Fjellhopping i Langsua Nasjonalpark (Dag 5): Sikkilsdalsseter - Gjendesheim

Jotnene tramper i nærheten nå, blant køvandrerne på Besseggen. Det er jo ikke så vanskelig å forstå at folk dras mot dette området som metall mot magneter. At jeg skal omtrent få gå i fred på en travers som omtrent er vel så skjønn som den mer populære på den andre siden av dalen er ganske rart.

En liten (låst) bu ved Skåltjørna nedenfor Sikkilsdalshøa.

Fint vær idag sa dem på Sikkilsdalsseter, det stemte i det øyeblikket jeg begynte å gå og var dermed ferdig med det for en god stund. Å gå langs vannet er ikke aktuelt, så høydemetere må spises for å komme seg opp til fjellets godsaker. Nednefor Sikkilsdalshornet befinner nå hestene som var nede ved seteren igår seg.

Det kiler litt i magen å stå og se ned i skaret mellom Sikkilsdalshøa og Sikkilsdalshornet som faller ned mot Øvre Sikkilsdalsvatnet. Bratte fjellskrenter som leder ned i avgrunnen. Fra skaret går den t-merkede stien opp ett bratt bånd opp mot høa.

Jeg vil derimot ikke gå opp dit før jeg har kommet meg ut på tuppen av hornet, det var ikke vanskelig å gjøre den beslutningen nede fra dalen igår. Luftig ned mot Sikkilsdalen nedenfor. Regndråper gjør et gjestespill på himmelen.

Opp mot høa har allerede regnværet gitt seg Det er en tøff sti oppover, hvor jeg gjentatte ganger må klyve ut på småutspring for å speide utover og nedover. I horisonten kan jeg se bort mot Besseggen.

På toppen av Sikkilsdalshøa (1778moh) kommer endelig værmeldingen på plass. Regnet har passert og kan sees som en mørk vegg i Sørøst. Det blåser friskt. Jeg setter meg ned i le sammen med ett svenskt par på tur. Etter lunsjen har blå himmel fått overtaket på skyene. Vi vandrer over steinørkenen på toppen med Jotunheimen brettet ut foran øynene våre. Turen over høa står ikke tilbake for sin mer kjente nabo.

Det skal dog sies at å gå gjennom Maurvangen ikke har like stor sjarm, en vandring gjennom en campingplass har sjelden det. På Gjendesheim er det et folkehav, det hadde visstnok vært ny overnattingsrekord der i natt. Det strømmer stadig på med folk som har gått over Besseggen, en evig strøm. Det klappes, hoies, og tas selfies i rekordfart. Det føles litt som ett sivilisasjonssjokk og komme dit.

Jeg drar hjem til Oslo med en fin fjelltur i bagasjen. Ønsker man ikke så lange turer mellom hyttene og lettgåtte stier, samtidig som man og får smake på høyfjellet, er Langsua eller Huldreheimen et veldig godt alternativ.

Luftig i skaret mellom Sikkilsdalshøa og Sikkilsdalhornet.

Utsikt over Sikkilsdalen fra Sikkildalshornet, Vangstulkampen på andre siden av dalen. Seteren til venstre i bildet.

Bratt egg og utsikt der stien går opp til Sikkilsdalshøa. Utsikt mot Gjende og Besseggen i bakgrunnen.

Opp mot høa med utsikt tilbake mot Sikkilsdalshornet og det golde landskapet nedenfor.

Utsikt fra Sikkilsdalshøa, nedenfor ligger Skåltjørna og i horisonten en vegg av regn som jeg akkurat slapp unna favntaket til.

En gold steinørken over Sikkilsdalhøa. Fortsatt så mye skyer at Galdøpiggen og Glittertind skjules i horisonten.

Utsikt mot Gjende og Jotunheimen fra Sikkilsdalshøa.

Sikkilsdalsvatnet på vei ned.

Ankomst Gjendesheim og Gjende, med redningshelikopter stående parat.

Fjellhopping i Langsua Nasjonalpark (Dag 4): Storhøliseter - Sikkilsdalsseter

Det er en slags transportetappe følelse over dagens vandring, ihvertfall deler av den. Kurset settes mot nok ett luksusopphold i fjellheimen, Sikkilsdalsseter. Jeg vil passere Oskampen på veien, en selvbetjent hytte, jeg kunne mest ha tenkt meg å overnatte der (ikke et vondt ord om Sikkilsdalsseter for øvrig). Det er nå slik at det er for kort dit, og igjen for langt derfra til neste stopp imorgen.

Hengebroen over Vinstra, med Storhøpiggen i bakgrunnen.

I starten passerer man over den nordlige delen av våtmarksområdet og det merkes. Føttene synker nedi grunnen en går på. Det er mer vann enn fast grunn. Det er her Jotunheimstien går, jeg fulgte den og ett stykke for to dager siden. En dag kunne jeg godt tenkt meg å gått den i ett jafs (men i Norge frister nå den nye langdistanse-ruten Massiv og pilgrimsleden til Nidaros meg mer).

Langs Øyvatnet blir det fast grunn under føttene igjen, og årsaken til hvorfor det føles som en transportetappe. Vandring på en blanding av vei og sti. Forskremte sauer. Oskampen er invadert av kuer, som knapt slipper meg inn i hytta.

En sparer det beste til slutt. Desserten. Som er ruten over kammen fra Heimdalen til Sikkilsdalen. Solid fjell under føttene og fjell i horisontene. Vangstulkampen bestiges, til yrende glede i en fjellsjel. Det er ikke så mye som skal til egentlig, å komme seg opp bare, til utsikt over verden.

Sikkilsdalsseter har et eget rom til meg. Og flere porsjoner med fisk til middag. Mye diskusjon rundt alkohol på fjellet, men hjemmebrygget øl smaker godt i fjellufta. Det er stille i Prinsehytta, ingen der til å by meg på Kongen av Danmark.

En kort pause fra en våt sti.

Mørke skyer bak Øyangen.

Vandrende langs et gjerde med utsikt mot Oskampen.

Fjellene i Langsua og Øyangen fra Sandåkluftin.

Utsikt mot Store Åkrevatnet og videre mot Nordøst fra Vangstulkampen.

Utsikt mot Sikkilsdalsvatnet og Jotunheimen i Vest fra Vangstulkampen.

Utsikt mot Oskampen, Heimdalsvatnet og Langsua i Sørøst fra Vangstulkampen.

Fjellflora ned mot Sikkilsdalsseter.

Sikkilsdalen.

Fjellhopping i Langsua Nasjonalpark (Dag 3): Liomseter - Storhøliseter

I min korte planlegging hadde jeg tenkt å gå til Storeskag idag, på kartet var det avmerket en selvbetjent hytte der. Jeg fikk noen dårlige forvarsler av de andre vandrerne på Storhøliseter, på Liomseter får jeg bekreftet det, hytta på Storeskag er lagt ned. Den beste løsningen for å kunne opprettholde planen om å komme meg til Gjendesheim på lørdag, er at jeg går tilbake igjen til Storhøliseter.

Vakkerlia, vet ikke om det egentlig heter det her, men jeg kaller det for det, rett etter Liomseter.

Fram og tilbake er like langt, det stemmer kanskje om man går samme veien. Tilbake igjen velger jeg å gå om Skriurusten, følelsen vil være som å gå til en annen hytte. Det er et skylag på himmelen i starten av dagen, som fort sprer seg.

I Langsua er det flere åpne buer som kan benyttes av fjellvandrere (det koster ingenting å overnatte, men man kan donere hvis man ønsker). Fra Liomseter går jeg nesten i en rett linje mot en av disse buene, Langsubua. For å overnatte må man bære med seg all maten, kokeutstyr og sengetøy en trenger; jeg har ingen av delene så overnatting utgår for denne gang. På Liomseter ble jeg ellers fortalt at ordningen var slik at det er sist ankomne som får forbehold om sengeplass.

Vanskelig forklart, men hvis det er fem sengeplasser i en av buene og det er fem personer tilstede, vil du måtte overlate sengeplassen din hvis det kommer en til og du var den første som kom. Jeg lurer litt på hva som skjer hvis folk begynner å gå frem og tilbake mellom buene, en evig stolleken?

Inne i hytta er det ihvertfall hyggelig, men jeg blir ikke værende lenge. Etterpå tar stien meg rundt og opp på toppen av Hyllefjellet, rett ovenfor Langsubua. Fra hylla kan jeg se utover Langsuavidda mot Liomseter. Jeg passerte også Vesterheimsbua, der en kar var igang med å male bua.

Mot vest ligger det er stort våtmarksområde, hvor fjellene i Jotunheimen reiser seg opp i bakgrunnen. Over det området har jeg en liten følelse at man bør vite hvor stiene går, hvis ikke blir det en våt opplevelse å krysse over. Jeg tar en pause ovenfor Skriurusten med den flotte utsikten å hvile øynene på mens jeg spiser.

En trenger ikke å krysse våtmarksområdet for å bli våt, hele strekningen langs Langsudalslia er en eneste lang våt sti. Tørrmark er ett fremmedord. Det surkler og det plaskes når jeg går. Selv ikke inne i de hyggelige skogspartiene er det tørrfred å få.

På Storhøliseter har DNT to hytter, for å fortsette følelsen av å ikke ha gått tilbake til samme sted velger jeg å overnatte i den andre hytten nå. Jeg får den for meg selv, og fyrer opp riktig så varmt. Ute kan jeg se en regnvegg komme nærmere og nærmere, før de første dråpene begynner å falle fra himmelen. Stearinlyset blafrer, jeg sitter godt og varmt inne. Når jeg legger meg trommer det på vinduet, skulle nesten ønske det kom tidligere.

Over Dølnfjellet mot Langsua.

Inne i Langsubua.

Utsikt fra Hyllefjellet i retning Liomseter.

Lunsjpause ovenfor Skriurusten, utsikt over et våtmarksområde med jotnenes fjell i bakgrunnen.

Raudgrova, manglet fiskestang.

Skogsti og blomster

Gjennom bjørkeskog før Storhøliseter.

Over Jotunheimen kommer regnet.

Kveldsstemning ved Storhøliseter.

Fjellhopping i Langsua Nasjonalpark (Dag 2): Storhøliseter - Liomseter

Det er korte avstander mellom hyttene i Langsua, mellom 4 og 5 timer, som er litt for kort for en som liker å gå. Løsningen er derimot enkel, istedet for å stoppe på første hytte, stopper man på neste. Jeg hopper over Storkvelvbu og går mot Liomseter.

Ovenfor Storhøliseter om morgenen.

Været er like grått om morgenen som det var i går, men det regner ikke. Jeg tar en umerket sti som går over Glupen mellom Storhøpiggen og Storhøa, med mål og komme til Svarttjønnholet, som skal være en åpen bu man kan bruke. Over Glupen er det så tett tåke og stien så lite synlig at jeg lurer på om det var et godt valg. Etter Glupen tar jeg feil av stien jeg følger og ett sauetråkk (som var tydeligere) og havner oppe i tåkesuppa mot Gråurdhøa. For å komme tilbake på kurs følger jeg kompasset i retning vest.

Det begynner å regne, for så å slutte, for igjen å regne. Og sånn fortsetter det. Det er mer kupert fjell her i Langsua enn jeg hadde ventet, stien er likevel lettgått. Jeg tar lunsj ved Storkvelvbu, hvor det har vært folksomt i natt. DNT Ung har lagt en fellestur her, så hytta har vært full av både barn og fjellvandrere.

Solen bryter fram fra skyene når det kuperte fjellandskapet gjør plass for ett mer viddeaktig landskap. I horisontene rundt stiger det fjell til værs. Det blir varmt. Etter Vakkerlifjellet gjør ruten en dypp ned i skogen på en gjørmete sti.

Liomseter er eneste betjente DNT-hytte i Langsua og er en koselig hytte. Ikke alle gjestene er enige, jeg hører noen klage over hvor primitivt det er på hytta. For meg er et opphold her mer luksus enn det jeg har behov for. Telefonboksen er ett skilt markert med 'Telefon' på utenfor hytta, hvor man såvidt har et signal på mobilen.

Tåke i Glupen mellom Storhøpiggen og Storhøa, stien omtrent ikke synlig.

Nedenfor Glupen, utsikt over Svarttjønna og landskapet under skyene.

Utsikt tilbake mot Glupen mellom Storhøpiggen og Storhøa, med Svarttjønna nedenfor.

Forundringen i Langsua.

Storkvelvbu.

Langsua Nasjonalpark, med Storhøpiggen og Storhøa.

Mer viddeaktig landskap siste strekningen mot Liomseter.

Utsikt ned mot Liomseter forbi Nonstjønna.

En gammel seter ved Liomseter.

Fjellhopping i Langsua Nasjonalpark (Dag 1): Espedalen - Storhøliseter

Jeg fikk ikke lang tid til å planlegge sommerens fjelltur, det ble en litt for kort tid fra jeg kom tilbake fra Caminoen til jeg ville gå. Noe som også utelukket en telttur, da jeg ønsker å være litt bedre forberedt til det. Jeg har en god del ganger anbefalt Huldreheimen til mine foreldre, da jeg vet at det er korte avstander mellom hyttene der, noe som jeg vet vil passe dem godt. Siden jeg nå har snakket om dette området så lenge, uten at de har bitt på kroken, beit jeg på kroken selv og dro dit.

Over Skurva etter å ha startet turen fra Espedalen fjellhotell.

I mellomtiden har området skiftet navn til Langsua Nasjonalpark. Turen starter fra Espedalen fjellhotell, hvor bussen setter meg av mens regnet høljer ned. Hotellet er ikke åpent ennå, men de lar meg få skifte til regntøy inne og fyller på vannflasken min.

Første dagen er bare en kort tur, jeg skal gå tre DNT-timer til Storhøliseter. Det blir tre våte timer, men jeg trives og ofte når jeg må pakke jakken godt rundt meg og fronte værgudene. Så som idag. Turen innebærer en liten stigning som tester knærne, ellers er det stort sett enkel vandring fram til hytta.

Under hele turen bøtter det ned og skyene ligger lavt over fjellet. Det er en frodig blanding av grønt og grått, ruskete i horisonten. Lyden av regnet som slår på hetta på jakken når jeg går.

Jeg liker å gå i sånt vær, men det er og godt å komme fram etter en slik tur. Spesielt når hytta allerede er varm. Å sitte inne med fyr i ovnen og høre regnet tromme på vinduene.

Nedenfor Tjønnhøa, utsikt tilbake mot Espedalen med Fredriksætra nedenfor. Ikke mye sol å se.

Etter Tjønnhøtjønna ligger skyene lavt over fjellet. Ett hulderland.

Utsikt tilbake mot Tjønnhøa. To farger består verden av, grønt og grått.

Ned mot Storhøliseter.

En gammel låve i fjellet.