(Gudbrandsdalsleden) Dag 15: Kongsvoll - Bruvollen

Gudbrandsdalsleden, dag 15.
Lengde: 36.3km (521.1km).

Slept like a child som det sies. Og våkner til et særdeles lysere vær enn ventet, selv om det er langt fra å være klart utenfor. For tidlig å si noen ting så klart, da det gjenstår en lang vandring før jeg er nede fra fjellet.

På stien fra Kongsvoll til Vårstigen.

De nærmeste dagene fremover er nå mer av det planlagte slaget. Også i dag, jeg har tenkt meg til den lille koia på Bruvollen, Plasstoggo. Ferden dit over fjellet byr på den kjente gamle ferdselsveien Vårstigen, det høyeste punktet på hele Gudbrandsdalsleden og en vandring forbi et fjøs på en gammel seter som nå brukes som pilegrimsrefugium. Dessverre stengt denne sesongen.

Tilbakeblikk mot Kongsvold Fjeldstue.

Uansett, når jeg lukker porten etter meg med en god frokost innabords og sekken på ryggen, har det ennå ikke vist seg noen regndråper i luften. Jeg skuer håpefullt opp på himmelen, men det er ingen lovnader å få i retur derfra.

Fossen i Sprenbekken med utsikt ned Drivdalen og Vårstigen i bakgrunnen.

Fra Kongsvold Fjeldstue hadde jeg blitt advart mot å ta den offisielle ruten, men heller gå langs veien fram til der Vårstigen starter fra. Å gå på veien frister derimot minimalt, så det får briste eller bære, jeg går ruten som den skal gås. Og stien blir etter hvert litt kronglete, noe våt og lett gjørmete, men er milevis å foretrekke framfor veien nedenfor. Igjen en fin vandring gjennom høstfarger og underveis passerer man en fin foss i Sprenbekken som gir god utsikt over Drivdalen og E6 nedover.

Starten på Vårstigen (men nå er det høst).

Vårstigen.

Skal man gå pilegrimsferd til Nidaros kommer man ikke utenom Vårstigen, også som moderne pilegrim. Så tidlig som i 1182 var den gamle ferdselsvegen omtalt som pilegrimsveg til St. Olavs skrin. Målinger som har blitt gjort av Veivesenet har vist at mellom Gammelholet og Nestasvollen er veien 6230m lang, men dagens pilegrimer slipper å gå hele den strekningen (de skal bryne seg på enda mer stigning). Merrabakken har en gjennomsnittlig stigning på omtrent 35 prosent.

Utsikt over Drivdalen fra Tingsvaet.

Vandring gjennom bjørk på Vårstigen.

Ennå har jeg styrt klar av regn og jeg sier til meg selv at om jeg får opplevd Vårstigen uten det våte element så skal jeg si meg fornøyd med dagen allerede. Stigningen glemmer jeg fort, for det er en vakker tur oppover, her over den trange og ulendte Drivdalen. På vei opp lyses fjellsidene opp, solen gjør et forsøk på å bryte gjennom skyene, men den lykkes ikke helt.

Høgsnyta med Tingsvaet til venstre for seg.

Tingsvaet ligger på en knaus med en utfyllende utsikt over Drivdalen. Skriftene sier at det skal ha blitt holdt ting i gamle tider her, altså møter, men noen sikre svar på det har man ikke funnet.

Vårstigåa.

Etter en flott videre vandring blant bjørk skiller Gudbrandsdalsleden og Vårstigen lag lengre nede, mens pilegrimsleden stiger videre opp mot snaufjellet. Solen gjorde et kort forsøk på å bryte igjennom skyene tidligere, men nå har den kapitulert for godt. Det er til en grå og tung verden jeg ankommer, men det regner ikke. Og landskapet rundt meg er så klart ikke helt grått, med høstfarger som kryper bortetter bakken, men de er noe dempet av det manglende lyset. Jeg er usannsynlig fornøyd.

Vårstigsætra.

Over skoggrensen går pilegrimsleden på sti ett godt stykke, passerer forbi Vårstigsætra hvor det er stille, og kommer etter hvert ut på en setervei. Høgsnyta som på vei opp Vårstigen fortonet seg nesten like grønn som grå, er nå bare grå bak meg. Landskapet jeg går er i er åpent og vidstrakt, stille, jeg kan følge seterveien med øynene der den bukter seg videre. Den skal jeg følge i 8 kilometer, hadde håpet at stien varte lengre.

Pilegrimsvandring over snaufjellet.

Med mangelen på regn, gledelig sådan, er jeg bare lykkelig der jeg går og kanskje er det fjellets ro som gjør at jeg også selv tar det med ro. Jeg tar meg god tid, noe jeg kanskje skulle komme til å angre på litt på senere.

På det høyeste punktet på Gudbrandsdalsleden, 1314moh.

Nedenfor Vesle Elgsjøtangen ligger det høyeste punktet på Gudbrandsdalsleden, 1314moh, behørig merket og jeg trer nok fint inn i statistikken over dem som lar seg avbilde her. Jeg lar meg friste til å ta meg en tur opp på kollen som ligger rett ovenfor, med god utsikt i retning tilbake og mot Vinstradalen som leden litt senere vil trekke ned i. Det virker enda gråere og tykkere i den retningen. Helt opp til Vesle Elgsjøtangen tar jeg meg ikke tid til. På vei ned kjenner jeg de første regndråpene. Det holdt godt og lenge, men ikke helt ut.

Utsikt i retning Vinstradalen fra den lille kollen rett nedenfor Vesle Elgsjøtangen.

Og før jeg begynner på nedstigningen til Vinstradalen kommer regnet og tåken. I Vinstradalen ligger det nå et tykt skylag, nesten pakket sammen nede i dalen. Horisontene forsvinner helt. På seterveien kommer det to stykker, de første jeg møter på siden jeg forlot Kongsvold Fjeldstue. Ett jegerpar på vei til en hytte.

I Vinstradalen ligger skyene tettpakket og venter på meg.

Forbregdsetra med Ryphusan.

Jeg trer ned i tåkehavets dal. Seterveien har gått over til en ny setervei, Vinstradalsvegen, som bukter seg nedover mot Ryphusan. Det er surt og kaldt når jeg ankommer Forbregdsetra, det virker folketomt og øde her. Ved et piknikbord hugger jeg innpå dagens lunsj, i etterpåklokskapens navn burde jeg selvsagt ha spist den tidligere.

Veien gjennom Forbregdsetra.

På vei fra Ryphusan (den røde bygningen til venstre).

Ryphusan er ett enkelt pilegrimsrefugium i det tidligere fjøset her. Med været som nå har meldt sin ankomst kunne det vært koselig å krype inn i ly der nå, men det er stengt grunnet pandemien. For mange kan dermed etappen fra Kongsvoll bli i lengste og hardeste laget, den neste muligheten for overnatting om man ikke har telt er 15km unna. Alternativet er å bli hentet av taxi og kjørt til nærmeste overnatting.

En lite koie i Vinstradalen.

Ned gjennom den v-formede Vinstradalen går ruten med bratte dalsider på begge sider, men det ser så klart ikke jeg. De har forsvunnet i de lavt hengende skyene. Veien svinger seg videre, for så å forsvinne inn i de samme skyene. En liten steinbu dukker opp på min venstre side, som sikkert kunne bli brukt til å overnatte i om det skulle bli nødvendig.

Høstfarger i en ellers grå og våt vandring ned gjennom Vinstradalen.

Små sætre passeres forbi.

Jeg betaler nå prisen for å ha tatt det for rolig i lykken over å ha unnsluppet regnet tidligere. I været nå blir Vinstradalen en lang dal. Likevel så er det ikke en dårlig vandring, selv om jeg må holde det gående for å holde meg varm. Gulfargede trær dukker fram fra tåken, ved siden av seterveien renner Vinstra fint og innimellom passerer jeg små setre.

I dalsidene ovenfor seterveien driver skyene gjennom trærne.

Så tar sti over igjen, god og våt i regnet, før jeg er inne på en ny setervei. Det er lite jeg får med meg av ting ved pilegrimsleden nå. Med ett unntak. Pilegrimskapellet St. Mikael er et nytt tilslag til leden, bygget ferdig i 2012 og har fått navnet sitt av ‘Riseengelen’. Dette er en bronsefigur av erkeengelen St. Mikael som ble funnet i et gravfelt i nærheten. Jeg føler at jeg ikke har tid til det, men blir nødt til å ta en pause her. Tenner telysene som gir noe varme til et kaldt ytre.

På stien ned mot der Vinstra krysses.

Når jeg senere kommer ut av Vinstradalen, som fortsatt tviholder på skyene, har skumringen begynt. Etter noe om og men kan jeg endelig skue den lille koia jeg har tenkt å overnatte i, Plasstoggo. Dette er en liten stue som er åpen for pilegrimer og andre vandrere. Ut fra vinduet kan jeg se at det er lys innefra, jeg blir ikke alene. Når døren åpnes kan jeg kjenne varmen fra en opptent peis, vidunderlig.

Inne i Pilegrimskapellet St. Mikael.

Anna blir dermed den andre pilegrimen som går til Trondheim som jeg møter på. Hun er fra Köln i Tyskland og i likhet med Marina har hun en rolig og bedagelig plan for sin pilegrimsferd. Ikke noe galt i det. Etter å ha gått en god stund ute i det kalde og sure været er det rimelig godt å sitte inne i en trivelig koie i varmen fra peisen. Det føles også godt å ha litt selskap om kvelden.

Dystert over Oppdal.

Med varme tilbake i kroppen er det ikke noe annet å gjøre enn å si seg fornøyd med denne dagen. Det kom regn som meldt, men jeg ble spart for mesteparten av det på vandringen. Turen i dag sto også i fin kontrast til de to forrige dagene på Dovrefjell. Og når det hele avsluttes med en veldig trivelig kveld med en god samtale med en annen pilegrim er det egentlig ingen grunn til å klage.

Den lille bua på Bruvollen, Plasstoggo.

<< Kongsvoll // dag 14Hæverstølen // dag 15 >>

(Gudbrandsdalsleden) Dag 13: Dovreskogen - Furuhauglie

Gudbrandsdalsleden, dag 13.
Lengde: 36.6km (451.1km).

I dag kjenner jeg at det kribler litt. Jeg vet ikke hvor langt jeg ender opp med å gå, men jeg vet at jeg vil begynt på ferden over Dovrefjell når jeg gir meg for dagen.

På vei opp fra Dovreskogen, tilbakeblikk.

I går var egentlig tanken å telte, men det utgikk litt grunnet usikkerhet rundt det å finne et sted å telte (samt utsikten til mye regn). Jeg var altså litt nysgjerrig på om jeg ville komme over en plass når jeg gikk fra Vollheim, men så fort jeg hadde lagt av gårde glemte jeg helt å se etter om det faktisk var en god teltplass å finne etterpå.

Ryddøla gård.

Store deler av ruten mellom Dovreskogen og Dovre går på vei, men man får også tid til å gå et stykke på trivelige stier, som her.

Veien kaller i starten, halve ruten fram til Dovre (vi snakker her om tettstedet, ikke fjellet) vil være på hardt underlag, men så tar ruten inn på underlaget vi liker best. Ruten er annerledes på denne siden av Dovreskogen, mye triveligere enn den jeg gikk i på den andre siden.

Lys i regnskyene over dalen.

Asfalten er hard, men himmelen er så dramatisk at den distraherer meg på en positiv måte. Regn og lys i en skjønn forening som kommer bølgende ned fra fjellet på den andre siden og beveger seg over dalen. I horisonten jeg beveger meg mot er det fremdeles et lite håp om å unnslippe regnet når jeg beveger meg opp i fjellet.

Leden passerer forbi en bygningshistorisk park. Ikke akkurat et folkemuseum, men en liten ansamling med gamle bygninger. Dette er et utendørs klasserom hvor elever lærer tradisjonelle måter å bygge hus på av erfarne håndverkere. Samtidig fungerer stedet som en park.

Gamle gårdsbygninger.

Søvnig i Dovre sentrum, ikke uventet. Butikken i Dovre er den siste som ligger ved leden før man kommer til Oppdal, så det er verdt å tenke seg litt nøye om før man går herfra. Sekken min må nok belage seg på en liten vektøkning.

På vei mot Dovre, eiendommelig lys.

Dovre togstasjon, åpnet i 1913, 485 meter over havet.

Begynner å bli en gjenganger det her nå, men det er konfirmasjonene som gjør at jeg får tilgang til kirkene, så også med den skiferkledte Dovre kirke fra 1736. Tømmerkirken er dog litt triveligere på innsiden.

Dovre kirke, tømmerkirke med et lag av skifer utenpå.

Fra innsiden av Dovre kirke.

Det er jevn stigning, om enn ikke like signifikant som senere, fra Dovre og oppover, så det er kanskje enkelte som regner med vandringen over fjellet starter derfra. For meg er det nok likevel mer Budsjord. Dette er en eldre og fredet gård som i sesongen også fungerer som pilegrimsherberge, også en gjenganger på anbefalingene jeg fikk fra kjente. Nå er det stengt, men jeg sniker meg til en liten titt inn på tunet.

Olavskilden på Dovre.

Fra Budsjord er det unektelig Dovrefjell som venter. Og pilegrimsruten vil være oppe i det til den kommer ned mot Oppdal gjennom Vinstradalen om noen dager. I gamle dager var dette nok den mest fryktede seksjonen av ruten, men i nyere tider er nok fasilitetene og tryggheten for pilegrimene vesentlig større. Pilegrimsruten er over fjellet også merket med en blå kongekrone.

Budsjord.

For den eventyrlystne pilegrimen går det også en annen rute fra rett etter Budsjord. Gautstigen er regnet som en gammel ferdselsvei over Dovre, men her er det nå snakk om en mer krevende rute som er mindre vedlikeholdt og merket enn der den offisielle ruten går. Til Hjerkinn vil man da gå fire mil uten å møte på noe annet enn seg selv og fjellet. Denne ruten frister, men i år er jeg i den offisielle ruten sitt ærend.

Utsikt tilbake fra starten på fjellovergangen over Dovrefjell.

Stigningen opp byr på et sjeldent syn. Det er nesten som jeg ikke tror på hva jeg ser. Her møter jeg på den første andre pilegrimen siden jeg satte ut fra Oslo for snart to uker siden. Marina er fra Russland, men bor i Tyskland (noe som forklarer hvorfor hun kunne komme inn i landet).

Kaskader og små fosser i Rådååe elven.

Regn kommer inn som bølger over oss der vi beveger oss oppover på den gamle kongevegen. Den initiale korte irritasjonen blir fort erstattet med en fornøyd glede. Frisk fjelluft møter meg. Utsikten er kontrastfylt der lagene av skyer, regn, sollys og horisont blandes.

Regnskyer beveger seg over horisonten mens jeg er på vei mot Allmannsrøysa.

Allmannsrøysa er en stor varde. I likhet med Cruz de Ferro på Camino Frances har pilegrimene (eller andre vandrere) kastet en stein på røysa, som de kanskje har båret med seg hele veien fra Oslo. Muligens har det stått et trekors her, så en kunne kanskje kalt stedet for Cruz de Madera.

Allmannsrøysa.

I bakgrunnen til Allmannsrøysa danser regnskyene over himmelen, det er et vakkert skue. Jeg hadde ikke byttet ut dette med en klar og blå himmel om jeg kunne. Solen begynner å titte fram igjen og i horisonten dukker Snøhetta opp. Det er omtrent på dagen en måned etter at jeg sto på toppen etter å ha fullført Saga-ruten. Nå er det snø på toppen. Øyeblikket tilsier at dette må bli åstedet for dagens lunsj.

Snøhetta-massivet.

Etter en flott tur ned fra røysa, over lyng, myr og forbi fjellbjørk i fint lys, ankommer jeg Fokstugu. Her finnes det pilegrimshistorie fra lang tid tilbake, det ble anlagt et sælehus her i 1120 for å sike pilegrimene på deres ferd over fjellet. Grunnet pandemien er det ikke overnatting her i år.

Pilegrims-veimerke over Dovrefjell.

Ruten mot Fokstugu med veimerke for både pilegrimsleden og den gamle kongevegen.

Dette er også så langt Marina går i dag, hun har en mer bedagelig plan for sin pilegrimsvandring og går vesentlig kortere dager enn meg, så det er lite trolig at vi vil møtes igjen. Det har vært veldig hyggelig å møte en annen pilegrim. Hun vil bli hentet her av vertinnen på stedet hun skal overnatte i.

Fokstugu.

Igjen går det oppover, mot Veslhøe. Foran meg går det to skikkelser, som beveger seg i samme retning som jeg skal. Nesten to uker uten å møte på noen andre pilegrimer og så møter jeg plutselig på tre i dag, det er nesten litt sjokkerende. Reidun og Aud går derimot ikke Gudbrandsdalsleden, men fullfører de to siste dagene på Valldalsleden, etter å ha gått de første dagene på den leden på en tidligere gruppetur. Vi går mot samme sted.

Veimerke-stolpe viser vei fra Fokstugu mot Furuhauglie.

Vandringen over mot Furuhauglie kunne godt vart enda lengre. Høyt oppe ser jeg ned mot Fokstugu, men det er det eventyrlige lyset som skinner gjennom en stor åpning i de mørke skyene som hypnotiserer meg. Jeg føler meg trollbundet når jeg vandrer over lyngen med en blålig himmel bak Snøhetta og enslige fjellbjørk langsmed pilegrimsleden. Og intervaller av regn som skyller over landskapet.

Trollbindende lys over Fokstugu.

Jeg holder meg tørr helt til jeg skal gå ned til Furuhaugli Turisthytter, da treffer en av regnbølgene meg. På kort tid går jeg fra tørr til våt, og håper det er en ledig hytte til meg. Dryppende i inngangspartiet får jeg vite at det har kommet en avbestilling og de har en ledig, ellers var de fullbooket.

To enslige fjellbjørk, lyng, blåtone på himmelen, snødekte fjell (Snøhetta-massivet). Blant det besten norske fjell kan by på.

Ren og skjær luksus så klart, men jeg hadde blitt advart om at det skulle bli kraftig vind så jeg lot teltet få ligge i sekken og koser meg hellers i en ganske så stor hytte for meg selv. Det blir heller ikke verre at middagen de serverer er nydelig. Jeg spiser sammen med Reidun og Aud, noe som gjør valget ekstra godt. Etter så mange dager hvor jeg har spist alene er det veldig hyggelig med litt selskap igjen.

Nedstigning til Furuhaugli Turisthytter.

Så har fjellovergangen startet. En grei start på vandringen før jeg kom til Budsjord og så opp mot Dovrefjell, men gikk likevel med en liten følelse av å være der uten helt å være der. Når trærne krympet ned til lyng og de åpne landskapene sto foran mine føtter kjente jeg den særegne roen som jeg får når jeg er i fjellet. Det var et magisk lys i dag og for å være ærlig, å vandre i fjellet i slike forhold er mer spektakulært enn under en klar og blå himmel.

Middagen på Furuhaugli Turisthytter var absolutt delicious.

<< Dovreskogen // dag 12Kongsvoll // dag 14 >>