torsdag 2. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 43: Nagaoji - Sanbonmatsu

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 43.
Templer: #87-88 (Nagaoji, Ōkuboji).
Lengde: 34.8km (1241.8km), tid brukt: 11:15.
Vær: Fantastisk.


Når jeg forlater gjestehuset om morgenen etter frokost får jeg en stor klem av vertinnen, samt en pose med osettai som inneholder sjokolade, en vitamindrink og godteri. Det var en koselig start på dagen. Da jeg bare er to dager unna å returnere til Ryōzenji, denne dagen medregnet, brukte jeg igår kveld litt tid på å se på de forskjellige mulighetene for tilbaketuren. Og hvor jeg skulle tilbringe denne natten. Det virker som at de fleste av pilegrimene returnerer til tempel #1 på ruten som går til tempel #3, Konsenji. Mange går også om tempel #10, Kirihataji. Begge valgene betød at jeg ville måtte gå et stykke på den samme ruten som jeg allerede har gjort. Det vil såklart være supert det, å se igjen ruten jeg gikk på for så mange dager siden, og i tillegg kunne se templene igjen, men jeg har valgt å gå for ruten som går direkte til Ryōzenji.

Shinto-helligdom i Nagaoji.

Jeg har ikke mange stegene å gå for å komme til min første avtale for dagen. Når jeg trer ut av døren krysser jeg gaten og bukker en gang, så går jeg under tempelporten til Nagaoji (#87), Long Tail Temple. Området til dette tempelet er ganske så stort og åpent, og virker som at blir brukt som en parkeringsplass mer eller mindre, med tempelhallene på den ene siden og porten, klokketårnet og vaskeservantet på den andre. Jeg er littegrann tilbakeholden mot å gå, ønsker å holde dette øyeblikket i minnet så lenge jeg kan, da dette er det nest siste tempelet i sirkelen.

Nagaoji.

Vandrende ut av Nagao er øynene mine fiksert på fjellene, hvor jeg prøver å se om jeg kan peke ut hvem av fjelltoppene som jeg vil klatre over idag som er Nyotaisan. Jeg har gått fredelig for en stund når jeg kommer til Maeyama Ohenro Kōryū Salon, som er et slags senter for fellesskapet rundt Shikoku-pilegrimsferden, hvor jeg møter på Osata-san i det jeg går inn. Dette skulle bli den siste gangen jeg møtte han. Og når vi først er inne på temaet, møtet med Naomi på Yashimaji igår skulle også bli siste gangen jeg møtte henne. I pilegrimssenteret får jeg noe te og kjeks. Jeg mottar også et sertifikat over å ha fullført pilegrimsvandringen, og er nummer 573 som har fullført den dette året, sannsynlig gjelder tallet bare utenlandske henroer. Det reelle antallet er nok større, da jeg regner med at ikke alle besøker senteret. Det er kjent at antallet overnattingssteder langs pilegrimsruten er synkende, da eierne begynner å bli gamle og det er få nye steder som åpnes opp. Selv om det er enkelte nye som dukker opp, er det likevel ikke så ofte det skjer. På pilegrimssenteret blir jeg intervjuet av to damer som tenker på å starte opp et sted for pilegrimer lik herbergene på Caminoen i Spania, med sovesaler istedet for de vanlige minshuku og ryokan rommene.

Et ansikt i en trestamme, på veien fra Nagaoji.

En annen henro her forteller meg at den opprinnelige ruten går rett sør herfra i retning bangai tempel #20 (Ōtakiji), som også er merket som den gamle henro-ruten på kartet. Han vil gå den veien, jeg holder meg til ruten som er merket som den populære i guideboken. Det tredje valget går for det meste på en vei opp mot Nyotaisan. Idet jeg krysser en liten bro etter Maeyama Ohenro Kōryū Salon blir jeg konfrontert av en grønn slange som blokkerer veien min. Jeg roper ut "'thou shalt not pass, you flame of udon", men ulik Gandalf kan jeg ikke slå staven min mot broen.

Maeyama-innsjøen, med Maeyama Ohenro Kōryū Salon på den andre siden.

Etter Kurusu Jinja blir vandringen enestående, hvor jeg har problemer med å beskrive hvor vidunderlig den er, da utallige solstråler blir filtrert gjennom trærne mens jeg går under dem. Lysspillet følger meg hele veien idet jeg går opp i retning toppen av fjellet, på gode stier som går forbi små bekker som glitrer av de reflekterte solstrålene. Jeg kunne ikke ha bedt om bedre vær, og soler meg i fargene og lyset omkring meg. Jeg skulle ønske det ikke var noen ende på vandringen.

Solstråler filtrert gjennom trærne ved siden av en bekk, på den populære ruten opp mot Nyotaisan.

Jeg følger solstrålene gjennom trærne, trappetrinnene i bakken, de gamle og nye veimerkene, de små nedstigningene og lengre oppstigningene, på min vei opp til den siste av de større fjellene på pilegrimsvandringen. Stien går faktisk et stykke ned igjen til der den kommer inn på veien som det tredje valget går på, hvor de to valgene følger samme rute derfra og videre. På den siste strekningen opp til toppen blir stien brattere. Mye brattere. Og det inneholder en viss lovnad, ihvertfall for meg, det er noe sant i 'no pain, no gain'. Jeg passerer forbi en kongōzue som ligger igjen forlatt ved siden av den bratte stien. Er den lagt igjen med vilje der, som et tegn på at man har kommet nære det siste hinderet før man kommer til det siste tempelet? Eller var den bare i veien? Uten å kunne spørre bæreren av staven, vil jeg nok aldri kunne få vite svaret.

En nydelig vandring.

Toppen av Nyotaisan ligger på 774moh og har en liten helligdom og en paviljong med noen benker i på toppen. Når jeg tråkker ut på noen klipper ved siden av den lille helligdommen presenter Nyotaisan meg med en flott utsikt. I horisonten kan jeg se Tokushima. Det er en merkelig erkjennelse å stå og se på stedet hvor jeg startet eventyret mitt fra for så mange dager siden.

Stien opp mot Nyotaisan.

Før jeg begynner på nedstigningen tar jeg et dypt åndedrag, nå er det bare en bratt nedoverbakke før jeg er på det siste tempelet, lokalisert et sted nedenfor meg. På vei ned ser jeg den stadig brattere stien foran meg og tilfeldige utsikter til de nærliggende fjellene gjennom vinduer i skogen. Jeg kommer ned til det 88de tempelet, Ōkuboji (Large Hollow Temple), fra oven, hvor jeg kunne høre lydene som kommer fra det livlige tempelet i god tid før jeg ankom. Det er nok et vakkert tempel å komme til (det er de alle på en måte), liggende under fjellet jeg har klatret ned fra (Nyotaian). På Ōkuboji er det ganske så travelt, det er mange folk der, og en god del stjeler et blikk mot den utenlandske henroen som plutselig dukker opp i midten av tempelet, etter å ha kommet ut av skogen.

Utsikt fra toppen av Nyotaisan.

For en avgift kan man legge igjen staven sin her, for å symbolisere fullførelsen av pilegrimsvandringen og at staven har fullført sin rolle. Det er et stort glasskabinett her som inneholder utallige staver. Jeg føler at jeg burde bære min kongōzue også til mitt kechigan tempel, så jeg vil beholde den. Kechigan (slutten på ens pilegrimsferd) tempelet er sagt å skal være det siste tempelet på ens rundtur rundt Shikoku (som Ōkuboji vil være for meg), men noen argumenterer for at kechigan er det tempelet man returnerer til for å lukke sirkelen (som Ryōzenji). Det skal være en seremoni av et slag her senere, muligens kringkastet også, og jeg blir intervjuet av en reporter. Han sier at intervjuet vil bli brukt i seremonien, men uheldigvis så har jeg ikke tid til å overvære den.

På Ōkuboji kan du legge igjen kongōzuen din, da det er sagt at staven på dette tidspunktet har fullført rollen sin.

Jizō-statuer i Ōkuboji.

Høstfargene (som kalles for kouyou) er i sin tidlige oppblomstring og det virker som at mange av de besøkende er her av den grunn. Kouyou er en god grunn til å starte pilegrimsvandringen på et senere tidspunkt enn det jeg gjorde. Å gå ut gjennom tempelporten, etter det litt stolte øyeblikket å ha mottatt det 88de stempelet og kalligrafien i boken min, er et kontemplativt øyeblikk. Bare den tradisjonelle tilbaketuren til det første tempelet gjenstår.

Ōkuboji.

Mens jeg ser Ōkuboji inne i det høstlige løvverket forsvinne bak meg, med Nyotaisan fortsatt synlig, legger jeg i vei på en skogssti. Og det er som om jeg har trådd inn i en bortgjemt verden igjen. Stien tar meg forbi små gårder i starten, så vender den seg mot skogen, forbi en større bekk som jeg senere krysser over på steiner med vannet forsiktig flytende over. Forlatte hus ligger ved siden av stien, et vrak av en liten lastebil har busker som gror på lasteplanet. Når jeg kommer ut på en vei er det som å dukke opp på et øde sted på øya. Omtrent klokken tre er jeg ved krysset der en rute går ned mot Kirihataji på en vei. Jeg krysser over Hacchozaka-skråningen på en passe bratt sti som blir varmet opp av kveldssolen.

Tempelporten til Ōkuboji.

Bare meg og en annen henro ute når jeg er ved Shiritori-onsen, sikkert et populært sted å tilbringe den siste natten i. Han vil overnatte her, og når at vi har sagt farvel til hverandre er jeg helt alene. Årsaken til at jeg ikke har valgt å overnatte på badehuset, selv om det fristet, var at jeg ønsket å gå gjennom Mizushi Sanzan. Et område som består av tre små fjell (Nachisan, Hongūsan, Toramaruyama). Lyset er på avreise idet jeg går opp mot Hoshigoetōge-passet. Små, spredte og avsidesliggende gårder og grender dukker opp ved siden av veien. Ved Ōuchi-dammen finner jeg et godt sted for camping, men jeg tar bare en kort pause her for å spise litt. Herfra og videre blir vandringen vanskeligere, da skumringen ankommer og raskt skifter til kveld. I mørket går jeg feil vei på et sted, ihvertfall er det hva jeg tror, men jeg finner igjen ruten litt senere.

I en bortglemt verden etter Ōkuboji.

Når jeg endelig stavrer inn på overnattingsstedet mitt for natten, Royal Hotel i Sanbonmatsu, er jeg rimelig sliten. Det har vært en lang dag, men en fantastisk en som så. Utenfor sesong så det er rolig på hotellet. Idet jeg gikk gjennom Sanbonmatsu så jeg et spisested som virket fint, Gowariyasu, så jeg går dit for å spise middag. Når jeg går inn døren til izakayaen blir jeg plutselig midtpunktet for alles oppmerksomhet. En utlending er nok ikke den vanlige gjesten her. Etter anbefaling går jeg for en stor bolle med ramen og ekstra tilbehør, mens alle skal spandere øl på meg. Maten smaker nydelig. Noen av de lokale gjestene snakker engelsk også. Etter sigende er Sanbonmatsu kjent for sine hanske-fabrikker og jeg kommer i snakk med en arbeider på en av disse, samt sjefen hans (Handson grip). De samarbeider med et norsk firma og faktisk, Fjell^. Jeg har en særdeles hyggelig kveld, men jeg blir lettere bedugget av alle ølene jeg får. Spesielt når sjefen tar meg med til en annen lokal bar etterpå for nok en øl. Jeg er derimot veldig takknemlig for hvordan den siste kvelden på pilegrimsvandringen min endte.

En ensom vandring gjennom Mizushi Sanzan.

Tilbake på hotellet, fortsatt lettere bedugget, prøver jeg å bestille et rom for de to neste nettene i Tokushima. Selv med hjelp fra den vennlige betjeningen på hotellet er det vanskelig å få tak i et. Det er en nasjonal helligdag eller noe lignende. Til slutt får jeg tak i et rom på et litt dyrere sted enn vanlig, men det går bra. Kanskje jeg har fortjent litt luksus nå.

Kveld på veien til Sanbonmatsu.

Kagawa har vært noe av en åpenbaring for meg, eller nirvana (nehan), dagene her har vært fantastiske. Når jeg legger meg er det to ting som går igjen i hodet mitt. At jeg er bare en dag unna å lukke sirkelen og alle menneskene jeg har møtt på vandringen min, min liste over folk jeg ønsker å si et stort tusen takk til har vokst seg stor.

Middag i Gowariyasu i Sanbonmatsu sammen med et supert lokalt bekjentskap.

<- NagaojiRyōzenji ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar