Lett på foten skal jeg ihvertfall være, jeg har ikke glemt at jeg hadde vondt i kneet igår. Visdommen i å legge ut på en tur dagen etterpå kan det nok stilles et spørsmålstegn bak dog. For å komme meg til denne kjentmannsposten starter jeg med å gå gjennom ett tettsted, og ikke en skog. Selv om det blir litt av det før jeg er framme ved posten. I Nittedal lå en gang Nitedal Krudtværk. Det er ikke selve kruttverket som er målet for kjentmannen denne gangen, men spritlageret til kruttverket. Turen dit starter fra Vågedammen, og for å komme dit måtte jeg altså gå gjennom Nittedal fra togstasjonen.
Hallo halo.
Det er krudt over alt!
Vågedammen (eller Waage Dam som det står på et skilt) skal gjøres om til en badedam. Nå er det et gjerde som går rundt dammen. På gjerdet henger det skilt om at bading frarådes, det er påvist forurensning i vannet. Forurensningen kommer nok fra kruttverket. Folk bader i dammen. Forhåpentligvis så skal det være klart for 'lovlig' bading når restaureringen er ferdig.
Den gamle kraftstasjonen til Nitedal Krudtværk.
Øst for dammen derimot finner man restene av kruttverket, eller Krudtværket. Av de over 100 bygningene som eksisterte da det var drift mellom 1883 og 1978 er det nå bare noen få ruiner igjen. Den største bygningen som står igjen er en kraftstasjon som fikk en solid slagside av en tømmerstokk under enn flom. Nå er det stort sett skogbrann en kan starte om man er uforsiktig med ild her, men før i tiden kunne det skje langt mer eksplosive saker her. Jeg slipper ihvertfall å måtte vrenge alt av lommer og innhold i sekken min for å komme meg til kjentmannsposten. Før måtte de ansatte gjøre akkurat det for å komme inn i området.
Nitedal Krudtværk. Ved Spritlageret På Kongen.
Stien fra spritlageret, hvor den går til vet jeg ikke.
Troll skal det være her og, med navn krudt. Litt ovenfor kraftstasjonen finner man spritlageret på Kongen. Hvorfor det heter Kongen kan jeg ikke svare på. Her ble uansett spriten som ble brukt til å fordrive vann fra kruttet lagret. Det var altså ikke snakk om et vinmonopol. Og det er skuffende nok ikke noe sprit igjen når jeg kommer på besøk heller. Bare et stykke historie. Ved siden av inngangen til bygget står det et fat som en gang har inneholdt 'Lead Peroxide', som er et giftig og krystallinsk pulver blant annet brukt i pyroteknikk.
Fra en jegers øye, utsikt fra en jaktpost, passer bra for en kjentmannspostjeger. Toppen av Varingskollen skjult bak den høyre stolpen.
Fra spritlageret skal jeg krysse over Lillomarka. Jeg tar en råsjans på å følge stien som jeg gikk opp hit på videre. Nede ved kraftstasjonen gikk det en blåsti i retning Sinober, som ikke er merket inn på kartet mitt, en nyere sti med andre ord. Håpet er at stien jeg går på vil krysse den stien. Blir noe senere klart at det gjør den ikke. Så jeg må bryte av på en annen sti med et nytt håp. Jeg vil opp i Lillomarka, men om disse umerkede stiene gjør det vet jeg ikke. Blåstien kommer jeg til slutt inn på, den nye. Tar meg til en annen sti jeg har fulgt tidligere, da var den ikke merket.
Det hvite korset til det trigonometriske merket henger fortsatt i furua, som det gjorde da jeg besøkte toppen i 2009.
Istedet for å følge den opp i retning Burås lar jeg meg lure inn på der Topp7-turen gjennom Romeriksåsene og Lillomarka gikk/går. Spyttes ut på grusveien som går under kraftledningene. Hvor Topp7-turen egentlig går hen her vet jeg ikke, men den burde da vel gå opp til Brennberget. Regner da med at den følger en annen blåsti som går opp til Sinober. Nedenfor der den stien kommer inn på skogsbilveien som går opp til sportsstua, ligger Svenskedalen. Der har det vært kjørt opp med skogsmaskiner en gang og selv om underlaget er kronglete og lite pent kan man fint følge dalen oppover på østsiden av Røvarkula.
Stien ned mot Sørskogen fra Brennberget.
Kjulstjernet.
Her overrasker jeg en tom jaktpost og som med alle jaktposter jeg har en tendens til å komme over, må jeg klatre opp i den. Det er jo passende når man er på kjentmannspostjakt. I det åpne lendet nedenfor er det ingen dyr i sikte, men jeg kan se Varingskollen i bakgrunnen. Inne i skogen ovenfor finner jeg igjen enda en ny blåsti. Topp7-turen har tatt meg igjen. Og denne leder til Brennberget, jeg har ikke gått på stien før. Brennberget er som kjent det ekstremt høyeste punktet i Lillomarka med sine 441 meter over verdenshavet. Samtidig er det et gjensyn med en tidligere kjentmannspost (besøkt i juni 2009). På vei ned til Sørskogen snor en stor grønn buorm seg over stien og gjemmer seg under et tre. Etterpå leker vi stirreleken med hverandre, på god avstand.
Over myrene ved Kjulstjernet.
Kneet mitt har ikke plaget meg nevneverdig, men jeg kjenner at det er noe der, spesielt i nedoverbakkene. På tide med en pause da. Og Kjulstjernet er et sted godt som noe for dagens lunsjpause. Jeg har gått rundt Kjulstjernet før, både på blåstien og rødstien, men på den lille blåstien som krysser over til der skogsveien går på vestsiden av vannet har jeg ikke gått på før. Ikke en lang tur, men en ganske så artig tur over myr på klopper og provisoriske vaklete bruer.
Klopper og provisoriske bruer.
Skisporene følges igjen. Forbi Griseputten og Revlitjernet. Fremme ved Solemskogen kan jeg ikke skryte av å ha bragt med meg noe sprit eller krutt, men en ganske så fin tur gjennom Lillomarka. Det får holde det.
Revlitjernet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar