mandag 31. desember 2012

Lego Star Wars Super Star Destroyer (Oh! I'm such a big child!)

Etter mye om og men måtte jeg bringe barnet i meg fram igjen. Hvem husker ikke de gamle gleder fra barndommens tid med å bygge egne konstruksjoner av Lego? Så jeg gikk til innkjøp av Lego sin Star Wars Super Star Destroyer, 3152 brikker til en farlig høy pris.

Så i vår satt jeg i noen timer i enkelte dager fortapt i barndommens enkle gleder.

Lego Star Wars Super Destroyer esken uåpnet.

Innholdet i esken spredt utover bordet.

Darth Vader and his posse!

Mini Star Destroyer satt sammen.

Grunnflaten satt sammen.

Montering av Super Star Destroyeren på god vei.

Baksiden av Super Star Destroyern med motoren på plass.

Super Star Destroyeren begynner å ta form. En øl til hører med.

Den ene toppen av Lego byggesettet er montert på.

Detalj av toppen på Super Star Destroyeren.

Lego Star Wars Super Star Destroyer ferdig bygget.

lørdag 8. desember 2012

Skiene er på beina igjen

Hit men ikke lengre, fra Movatn opp til Holmetjern gikk turen.

Skilandskap med sol gjennom trærne på veien fra Holmetjern mot Finntjern.

Vintersol i bakkene opp fra Movatn.

søndag 2. desember 2012

Troll I Eske: Rust And Bone

Denne månedens troll i eske og jeg var nesten sikker på at det var Michael Haneke sin nyeste film, Amour, som ble trukket opp av boksen. En utpreget typisk film for troll i eske. Introduksjonen før filmen kunne og tyde på det, men det var en helt annen film som åpenbarte seg på skjermen. Nemlig Rust And Bone av Jacques Audiard.

Rust And Bone, Jacques Audiard 2012.

Audiard, kjent for Profeten som fikk veldig gode anmeldelser her da den kom, bringer her fram en kjærlighetshistorie mellom to litt aparte sjeler. Vi møter Ali (Matthias Schoenaerts, spilte i Bullhead bla), en mann med mye muskler, men med lite forståelse for hva hans handlinger fører med seg. Som motstykke finner vi Stephanie (Marion Cotillard, burde være kjent for de fleste), som etter en ulykke på jobben mister begge beina. To personer handicappet på hver sin måte finner hverandre, av årsaker som kanskje ikke vil være like åpenbare for alle.

Man stiller seg tidlig spørsmålet om hva Stephanie ser i Ali, hva det er hun ser i en person som hovedsaklig ikke har øyne for andre enn en selv. Her går ikke tingene opp for en før det er for sent. Men like fullt, i nærværet til den emosjonellt begrensede Ali er det Stephanie finner sin styrke til å komme gjennom ulykken.

Filmen drives fram av godt karakterspill. Og selv om man ofte føler bedre for filmer hvor man liker hovedpersonene, tjener det til filmens beste av man ikke føler like mye sympati for den mannlige hovedpersonen her. God film.

lørdag 1. desember 2012

Kjentmannsmerket: Store Sandungen, vest for den nye omløpskanalen / elveløpet

Det er helgen kulden skulle komme bitende, og det kjennes. Snøen knitrer under skoene. Med andre ord så har det kommet snø i marka nå, men ikke nok for gode skispor ennå. Likevel, det var en del som steg av på Movatn stasjon ladet med ski.

Nyvinter langs veien opp fra Hakadal mot Elvannet og Langvannet.

Etter novembers dystre åsyn med regn og mørke er det godt å komme ut og se snøen gjøre dagen litt lysere, i den korte tiden jeg har før mørket vil senke seg. Setter ut fra Hakadal stasjon lovlig seint idag, ruten følger veien opp mot Langvannet og Elvannet. Helt snøkledt er ikke skogen, så det er å gå i et svart-hvitt landskap med overvekt av svart fortsatt.

Isen brer seg sakte utover Langvann.

På Langvann brer isen seg utover, men har foreløpig ikke overvunnet hele vannet. Hundene på gården bryter stillheten når jeg passerer Trehørningen, til da har den største lyden vært mine egne føtter som går på snøen. Tonene i lyset faller sakte nå. Fortsatt en stund til man kan gå på ski over Trehørningen.

Trehørningen. Mang en gang har man glidd over dette vannet på ski, nok en stund til før man kan gjøre det igjen.

Ved skillet mellom Søndre og Nordre Måsjøen har det blitt mørkt. Stille. Helt til en enslig syklist bryter både stillheten og mørket idet han passerer forbi meg. Sakte forsvinner lyset i mørket, lyskjeglen gjenspeiles i snøen på trærne, for så å bli borte. I bakkene ovenfor Haklokalven kan jeg se Tryvannstårnet lyse opp i horisonten, fra toppen av tårnet ved siden av blinker det en ledestjerne.

Det lyser varmt fra vinduene i husene ved Hakloa, ute er det kjølig. Trasker gjennom snø for å finne posten ved siden av den nye omløpskanalen ved nye Sandungsdammen. Hodelykten kaster små refleksjoner mot det mørke vannet. Så blir det første klippet i det nye kjentmannsheftet registrert, gjennomført i stummende mørke.

En syklist i mørket. Stillheten og mørket brytes av lyden av dekk mot snø og lyset fra hodelykt mot snø.

Vandrer videre ledet av det lille lyset fra hodet langs Hakloa. Inne på Kikutstua kan jeg skimte folk i peisstua. Jeg innlosjerer meg for en time i selvbetjeningsbua. Pakker opp te, boller og yoghurt fra sekken. Og unner meg en kake fra selvbetjeningen. Det suser lett i vinden når jeg forlater Kikut og setter ut i mørket igjen.

Store Sandungsdammen, vest for den nye omløpskanalen / elveløpet (her sett fra øst).

Mørkt over Bjørnsjøen og heiene mot Bjørnholt, men der lyser det ifra vinduene. Tryvannstårnet lyser nærmere når jeg vandrer langs Skjærsjøen. Ved lysløypa ned fra Ullevålseter er det for første gang på lenge folk å se igjen. Når jeg ankommer Sognsvann stasjon har jeg vært ute i over 8 timer, jeg stiger inn i varmen hjemme litt over kl 23 på kvelden.

Langs lysløypen ved siden av Store Åklungen.

populære innlegg