøyet til de franske henroene hengende utenfor. Jeg er nå likevel ganske sikker på at det ville ha vært plass til meg og i den gratis overnattingen der også, men det betyr lite nå. Jeg er mer interessert i hva jeg finner under broen. Det er fra dette tempelet at tradisjonen med å ikke dunke kongōzuen (pilegrimsstaven) på broer stammer fram. Under broen er det en liten helligdom for å minnes om at Kōbō Daishi var nødt til å tilbringe en natt her. Flere uthoggede figuer av en sovende Kūkai finner man her, en har til med en dyne lagt over seg. Siden han sov under broen så skal man ikke dunke staven på den for ikke å vekke ham opp. Jeg prøver å være så stille som jeg kan når jeg er her.

Ōzu Castle og beleirede fjell.

Mens jeg går ut av Ōzu oppdager jeg at det er en tre-etasjes pagoda i en hage på den andre siden av dalen. Igjen både glemmer jeg og bryr meg ikke om tiden. Etter å ha høflig avslått nok et generøst tilbud om å bli kjørt til overnattingsstedet mitt, hun sa heller ikke det magiske ordet 'osettai', haster jeg over åkrene mens jeg føler nok en skyldfølelse flomme over meg. Det er en nydelig liten hage med en liten foss og dam, ovenfor står den fine pagodaen. Det virker derimot som at det er en helt ny konstruksjon, både hagen og pagodaen, med området rundt langt fra å være ferdig.

Statue av Kōbō Daishi som sover under en dyne.

Helligdommen under broen ved Toyogahashi.

Jeg ankommer sliten og ganske så våt i Uchiko, etter at den siste delen av vandringen tok meg vekk fra den travle veien gjennom et stille og rolig landskap. Stedet som personalet på 7/11 fant for meg er et Henro House, et slags prosjekt for å tilby steder å overnatte for henroene. Mitt sted heter Yamamomo. Først virker det som at det ikke er noen der og jeg har heller ikke noe telefonnummer jeg kan ringe (jeg glemte å få det). Siden jeg går sammen med Kōbō Daishi, så griper skjebnen inn og et bud som har en pakke til eierne dukker opp. De bor i huset ved siden av.

En pagoda ovenfor en nydelig liten hagen utenfor Ōzu.

Som den eneste gjesten tar vertskapet meg på en omvisning i huset, og beskriver alt i omhyggelig detalj til meg, inkludert hvordan skru av og på en lysbryter. Men de er veldig hyggelige og imøtekommende, og stedet ser veldig fint og rent ut. Det er en combini-butikk en kort vandring unna og lite ivrig etter å gå mye rundt for å finne en skikkelig restaurant, kjøper jeg bare hva jeg trenger for middag og kvelden der. Stedet jeg er på har alt jeg trenger for å koke opp eller varme opp middagen med. Best av alt, en skikkelig god stol å slappe av i etter at jeg er ferdig med alle pliktene mine.

Fugl og fisk i en liten dam før Uchiko.

Når det regner her, så regner det skikkelig. Og selv om jeg føler meg miserabel når jeg tenker på at jeg er bare i starten på en lang periode med dårlig vær, så føler jeg meg merkverdig tilfreds og fornøyd med denne dagen. Jeg håper at Ushionien eller Amaburakosagien ikke har fulgt etter meg fra de de tåkelagte skogene og ser på meg gjennom vinduene fra regnet utenfor.

Inne i Henro House Yamamomo.

<- UwaKuma Kōgen ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar