Troll i eske: Tully

Det var et riktig så lite troll som ble trukket opp av esken denne gangen. Og ofte omtalt som troll i virkeligheten og. I innledningen ble vi advart mot at hvis vi hadde barn ville vi kjenne oss igjen, at hvis vi ønsket oss barn så ville vi tenke oss ekstra godt om etter å ha sett filmen, og hadde man ikke barn eller ikke noen planer om det fikk man bare bekreftelsen man trengte. Tydelig at filmen hadde noe å gjøre med barn ihvertfall. I filmen skulle også en skuespiller stå sentralt, som fikk Oscar tilbake i 2004. Jeg hadde ingen anelse om hvilken film det var snakk om.

I Tully av Jason Reitman (han med Juno) møter vi Charlize Theron (Monster hvis man husker, Oscar altså) i rollen som høygravide Marlo, med allerede to barn og ett av dem er av typen som krever sitt. Vi snakker her om lille Jonah, som krever sine rutiner i livet, og når disse brytes tyr han til anfall, av type høylytt eller sparking i stolsetet foran seg. Livet kan være slitsom. Og når siste tilskuddet kommer til verden, blir det ikke mindre å holde styr på, for øvrig godt beskrevet i en gjentagende scene. Mannen, Drew (Ron Livingston), om enn velmenende makter ikke helt å se stresset Marlo går igjennom.

Tully.

Av broren, en rik finansmann, får hun som bursdagsgave et telefonnummer til en såkalt natte-barnepasser. Altså en som tar av seg alt av baby-stell om natten, utenom amming. Broren vil betale for tjenesten, slik som han og konen har outsourcet alt som har med barnepass å gjøre. Marlo fnyser først av tilbudet, men så når sammenbruddet kommer ser hun bort på den lille lappen hun fikk av broren.

Inn trer Tully (Mackenzie Davis), som et friskt pust i hverdagens strev. Det er som om Marlo er tilbake til de glade tjueårene igjen.

Premisset for denne filmen fungerer kanskje best i henhold til om man kjenner seg igjen som foreldre eller ikke. Og det er kanskje her jeg falt litt ut. For selv om jeg tydelig kan se at det ikke er en tur i parken og håndtere tre barn som konstant trenger din oppmerksomhet, så er heller ikke dette noe jeg tror foreldre er ukjent med. Hvordan man takler det, er sikkert forskjellig fra person til person, og mer kan jeg egentlig ikke skrive, for ikke å røpe for mye av et annet premiss som filmen gir. Selv om oppklaringen av det premisset ble for tydelig i mine øyne.

Filmen er definitivt ikke så verst, men personlig ga den meg kanskje ikke så veldig mye. Om jeg tenker å få meg barn eller ikke, endret ikke filmen noe på.

Troll i eske: The Florida Project

Cinemateket slo til med to troll i eske på rad idag, forrige gang de gjorde det var i 2010 da de viste Moon og Alle Andre. Jeg fikk bare tak i billett til den siste, men var egentlig fornøyd med det. Så slapp jeg å kutte ned på skituren tidligere på dagen. Det første trollet, som jeg da ikke fikk sett, var Savnet av Andrei Zvyagintsev. Den sto definitivt på listen over mulige troll-kandidater. Savnet går også i Tromsø, så den får jeg da enten se der eller når den kommer på ordinær kino-visning.

Ut av esken denne gangen kom det et ganske så lite troll, et lite rappkjeftet troll av alle ting og. For makan til frekk liten unge skal man kanskje se lenge etter i en film. Vi ble lovet en film som sto på mange kritikeres topp-liste fra ifjor, og at filmens avslutningsscene hadde blitt spilt inn med iphone siden det var forbudt å filme der scenen foregikk. Jeg ante ugler i mosen, når det gjaldt hvilken film som ville ble vist, med tanke på Tangerine av Sean Baker i minnet. Minnet slo til. Denne blir også vist i Tromsø i år, som avslutningsfilm.

The Florida Project.

The Florida Project bærer definitivt preg av å være laget av samme mann, han kan nok sies å ha funnet sin egenart. Filmingen føles tett på, innimellom kanskje lett kaotisk, men drivende. Den omhandler også personer på livets skyggeside eller utkant. Vi følger seks-årige Moonee som lever sammen med sin arbeidsledige mor, Halley, og hennes venner i ugagn og rampestreker. Alt mens mora prøver å få bitene og livet til å henge sammen, i de få og tynne trådene hun har til rådighet. Vi aner hvilken vei det går, men det er ikke et hinder for drivkraften i filmen.

Man er et barn av omgivelsene sine, og selv om lille Moonee fyrer av verbale utbrudd på høyt gir, er det nesten ikke fritt for at man heier litt på henne. Det er for øvrig utrolig artig å se hva Sean Baker har fått ut av de små og ukjente barna i filmen. Gullkorn fra barnemunn på en helt annen måte.

Det er bare ukjente fjes i filmen, med ett stort unntak. Willem Dafoe som den brydde bestyreren Bobby på motellet våre hovedroller bor på, Magic Kingdom. Å bry seg om de vanskeligstilte i samfunnet er ikke alltid like verdsatt, og det synes på hele kroppsspråket til Dafoe.

Filmen er en berg- og dal-bane av opp- og ned-turer, hvor det å få gjort det beste ut av situasjonene en er i henger høyt. Og avslutningsscenen setter punktum på en nydelig måte.

Florida Project var for øvrig en arbeidstittel på Disney World.

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

Troll i eske: Lumière!

Troll i eske for september var en film som skrek filmklubb, Cinematek og filmhistorie. I salen ble vi fort fortalt at det ikke ville være Thelma som ville bli vist, var nok mange som kanskje hadde både ønsket og forventet seg at det var den filmen som befant seg oppe i esken, men det var det altså ikke. Istedet skulle vi få en liten perle og en film som ble lovet å bli vist igjen og igjen og igjen på Cinemateket. Filmen kunne virke noe snever under de første bildene, men bli lovet at den ville utvide seg ganske så fort.

Lumière!.

Ut av esken ble Lumière! av Thierry Frémaux trukket. Og ja, en dokumentar som omtrent utelukkende belager seg på å vise klipp fra Lumière-brødrenes filmer, kan definitivt virke noe snever i formen. Mens filmene vises, hvor hver enkelt film bare varer i 50 sekunder (en kjent lengde for de som kan Lumière), gir en fortellerstemme (Thierry Frémaux) oss innblikk i de enkelte filmene. Dokumentaren er delt opp i flere kapitler og filmene vises herunder.

For filminteresserte og spesielt de som er opptatt av filmhistorien er Lumière! et must, for andre en mer artig kuriositet. Det er ingen vanlig dokumentar form, hovedsaklig bare en rekke av filmene, vist i rekkefølge under hver enkelt kapittel (komedie, arbeid, verden, osv). Men det er kommentaren til Frémaux som driver dokumentaren fremover. Som leder oss inn på de små detaljene i de små filmene som vi kanskje ikke ville ha legget merke til hadde vi bare sett filmene hver for seg. Og så springer det fram en slags rød tråd gjennom filmen om filmene.

For de nysgjerrige er det og artig å se hvordan menneskene på den tiden forholdte seg til dette nye mediet. Man trenger ikke å lete etter dette selv, man blir ledet dit. Ofte innblikk på siden, unoterte ting, som gir en lettere komisk virkning på det man ser. Det er mye komedie i det som vises, ufrivillig og frivillig. Scenene som inneholder Chasseurs des Alpes er et kroneksempel. Favorittklippet er den korte scenen der en turner-familie kaster rundt på en guttunge som en hvilken som helst kasteball.

En ganske så fornøyelig dose med filmhistorie.

Troll i eske: The trip to Spain

Ta en dose tidligere troll i eske film, en dose imitasjoner, en dose x, en dose y og en stor dose z og du får denne månedens troll i eske. En trio som før har vært representert. Ikke mye å bli klok av, men når det første navnet på en av skuespillerne dukket opp forstå jeg hva slags film som ble vist. I så stor grad at jeg nesten kunne ha kopiert, eller imitert, anmeldelsen jeg skrev av den filmen, The trip to Italy. Bare at denne gangen reiser imitasjonskunstnerne Rob Brydon og Steve Coogan til Spania. The trip to Spain. Regissør er som før Michael Winterbottom.

The trip to Spain.

Og har man sett den første eller den andre, eller begge, vet man hva får. Og det fungerer denne gangen også. Landskapet er dog byttet om, og med det maten de spiser. Du blir fortsatt sulten av å se filmen. En god del nye fjes blir og imitert, men de kommer ikke unna Michael Caine denne gangen heller, han følger dem hvor enn de reiser virker det som.

Denne gangen starter reisen i fra kysten i det nordlige Spania og ender i det sørlige Spania, eller det vil si, slutten som jeg vil holde skjult ender et helt annet sted. På veien kjører de forbi kjente og mindre kjente steder, spiser og imiterer seg videre, blant skuespillere og menyer. Ofte er det morsomst med sånne filmer når de kommer til steder man har vært. Selv ble jeg overrasket at de tok turen til Sos del Rey Católico, som jeg kom til på min lange vandring gjennom Spania ifjor (du kan lese om det besøket her). Jeg kjente igjen paradoren som de bodde på. Det skal sies at de bor bra på disse turene deres.

Sos del Rey Católico og paradoren der.

Marlon Brando, Robert de Niro, Mick Jagger, Sean Connery og flere får imitasjonen sin påskrevet. Men prisen for artigste seanse går til harseleringen rundt Roger Moore og Maurerne (som jo heter Moors på engelsk). En rimelig bløt kobling der altså, men jeg kunne ikke unngå å le av det. Fornøyelig film og det er vel og hele meningen med den.

Troll i eske: Whitney - Can I Be Me

Jeg skal si det med en gang. Dette var nok den aller mest overraskende filmen jeg har sett på troll i eske noen gang. Noe som også ble poengtert under introduksjonen. Det var ihvertfall klart at det ikke ville være den nye Alien filmen, Covenant, som ble vist, men det visste jeg igrunn fra før. Ei heller var det den over tre timer lange rumenske filmen Sieranevada som ville bli vist, jeg var igrunn glad for det. Istedet ble vi lovet en film av en filmskaper som spesialiserte seg på popfenomener.

Whitney: Can I be me.

En lett humring unnslapp munnen min når jeg så navnet på filmen dukke opp på skjermen, Whitney: Can I Be Me, av Nick Broomfield og Rudi Dolezal. Ukjente navn for meg. Ikke Whitney Houston altså. Med andre ord en dokumentarfilm. Heller ikke det vanlig som troll i eske.

Whitney Houston har aldri vært noen stor favoritt hos meg, men det er stort sett grunnet at det ikke er min musikkstil, at hun var god til å synge er det lite tvil om. Det gjør kanskje at dette ikke ville vært en film for meg, og ærlig nok ville jeg nok ikke ha prioritert denne på kinoen heller, men det er en dokumentar som er interessant uansett om du liker Whitney Houston eller ikke. Filmen har en naturlig rytme og blir aldri kjedelig, selv med de tradisjonelle snakkende hodene.

Vi følger Whitney fra ung, selv om det ikke legges størst vekt på oppveksten hennes i filmen, til de siste skjebnesvangre årene. Mye av filmen gir et godt bilde av hvordan livet kan være på den andre siden av rampelyset, som kanskje burde bli kalt for rampemørket. Forholdet til Bobby Brown dekkes grundig, og de konfliktene det førte til rundt Whitneys nære venninne og støttespiller, Robyn. Og ja, man får se en løpende livvakt, med akkurat den musikken ja. En film for fans av Whitney Houston, men ikke uinteressant for oss andre heller.

Troll i eske: Underverden

Mørkt, dystert, skittent og skjulte verdener. Et langt steinkast unna hvordan man ser København, når man tenker på Nyhavn og gamlebyen. En by der kriminelle rår. Dette er bildet Fenar Ahmad tegner i Underverden, en hardbarket dansk støvel i fjeset-film som dukket opp som trollet i esken denne søndagen.

Det var lite vi viste om når det gjaldt hvilken film som ble vist denne gangen, det gjør man egentlig aldri, men man ble ikke noe klokere av innledningen. Den bar bud om at det ikke ville bli en tung film, ingen sosialrealistisk film ihvertfall. Etter sigende hadde noen klagd på utvalget av film som hadde blitt presentert de siste gangene, denne gangen kunne de love noe annet. Det hadde vært for mye seriøst. Selv, kan jeg ikke si meg hundre prosent enig med det, filmer som Toni Erdmann (ble nevnt, tid til å skrive om filmen forsvant for min del), Paterson, Moderne Kvinner har kanskje et alvorlig grunnlag, men er alle filmer som er lette i formen og innehar humor.

Underverden.

Tilbake til mer alvorlige saker, for Underverden er kanskje en lettere film å fange for de mer action-orienterte, men det er dystre saker som blir presentert. Zaid er en suksessfull kirurg i København av irakisk opprinnelse. Foreldrene derimot lever fortsatt som om de var i Irak i en del av byen som er dominert av innvandrere, Albertslund, sammen med Zaid sin kriminelle bror, Zasin. Når Zasin dukker opp hjemme hos Zaid under et middagsselskap og ber om å få låne en større sum penger, sender Zaid ham på døren. Dagen etter dukker Zasin opp på sykehuset der Zaid jobber, men denne gangen er han død.

Normale og suksessfulle folk sine ferd inn i de mørkere lagene av samfunnet, sine ferd for å slutte seg til hevnernes rekker har vi sett utallige ganger på film før. Kanskje på grunn av at det er noe som fungerer, som i Underverden. Zaid sitt fall fra en som jobber for å redde liv, til en som begynner å gjøre det akkurat motsatte for å stille de ansvarlige for sin brors død, er en reise som en vet ikke ender godt. Underveis blir det mørkt, så mørkere før det blir lysere. Filmen har nerve og stiller klare spørsmål ved valgene til sin hovedrolle. Tross alt, er mørket den rette veien å gå når kona di venter barn?

For noen vil kanskje filmen være bekreftende for endel fordommer som folk har mot innvandrere, men dette er en underliggende del som filmen stiller et spørsmålstegn ved, hvorfor blir noen trukket inn i dårlige miljøer. Filmen kan sees på mange måter, men tydeligst er filmen som en ren hardbarket thriller fra skyggesidene til København som er vel verdt kinobilletten.

Troll i eske: Moderne Kvinner

Å anmelde en film som en har sett i en tilstand på kanten til ørske er ikke lett (nå er jeg ikke all verdens god til å anmelde film i utgangspunktet heller men). For trøtt til egentlig å få med seg alt som skjer. For kveldens troll i eske var jeg ikke veldig klar for noe tunge saker, håpet på noe lett noe. Det var derfor ikke uten grunn at jeg ikke håpte at det var Dardenne-brødrenes nye som ville bli vist, 'Kvinne, Ukjent'. Ikke det at Dardenne lager dårlige filmer, men de er som oftest ulidelig triste, traurige beskrivelser av skjebner til folk som alt går galt for. Noen ganger kan man ønske seg et besøk til en psykiater etter å ha sett en film av dem, man får lyst til å gjøre ting. Ferdig med Belgisk ekstrem sosialrealisme, det var ikke den som ble vist, heldigvis.

Moderne kvinner.

Istedet ble det lovet en film som var morsom. Jeg var for trøtt til å få med meg oppramsingen av ting om filmen, så fikk bare med meg noe av det vesentlige. Regissøren drev ihvertfall med sitt, utenom å lage film altså, som å designe plate-covere. Gift med en annen regissør, som også drev med sitt. Masse skuespillere som hadde kommet opp av esken til trollet før. Jeg ble ikke noe klok, men så var jeg knapt våken og. Det tok litt tid før tittelen på filmen dukket opp, heldigvis ikke helt i slutten av filmen. Fint, så slapp jeg å sitte under hele filmen å gruble på hvilken film det egentlig var. Moderne Kvinner (20th Century Women) av Mike Mills var uansett navnet.

En 'coming of age' og finne seg selv film var noen av stikkordene. Vi befinner oss i slutten av 70-tallet, punken er kommet og Dorothea (Annette Benning) har falt av lasset av hva som er 'in' og i tiden. Hun vokste opp i depresjonen som sønnen, Jamie (Lucas Jade Zumann), sier. For Dorothea sliter Jamie med det å vokse opp som en mann i fraværet av en far, som forlot dem. Usikker, ber hun leieboeren Abbie (Greta Gerwig) og Jamie's barndomsvenn Julie (Elle Fanning) om å guide Jamie gjennom denne fasen av livet, de lever jo mer i tråd med tiden enn det hun gjør. Sammen med William (Billy Crudup), som hjelper Dorothea med å pusse opp, lever de i ett slags bohemsk herskapshus.

Filmen ble lovet å være humoristisk, det var den, men det er ingen film man blir sittende å gapskratte av. Det sagt, det var flere ganger høylytt latter fra salen, en kan tenke seg at flere kjente seg igjen i situasjoner i filmen. Det er nok av underfundige kommentarer og treffende verbale utbrudd til at man blir sittende og humre. Hadde en ikke vært så trøtt, så kunne det fort hendt at en hadde ledd høyere selv.

Regissøren, Mike Mills (nei, det er ikke han fra REM), er et noe ubeskrevet blad for meg. Han har tidligere høstet lovord for Thumbsucker, også her hjemme såvidt jeg husker. Han treffer bra her med Moderne Kvinner, både med stemningen i filmen og beskrivelsen av karakterene i filmen. Fin film.

Troll i eske: Den Store Prøven

Trollet i esken etter Tromsø og TIFF har alltid en fare for å være en film som har gått på festivalen og som man har sett. Det har skjedd før (Revanche for å nevne en) og vil sikkert skje igjen. Hvis det er en film man ikke fikk sett der, så er jo alt greit.

I introduksjonen til trollet ble rammen for filmen satt. Vi kunne ikke vente oss en film med mye action eller flukt fra virkeligheten her. Her sto selve virkeligheten i fokus og med en lovnad om at det som oftest var disse filmene som satt dypest hos folk etter å ha sett dem. Manchester By The Sea (Kenneth Lonergan) og I, Daniel Blake (Ken Loach) ble trekket fram som to av de beste innenfor dette segmentet i år, filmen vi skulle få se var den tredje. Tankene mine landet rett på den nye filmen til Cristian Mungiu, Den Store Prøven (Bacalaureat).

Den Store Prøven (Bacalaureat).

Det stemte på en prikk. Filmen gikk også i Tromsø, heldigvis hadde jeg ikke sett filmen da.

For Eliza er billetten ut av Romania ett stipend for å kunne studere i England og London, men for å få det stipendet er hun nødt til å gjøre det godt på de siste eksamenene. Den store prøven er derimot om det virkelig er det hun egentlig vil, eller er det foreldrene hennes som ønsker det. Så blir Eliza utsatt for et overfall kort tid før den første eksamenen og med det henger resultatet på eksamene i en tynn tråd.

I filmen er Eliza mer symbolet på de unge eller rettere sagt håpet. Mens faren er karakteristikken på situasjonen i Romania idag, sånn er det ihvertfall jeg leser filmen. Han er lege, har et forhold på si, og i sitt ønske for å sørge for at datteren fortsatt vil ha mulighet for å motta stipendet gjør han et valg som bare er med på å bidra at problemene i Romania fortsetter i en kanskje evig stagnasjon eller ond sirkel.

Jeg har før sett traileren til filmen og det eneste den poengterer er hvor annerledes en film kan føles så fort man klipper den om og legger til mer heseblesende musikk. I traileren fremstilles filmen nesten som en spenningsfilm, noe den er langt unna. Dette er en sosialrealistisk film, noe som er kraftig understreket når en ser Dardenne-brødrene sine navn i undertekstene. Ikke det at filmen er helt uten nerve. Det er heller ingen dårlig, tvert imot, men det er ikke sitrende spenning du vil finne i denne filmen. Den hadde kanskje blitt det, hadde man vært like flittig til å klippe selve filmen som traileren, den blir noe lang i lengden.

Troll i eske: Paterson

Tid for nytt troll. Denne gang et utall antall mulige filmer i listen over kommende filmer, men hvilken av dem som dukket opp hadde jeg liten anelse om. Det var noen navn som blinket seg ut.

Trollet skulle ihvertfall være regissert av en gjenganger på Cinemateket, både når det gjaldt vanlige visninger og som troll. Av mange var dette og en regissør som ble sett på som på vei vekk fra sin gullalder, det var lenge siden regissøren hadde kommet med en skikkelig god film. Dagens troll i eske var i så måte regnet for å være et aldri så lite comeback og 'return to form' som dem sier. Den skulle og være regissørens kanskje mest tilgjengelige film og på en lang stund. Jeg visste svaret før filmen begynte å rulle over skjermen.

Paterson.

Paterson. Av Jim Jarmusch. Og ja, de siste filmene hans har ikke vært de største severdighetene, men var denne det? Var dette filmen som skulle bringe Jarmusch tilbake i retning Down By Law, Dead Man, Broken Flowers? Paterson er ett godt stykke på vei, men fortsatt noe å gå. Det er en ganske stille Jarmusch film, den slentrer avgårde i et rolig tempo. Ikke et dårlig tegn av den grunn.

I Paterson spiller Adam Driver, vel, Paterson, som også bor i, vel, Paterson. Dagene går med til det samme, som de forskjellige delene av filmen gjør. Han våkner opp hver morgen, går på jobb som bussjåfør, skriver dikt i pausene, kommer hjem til en skjeiv postboks, går tur med astma-hunden og stopper for akkurat en øl på en lokal bar. Og lukter en anelse av øl om morgenen. Hjemme bedriver kjæresten ulike former for kunstprosjekter og våkner opp med en ny drøm hver morgen.

Med sin rolige fremtoning er filmen en trivelig affære. Den flyter stille fremover, og man lar seg flyte med. Man sitter og venter på at det skal skje noe mer. Som i filmens opprivende scene, som i denne sammenheng ikke virker veldig dramatisk, men alt av spenning kan sees i det undertrykte spillet til Adam Driver. Ispedd filmen er det små scener med underfundig humor og filmens hund er kanskje en vel så stor stjerne som hovedpersonen.

Ikke hundre prosent tilbake i form, men lange skritt på bedringens vei etter de forrige filmene.

Troll I Eske: The Neon Demon

Noen filmer kan omtrent ikke beskrives, de må oppleves. Noen filmer lar seg heller ikke anmeldes på en vanlig måte. Hvor en beskrivelse eller anmeldelse egentlig ikke får en mening uten at man faktisk har sett filmen, men da faller jo noe av meningen med en anmeldelse bort. Litt som jeg følte etter å ha sett trollet i esken denne gangen, det sagt, jeg er ingen vanlig filmanmelder heller.

The Neon Demon.

Denne gangen var jeg spot on på gjettingen av hvilken film de skulle vise, men så kom de jo med et rimelig stort hint også denne gangen. Og det ikke under den vanlige innledningen, men at det var 18 års grense på filmen som skulle vises. Det gjorde jo antall mulige filmer betydelig mindre for å si det sånn. Nicolas Winding Refn er en gjenganger på troll i eske. Og han dukker straks opp på det store lerrettet med The Neon Demon.

Her snakker vi om en bekmørk, ironisk nok i henhold til tittelen kanskje, fabel fra moteverdenen. Filmen har fått blandet mottagelse, men Winding Refn er kjent for å gå sine egne veier og ikke la populistiske idealer styre sine valg. I innledningen til filmen ble vi lovet et ypperlig lyddesign, noe som burde være med å løfte en film med undertoner av horror. Påstanden sto godt til filmen.

Å beskrive The Neon Demon derimot er som sagt ikke like enkelt, det er mye inntrykk man sitter igjen med ved slutten av filmen. Og noen vil nok føle for det ene og det andre når slutten kommer. Filmen føles som en mørkere Black Swan på en aldri så liten syretripp.

For mange er det å få en kontrakt med ett modellbyrå den store drømmen, de reiser til byer som Los Angeles med håp i øyna og en plass på stjernehimmelen i kikkerten. De fleste reiser skuffet hjem igjen. Unge Jesse, gestaltert av Elle Fanning, er en av disse. Hun bor på et slitt motell, drevet av Keanu Reeves i en herlig birolle som sleskete motelleier. En større kontrast mot moteverdenens glans finnes kanskje ikke. Men Jesse besitter det lille ekstra, mer enn bare å være vakker, hun har det. Noe alle ikke deler samme begeistring for...

Etter å ha sett filmen føler en seg kanskje som en som vender hjem etter at en drøm har gått i stykker, for det her er nærmere marerittet enn den lysende stjernehimmelen. I neon-lyset venter demonen muligens. En anelse, hva var det jeg egentlig har sett? Man blir ikke likegyldig til filmen. Jeg følte meg ihvertfall revet med.

Troll I Eske: Grand Hotel

El Club av Pablo Larrain var nå mitt store tips til kveldens troll, for meg lå det liksom i kortene at den skulle vises. Premiere neste helg, typisk festival-film som kommer på kino og dermed helt sikkert i sikte for programkomiteen på Cinemateket. Jeg håpet ikke at det var den som ville bli vist. Så den i Tromsø, god film, men jeg vet ikke helt om jeg har behov for å se den igjen med det første.

Heldigvis, for meg, så slo ikke mitt tips til. Noe som blir fort klart da kveldens vert introduserer filmen med at han trudde det skulle være en komedie før han så filmen. Etterpå var han ikke så sikker. Hovedrolleinnehaveren i filmen skulle ellers ha gjort en fantastisk morsom rolle som julenisse i en liten sett kortfilm. Et lys begynte å demre for meg. Eneste jeg kunne tenke på var Atle Antonsen og dermed kom fort Grand Hotel på banen.

Grand Hotel.

Når det kom norske rulletekster så var jeg sikker i min sak. Filmen fikk for øvrig sin premiere på et fly og helt riktig, trollet var Grand Hotel av Arild Frölich. Det betød at jeg gikk til filmen uten å ha noen formening om hva jeg ville få se, jeg har ikke hørt så mye om filmen på forhånd.

Premissene til filmen er noe vi både har sett og hørt før. Axel Farstad, gestaltet av Atle Antonsen som jeg aner rollen må være spesialskrevet for, våkner opp med et alvorlig tilfelle av skrumplever og får beskjed om at hvis han ikke slutter og drikke, samt starter behandling vil han dø innen to til fire måneder. Den pompøse og selvhøytidelige forfatteren velger det siste. Ny bok skal skrives, så han tar inn på tårnsuiten på Grand Hotel til 11 000 kr døgnet, det er bare der han får roen til å skrive. Enter ung gutt med tourettes og adhd...

Så dette er som sagt ikke noe nytt, gretten og selvopptatt mann møter en person som i starten er et irritasjonsmoment, men som han åpner seg opp for ettersom handlingen går sin gang. Det å møte seg selv i døren. Det fungerer her også. Filmen er nok som annonsert ikke en ren komedie, men det er jo ikke til å skjule at man drar på smilebåndene underveis. Kanskje vanskelig å la være, det er tross alt Atle Antonsen som bærer showet på sine skuldre og mimikker.

Grand Hotel spiller og sin rolle greit, man får se litt mer av hotellet enn det man vanligvis gjør (får man tro).

Filmen lar seg heller ikke lure til å gi oss den mest lettvinte slutten, den slutter akkurat der den bør slutte. Kudos for det. En god film. Så for det heller være at jeg fant den lille bi-historien med kokken noe meningsløs.

Troll I Eske: Carol

Gjesp. Jeg er trøtt og det gjør ikke filmen bedre. Og filmen hjelper ikke meg med å bli noe våknere heller. Det er andre trollet på rad som føles å være skreddersydd for en helt annen kino-besøkende enn meg. I innledningen ble vi uansett lovet en fortreffelig avslutning på helgen, etterpå vil jeg ikke helt si meg enig. Regissøren var en personlig favoritt på Cinemateket og filmen hadde hanket inn flere priser, men burde fått flere, ihvertfall på den store vi-feirer-oss-selv festivalen som gikk av stabelen forrige helg. Jeg holdt en liten knapp på Spotlight som kveldens film, men den vant jo som sagt en gjev pris der, så jeg kunne stryke den av listen.

Carol.

Todd Haynes er en regissør jeg ikke har noe forhold til. Det er hans film Carol vi får se. Jeg kommer i farten ikke på en eneste film som han har laget, bortsett fra Far From Heaven. Den har jeg ikke sett. Carol, som er basert på boken The Prize Of Salt av Patricia Highsmith, tar for seg et ukonvensjonelt kjærlighetsforhold mellom to kvinner i femtiårenes Amerika.

Cate Blanchett gestalter Carol, som befinner seg i et ekteskap på hell med ett lite barn. På andre siden av forholdet finner vi Therese, spilt av Rooney Mara. Deres forhold, som går på tvers av normene for gjeldende tidsepoke, blir brukt av Harge til å sikre seg foreldreretten til barnet.

Tidskoloritten sitter, bildene er kornete fine og skuespillet er som forventet bra når det er snakk om Blanchett og Mara. Det hjelper dessverre lite. Vi ble lovet å drømme oss litt bort i karakterene, musikken og stemningen. Jeg drømte meg bort, men dessverre ikke av den grunnen man ønsket med filmen. Til det ble den for kjedelig. Igjen, jeg er ikke i målgruppen for denne filmen, den vil nok fungere fint for andre.

Troll I Eske: 45 Years

Noe av det morsomste med troll i eske, er å prøve å gjette hvilken film som blir vist. En sjekker listen over kommende filmer og merker seg typiske trekk ved en film som gjør den aktuell. Typiske Arthaus-filmer vil omtrent alltid være det, men det hender jo titt og ofte at mer mainstream-filmer blir viet plass i esken. De store blockbusterne derimot, kan man utelate med engang. Du vil ikke få se Star Wars, Ringenes Herre eller lignende filmer her.

45 Years.

Idag var introduksjonen særdeles kryptisk, utenom 'reklamasjonen' for neste års program. Det var en regissør som de hadde vist en film fra før, det kan jo være så mangt. De likte regissøren, sier nesten seg selv. Han hadde før ikke jobbet med film, men hadde blitt trukket inn i det, sa meg ikke så mye. Nesten som at kremen av skuespillere var samlet i filmen, ingen film som likevel blinket seg ut.

På lerretet dukker 45 Years av Andrew Haigh opp. Et ukjent navn for meg, jeg må etterpå sjekke opp på Imdb hvilke filmer han har laget før. Han har laget Weekend før, den mener jeg å huske at har blitt vist på trollet før, men jeg så den ikke. Filmen hadde jeg hørt om. Utifra det jeg hadde hørt om filmen på forhånd, så var ikke dette en film jeg ville ha prioritert å se på kino for å være ærlig. Jeg tror ikke det er en dårlig film, jeg tror bare ikke jeg er i målgruppen for den. Jenta ved siden av meg er tydelig det, jeg hører et klart og fornøyd 'yes' fra henne i det tittelen på filmen blir vist.

45 Years handler om et eldre ektepar, spilt av Charlotte Rampling (Kate) og Tom Courtenay (Geoff), som skal feire sitt 45 års jubileum. I noen dager før selve feiringen mottar imidlertid Geoff et brev som sier at de har funnet levningene etter en av hans tidligere flammer, som forsvant i en isbre i Sveits. Opplysningene kaster skygger over de følgende dagene, da brevet vekker til live gamle minner hos Geoff, noe som fører til at Kate starter å tvile på om det er egentlig hun Geoff lever for.

Fotografiet i filmen er vakkert, skuespillet er bra og utgangspunktet for intrigen om man kan kalle det er også interessant. Likevel uteblir den store konfrontasjonen, det som kunne bringe en større nerve inn i filmen. Det som bygges sakte opp, fisler sakte bort mot slutten og blir en standard vi vet hvordan det går endelse. Synd, for det er grunnlag for mye mer i filmen. Jeg er likevel nok ikke innenfor målgruppen for denne filmen, så det er nok en stor sjanse for at de vil sette større pris på denne filmen enn jeg. Ikke en dårlig film av den grunn.

Troll I Eske: Taxi

Bank of Bøler får meg til å le, jeg reiser bort snart så jeg har lyst til å få sett Wendyeffekten før jeg drar. Så det lå et lite håp i at det var den filmen som var trollet. Istedet ble det Jafar Panahi sin tredje film etter hans tyve års forbud mot å lage film, smuglet ut av Iran.

I Taxi foregår hele filmen inne i en taxi, kameraeene (tre av dem) forlater aldri bilen. Jafar Panahi iscenesetter seg selv som taxisjåfør og bruker settingen som en dokumentar over forholdene i Teheran og Iran generelt. Alle skuespillerne er anonyme amatører.

Visuelt så fungerer det fint som en setting for å bli kjent med personene som bor i Teheran. Det er ikke bare politiske utrykk som kommer til grunn, det er også rom for mer humoristiske avbrekk. Til tross for det man leser mellom linjene, så er tonen i filmen avslappet.

Likefullt så er filmens agenda likevel den om ytringsfrihet og kjønnsdiskriminering. En unge jente skal lage film, men har fått ett sett med regler som hun må følge, ikke ulikt Panahi sin situasjon. Når hun filmer en gutt som finner penger på gaten og tar dem selv istedet for å levere dem tilbake til eieren, blir hun sint, fordi det er en scene hun ikke kan bruke i filmen sin. Mer poengtert blir det ikke.

Å få ett innblikk i en verden hvor menneskene lever i en annen virkelighet enn det vi gjør her hjemme er alltid viktig. Og så kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet når det å være kvinne og bare ønske å se en....volleyballkamp...er ett så stort brudd på lover, skikker og regler at man blir sittende i fengsel i over 100 dager og mer.

Det ble ingen Wendyeffekt på meg. Istedet ble det en film jeg kanskje ikke ville ha fått med meg. En god film.

Troll I Eske: Victoria

Kveldens troll ble innledet som en partyfilm i starten, før den ble en nervepirrende thriller og endte opp som en Bonnie og Clyde film. Sluppet under Berlinalen og nok mest omtalt i norske filmmedier grunnet at det er en norsk fotograf (Sturla Brandth Grovlen) på filmen. Manuskriptet skulle bare være på tolv sider, og siden filmen skulle vare i over to timer, ble det hintet om at mye av dialogen ble gjort på sparken av skuespillerne underveis. Det gjorde meg ikke mye klok på hvilken film som ble vist, men jeg kunne vagt huske noe om en film med norske fotograf. Navnet unngikk meg. Til det dukket opp på skjermen, Victoria, med dunkende house-musikk i bakgrunnen fra høytalerne.

Victoria.

Det var også alt jeg husket om filmen, navnet, ingenting om hva filmen handlet om. Vanligvis har man jo lest litt om filmen man ser på forhånd og vet litt om hva man går til, ikke denne gangen. Så på bar bakke når filmen for alvor starter. Til tonene fra house-musikken som har blitt høyere og en ung dame som danser i ett blått lys, tydeligvis i en klubb av et slag. Partyfilm i starten stemmer med andre ord bra. Vi forstår fort at den unge kvinnen er Victoria.

Fra å være en natt på byen, går fort turen over til å bli ett pirrende bankran når Victoria på vei hjem møter på Sonne og hans tre litt gjenglignende venner. Før vi kommer så langt til bankranet, har filmen bygget opp en nerve. Og siden jeg ikke vet hvor det bærer hen, så ligger det hele tiden et lite ubehag i luften. Det finnes nok historier man vet ender hvor, med tilsynelatende naive jenter alene sammen med en gjeng gutter i hovedrollen. Nervepirrende thriller i midten stemmer med andre ord også bra. I filmens siste segment følger vi gjengen etter bankranet, og overgangen til Bonnie og Clyde er og en bra sammenligning.

Filmen viser hvor fort livet kan ta en helt uventet vending, basert på ens valg og handlinger. Kan man styre det, eller er man prisgitt impulsene sine. Fra det som virker som en naiv jente i starten, til man stiller spørsmål ved nevnte observasjon. Hvordan havner man midt i en situasjon med et bankran, når man egentlig var på vei for å få litt søvn før man går på jobb?

Fotografiet ligger omtrent hele tiden tett opptil karakterene i filmen og er for øvrig skutt i en tagning. Det tilfører en egen nerve til filmen. Artig å få sett en film som mest sannsynlig hadde gått meg forbi ellers. Victoria er ett godt stykke filmarbeid som fortjener ett publikum. Det finnes alltid noe å pirke på, det gjør det alltid. Alltid, men det tar jeg ikke nå.

Troll I Eske: Mandariner

Etter to døgn med vandring i Østmarka satte jeg meg ned for å hvile beina og få med meg en film uten å vite hvilken, ett nytt troll i en eske med andre ord. Siden jeg var litt sigen, var jeg litt hypp på noe lett fordøyelig. Noe som kan være litt sjansespill når det gjelder troll i eske, tror ikke jeg hadde satt pris på en film som Stille Lys nå for eksempel. Gikk til filmen uten noen slags formeninger om hva som kunne bli vist. Ryktet i salen var filmen Mandariner. Jeg hadde hørt om filmen, og det kunne være et bra tips det.

Salen ble ihvertfall lovet en godbit, og at introdusøren misunte oss som ville få se filmen på stor skjerm som første visning. Selv hadde han sett den på mindre kommersielle kanaler. Distributøren av filmen derimot var litt lunken til å slippe den til Cinemateket som troll, da de mente det ville være for lang tid til filmen kom på kino og folk da ville ha glemt den. Noe jeg stiller meg undrende til, hvis folk glemmer at de har sett filmen så er det jo kanskje en sjanse for at de ville sett filmen en gang til, og da renner det jo litt mer penger inn i kassa.

Mandariner / Mandariinid / Tangerines.

Det ble lovet teaterskuespillere i rollene på filmen. Kort sagt, ingen ting jeg kunne hekte fingrene på når det gjelder hvilken film som ville dukke opp når sceneteppet blir dratt til side. Ryktet viste seg ihvertfall å stemme, det var Mandariner eller Mandariinid som den heter på originalspråket eller Tangerines som det står i filmen. Regissøren var for meg ukjente Zaza Urushadze, men så kjenner jeg ikke til så veldig mange regisørrer fra Georgia heller for den sags skyld.

Siden filmen var fra Georgia kommer det heller ikke som noen bombe at den omhandler krigen i starten av 90-tallet der borte. Ivo er en estlender bosatt i Abkhazia, resten av familien har flyttet tilbake til Estland ettersom krigen nærmet seg det lille jordbrukssamfunnet de bodde i. Han og naboen Margus har planer om å flytte de og, men først vil de sørge for å få høstet mandarinene som de dyrker. Det er synd å la en så fin avling gå til spille.

Etter en liten trefning mellom georgierne og tsjetsjenerne utenfor husene deres oppstår det problemer. Trefningen etterlater seg flere døde og to skadde. Ivo føler seg forpliktet til å ta hånd om de to skadde, problemet er bare at de står på hver sin side av konflikten, og har ikke så mye til overs for hverandre. Og fortsatt må mandarinene plukkes.

Filmen var Estlands bidrag til Oscar for beste utenlandske film, og ett bra bidrag sådan. Med sin lengde på en og en halv time var ikke filmen for lang, noe som passet meg godt denne gangen. Krigens dårskap kommer fram, ikke i store tablåer med krigshandlinger som vi er vant med fra krigsfilmer, men ved å holde fokus på de små ting som oppstår på et lite sted hvor krigens tidevann rykker nærmere. Vakkert fotografert, godt skuespill og selv om alvoret aldri er langt unna er ikke filmen presentert uten humor. En god film som bør sees.

Troll I Eske: While We're Young

Jeg begynner å bli slapp, får ikke med meg trollene lengre, de har lusket litt utenfor min rekkevidde i de senere månedene. Helt siden ifjor faktisk. På tide å besøke esken igjen.

Hva som ville være dagens troll, hadde jeg ikke så mange tanker om, har ikke fått oppdatert meg på kommende filmer på en stund. Det som derimot ligger i kortene, er at nå begynner filmene fra Tromsø (TIFF) å komme på kino. Om en snau uke kommer It Follows, den har blitt en liten snakkis og Montages er blant dem som fyrer opp under dette. Den gikk i Tromsø, og ville ikke vært uventet om dukket opp som et troll, det er noen andre slags typer troll i den filmen og. En annen film er Wim Wenders flotte Salt Of The Earth, med flott snakker vi om bildene og presentasjonen. For begge filmene kan klassifiseres som horror-filmer på et vis, den ene vil nok med rette bli kalt det, den andre er i teorien ikke det. Faktum er at der It Follows viser horror fra fantasiens sin side, så viser Salt Of The Earth horror fra virkelighetens side.

While We're Young.

Innledningen fjernet kjapt begge alternativene mine som mulige kandidater, og lot meg sitte igjen i uvissheten. Filmen skulle være en film som man nok skulle kose seg med, mens det og ville være en del som ikke ville like den. Og den skulle starte med noen sitater fra Ibsen sitt stykke Byggmester Solness. Jaha?, tenkte jeg.

While We're Young sto det med hvit skrift på svart bakgrunn på skjermen, kan såvidt huske å ha hørt navnet på filmen. Så vises et bilde av Naomi Watts, det kan vi like, barometeret synker litt etterpå når Ben Stiller dukker opp. Jeg skal godt innrømme at jeg innehar noen fordommer mot filmer med Ben Stiller i, selv om det er noen få jeg faktisk kan erkjenne å like (The Secret Life Of Walter Mitty og Tropic Thunder).

Stiller er ikke så verst i denne, han spiller en dokumentarskaper som er inne i sitt åttende år med å lage en oppfølger til hans forrige film, gift med Cornelia (Watts). De er barnløse, noe deres beste venner ikke er seine om å påpeke ganske så ofte. Filmen sentrerer seg rundt det å eldes, og det gjøres ved at Josh (Stiller) og Cornelia (fortsatt Watts) møter på det yngre paret Jamie (Adam Driver) og Darby (Amanda Seyfried). Om møtet var tilfeldig, bestemt av skjebnen eller ikke så tilfeldig lar vi oss ikke befatte med her. Betatt av det unge paret, flykter Josh og Cornelia tilbake til sine yngre sinn.

Regien er ved Noah Baumbach, som er kjent for The Squid And The Whale og Frances Ha, et ukjent blad for meg selv om jeg har hørt navnet (les: jeg har ikke sett noen av filmene hans).

En film jeg nok ikke hadde gått og sett på kino, og det er det som er det fine med troll i eske. Du får innimellom se de filmene du ikke ville ha valgt selv, og av og til så er de virkelig gode og. Denne var god, men ikke storartet. Den inneholdt mange poengterte scener og replikker, og innehar også sin egen humor. Slutten ble en smule naiv og enkel for min del, men hvorfor vil jeg egentlig overlate til deg (hvis du velger å se filmen, bortkastet tid er det ikke). Tilknytningen til Byggmester Solness? Ikke det stykket av Ibsen jeg husker best fra skolen, så er helt blank der.

Troll I Eske: Mamma

Alltid gøy å prøve å gjette hvilken film som blir vist på troll i eske, alltid gøy å gjette rett. Ikke alltid like gøy å gjette rett hvis det er en film man igrunn ikke har så veldig lyst til å se. Den gode tingen ved det, er at man da får se en film man ikke hadde sett ellers. Sånn kan man utvide horisonten av.

Mamma.

Dagens troll var akkurat en sånn en. En sånn en som man gjettet rett. Og ikke hadde noen store forventninger til. Jeg hadde håpet på Leviathan av Andrei Zvyagintsev, men nå har det vært så mye snakk om Xavier Dolan på filmsteder. Og han har en ny film på plakaten, Mamma. Tema, type film, arthouse, priser, alt man kan se som en pekepinn på ett valg som ett troll.

Det stemte. Mamma kom på lerretet, i det vi i gode gamle tider kalte for fullscreen versjon på tv. Jeg har egentlig aldri klart å få noen interesse for Xavier Dolan sine filmer, så jeg har ikke sett noen heller. Det er bare noe som ikke har stemt for meg. Denne var bedre enn ventet, selv om slutten slo beina under på den.

Mamma er 46 år gamle Diane, sønnen er 15 år gamle Steve. Og filmen handler om moren og hennes forhold til sin sønn som lider av ADHD. Endene har det vanlige problemet med at de ikke møtes. Steve går inn og ut av institusjoner, og ungdomsfengselet lurer ikke langt unna. Ett sårt blikk på det å hanskes med noen man er glad i, men som ikke kan kontrollere seg selv.

Fin nok film. Regissøren kunne nok fint kontrollert seg selv litt også, filmen varer i over to timer. Om jeg kommer til å se noe mer av Xavier Dolan? Det får tiden vise.

Troll I Eske: The Trip To Italy

Opp av esken dukker en film som ikke sto blant de kommende filmene på sidene til Oslo Kino, så en noe overraskende film denne gangen. Ble ikke noe klok av innledningen til filmen heller, men at dette var tredje gangen Michael Winterbottom (ikke nevnt med navn), Steve Coogan (ikke nevnt med navn) og Rob Brydon (heller ikke nevnt med navn) lagde film sammen og at dette var den beste. Etterpå var jeg ikke enig.

The trip to Italy.

En oppfølger til en film hvor de to skuespillerne spiller eller eventuelt er seg selv på en reise hvor de blant annet imiterer Michael Caine mens de spiser mat, The Trip. Oppfølgeren er en film hvor de to skuespillerne spiller eller eventuelt er seg selv på en reise, nå i Italia, hvor de blant annet imiterer Michael Caine mens de spiser mat, The Trip To Italy. Skuespillerne er Steve Coogan og Rob Brydon, Michael Winterbottom er da regissøren.

Og det hele er ganske fornøyelig, som maten de spiser virker det som (man kan bli sulten av filmen). Det er mye vekt som legges på de to skuespillerenes skuldre, men de bærer den med stil. Lett gjenkjennelig britisk tørr og underfundig humor serveres. Noen poenger forsvant, troll i eske og ikke gjennom oversettelseskverna ennå, så en del av samtalene fikk jeg ikke med meg. Det serveres også solide doser Italia underveis, vi er innom Liguria, Toscana, Roma, Amalfi-kysten og Sicilia. Så elsker du Italia, vil du nok også elske denne filmen.

Cineaster kan forøvrig gjette på hvilke filmer og skuespillere som blir imitert i løpet av de 108 minuttene filmen varer (så nei, de imiterer ikke bare Michael Caine). A Cock And Bull Story står nok likevel høyere i kurs hos meg, men denne kan trygt sees.