Når jeg sitter hjemme og ser ut av stuevinduet er det akkurat det jeg gjør, drømmer om en hvit jul. For i denne julen er det ikke mye som minner om en hvit jul. Våren har meldt sin ankomst før vinteren. Vel vel, tenker jeg og setter meg på bussen til Sollihøgda. Det skal jo være snø i høyden.
Et grantre henger truende ovenfor strømledningen langs sporet ved Sollihøgda. Skisporene er råtne og tidvis dekket av bøss.
Over Sollihøgda har værgudene strukket en lang og grå presenning over skogen, liksom for å skjule herjingene som Dagmar har gjennomført. Skjønt herjinger og herjinger, i sammenligning med hva stormen har gjort på vestlandet var dette for en flau bris å regne. Det er vått i lufta og vått i sporet, klisterføre. Jeg nekter, og smører heller med lilla swix (mangler rødt).
Det har uansett ikke mye å si hva jeg har smørt med, skisporene (hvis de finnes) er dekket av bøss. Dagmar vet å sette spor etter seg, selv her på østlandet. Det går likevel greit fremover, Sørsetra dukker frem fra tåken. Skistua er åpen, men jeg fortsetter ufortrødent videre på det råtne underlaget. 15 km til Løvlia, om Kleivstua. Det er 15 km på trått føre med mye bøss og skrot i løypene. Noe sier meg at det hadde vært lurt å stoppe på Sørsetra, tatt hintet. Jeg gjør ikke det, jeg fortsetter. Staheten seirer.
Sørsetra hyllet inn i tåke.
Ved Kleivstua passerer jeg andre i sporene, til fots. De skuler rart på meg der jeg skøyter opp bakkene i lysløypa. Ikke så rart kanskje, jeg har heller ikke møtt noen andre på ski hittil. Fra Kleivstua blir det markant tyngre og jeg bruker et hav av tid på å komme meg til Løvlia. Enkelte løyper er det førefall i. Jeg teller metere i stedet for kilometere. Magen min er misfornøyd og har uttrykt sin misnøye lenge før Løvlia endelig dukker fram under den grå presenningen. Det er små regndråper i luften.
Serveringen på Løvlia er egentlig stengt, men bestyreren på skistua er snill nok til å la meg få kjøpe meg en kanelbolle og noe å drikke. Ute mørkner det. Ikke mange som har latt seg friste til å ta en skitur på denne dagen, det har bare vært 10-12 besøkende på skistua. På vei opp mot Oppkuven er det helt mørkt, men her har det blitt kjørt opp spor. Det er befriende fritt for bøss i sporet.
Flere felte grantrær over skisporene mellom Kleivstua og Løvlia.
Gleden varer dog ikke lenge, for Kong Vinter har tydeligvis benyttet Dagmar til å reise bort med på ferie. Av alle steder på turen, så er det på den høyestliggende delen at det regner mest. Styrtregn er ikke det jeg mener hører vinteren til. Før sporene vender nesen nedover igjen er jeg nesten gjennomvåt.
For ikke å bli for kald er det bare en ting å gjøre, sette fart på beina. Tror ikke jeg har skøytet så fort ned fra Oppkuven før. Og godt var det, jeg holder varmen og rekker akkurat bussen ned igjen til Røa. På bussen er det godt å kunne skifte til tørre klær. Jeg er nede i våren igjen, som til tider holder på å invadere marka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar