søndag 29. desember 2013

En romjulsdrøm

Vinteren lar vente på seg i år. Det kom noe snø, men den forsvant like fort som den kom. Istedet bød julen på regn, kraftig vind og en trist grå paraply på himmelhvelvingen. I år så fortoner en hvit jul seg som en fjern drøm.

Ved Hammeren ovenfor Maridalsvannet.

Men ut må man, selv om man ikke kan spenne på seg skiene og gli innover hvite spor med trær tyngde ned av snø hengende over seg. Ved Hammeren er det helt bart og folk har tydd til syklene istedet. Opp skogen fra Maridalen skole er det og bart. Først oppe når stien flater ut igjen kommer det spor av vinterens verk, her har ikke all isen regnet bort ennå.

Is, men ikke snø på stiene.

Ved Fagervann kommer det små dype sukk fra isen, stemmer lyder over vannet. Noen har tent et lite bål ved bredden av vannet. Men fortsatt er det langt fra vinterens velde her. Det ryker ifra tekoppen når solens siste stråler treffer isen på Fagervann. Underskogen er grønn og lyset fra den synkende solen skinner gjennom de bare trærne. Der skiløypene går over Kamphaug er det nå bare minner fra fordums vintre. Jeg forlater stien der den krysser skogsbilveien og går videre mot Bjørnsjøhelvete.

Fagervann.

Fra Skjærsjøen kommer det dype reverberende ul fra isen, stønnene fra vannet brer seg utover isen. Solen har forsvunnet bak åsen, mørket senker seg og en blir stående og speide utover isen lyttende til dens klagesang. Nedenfor Ullevålseter er det speilblankt og en må passe seg for ikke å forsvinne ut i grøften. Ned mot Sognsvann fortsetter vannenes hule ul i mørket. Jeg venter fortsatt på snøen.

Fagervann.

Fagervann.

Romjulssol.

Skjærsjøen.

Mørket senker seg ved demningen sør i Skjærsjøen.

søndag 24. november 2013

Kjentmannsmerket: Dritarholbergets Hemmelighet og Geitstigen 506

Nå begynner det å bli kjølig ute, frostrøyken står ut av kjeften min om morgenen. Rim på bakken og hendene må ristes med jevne mellomrom for å holde blodsirkulasjonen igang. Utgangspunktet var Skansebakken og jeg begynner ikke å få varmen i meg før jeg når Venåsseter sine rimkledde vegger, men luften er frisk og det er en flott november-dag.

Skyene dekker lavlandet i sør når jeg går over Beksliåsen mot isen på Rognvann. Jeg følger en sti langs kanten av Setervann. Også her er det is på vannet, men hvor trygg isen er å gå på er jeg usikker på. Ovenfor vannet ligger det en høyde med det besynderlige navnet Dritarholberget. Men hvorfor høyden bærer det navnet eller om noen har funnet holet er uvisst. Det er ikke store utsikten fra toppen av berget heller, men en kan skimte Gyrihaugen gjennom skogen.

Solen forsvinner sakte ned bak åsen når jeg spiser lunsj nede ved Setervannet igjen, det knaker litt fra isen. Jeg tar igjen solen senere høyere oppe på stien til Kampesætra, seteren er badet i et rødlig lys når jeg passerer rundt bygningene. Over til Monsebråten forsvinner siste rest av sol for dagen og det er en lilla farget himmel over de kalde ytterveggene på den lille husmannsplassen.

Stien over til Mattisplassen krysser en liten elv som er islagt. Jeg tar ikke sjansen på å gå på isen over, så må istedet følge veien nedover. Fra Myrseter lyser det i fra et av vinduene, ute er det nå tussmørke. Kulden gjør ihvertfall det enkelt å gå over myrdrag, Helvetesmyra knirker under føttene mine når jeg passerer over den mot Frøshaug.

Den Bergenske Kongevei er ikke den mest spennende veien å gå på, men i mørket og med klar stjernehimmel er det ikke veien jeg fester øynene mest på. Vinden uler i trærne og det suser ifra bekkene. Det er mye skog her, men nå føles det som vidde. Snartur fra Bureheim og over til veien ned mot Sørsetra. I mørket ankommer jeg Jørgenhytta, det lyser fra vinduene.

På hytta er det to par og en baby som ankom tidligere, så hytta er god og varm når jeg kommer. På Krokskogen spises det tapas til middag. Ute fyres det opp bål, klar stjernehimmel, kaldt. To stjerneskudd farer over himmelhvelvingen. Hyggelig kveld.

Neste morgen er klar og lys. Geitstigen prøvde jeg meg på tidligere i år og måtte gi tapt. Nok engang må jeg si meg forvirra av stimerkingen på kartet, men denne gangen klarer jeg å finne fram til posten på toppen. Som med Dritarholberget er det her og uvisst hva som ligger som grunnlag for navnet. Utsikten er ihvertfall bedre her.

På Retthella seter møter jeg fettern min, Kjetil, og sammen beveger vi oss gjennom mer rimkledt natur. Det er strålende sol. Folk ute i hangglidere med motor på. Vi ankommer toppen av Gyrihaugen akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen som bader toppen i en rød glød. Det blåser en kald vind over haugen. Vi beveger oss ned mot lavlandet igjen gjennom Mørkgangas bratte kløft. Åkrene på Ringerike er gråhvite.

Utsikt fra Beksliåsen, lavlandet i sør dekket av skyer.

Is på Setertjern.

Dritarholbergets hemmelighet.

Solnedgang ved Kampesætra.

Monsebråten.

Geitstigen 506.

Solnedgang fra Gyrihaugen.

søndag 3. november 2013

Troll I Eske: Vi Är Bäst!

Troll I Eske visittene mine begynner å bli sjeldne nå, har ikke vært på et troll siden mai. Men så har jeg jo og vært lenge borte en tur og. Som vanlig er det fullt og været er ypperlig for et trollbesøk. Det eneste som trekker ned er det vanlige, det er litt sent å gå på kino på en søndagskveld blitt gitt når man må tidlig opp på jobb dagen etterpå.

Vi Är Bäst!

Igrunn burde man kanskje kunne gjettet seg til hvilken film som ble vist nå etter introduksjonen, hadde man fulgt litt med i det siste. Men jeg var ikke klar over at Lukas Moodysson kom med ny film. Han mistet som kjent gnisten, men har nå visstnok funnet den igjen. Og denne filmen, Vi Är Bäst!, gnistrer mer enn de seneste filmene hans. Jeg skal dog være så ærlig å si at jeg ikke har sett de to forrige filmene hans, Mammuth og Container, men Ett Hål I Mitt Hjerta (2004) står ikke som noe høydepunkt i filmhistorien.

Moodysson er tilbake til unges oppvekst hvor vi følger Bobo og Klara, to jenter som starter et punkeband uten å kunne spille, helt i tråd med punkens ånd. Gravalvoret fra Lilja-4-Ever og Et Hål I Mitt Hjerta er borte og byttet ut med ungdoms-skildringen fra Fucking Åmål blandet med den listige humoren til Tilsammans. Det er mye god dialog her som får en til å humre, om ikke le høyt.

Det føles likevel som at dette er Fucking Åmål 2, som og likesågodt kunne hett Hater Västerås eller Fucking Västerås. Det sagt, det er en god film og Moodysson tilbake i god gammel form. Kan trygt sees.

lørdag 2. november 2013

Kjentmannsmerket: Gryta I Heggelielva og Bærumskollen 592 og Oppkuven 704

Det er en lys novemberdag dagen før en fem-års storm (som jeg i etterkant aldri så noe av). Undertegnede befinner seg i Sørkedalen, nærmere bestemt Skansebakken etter å ha gått av 41-bussen. Ute bys det på frisk luft. I tankene bare å vandre, samt ta noen poster på veien vandringen bringer meg.

Gryta i Heggelielva.

Første post ligger utenfor blåsti, så en må ta til takke å følge skogsbilveiene innover, på en strekning jeg stort vanligvis bare går på ski. Jeg passerer forbi Slora før jeg kommer til Heggelielva og Gryta nedenfor fossen. Her er det bygget opp en skåvegg for å hindre at tømmeret som ble fløtet ned elva satte seg fast eller grunnstøtte på land. Skrøner forteller om at tømmeret engang satte seg fast her og bygde seg deretter oppover.

Bærumskollen 592.


Flott dag for å komme seg litt opp for nyte en fin utsikt over marka, så jeg vandrer langs veien opp mot Heggelivannet. Vest for vannet ligger Bærumskollen, hvor navnet nok ikke har noe med Bærum kommune å gjøre. Under kollen går det derimot en mørk flod (vann som går i tunnel) som etterhvert vil flyte ut til vannforsyningen til Bærum derimot. Det er bratt på østsiden av kollen så en må gå rundt og ta seg opp den nordlige delen av ryggen for å komme opp. Ingen stier fører til den fine utsikten på toppen.

Is på et tjern nedenfor Oppkuven.

Litt småvåt på beina når jeg er nede fortsetter jeg videre i retning av en annen utsiktspost. Beina må igjen ta fatt på skogsbilveiene, syklister farer forbi. Solen begynner å senke seg på himmelhvelvingen, jeg har ikke all verdens tid på meg for å nå utsikten før det blir mørkt. Vått på blåstien som kommer opp fra Smedmyrkoia og fortsetter opp i lia.

Jeg ankommer tårnet og den nye vindeltrappen på Oppkuven akkurat i tide til å få med meg siste rest av solnedgangen. Det er en nydelig blå-lilla farge på himmelen. Og det ser ut som at den første snøen har falt på Norefjell. Stående lunsj ved bordet på toppen av tårnet, dårlig med sitteplasser på tårn nummer 6 eller 7 på toppen. Mens det mørkner går ned blåstien i retning av Svarten. Følger så skogsbilveien som går rundt og ovenfor Smeddalen.

Solnedgang fra Oppkuven.

Mørket er på plass og det blir en kronglete tur ned stien i Smeddalen. Må myse etter blåmerkene på trærne og stien som forsvinner i mørket. Det surkler under føttene over våte partier. Ved grusveien er det slutt på blåstifølging, turen går gjennom Stuevassdalen forbi Stuevatnet mot Lysedammene. I mørket. På veien kommer det et pip ifra mørket og følelsen av å ha tråkket på noe mykt. Jeg må ha tråkket på et eller annet smådyr i mørket, men kan ikke se hva.

Oppkuven 704.

Nesten nede ved Sørkedalen skole stopper en taxi med noen hekser i og lurer på om jeg har sett et sted med en Halloween-fest. Det ble en lang tur i Krokskogen idag og jeg kunne vel kanskje gått rett inn på en Halloween-fest jeg og etter turen.

lørdag 19. oktober 2013

Kjentmannsmerket: "En Kasse Champagne" Storhaug, Sydligste Delen Av Linderudseterhøydene

Et ubestemmelig oktobervær. Det skulle bare være den korte lille turen opp til en nærliggende kjentmannspost, Storhaug i Lillomarka. Men så ble det den turen labbende gjennom marka som det alltids blir.

"En kasse champagne" Storhaug, sydligste delen av Linderudseterhøydene.

Jeg tar den vanskelige veien for å finne posten, altså nordfra. Storhaug har vært i geologenes saktmodige overvåkning lenge, det skal være en del uvanlige bergarter her. Det ble og utlovet en dussør på en kasse champagne til den første som finner en eller flere fossiler som kunne antyde alderen på et av de geologiske lagene her. Det er lite tegn på fossiler som jeg kan se, men litt utsikt fra haugen får man ihvertfall.

Det skulle bare være den korte lille turen opp til en nærliggende kjentmannspost, Storhaug i Lillomarka. Men så begir jeg meg gjennom skogen over Linderudseterhøydene over til Setertjern og nesten tilbake til der jeg startet turen fra, parkeringsplassen ved Solemskogen.

Gråeventyrskog.

Jeg går over Revlikollen på en umerket sti som jeg ikke vet hvor ender ut hen. Grønn eventyrskog og små broer av tømmer over knøtte små kløfter. Krysser skispor uten snø. Passerer Vennervann ved første tegn av en blåsti. Går over Holåsen hvor det ryker fra et bål i nærheten.

Det skulle bare være den korte lille turen opp til en nærliggende kjentmannspost, Storhaug i Lillomarka. Men så setter jeg meg ned ved Kringler for å spise mat. Nicholas Crane går de siste milene på sin ferd over kontinentalskillet i Europa mens jeg drikker varm te i høstværet.

Tømmerbro over en knøttekløft.

Går ned Fugleleiken før den siste marsjen ned mot Maridalsvannet og vandringen langs det mot Kjelsås. Det skulle bare være den korte turen gjennom Lillomarka.

lørdag 12. oktober 2013

Kjentmannsmerket: Smallvann og Skinnskattberget og Almedalshøgda 504 og Store Skillingen Nordøst Ved Atthaldsdammen

Mens andre har reist til fjellet for å jakte på stor- og småvilt tar jeg meg en tur ut i Nordmarka for å jakte på kjentmannsposter. En stor forskjell i landskap fra de høye fjellene i Pyreneene til de små skogkledte kollene i marka. Været er strålende og høstfargene okkuperer bladverket. Litt kjølig ut fra Hakadal stasjon og i retning Elnes før jeg starter mine reelle tråkk inn i marka.

På en bro over en bekk.

Opp mot Bakken.

Veien følges stort sett i starten, forbi Bakken og Mago med Nordvatnet blått ved siden av. Forbi Søndre og Nordre Måsjø hvor jeg har syklet forbi mang en gang. Over Smalvann går man stort sett over bare på ski om vinteren og få ferdes her nede ved vannet når snøen er på ferie. Her klippes det i kjentmannshåndboken, trebroen over utløpet er såpeglatt. Det ble bygget en dam her i 1920 for å fløte tømmer ned til Haklokalven.

Nordvatnet. En båt ligger veltet over på siden med et flagg festet på toppen.

Anderstjernet, eller det jeg i etterkant tror var Anderstjernet.

Over Skinnskattberget har jeg utrolig nok aldri gått over før, på toppen passeres en kjentmannspost fra forrige bok. Det er stille i skogen og på vei ned fra berget møter jeg på to vandrere som er like overrasket over å møte noen som jeg. Etter Handkledputten kan jeg se opp mot Daltjuvmana, og tenke på alle gangene jeg har glidd over snøen på vei over kollen der oppe.

Smalvann.

Skinnskattberget 550.

Jeg strener opp i lia mot Almedalshøgda og må bruke solen som kompass for å finne det høyeste punktet og kjentmannsposten som ligger skjult blant trærne. Havner først på feil sted og med ingen utsikt gjennom skogen fører det meg først feil avgårde. Mens jeg spiser lunsj på toppen kan jeg såvidt skimte Solobservatoriet ovenfor Harestua gjennom bladene. Her hadde Banner-Ole sitt tilholdssted rundt 1860, det vil si at det var litt nedenfor han slo seg til sammen med sin kone og sine barn.

Fargesprakende høsttrær i svart og hvitt.

En nesten krasafaren trebro må passeres over en liten bekk.

Mens solen går nedover på himmelen går jeg nedover grusveien og homperuta mot Store Skillingen. Det er lav vannstand i vannet. Langsmed vannet ligger Atthaldsdammen, som nå ser mer ut som en gjengrodd vei. Solen har gått ned bak åsene i vest når jeg stempler i kjentmannsboken for siste gang idag. Vandrer i skiløypa langs veien på vei til Harestua.

Almedalshøgda 504.

I mørket ankommer jeg Furumo stasjon, en time til neste tog går. I lyset fra perrongen krysser en mann det Europeiske kontinentalskillet fra Finisterre til Istanbul.

Store Skillingen nordøst ved Atthaldsdammen.

onsdag 18. september 2013

GR10 Pyreneene


GR10 er en langdistanse rute som går over Pyreneene fra Hendaye ved Atlanterhavet i vest til Banyuls sur Mer ved Middelhavet i øst. Ruten er på omtrent 900km og med en samlet stigning på rundt 50000 høydemetere. I sensommeren og høsten 2013 gjennomførte jeg turen og nedenfor vil dere finne min beretning fra GR10.

Dag    1 (30.07):Hendaye - Olhette
Dag    2 (31.07):Olhette - Ainhoa
Dag    3 (01.08):Ainhoa - Bidarray
Dag    6 (04.08):St Jean Pied de Port - Iraty-Cize
Dag    7 (05.08):Iraty-Cize - Logibar
Dag    8 (06.08):Logibar - Ste Engrace
Dag  11 (09.08):Lescun - Borce
Dag  12 (10.08):Borce - Gabas
Dag  13 (11.08):Gabas - Gourette
Dag  14 (12.08):Gourette - Arrens-Marsous
Dag  15 (13.08):Arrens-Marsous - Ilheou
Dag  16 (14.08):Ilheou - Cauterets
Dag  17 (15.08):Cauterets - Ossoue
Dag  18 (16.08):Ossoue - Saugue
Dag  19 (17.08):Saugue - Bareges
Dag  20 (18.08):Bareges - Oredon
Dag  21 (19.08):Oredon - Adervielle
Dag  22 (20.08):Adervielle - Oo
Dag  23 (21.08):Oo - Bagneres de Luchon
Dag  24 (22.08):Bagneres de Luchon
Dag  25 (23.08):Bagneres de Luchon - Fos
Dag  26 (24.08):Fos - Araing
Dag  27 (25.08):Araing - Eylie d'En Haut
Dag  29 (27.08):Pla de la Lau - Esbints
Dag  30 (28.08):Esbints - Aula
Dag  31 (29.08):Aula - St Lizier d'Ustou
Dag  33 (31.08):Aulus les Bains - Mounicou
Dag  34 (01.09):Mounicou - Goulier
Dag  35 (02.09):Goulier - Siguer
Dag  36 (03.09):Siguer - Clarans
Dag  37 (04.09):Clarans - Rulhe
Dag  38 (05.09):Rulhe - Merens les Vals
Dag  40 (07.09):Puig Carlit
Dag  40 (07.09):Bouillouses - Planes
Dag  41 (08.09):Planes - Ras de la Carança
Dag  43 (10.09):Mariailles - Cortalets
Dag  44 (11.09):Pic du Canigou
Dag  44 (11.09):Cortalets - Mines de Batère
Dag  47 (14.09):Las Illas - Ouillat
Dag  48 (15.09):Ouillat - Tagnarède
Dag  49 (16.09):Tagnarède - Banyuls sur Mer

mandag 16. september 2013

(GR10) Dag 49: Tagnarède - Banyuls sur Mer

Lengde: 19.9km (988.2km), tid brukt: 5:19 (376:21).
Høydemetere (opp / ned): 326m (55408m) / 1371m (55742m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1045moh / 0moh / 1130moh.
Vær: Sol, blå himmel og pent vær.


Etter en natt med mye vind og kraftig rasling i fra trærne utenfor våkner jeg opp til en klar himmel. Og ett eller annet sted i bakhodet ringer det en bjelle som sier at det er siste dag på turen, men det er fortsatt litt vanskelig å forstå det. Det er litt småkaldt inne i hytta når vi våkner, så jeg fyrer litt opp i peisen før vi spiser frokost.

Utsikt tilbake mot Tagnarède fra den spanske siden av grensen nedenfor Pic Néoulous.

I hasten med å komme meg fort tilbake fra Chalet de l'Albere igår klarte jeg å glemme igjen vindjakka mi der, så istedet for å gå i retning Banyuls sur Mer sammen med Claire går jeg nok en gang tilbake til Col d'Ouillat. Men ved å se på kartet så ser jeg at jeg kan spare mye tid ved å gå via Spania og ikke via GR10. Så for tredje gang ankommer jeg vertshuset ved Ouillat, de smiler godt nå. På veien tilbake passerer jeg en pou del glaç, en brønn brukt for å lagre is. Gjennom en åpning i toppen av kuppelen som ligger over bakken fylte man på med is og snø om vinteren, så kunne man ta ut isen om sommeren. Jeg går inn i den 400 år gamle strukturen, det er ikke noe is der inne lengre, men kjølig er det.

Utsikt tilbake mot Pic Néoulous med Canigou i horisonten.

Tilbake ved Tagnarède plukker jeg opp sekken min igjen, lar resten av gassen og det av mat jeg ikke trenger lengre være igjen i hytta. Så tar jeg mine første skritt på den siste dagen av en lang vandring. Det er flott vær og en hyggelig rute i starten, som først lar trærne lene seg over stien. Så beveger ruten seg over grønne sletter med utsikt til begge sider, Spania i sør og det flate lavlandet i nord. Forbi kuer som er totalt likegyldige til vandrere som har krysset Pyreneene.

På høydene kan man se tilbake mot Pic Néoulous og Canigou, med havet lysende blått imot meg fra nord. Nedenfor Pic des Quattre Termes (1156moh) går ruten ned en vond sti å gå på, jeg ser lengtende bort på den fine ryggen ved siden av. Den flotte turen rykker stegvis nedover, de høye fjellene i horisonten blir gradvis borte, men havet kommer desto nærmere. En skulle tro at landskapet ville bli mildere jo nærmere Middelhavet en kommer, men faktum er at dette har vært den mest spennende turen landskapsmessig på lang tid.

Middelhavet kommer nærmere og nærmere, blått hav i horisonten.

Oppe ved Pic de Sailfort (981moh) setter jeg meg ned for å spise lunsj. Og herfra kan jeg for første gang se Banyuls sur Mer, det er en merkelig følelse, for 49 dager siden sto jeg på Col d'Osin og så ned på Hendaye. Under en klippe er det laget et knøtt lite skjul, Refuge Tomy. Ved siden av er den busk som ser ut som et ulvehode. Det går så bratt nedover Serret de Castell Serradillou med Banyuls i sikte.

Tour Madeloc våker over meg når jeg nærmer meg vingårdene i Banyuls. Bak meg skjuler Pic de Sailfort resten av Pyreneene, etter Col de Fourmigou (488moh) står ruinen av et stort hus. Ved Col des Gascons (386moh) er jeg nede ved en vei som ruten krysser flere ganger, samt midt i vinland. Grønne vinranker på hver side av ruten og blått hav foran meg, et kulturlandskap. Et skilt annonserer 20 minutter igjen.

Fra Pic de Sailfort dukker Banyuls sur Mer opp for første gang i utsikten.

Fjellene ble byttet ut med vinranker, vinrankene byttes ut med hus og når jeg passerer under jernbanesporene så er jeg i Banyuls sur Mer. Det føltes rart å gå i gatene til Hendaye om morgenen og skulle gå over til Middelhavet, nå føles det rart å gå i gatene til Banyuls sur Mer. Rett ved stranden dukker Claire opp smilende, jeg kan se skiltet som markerer enden på min lange vandring. Vi krysser gaten og så er det gjort. Ved plaketten som markerer enden på GR10 har jeg nå 49 dager etter at jeg la ut på vei krysset Pyreneene og gjennomført GR10. Det er to stykk smilende vandrere som står utenfor gamle Hotel de Ville og foreviger øyeblikket.

Gjennom vingårdene i Banyuls.

Så er det bare en tanke som står i hodet mitt og det er havet. Vi går innom en butikk og handler, så er det Middelhavet og lyden av det som teller. Mens bølgene driver innover mot steinstranden og lydene av bølgene fyller luften sitter vi og speider ut mot havet. Jeg er ved veis ende, i solskinn, blått hav.

Banyuls sur Mer, ved plakettene som markerer enden av GR10. Jeg klarte det.

På kvelden feirer jeg gjennomføringen av turen på en restaurant, Claire tok bussen til Collioure. Det er utsikt til Middelhavet fra balkongen på hotellrommet mitt, så jeg avslutter kvelden sittende ute og lytte på bølgene som slår inn mot stranden. Det blåser kraftig. En vandring er over, en annen begynner.

Jeg møtte Claire igjen i Collioure dagen etterpå. Jeg tilbragte to netter der før jeg tok toget tilbake til Bordeaux, på toget møtte jeg nok engang Claire som kom på i Toulouse. Vi spiste lunsj sammen i Bordeaux før hun tok toget videre og jeg tilbragte siste natten der før jeg returnerte hjem til Norge og Oslo.

<- TagnarèdeNESTE ->

søndag 15. september 2013

(GR10) Dag 48: Ouillat - Tagnarède

Lengde: 4.3km (968.4km), tid brukt: 1:12 (371:02).
Høydemetere (opp / ned): 320m (55082m) / 211m (54371m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 936moh / 1045moh / 1256moh.
Vær: Tordenvær, regn, tåke, surt, pent vær mot ettermiddagen og kvelden.


Jeg våkner opp klokken 03:00 om natten, ute kan jeg fortsatt høre at selskapet holder på. Klokken 03:30 våkner jeg opp igjen av at det høljregner ned ute. Når jeg igjen våkner opp klokken 04:00 har himmelen eksplodert i sinne, et kraftig tordenvær har begynt. Når det egentlig var på tide å stå opp er det fortsatt dårlig vær ute, så jeg kryper lengre ned i soveposen og sover videre. Det som skulle bli min siste dag på vandringen ble istedet en begivenhetsrik dag av et helt annet slag.

Tåke og surt vær på ferden opp mot Pic Néoulous.

Når jeg til slutt står opp har uværet passert, men ute er det surt og omverdenen er dekket inn av tåke. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Etter en så lang tur så ønsker jeg å komme fram i pent vær, spesielt etter å ha gått i flere dager under et grått skylag og sett solen skinne ved kysten. Jeg vet at noe av det første jeg vil gjøre når jeg kommer fram er å sette meg ned og bare nyte synet av sjøen igjen. Alternativet er å bli her en dag til.

Utsikt ned mot Tagnarède, grått vær i horisonten.

Til slutt bestemmer jeg meg for å gå. Det er surt og det blåser såpass friskt opp gjennom skogen mot Roc des Trois Termes at man kan se skyene fare forbi trærne. Der grensen til Spania er markert med et slitt gjerde er det bare å pakke seg inn i vindjakken, det er et skikkelig surt fjellvær. Selv rett nedenfor Pic Néoulous (1256moh) kan man bare såvidt skimte toppen, og masten ved siden av er et vagt omriss i gråheten. På vei ned igjen kommer jeg litt under skylaget, men utsikten er ikke noe mer lystig av det.

Jeg ankommer Refuge de Tagnarède (1045moh), det ryker fra pipen. Når jeg åpner døren stikker det et velkjent fjes opp fra et opphengt telt, Claire sitter foran peisen og varmer seg. Hun hadde blitt overrasket av uværet på ryggen ovenfor hytten og hadde trukket ned for å søke ly. Teltet har hun hengt opp til tørk. En liten hund med en irriterende bjelle har fulgt etter henne og romsterer ivrig rundt på jakt etter mat. Det blåser kraftig ute og vi er begge usikre på om vi ønsker å bli eller fortsette.

Refuge de Tagnarède. En sparsommelig hytte, men som det ble en hyggelig kveld i.

Uansett så blir det en lengre pause her, i varmen fra peisen og i godt selskap. To vandrere på en dagstur kommer inn og søker ly mens de spiser lunsj, de kaster ut hunden og etterpå ser vi ikke mer til den. Været letter etterhvert, men det blåser fortsatt kraftig. I retning Banyuls sur Mer er det fortsatt mørke skyer. Det blir til at vi blir værende.

Nedenfor Pic Néoulous med utsikt i retning kysten etter at det har klarnet opp.

Senere ut på dagen er det derimot klarvær og blå himmel over Pic Néoulous, og bedre i retning Banyuls, men nå føler vi at det er for sent å begynne å gå videre. Istedet tar jeg min lille pakkbare sekk på ryggen og begir meg tilbake mot Chalet de l'Albere, kort vei, og jeg har fått lyst på øl, samt at jeg trenger mer vann. Jeg stoler ikke på vannet som finnes i nærheten. Det er et annerledes landskap som møter meg.

Det er dermed ikke like hyggelig å gå forbi Pic Néoulous igjen, der oppe er det to gutter og en av dem kaster en stein ned mot meg. Noe som gjør meg helt rasende, men jeg klarer å styre meg fra å la meg provosere til å gå opp. Og godt var nok det, for det var ikke bare to gutter, men en guttegjeng på fem. Den nå fine utsikten i retning av kysten kommer nå litt lengre bak i tankene. På vei ned siste strekningen mot Col d'Ouillat begynner så fantasien min å spinne.

Utsikt tilbake fra Pic Néoulous, Canigou-massivet til høyre i bildet.

For guttegjengen kan godt ha sett meg komme fra Refuge de Tagnarède og tenkt at jeg har lagt igjen utstyret mitt der (som jeg jo har gjort). Men det som gir meg en dårlig magefølelse er at Claire nå er alene der nede. Hva skjer hvis de finner på å gå ned? Jeg setter opp farten. På Chalet de l'Albere smiler de litt når de ser meg komme tilbake. Jeg får fylt opp med vann og kjøper med meg noen øl (Kwak, Pietra og Pelforth Brune). Så går jeg raskt tilbake mot Tagnarède.

Istedet for å gå stien der GR10 går tar jeg veien opp mot Pic Néoulous, guttegjengen er ikke å se på toppen nå. Jeg går opp på toppen, men kan ikke se noe til dem nedenfor heller. Det som jeg nå kan se er en fantastisk utsikt mot havet og bakover mot Canigou. Ved kysten er det fortsatt noen mørke skyer, men de er på vei sørover til Spania. Nede ved hytta virker alt som før, men Claire er ikke der.

Fra toppen av Pic Néoulous, klar utsikt mot Middelhavet.

Jeg finner hun oppe ved ryggen sittende og lese med solen skinnende ovenfor. Jeg er noe lettet, men erkjenner nok at fantasien min løp noe løpsk og. Nå er det helt nydelig ute og vi blir sittende lenge og nyte været på ryggen med utsikt mot Spania. Når solen forsvinner ned bak åsen i vest går vi tilbake til hytta, hvor vi fyrer opp i peisen igjen og lager middag.

En miserabel start på dagen som senket humøret mitt grundig ble til slutt en flott dag, med unntak av episoden med guttegjengen på Néoulous. Jeg fikk med meg turen både i pent og i dårlig vær, og med en hyggelig kveld med fyr på peisen i Refuge de Tagnarède, ølen smakte godt. Og jeg fikk en dag til ekstra på ruten, kanskje jeg hadde et ørlite ønske om det. Men imorgen går vi til Banyuls sur Mer, dårlig vær eller ikke.

<- OuillatBanyuls sur Mer ->

lørdag 14. september 2013

(GR10) Dag 47: Las Illas - Ouillat

Lengde: 25.8km (964.0km), tid brukt: 8:28 (369:50).
Høydemetere (opp / ned): 959m (54762m) / 573m (54160m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 550moh / 936moh / 936moh.
Vær: Sol og fint vær, noen skyer.


Med meg i sekken etter frokosten på Hostal des Trabucayres har jeg en ikke så god værmelding for morgendagen, værgudene ønsker tydeligvis ikke å smile til meg på vandringens siste dag. For dagens vandring derimot holder de skyene på avstand. Fra Las Illas går ruten opp langs en stille og fredelig vei til nok en Super, Super Las Illas.

Vandring langs ryggen mellom Frankrike og Spania på en hyggelig skogsvei, her fra ruten etter Col del Priorat.

Etter Super Las Illas følger ruten ryggen langs grensen til Spania, vegetasjonen her har nå endret seg fra tidligere og bærer merkbart preg av å være nærmere Middelhavet. Det er en hyggelig vandring gjennom en ganske så åpen skog. Canigou kan sees gjennom trærne. Ved Mas Nou står det et skilt om at det er forbudt å ta bilder og at det ikke er tillatt for alle å passere videre på stien, vandrere på GR10 har visstnok tillatelse. Årsaken er etter sigende at dette er et slags nudist gårdsbruk, det kommer ingen sinte nakne bønder hoppende ut på stien når jeg passerer. Bygningene ser noe slitte ut.

Utsikt til Canigou fra Las Carboneres.

Det er blå himmel og varmt for en gangs skyld, noe det ikke har vært på lenge. De spektakulære områdene på ruten er nå lagt bak meg og ruten går nå tydeligere ned mot et lavere landskap. Jeg går opp på Pic del Priorat (492moh), men ingen utsikt fra den toppen. Etterpå overser jeg at GR10 tar av fra stien og fortsetter videre og merker ikke at jeg har gått feil før jeg er nede ved Las Carboneres (337moh), hvor det er en fin utsikt mot Canigou rett ved ruinene av en gårdsbygning.

De Romerske ruinene ved Col de Panissars med Fort de Bellegarde ovenfor.

Romerne kom langt, de kom også hit. Nedenfor Fort de Bellegarde ligger de Romerske ruinene ved Col de Panissars. Jeg går opp til fortet. Det viser seg å være gratis inngang idag så jeg lar sekken min bli igjen ved resepsjonen og tre inn i turistskoene. Fortet er stort og fra toppen av muren er det god utsikt til området rundt. Sørover strekker det som var hovedruten gjennom Pyreneene i antikken seg nedover, Romerne kalte det for Summum Pyrenæum, nå en motorvei. Le Perthus ligger nedenfor mellom landene.

Utsikt fra Fort de Bellegarde, Spania i dalen nedenfor.

Jeg er sulten når jeg ankommer Le Perthus (290moh), men det frister ikke å sette seg ned å spise et sted her. Et forferdelig turiststed, med utallige butikker som selger diverse juggel. Men når jeg ringte for å bestille plass på Chalet de l'Albere fikk jeg vite at de ikke ville kunne servere mat, så jeg er nødt til å handle inn mat for kvelden. Etter å ha handlet prøver jeg å legge stedet raskt bak meg. Magen klager, men synes av stedet klager mer.

Ved Col de la Comtesse (513moh) stopper jeg opp for å spise, det har blitt enda varmere. Opp hit var det enda mer sydlandsk enn før og sekken merkbart tyngre. På et skilt er France stryket ut med Catalunia Nord. Le Perthus er heldigvis fort glemt opp mot Saint Martin d'Albere. Ruten går så bratt opp med god utsikt tilbake mot der jeg har gått. Beina er litt møre når jeg ankommer Col d'Ouillat (936moh) og Chalet de l'Albere.

Utsikt fra Col d'Ouillat.

Stedet ligger med en flott utsikt mot dalen nedenfor, langt nede kan jeg se Fort de Bellegarde på sin lille kolle. Jeg fikk ikke vite hvorfor jeg ikke kunne få mat her på telefonen, men årsaken var at det skal være et selskap på stedet om kvelden og det derfor ikke er noe plass å sitte ned på i tilfelle dårlig vær. Men været er nå strålende, og det beste på en lang tid, så de ordner likevel til middag på en sitteplass ute.

Chalet de l'Albere.

Mens jeg sitter og nyter synet av utsikten og at mørket senker seg over landskapet og passet mellom Frankrike og Spania går tankene til at imorgen vil jeg etter sigende sette ut på min siste dag på GR10. Det føles litt uvirkelig. Det fjerne målet er nå rett rundt hjørnet og starten på vandringen ligger nå fjernt bak meg. Her mente de at det ville bli bra vær imorgen Fra restauranten er det fullt liv, gjestene er på plass. Med unntak av Le Perthus så var det en fin vandring idag. Jeg lurer og litt på hvor Claire befinner seg.

<- Las IllasTagnarède ->

populære innlegg