Kjentmannsmerket: Kroktjernet og Rudskampen 585

Så bar det opp i Romeriksåsene for to nye kjentmannsposter, Kroktjernet og Rudskampen. Med tanke på posisjonen til Kroktjernet lå det i kortene at man måtte legge turen innom Paradiskollen på veien. Og selv om været ikke var av det slaget som tillot sikte ut i evigheten, var det som vanlig lite å klage på når det gjaldt utsikten fra toppen.

Nedenfor Paradiskollen er det mye piping å høre, i hvertfall hvis man tolker navnene på vannene. Jeg følger en umerket, men klar sti ned til Dampiperen. Derfra går turen på retningen kartet og terrenget gir meg.

Jeg ender opp litt lengre nord enn ønsket, men det føles som at det er meningen da det er Oberstputten som dukker opp i synsfeltet. Det tjernet er nevnt i henhold til posten jeg skal fram til (satt i sammenheng med Sersjantmyra posten i Krokskogen). Fra putten til obersten er det en enkel tur ned til dagens første fangst, og da snakker vi ikke fisk.

Ute på en odde i Kroktjernet finner man et idyllisk sted, med en gapahuk hvis været skulle vise seg å ikke være like idyllisk som stedet. Jeg hadde ikke møtt en sjel hittil på turen, men her utenfor sti dukker dem opp.

Etter å gått rundt Råsjøen og ned til Bjertnessjøen på merkede stier og veier er det på tide med en topptur. Rudskampen (585moh) er det høyeste punktet i Romeriksåsene. Likevel går det ikke noen blåsti opp til toppen (selv om stien til Råbjørnhytta ikke kan sies å gå så veldig langt unna). Jeg fulgte derimot ryggen opp fra Bjertnessjøen.

Dette er natur i marka som jeg liker meg i. Åpent, myr, lyng og med krokete furutrær. Her er det også mange spor av lynnedslag i trærne.

Går rundt Råbjørn. På stien forbi Skotjernet det knapt en sti. Her ligger trærne som mikado-pinner over stien, og det er lettere å gå utenom stien enn på den. En hinderløype i sakte fart.

Det er et fint lys over Harestua når jeg er på vei nedover for å nå toget tilbake til Oslo etter en fin tur gjennom Romeriksåsene.

Utsikt fra Paradiskollen.

Utsikt mot øst fra turen ned fra Paradiskollen.

Beverhus ved Dampiperen.

Oberstputten.

Kroktjernet.

Utsikt fra et lettere ødelagt jakttårn.

Steinbruen ved Råsjøen.

Opp Rudskampen utenom sti.

Rudskampen med sine furutrær.

Rudskampen 585.

En putt nord for Rudskampen.

Råbjørn.

På vei mot Skotjernet, her skal det visstnok være en sti.

Skotjernet.

Myr og Skotjernhaugen.

Sollys på vei ned til Harestua.

Kjentmannsmerket: Bøsetra og OL-Skog

17. mai, pandemi og det høljregner. Ikke det beste utgangspunktet for å feire nasjonaldagen kanskje. Som vanlig flykter jeg fra byen, men i motsetning til før hadde jeg ikke mulighet for å ta en overnatting ute. La min lille enmanns-tog til Vestmarka for å finne en gammel seter og en OL skog.

Det ble en våt tur. Og jeg måtte og bruke litt tid på å komme meg opp i marka fra Asker. Utsikten fra Hovdehytta var nok ikke mye å skryte av i dag, selv om den innimellom bød på ørsmå gløtt gjennom de tunge skyene.

Fram til Bøsetra var det ikke mye pause å få fra regnet, men kanskje det er en passende kontekst å være på den gamle seteren i. Det er tungt og grått, og synet av Oslofjorden er ikke der lengre. Det er heller ikke den gamle seteren slik den var før, den er i forfall.

Her skal det ha vært seter og slåttemark i hundreårene etter svartedauden. Fast bosetning ble det her rundt år 1700, fram til 1900 hvor det siste husmannsparet flyttet. Jeg glemmer regnet i historien.

Myggheim har jeg alltid likt, der den ligger litt skjult i skogens dybde, men nå er det hogget her og det har blitt utsikt. Om man kan kalle det for det. Jeg synes det er litt trist.

To andre vandrere sitter i det de kan finne av le under det lille mønet og deler gjerne det lille som er. Akkurat nok le til å kunne sitte litt tørt under tak og få fyrt opp brenneren for å lage mat.

Vått er det over til Store Sandungen og det er grått rundt vannet.

Ned mot Furuholmen og Gupu finnes det en stein til minne om skolebarna som plantet en skog til ære minne for de Olympiske Lekene på Lillehammer i 1994.

Når jeg kommer til Skaugumsåsen med sin utsikt har regnet gitt seg. Utsikten er fortsatt grå og dramatisk, men det er utsikt. Helt til Oslo og. Jeg vifter litt ekstra med flagget før jeg går ned og tar fatt på siste lille strekning tilbake til Asker.

Tilbake i Oslo bruker russen rutebussen som russebuss. Det er et svare leven og jeg ønsker at jeg fortsatt var tilbake i Vestmarka, regn eller ikke.

Ut fra Asker.

Hovdehytta.

Utsikt fra Hovdehytta.

Solli gård.

Opp til Bøsetra.

Bøsetra, ved utsikten.

Bøsetra er i forfall.

Innefra Bøsetra.

Myggheim.

En glad vandrer i regnet ved Myggheim på 17. mai.

Vått var det i marka.

Over myrene mot Store Sandungen.

Hva er nå dette som er bygget eller bygges i Semsmåsan.

Ol-skog, en liten skogteig vest for Furuholmen.

Utsikt fra Gupu.

Det flagges fra Skaugumsåsen.

Utsikt mot Oslo fra Skaugumsåsen.

Ved Sem Gjestegård.

Kjentmannsmerket: Gullfax

Gullfax var en av radiosender- og mottaksstasjonene i Nordmarka under siste verdenskrig. Denne lå i en liten og primitiv hytte i nordenden av Løndalstjernet, fram til den ble revet i 1970-årene. Området hytta lå i er bratt og utilgjengelig, et veldig godt skjulested, men også uten en god fluktvei. Radiostasjonen opererte fra april 1944 til mai 1945.

Brudd i løypa opp mot Svartbekken.

Fra Svartbekken mot Mylla.

Det var derimot ikke å ta en kjentmannspost som var min plan for denne dagen. Jeg skulle hovedsakelig på skitur. Mens snøen hadde begynt å gjøre seg vanskelig sør i marka, var det fortsatt fine forhold i nord. Nydelig vær og relativt gode forhold etter å ha kommet litt opp fra Grua. Måtte gå litt i starten fra Grua, men ikke så langt som ventet. Enkelte brudd i løypene var det og, men aldri nevneverdige problemer.

Opp mot Bislingen.

Flotte løyper over Bislingen.

Bislingen.

Bislingen er nesten alltid en sikker vinner, og i dette været helt nydelig. Her er det nesten helt åpent, og det minner litt om høyere strøk. Dette har jeg sikkert nevnt før og, men en gjentagelse er ikke farlig når det gjelder Bislingen og Bislingflaka. Når snøen henger på trærne her oppe er det ekstra magisk, men nå sent på året er det bare grener å se.

Fra Syljusæterkollen.

Nær Johannestjern med Syljusæterkollen bak.

Ruten min tar meg ned til Mylla igjen, denne gangen vestenden, før jeg glir videre mot Tverrsjøstallen og derfra forbi Johannestjern mens jeg skuer opp mot Bislingen og Syljusæterkollen nedenfra. Langs Gjerdingen er nedtappingen klart synlig der sprekker og synkende is er tydelige.

Rundt Johannestjern i retning Gjerdingen.

Gjerdingen.

Vannet tappes i Gjerdingen, det synes på isen.

På vei tilbake mot Svartbekken ble det plutselig en kjentmannspost-tur likevel, nok en ufrivillig en i rekken. Måtte jo le litt når jeg så skiltet med Gullfax og den tilhørende kjentmannsposten.

Gullfax.

Nok en flott skitur på tampen av sesongen.

Auretjernet.

Kjentmannsmerket: Sersjantmyra

Nok en skitur som ufrivillig endte opp som kjentmannspost-tur. Også en merkelig dag, da jeg i går gikk en tur i helt tørre og snøfrie omgivelser, da på Tunsbergleden mellom Tanum og Haslum kirke, og videre til Lysaker. Og nå bar det igjen opp i snøens rike, der Kong Vinter fortsatt biter seg fast. Kontraster. Artig det. Været i dag sto også i kontrast til i går, der det var sol og blå himmel i går, speilet himmelen i dag bakken.

Over myra før Vesle Langtjern.

Det var altså bare snakk om en skitur, ikke noe annet. En rute fra Sørkedalen, hvor skiene først kunne komme på beina ved bommen ved Skrubdal. Etter det kunne jeg ha skiene på under resten av skituren (som endte opp på samme sted), selv om noen steder fordret en kort omvei utenfor løypene.

Ved Vesle Langtjern var det å ta en liten omtur, der underlaget dukket fram fra snøen.

Alltids fine Løvliflaka.

Turen gikk opp Gråseterveien til Søndre Heggelivann før skiene ble manøvrert over til Kjagdalen og Villmannsdalen. Oppkuven ligger fristende, men får være i ensomhet. Jeg gjør en æresrunde ovenfor Løvlia. Det vi si, over Løvliflaka, ned til Lauvliflaka og bort til Ringsmyrbekken før opp til Løvliflaka igjen. Dette er et nydelig terreng å gli gjennom på ski.

Lauvliflaka.

Fra Løvlia var planen å gå ned til Sørkedalen igjen gjennom Dammyrdalen. Her har det vært noen artige vårskiløpingsturer før, men det er få utfordringer å få i dag. Selv om løypa krysser over vann på en tynn snøbro ved Stormyra. Ellers var det barnålsføre i de dypeste og mørkeste delene.

Isbro over vann ved Stormyra.

Her er det hovedsakelig barnålsføre.

Så krysser unektelig skisporene sporene til en sersjant, men hvem denne sersjanten var er det ingen som vet. Likevel har myra fått navnet Sersjantmyra og jeg hadde ikke fått med meg at det lå en kjentmannspost her. Jeg ser forundret kjentmannsposten i det jeg glir forbi, men kan jo nå like godt snu og knipse av posten (fungerer nå like greit det i mangel på stift).

Dramatisk på et vis, men også fint, over skisporene i Krokskogen denne søndagen.

Ingen bjeffende sersjanter som holder meg igjen, så jeg fortsetter videre. Skituren kan kalles rolig, det har ikke vært mange andre ute i dag. Nede ved Fløyta begynner det å snø. Skiene må av ved Skrubdal.

Ved Sersjantmyra.

Gampetjern.

Sersjanten står eventuelt alene igjen ved sin myr.

Nede i Sørkedalen ved Fløyta kom snøværet.