Oslomarkas gamle ferdselsveier: Den Gamle Bergenske Kongeveien

I tredje og siste del av mitt prosjekt med å følge de gamle frakt- og ferdselsveiene gjennom Oslomarka som knytter Hakadal med Oslo og Ringerike (og omvendt), har vi kommet til den Gamle Bergenske Kongeveien. I første del tok jeg for meg Greveveien fra Hakadals Verk til Hammeren i Maridalen. I andre del tok jeg for meg Ankerveien fra Hammeren til Bærums Verk i Lommedalen. Fredag startet jeg å gå fra Hakadals Verk, hvor jeg har overnattet ved Ørfiske og Østernvann på veien, og befinner meg nå i Bærums Verk, med Kongeveien foran meg og Greveveien og Ankerveien bak meg.

Bærums Verk.

Kongeveier var gamle dagers riksveier, og var bekostet av staten. Den Gamle Bergenske Kongeveien startet ikke fra Bærums Verk, men helt fra Christiania, og gikk derfra til Ringerike og så videre helt til Bergen (det ville kanskje vært et interessant prosjekt å følge hele den veien og, men hvor mulig det er nå vet jeg ikke på stående fot). Kongeveien kommer inn på Ankerveien rett ovenfor Øverland. Gjennom Lommedalen følger den fra Bærum Verk Gamleveien og Krokskogveien til Sundvollen, rundt 19km langt. Dette var før mer en ridesti, men rundt 1805 sto den ferdig som vei. Biskop Jens Nilssøn brukte denne veien i 1579 og 1594 på sin visitasferd fra sitt bispesete på Vålerenga til Ringerike. I år 1276 reiste Kong Magnus Lagabøte fra Oslo til Ringerike, da for han gjennom et øde skogsområde kjent som Kroka Skog, men hvor tjodvegen han reiste på gikk er det ikke godt å si.

Fra Elvegangen og ned mot gamle Verksgata.

Bærums Verk ble beskjedent startet om lag 1610, da på Vøyen og Gommerud med små smeltehytter, før verket ble lagt til der man finner det idag. Senere ble det anlagt en masovn rundt 1622-23, men som ble nedlagt to år etter grunnet at den ikke sto til forventningene. I 1641 sto en ny og dobbel masovn klar igjen, sammen med to stangjernshammere. Peder Anker kjøpte verket i 1791. Masovnen ble 'blåst ned' for siste gang i 1872 og historien til Bærum Jernverk var slutt.

En del av skulpturparken på Bærums Verk.

En tur rundt på verket er obligatorisk. Jeg avsluttet vandringen på Ankerveien der den veien og Kongeveien skiller lag ved det gamle vertshuset fra 1640 rett ovenfor brua over Lomma. Vertshuset ligger der fortsatt og det er matservering der den dag idag, nå er det også en enslig trubadur som underholder gjestene. Bærums Verk er nå en kanskje litt merkverdig blanding av gammelt og nytt, der nyere typer butikker har blandet seg inn i de gamle bygningene, samt gallerier og kunst-butikker. Sporene fra gammelt av ligger dog her fortsatt, man kan se gassbygningen fra 1870, fyrhuset fra 1924, portnerstuene fra 1775, vekterstua fra 1742, klokkeboden fra 1800. Masovnen eller støperibygningen, fra 1620, er nå et ovnsmuseum. Og selvsagt, hovedbygningen fra 1764. Rundt omkring står det skulpturer, gjennom verket renner Lomma med froskemenn flyvende over seg. På kaféene sitter folk avslappet og nytter kaffe og is.

På Gamleveien etter Grinda, bak til høyre ser man Kolsåstoppen, til venstre for den ser man Steinshøgda som jeg har kommet over.

Vann er fyllt på, for solen steker og det vil bli varmt over Krokskogen idag. Solen står høyt når jeg begir meg ut på den siste veien, bratt opp Jegerbakken. Ikke noe ekstrapoeng for å gjette bakgrunnen for navnet på plassen Grinda rett ovenfor. På kartet mitt går Gamleveien på en sti over jordene herfra, men nå ligger det en asfaltert gangvei her og med det forsvant siste rest av et mykt underlag fram til der Krokskogveien starter ved Øvre Jonsrud. Gjennom vestsiden av Lommedalen går Gamleveien nå på asfalt, forbi en lett blanding av bondegårder og forsteder.

Et behagelig parti på Gamleveien mellom Bærums Verk og Øvre Jonsrud.

Bak meg ligger nå Steinshøgda med Kolsåstoppene ved siden av. Inn fra siden kommer pilegrimsleden til Nidaros, nedenfor Gardlaus tok den en annen rute enn min, men vil følge meg omtrent hele veien til Sundvollen. For øyeblikket er jeg eneste pilegrim på veien. Til tross for sitt noe harde underlag er det en behagelig vandring. På gården Trulsrud ble det brent trekull helt fram til slutten av andre verdenskrig, og det på gamlemåten og med en egen konstruert stålmile. Lommedølene er kjent for å ha holdt lengre på denne tradisjonen enn andre.

Opp fra Øvre Jonsrud.

Langs Krokskogveien og Kongeveien er det satt opp flere informasjonstavler som gir informasjon om kultur, historie og natur langsmed veien, denne står ved Løytnantsbakken. Det er tjue av dem og alle inneholder et kart over veien, som gjør at man kan se hvor man er og hvor langt på vei man har kommet.

Ved Øvre Jonsrud slutter asfalten og det er herfra den Gamle Bergenske Kongeveien kommer mer til sin rett. Med sine rundt 15 kilometere fram til Sundvolden er dette den lengste strekningen på turen min hvor det ikke er noen muligheter til å avbryte underveis. Jonsrud var skysskifte og poststasjon på 1700-tallet og fram til den nye Ringeriksveien som går over Sollihøgda ble åpnet i 1860. Sekken føles tyngre i det jeg går forbi bommen og setter oppover den bratte bakken fra Øvre Jonsrud.

Et eksempel på den Gamle Bergenske Kongeveien med steiner brukt som autovern.

Over meg er nå solen nådeløs, og til tross for at veien går med trær på begge sider er det ikke så mye skygge å finne. Kanskje var det og varmen som fikk en løytnant til å sette utfor en bakke på skrevs over en kanon under den såkalte 'Tyttebærkrigen' mellom Sverige og Danmark-Norge i 1788. Det gikk som det måtte gå, og i stor fart bar det ut av veien nederst i bakken. Han fikk kanonen over seg og ble fraktet sterkt skadet ned til Jonsrud, hvor han døde to dager senere. Bakken har senere fått navnet Løytnantsbakken. Nå farer det en syklist i god fart ned bakken, uten sammenligning for øvrig.

Detalj på skilt for den Gamle Bergenske Kongeveien.

På enkelte strekninger er det plassert store steiner ved siden av Kongeveien, som et autovern fra gamle tider, noe som gir en viss karakter til veien. Langsmed veien står det også små nummererte søyler av betong, disse må ikke forveksles med milesteiner eller for den saks skyld fjerdingsteiner. Til det står de for tett, med en avstand på rundt 175 meter mellom seg. De markerer skjøtene på telegrafkabelen mellom Oslo og Bergen som ble tatt i bruk i 1935.

Amtsbrua ved Langebru, med Langebrutjern.

Amtsbrua, en gammel hvelvbru med en grensestein på toppen.

Ser man bort fra noen av de gamle plassene man kommer til på veien, er kanskje Amtsbrua det mest minnesverdige stedet på Kongeveien. Kanskje fordi det hviler en slags nasjonalromantikk over den gamle hvelvbrua. Brua ble bygget i 1807, men det har blitt bygget hvelvbruer i Norge så tidlig som på 1600-tallet. På toppen av brua står det en grensestein som markerer grensen mellom Akershus og Buskerud amt, med romertallet MDCCCVII (1807) hogget ut i steinen og. Amtsbrua var på et tidspunkt i ferd med å falle sammen, i 1995 ble den restaurert samtidig som at veien ble lagt rundt for å verne den. Ved siden av broen er det en fin rasteplass, men akkurat nå er den midt i solsteiken og jeg ønsker å sitte litt mer i skyggen, selv om det både er plass- og tidsmessig på tide med lunsj.

Ved Langebru.

Langebru er den første av flere husmannsplasser og gårdsbruk man kommer til langs veien, her har det også vært drivet vertshus. Bakken opp etter plassen er bratt, men litt før man når toppen kommer man til en fin hvileplass. Her står det en gapahuk, som jeg har benyttet tidligere på mine andre vandringer over Kongeveien. Med St. Olavsvegen sitt Olavskors hengende på veggen og i skygge for solen er det et passende sted for en vandrer å ta lunsj. Det er dessverre ikke blitt klippet noe plen foran gapahuken, gresset og blomstene står høyt.

Gapahuken som står mellom Langebru og Steinsvollen, på tavlen står det informasjon om veien videre for de som går pilegrimsleden til Nidaros.

Steinsvollen som man kommer til etterpå huser en mørk historie, her bodde det en gang en familie høsten 1804. Mens mannen var borte fikk kona og de to barna på 12 og 6 år besøk av en svenske som ba om mat. Det oppsto en krangel over betalingen og det endte med at han drepte kona og sønnen, og satte fyr på huset. Den 12 år gamle datteren berga livet såvidt, da naboene hørte skrikene og fikk slukket ilden og reddet hun ut. Svensken ble senere fanget og dømt til døden. Som et resultat av dette ble det sagt at det spøkte på Steinsvollen etterpå. Senere, i 1938, ble kuene her rammet av en smittsom kalvekasting og alle kyrne måtte slaktes. Etter det ble det ikke gjenopptatt seterdrift her. Steinsvollen var seter under Stein Gård.

Steinsvollen.

Parti på Kongeveien etter Steinsvollen.

I den gamle turhåndboken nevnes det at Briskehaugen, som man passerer en kilometer etter Steinsvollen, har en av de beste utsiktene i Krokskogen. Jeg gjør et forsøk på å finne utsikten, men det kan i beste fall ikke kalles mer enn halvhjertet, fra veien ser toppen igjengrodd ut. Ett nytt forsøk kort tid etterpå, etterlater meg med en fin utsikt nordøstover, Midtskogsteinen (som var hvor tidligere nevnte biskop Jens Nilssøn møtte Anders på Nordroff, før han ble geleidet videre til Norderhov av sognepresten), samt forundret over å finne veimerking for pilegrimsleden oppe i åsen. Utsikten på Briskehaugen finner jeg ikke.

Midtskogsteinen, det var en ren tilfeldighet at jeg kom over steinen.

Jeg gjorde en relativ stor tabbe da jeg kledde på meg på fredagen jeg startet turen. I minnet hadde jeg den litt surere helgen før og tok uten å tenke videre på det på meg de samme sokkene som da. De er alt for varme i denne varmen og nå sliter de på føttene. Har meg selv å takke der jeg biter tenna sammen.

Utsikt over Kroka Skog fra ovenfor Benteplassen nær Midtskogsteinen, Gyrihaugen i bakgrunnen.

Benteplassen er neste plass ut langs veien, nå trur du kanskje at plassen stammer fra en dame med navn Bente, men det er feil. Benteplassen har faktisk fått sitt navn fra Bent Aslesen Finne. Han var gift med Kari Hiran, som under krigen mot Svenskene i 1716 lot seg ta til fange for å villede fienden. Hun ble løslatt etter å ha lyktes med listen. Til minne om hennes innsats ble det her reist en bauta i 1956 av partisaner fra andre verdenskrig.

Minnesmerke over Krokskogens første partisan, Kari Hiran, ved Benteplassen.

Her har det og før vært kjentmannspost, en rodetavle som ble brukt til å markere grensene for hvor vedlikehold av veiene var pålagt de forskjellige bøndene i Krokskogen. Jeg skal til en annen kjentmannspost, et avbrekk fra min tur langs Kongeveien. Rett nedenfor Benteplassen skal man finne Mosstua, i Djupedalen steile dalsider. Eller, mer korrekt, der koia lå. For å finne fram skal jeg følge en av flere driftsveier for hogst vestover og ned til der plassen lå. Problemet er at nå har nyere hogst ryddet (eller rotet rettere sagt) ekstra godt. Jeg finner en driftsvei som ser gammel nok ut og følger den, men lengre nede kommer det andre utydelige driftsveier inn på kryss og tvers og i forvirringen mister jeg sporet. Istedet finner jeg et jakttårn midt i tykke skogen og er ute av kurs. På veien tilbake tar jeg en råsjangs på en litt tvetydig sti og finner uten å vente det plassen der Mosstua lå. Bare flaks såklart. Her ble det altså ryddet og bosatt midt på 1800-tallet.

Der Mosstua sto.

Omtrent midt på skogen finner vi, Midtskogen, som også er det høyeste punktet på veien (440moh). Rett før passerer man Midtskoggrana, som er det største treet i volum innenfor Bærum, Hole og Ringerike kommune. 12 kubikkmeter, 30 meter høyt og rundt 150 år gammelt nå. Rett ved ligger også en av tre Olavskilder på Krokskogen. Midtskogen var hovedsaklig brukt til seter- og gårdsbruk, men i 1720 fikk plassen gjestgiver-bevilgning og kunne selge øl og brennevin.

Den Bergenske Kongevei skilt.

Tilbake til veien og Bærums Verk. For å få nok varme til å smelte jernet ut av malmen trengte masovnene mengder med trekøl. Bærums Verk fikk i 1641 privilegier til uten avgift å hogge det de trengte av kølaved i kongens skoger i nærheten av verket, og da spesielt almenningen på Krokskogen. Alle bønder innenfor fire danske mil (rundt tre norske mil) ble pålagt å brenne trekøl for verket, men de fikk betalt for jobben. Mye av trekølet som ble brent har nok blitt fraktet over forløperen til Kongeveien.

Midtskogen, som ligger omtrent midt i skogen og var vertshus en gang i tiden.

Det tar tid å komme gjennom all historien langs veien. Føttene går, fra den ene historien til den andre, men det går unektelig framover. Fredelig ved siden av veien ligger Frøshaug. Rundt her holdt Pellegruppa til under krigen. Bruløkkene er kanskje min favoritt av plassene Kongeveien går gjennom. Det hviler en litt gammel stemning over denne lille strekningen, der veien går mellom de to plassene her, med skigard langsmed veien. Her var det og ølrett, så hadde jeg gått her i gamledager kunne jeg og andre veifarende fått meg en øl på vei over Kroka Skog. Aftensolen skinner fint over plassene nå.

Frøshaug.

Den siste strekningen ligger foran meg, fortsatt et stykke igjen. Innimellom åpner det seg opp og de vide skogene svinger seg i utsikten. Stålormer og en liten baby-huggorm snor seg over veien. Så dukker det opp snødekte fjell langt borte i horisonten, Norefjell.

Bruløkkene, for meg kanskje den fineste plassen man går forbi på Kongeveien.

"Jeg vandred vidt på jorden; men sjelden dog jeg fandt
Naturen stor og skjön som her på Kleivens rand.
Her fjeldet dalen favner, og i dens skjöd så tyst,
sig vugger Tyrifjorden som barn ved moders bryst.
Ei sandt; enhver bör se det, men veien er så slem
-giv derfor hid en skilling, så blir den snart bekvem!"

Teksten ovenfor sies å være enten skrevet eller oversatt av Aasmund Olavsson Vinje og står på skiltet som kalles for Kleivmannen.
I bunnen av Krokkleiva sto Kleivkona, men det skiltet befinner seg nå i Sundvolden Hotell.

Betongsøyle som markerer skjøtene på telegrafkabelen mellom Oslo og Bergen som ble tatt i bruk i 1935. Foran søylen er det plassert et veimerke for pilegrimsleden til Nidaros.

En baby-huggorm som har gått i forsvarsposisjon.

Kleivstua ble oppført etter at Kongeveien var ferdig. Et naturlig stopp både før man skulle ned eller kom opp fra den bratte Krokkleiva til fots med eller uten hest, her har de reisende fått hvile og mat i over 200 år. Da hjalp det kanskje på at det i 1948 ble bygget en stolheis, som i 1958 ble erstattet med en tønneheis. Hvis jeg skulle sett noe bli restaurert her så ville det ha vært akkurat det, en tønneheis, det hadde vært en attraksjon. Men jeg kunne uansett ikke ha tatt den idag, det hadde vært juks. Inne på tunet til Kleivstua kan man se både en stol fra den første heisen og en tønne fra den andre.

Ved Kleivstua finner man denne tønnen som ble brukt i tønneheisen opp fra Sundvollen.

En siste nedstigning gjenstår, men den er likevel den bratteste på hele turen. Fra Kleivstua faller Krokkleiva om lag tre hundre meter på halvannen kilometer. Her jobbes det nå med å endre underlaget, jeg er ikke sikker på om de har lykkes helt. På mine nå såre føtter er det vondt å gå nedover. Det er en strekning med sin egen lille historie det her. Jeg går forbi Doktorberget, hvor en doktor døde her i 1844 da hesten hans løp løpsk og han ble slengt mot bergveggen. Man finner Løkkepotten, som er et hull i berget hvor de veifarende prøvde lykken. Her hadde man tre forsøk på å treffe hullet, enten med stein eller snøball, hadde de hellet med seg fikk de et ønske oppfylt. Malersteinen ble flittig brukt av kunstnere, diktere og malere. Hvor enn vondt det gjør å gå ned, er det en mektig avslutning på turen. Nedenfor kommer Steinsfjorden, Ringerike og fjellene bak nærmere og nærmere. Enden på visa.

Kleivmannen ved Kleivstua ovenfor Krokkleiva.

Nede ved Sundvollen er det unektelig over. Jeg kan snu meg og se bratt opp med Krokskogen og tenke tilbake på noen flotte vandringsdager på de gamle ferdselsveiene gjennom Oslomarka, selv om min tur ikke på noen måte kan sammenlignes med hvordan det ville ha vært å ferdes der i tiden ferdselsveiene var i bruk til sitt opprinnelige formål. Selve turen er i utgangspunktet på seks mil, men jeg har gått så mye ekstra at jeg nok har utvidet den til å bli mer åtte mil. Og det kjennes i beina nå.

Ned Krokkleiva, mektig tur ned, men vondt underlag.

Utsikt fra Krokkleiva mot slutten, Steinsfjorden, Ringerike og fjellene åpenbarer seg.

Dette er for øvrig en tur som fint kan brytes opp i flere etapper om man ikke ønsker å overnatte i telt underveis, og ønsker å komme hjem etter hver etappe. Det er offentlig transport-muligheter i Hakadal, Movann, Snippen, Maridalen, Sognsvann, Holmenkollåsen, Sørkedalen, Lommedalen og her i Sundvollen. Muligheter for å kjøpe mat er det også underveis. Turen passer også for de som ønsker å sykle, selv om det er enkelte få strekninger på sti og ulendt underlag. Det er mye mer å utforske og se langs disse tre gamle ferdselsveiene enn hva jeg har skrevet om. Historien ligger og venter.

Nede ved Sundvollen, ved foten av Kroka Skog og enden på min ferdsel gjennom Oslomarka på gamle veier.

Oslomarkas gamle ferdselsveier: Greveveien - Ankerveien - Kongeveien.

Kart over ruten jeg følger, der de gamle ferdselsveiene gjennom Oslomarka gikk. den Gamle Bergenske Kongeveien uthevet i rødt.

Oslomarkas gamle ferdselsveier: Ankerveien

I andre del av mitt prosjekt med å følge de gamle frakt- og ferdselsveiene gjennom Oslomarka som knytter Hakadal med Oslo og Ringerike (og omvendt), har vi kommet til Ankerveien. I første del tok jeg for meg Greveveien fra Hakadals Verk til Hammeren i Maridalen. Tredje og siste del er da den Gamle Bergenske Kongeveien. I går startet jeg å gå fra Hakadals Verk, hvor jeg overnattet ved Ørfiske på veien, og befinner meg nå i Hammeren, med Ankerveien foran meg og Greveveien bak meg.

Der demningen og brua før gikk over Skjærsjøelva ovenfor Stangjernshammeren.

Gammel skilting der Ankerveien går opp på det som nå best kan kalles en sti fra Ullevålseterveien.

Ankerveien ble anlagt av Peder Anker i årene mellom 1791 og 1794, etter at han kjøpte Bærums Verk i 1791. Veien ble først brukt til å frakte jern og malm mellom Bærums Verk og dets underbruk Fossum Jernverk. Når han anla stangjernshammeren i Maridalen, ble Ankerveien utvidet og utbedret til også å gå til Hammeren. Lengden på veien er på rundt 20km og på sin vei passerer den forbi Sognsvann, krysser Sørkedalen før den ender opp i Lommedalen ved Bærums Verk. I disse dager er mesteparten av det som fortsatt gjenstår av veien brukt som turvei.

Den gamle Ankergrana har nå falt, over 200 år ble den.

Til å være skogsvei er Ankerveien mot Sognsvann fra Hammeren en fin tur.

Der stangjernshammeren lå rett ovenfor Hammeren Kraftstasjon, gikk opprinnelig Ankerveien på en bru over Skjærsjøelva, nå er det bare fundamentene som er synlige og jeg må krysse broen der den ligger nå. Enda lengre oppe ble det og bygget en hengebru i 1922, av kongelige gardister, men som forfalt og ble revet på 1950-tallet. For å følge der Ankerveien opprinnelig gikk, må en komme seg opp på den andre siden for de gjenværende fundamentene av bruen. En må se seg godt om i terrenget om en skal se hvor veien gikk, men sporene er der, godt skjulte. Den krysser så Ullevålseterveien og går (rettere sagt gikk) så bratt opp på det som nå er mer en sti. Det er godt skiltet her hvor Ankerveien går. Litt oppe i skogen kommer jeg til Ankergrana, som var et av Nordmarkas største tre. Som Tryvannsgrana har denne og nå falt ned. 39m høy ble den og over 200 år gammel.

Ved Sognsvann er det som ventet mange folk.

På Ankerveien mot Båntjern fra Sognsvann.

Denne delen av Ankerveien er nå en hyggelig turvei gjennom det som kalles for Skjervenmarka og er godt brukt av turgåere, mosjonister, syklister, og skiløpere om vinteren. Ikke langt unna veien finner man restene av Kollbakkene (også kjent som Jøssingkollen), åsted for flere illegale hopp under krigen. Ved Nedre Blanksjø passerer Ankerveien forbi det som regnes som Oslos geografiske midtpunkt. Målt etter det beregnede balansepunktet eller arealtyngdepunktet, som å se for seg fylket som ett flatt objekt som balanserer på en tynn spiss, hvor tuppen av den tynne spissen er midtpunktet. I dette tilfellet, Nedre Blanksjø. Det er ellers flere gamle steinbrudd her i dette området, noen fra helt tilbake til rundt år 1820. Passerer forbi demningen ved Svartkulp, hvis ett av formålene faktisk var å skaffe is til enkelte av bryggeriene i Christiania.

Båntjern.

Bautaen til minne om Thomas J. Heftye ved Ankerveien nedenfor Holmenkollåsen.

Ved Sognsvann er det ikke uventet et yrende folkeliv. Her må jeg forlate Ankerveien. Da ruten ikke går for langt unna butikker har jeg valgt å ikke bære med meg alt av mat jeg trenger for turen, men handle inn underveis. Da jeg er usikker på tidspunktet jeg vil være ved Kiwi'n ved Bogstad, velger jeg å gå ned til Kiwi'n ved Kringsjå studentby. Det gjør ingen forskjell, for av alle ting så er butikken stengt. Det er Pinseaften idag, men klokken har ikke engang passert fire. Mange folk som står forundret utenfor. Jeg blir derfor nødt til å gå til Joker'n ved Nordberg istedet, det legger noen veldig uønskede kilometere til på vandringen, for ikke å nevne tiden det tar å stå i en lang og varm kø inne i den trange butikken. Magen er nå så sinna på meg, at jeg koster på meg en pølse fra kiosken på Sognsvann i tillegg til det jeg har kjøpt med meg fra butikken til lunsj.

Elgslips, med litt utsikt ned mot Oslo i bakgrunnen.

Besserud stasjon, som var Holmenkollbanens endepunkt i 1898, da het stasjonen Holmenkolen. Ett navn den beholdt fram til 1916, når banen ble forlenget til Frognerseteren og det neste stoppesteded på linjen overtok navnet.

Fra Sognsvann gikk det tidligere en sidevei fra Ankerveien, forbi Kringsjå og så mot Brekke (har man gått her vil man huske at det står et skilt om Ankerveien ikke langt fra Brekke). Trolig var det her ferdselen gikk før Ankerveien ble fullført i den traséen man kan følge idag. Rundt Sognsvann har det før vært flere husmannsplasser, og vannet ble regulert allerede på 1780-tallet.

Utsikt over Oslo og fjorden fra et utsiktspunkt nedenfor Besserud stasjon.

En fornem port foran et fornemt hus.

Den neste seksjonen av Ankerveien er en av de aller fineste på veien, og må nytes i sin helhet, for den påfølgende delen er ikke like spennende. Her går man inn i skogen på en klar og tydelig skogsvei fram til Båntjern, men ikke forvent å få veien eller tjernet for deg selv. Veien er her litt røffere og kan kanskje gi et bedre bilde av hvordan den så ut etter at den hadde blitt anlagt, men det har blitt påkjørt grus her i nyere tid. Båntjern er også et populært turmål, da det er et trivelig og lite tjern som ligger nesten pakket inntil noen høye klipper. Tjernet kalles både for Bån-, Bånn- og Bonntjern og årsaken til navnet har vært drøftet lenge. At tjernet er bunnløst er en av forklaringene, men også at et lite barn (et bån) har druknet her. På eldre kart står det Barnetjern. Rundt omkring vannet finner man flere hull, samt gamle skjerp og gruver.

Dette ble middagen for dagen, da brenneren tok kvelden ble det hamburger på Circle K istedet for å lage mat selv.

Hammarbrua over Lysakerelva ved Hammardammen og Hammarfossen. Her lå Fossum Jernverk.

Så går det bratt nedover ut av skogen og ned mot Vettakollen t-banestasjon, som før het Greveveien stasjon, så bratt at en kan lure på hvordan hestene kom seg opp her drassende på tung last. Herfra og fram til Fossum er det ikke noe igjen av den gamle Ankerveien som er bevart, eller som kan gi en indikasjon på hvordan veien så ut før, med et lite unntak der ruten krysser Lysakerelven. Der veien før gikk ligger nå villa-bebyggelsen tett. Jeg følger veien som er merket Ankerveien, men traséen den følger er ikke identisk med der den gikk før (en må også gå litt på Huldreveien, Skogryggveien, Svenstuveien og Frognerseterveien).

Opp over Lathusåsen, som etter siste istid faktisk var en øy i den tidens Oslofjord (9-10000 år siden). Jeg har beveget meg vekk fra Ankerveien for å finne teltplass for natten.

Østernvann om kvelden.

Med så mye hus rundt seg er det nå vanskeligere å forestille seg hvordan det var her når Ankerveien fraktet folk og malm i gamle tider, men det finnes fortsatt noen få spor etter den svunne tiden. På en portstolpe skal man finne et gammelt skilt som det står Holmensæter på. Det er en grei stigning opp til Besserud t-banestasjon, man passerer forbi bautaen til minne om Thomas J. Heftye idet stigningen starter. Fra Besserud stasjon går det nedover igjen, på en vei der også deltakerne i verdens første femtikilometer på ski satte utfor i 1888. Rett nedenfor er det et utsiktspunkt hvor man kan skue ut over Oslo. Når en ser størrelsene og formene (eller rettere sagt prislappene kanskje) på husene rundt området lengre nede rundt Voksen, er det interessant å vite at selv rundt 1960 så var det mange uteliggere som bodde her, 'villaene' de bodde i var da skur og lemmehytter.

Her bor tann-feen.

Gården til høyre heter Dæli. Her drev Harald Løvenskiold oppdrett av ridehester. Han var eier av Nordmarksgodset fra 1916 til 1934.

Da gassbrenneren har gått fyken er jeg nødt til å tenke alternativt hvis jeg skal ha varm mat eller drikke. Så ved Bogstad stopper jeg opp ved Circle K stasjonen og kjøper meg en hamburger, samt en kaffe, som er litt irriterende da jeg hadde sett fram til å sette meg ned ved endestasjonen for dagens vandring med akkurat det. Fra campingen og golfbanen krysser Ankerveien over Lysakerelven, på det som heter Hammarbrua, opprinnelig bygd rundt 1800. Elva het Fåd før, betyr gjerde eller grense, passende da elven også er grensen mellom Oslo og Bærum. Her lå Fossum Jernverk, hvor masovnen ble startet opp av nettopp Peder Anker i 1791-92. Den ble nedlagt av Harald Wedel Jarlsberg i 1858. Tidligere hadde Conrad Clausen, daværende eier av Bærums Verk anlagt en stangjernshammer her i 1778, som var i drift inntil 1874.

Minnesmerket ved Øvre rettersted.

Eika ved 'Øst-Preussen', eller Bjønnestykket som det egentlig heter her. Stedet ble gitt navnet av fangene på Grini, som brukte eika som et sted for å smugle beskjeder inn og ut fra Grini.

Kvelden nærmer seg nå med stormskritt og jeg forlater Ankerveien og går opp til Østernvann for å finne en teltplass for natten. Østernvann er lett tilgjengelig på lik linje med Øyungen, Fagervann og andre nærliggende vann i marka, så forventningene er ikke så høye når det kommer til å finne meg et rolig sted med få folk og lite lyd. Likevel klarer jeg å finne meg en liten myk plass jeg får klemt inn teltet på og en liten plass ved vannet å sitte relativt i fred på. Det er noe lyd utover kvelden, men det blir likevel en fin nok kveld. Søndag morgen bærer et løfte om nok en fin, men varm, dag. Det er stillere om morgenen. Jeg spiser frokosten min ved vannet, men jeg savner en varm kopp med kaffe.

Den fabelaktige eika ved 'Øst-Preussen'.

Asfalten fortsetter videre på Ankerveien fra Fossum, men det er en mer roligere og avslappet bebyggelse rundt veien her. Lavere fartsgrense for bilene er det og, et tegn på at man skal ta det rolig her, det er viktig. Husmannsplassene man passerer lå der før og, Malin, Solveg og den noe større Listua. Man vandrer gjennom et kulturlandskap nå, med Holmenkollen og Tryvannsåsen synkende bak seg. Rundt ligger gårdene Østern, Dæli og Nordby, alle sammen kirkegods i middelalderen.

Nedre rettersted, her ble to ungdommer tilknyttet Milorg skutt under krigen.

Denne delen av Ankerveien inneholder også en god del krigshistorie. Det har vært spor av det før og, som ved Bogstad Golf, stedet der treningsbanen til golferne nå ligger ble av tyskerne brukt som rettersted av sine egne soldater. Kort unna veien ved Nordby ligger Øvre rettersted, jeg tar turen opp til minnesmerket som står der hvor tre kvinner og tre menn ble skutt den 21. juli 1944. Lengre borte langs veien finner man Nedre rettersted, hvor to ungdommer ble skutt den 5. juli 1944. Og mellom dem står det en helt fabelaktig eik, en klippe der den står. Den står på kanten av jordet som heter Bjønnestykket, men som fikk navnet Øst-Preussen av fangene på Grini. Eika ble brukt som gjemmested for å smugle beskjeder til og fra Grini.

Ankerveien kommer ut av skogen, på vei mellom Nordby og Haga.

Ankerveien med skilt.

Fra Nordby forsvinner endelig asfalten, her skal Ankerveien være bevart i sin opprinnelige form. Det er en nydelig vandring gjennom et frodig, grønt og nydelig kulturlandskap. Under solen og den blå himmelen lyser de grønne løvtrærne ekstra opp. Ask finnes langsmed skogsveien. På venstre side dukker golfbanene rundt Haga Gård opp. Haga har historie tilbake til rundt år 1000, har vært kirkegods og som mange andre gårder i Østre Bærum vært dragonkvarter. Det betyr ikke at gården har huset drager, men at gården skulle holde en dragon, altså en ryttersoldat, i beredskap.

Stigning opp gjennom en nydelig løvtunnel.

Gardlaus, her lå det før en husmannsplass, nå brukes stedet som kafé og pilegrimsherberge for vandrere på Olavsleden til Nidaros (Gudbrandsdalsleden).

Ankerveien fortsetter videre i det nydelige kulturlandskapet på en god skogsvei, det blir mer stigning idet man begynner å nærme seg Stein. Inn fra siden kommer det andre veimerker, her går pilegrimsleden til Nidaros (Gudbrandsdalsleden), men bare for et kort gjestespill. Jeg kommer tilbake til den leden senere på ruten. Langs veien finner man og Gardlaus (navnet betyr nok mer gjerdeløs enn gårdløs), som nå er en kafé og et pilegrimsherberge. I disse tider stengt grunnet koronaviruset. Før var det to husstander og ti personer her. Det går brattere oppover og man kommer til gården Stein. Her gikk før Ankerveien gjennom gården, men nå er det ingen gjennomgang, så man må gå rundt. Man kan enten velge å gå ned til riksveien og følge den opp til parkeringsplassen hvor man kan fortsette, eller gå rundt på øst- og nordsiden av Stein på en trivelig sti. I min gamle håndbok er ruten beskrevet som å gå til riksveien, men jeg velger heller å gå med trærne voktende over meg.

Over Steinskogen.

Stein Gård.

Enden på Ankerveien nærmer seg. Fra Stein krysser den gjennom Steinskogen, kommer ut nedenfor Kolsås skisenter og går så relativt bratt ned mot Bærums Verk. Her kan man ta en avstikker til toppen av Nordre Kolsås, som er kanskje det beste utsiktspunktet i Bærum, men jeg lar den ligge for nå. Nede ved Bærums Verk går jeg sporenstreks til bensinstasjonen, noe prematurt da det kanskje er mer triveligere plasser åpne ett steinkast unna, men nå er jeg tørst og kaffetørst. Fra andre siden av Lomma kan jeg høre musikk. Der ligger og Bærums Verk, endepunktet for Ankerveien, mer om det i neste post.

Utsikt over Lommedalen på vei ned til Bærums Verk.

Ankerveien inneholder noe mer vandring på asfalt enn Greveveien, samt et lengre stykke som går gjennom bebygd område, likevel er det en fin tur. Spesielt gjelder fra Hammeren til Sognsvann, Sognsvann til litt forbi Båntjern og gjennom kulturlandskapet i Bærum fram til Stein. Og historien ligger der, fortsatt. Fra jernverk til jernverk, fra Hakadals Verk til Bærums Verk, har jeg nå gått to av de gamle ferdselsveiene jeg satte meg fore, Greveveien og Ankerveien. Nå gjenstår den Gamle Bergenske Kongeveien.

Ved Ankerveiens ende i Bærums Verk, her ved det gamle Værtshuset.

Oslomarkas gamle ferdselsveier: Greveveien - Ankerveien - Kongeveien.

Kart over ruten jeg følger, der de gamle ferdselsveiene gjennom Oslomarka gikk. Ankerveien uthevet i rødt.