onsdag 13. desember 2017

Shikoku 88 Temples Pilgrimage


Shikoku 88 Temples Pilgrimage er en pilegrimsrute på Shikoku-øyen i den vestlige delen av Japan, den minste av øyene. Den følger en gammel pilegrimsrute som er antatt å være ruten Kōbō Daishi, en kjent japansk lærd og prest som er grunnlegeren av Shingon-buddhismen, tok på sin asketiske trening rundt Shikoku. Hovedmålet med pilegrimsferden er å besøke de 88 hovedtemplene eller hellige stedene assosiert med pilegrimsferden. Det er også 20 bangai (utenfor nummerne) templer assosiert med pilegrimsvandringen. Hvis du besøker de 88 hovedtemplene vil ruten være om lag 1150km lang, hvis du også besøker de 20 bangai templene vil den være på rundt 1300km. Ruten er også regnet for å være sirkulær, siden det er vanlig å returnere til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Det er også vanlig å besøke Kōyasan etter at man har fullført pilegrimsvandringen sin, som er fjelltoppen hvor Kōbō Daishi etablerte Shingon-skolen innenfor Buddhismen (i 819) og hvor det er sagt at han sover i en evig meditasjon. På din vandring rundt Shikoku vil du gå gjennom de fire provinsene til Shikoku, som også er regnet for å være de fire stegene på vei til å bli opplyst. Tokushima prefektur (stedet for åndelig oppvåkning), Kochi prefektur (stedet for asketisk trening), Ehime prefektur (stedet for å bli opplyst), Kagawa (steded for nirvana).

Mottoet for pilegrimsvandringen er "Dōgyō Ninin" (Vi To, Vandrende Sammen). Høsten 2017 tok jeg på meg å bli en henro og reiste til Shikoku hvor jeg vandret sammen med Kōbō Daishi rundt øyen, her vil du finne min beretning (jeg vil kontinuerlig oppdatere denne siden inntil hele beretningen har blitt fortalt):

Dag   1 (21.09):Ryōzenji - Anrakuji
Dag   2 (22.09):Anrakuji - Kamojima
Dag   3 (23.09):Kamojima - Nabeiwa
Dag   4 (24.09):Nabeiwa - Kokufu
Dag   5 (25.09):Kokufu - Kushibuchi
Dag   6 (25.09):Kushibuchi - Byōdōji
Dag   7 (27.09):Byōdōji - Hiwasa
Dag   8 (28.09):Hiwasa - Kaifu
Dag   9 (29.09):Kaifu - Ozaki
Dag 10 (30.09):Ozaki - Kongōchōji
Dag 11 (01.10):Kongōchōji - Tōnohama
Dag 12 (02.10):Tōnohama - Kagami
Dag 13 (03.10):Kagami - Chikurinji
Dag 14 (04.10):Chikurinji - Tanemaji
Dag 15 (05.10):Tanemaji - Shōryūji
Dag 16 (06.10):Shōryūji - Susaki
Dag 17 (07.10):Susaki - Iwamotoji
Dag 19 (09.10):Irino Matsubara - Ibiru
Dag 20 (10.10):Ibiru - Tosa Shimizu
Dag 21 (11.10):Tosa Shimizu - Mihara
Dag 22 (12.10):Mihara - Ipponmatsu
Dag 23 (13.10):Ipponmatsu - Iwamatsu
Dag 24 (14.10):Iwamatsu - Uwajima
Dag 25 (15.10):Uwajima - Uwa
Dag 26 (16.10):Uwa - Uchiko
Dag 27 (17.10):Uchiko - Kuma Kōgen
Dag 28 (18.10):Kuma Kōgen - Kuma Kōgen
Dag 29 (19.10):Kuma Kōgen - Ishiteji
Dag 30 (20.10):Ishiteji - Horie
Dag 31 (21.10):Horie - Imabari
Dag 32 (22.10):Chikamiyama
Dag 32 (22.10):Imabari - Taisanji
Dag 33 (23.10):Taisanji - Iyo Miyoshi
Dag 34 (24.10):Iyo Miyoshi - Hōjuji
Dag 35 (25.10):Ishizuchisan
Dag 35 (25.10):Hōjuji - Ishizuchi Jinja
Dag 37 (27.10):Iyo Mishima - Awai
Dag 38 (28.10):Awai - Iyadaniji
Dag 39 (29.10):Iyadaniji - Marugame
Dag 40 (30.10):Marugame - Kokubunji
Dag 42 (01.11):Ritsurin Kōen - Nagaoji
Dag 43 (02.11):Nagaoji - Sanbonmatsu
Dag 44 (03.11):Sanbonmatsu - Ryōzenji
Dag 45 (04.11):Tokushima
Dag 46 (05.11):Kudoyama - Kōyasan
Dag 47 (06.11):Kōyasan
Epilog (07.11):Nara
Epilog (08.11):Kyoto
Epilog (09.11):Tokyo

søndag 3. desember 2017

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

torsdag 9. november 2017

(Shikoku Henro) Epilog: Tokyo

Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

Dette innlegget vil ikke bli et langt et, da jeg ikke vil gå så mye i detalj om hva jeg gjorde i Tokyo etter min Shikoku 88 Temples Pilgrimage og besøk i Kōyasan, Nara and Kyoto. Da hva jeg gjorde ikke følger i like stor grad sporene mine som en pilegrim i Japan.

Liten gate i Tokyo om kvelden.

Fra Shinkansen ser alt som er langt unna nært ut, og alt som er nært uskarpt ut. Togturen tilbake til Tokyo gikk uten noe som helst å reportere tilbake om, men å finne hotellet mitt skulle vise seg å være mer av et puslespill. Jeg hadde bestilt et rom i Asakusa-distriktet ikke langt unna Sensōji-tempelet. Da jeg føler omtrent alt mulig av følelser ristende i kroppen min etter å ha fullført Shikoku 88 Temples Pilgrimage, er planen min for den siste tiden i Japan her i Tokyo enkel, jeg har ikke tenkt å stresse noe i det hele tatt for å se noe.

Kunst på butikkskoddene utenfor Sensōji.

Det føltes også noenlunde rart å være tilbake i den gedigne byen, nå i et annet distrikt enn før (Ginza). Etter å ha installert meg på hotellet går jeg ut for middag, uten å ha noen idé om hvor jeg skal gå. Det leder meg eventuelt til det allerede nevnte Sensōji-tempelet, som er faktisk ganske så fint å besøke med sine illuminerte bygninger. Nå er jeg turist for alle penga, men det går bra. I en gate rett ved tempelet som bærer preg av å være gammel, kommer jeg over et sted som serverer okonomiyaki (jeg fikk smaken av det av Tomohiro-san).

Kveldssky fra Sensōji.

Sensōji pagoda og tempelport.

Neste dag ble min første attraksjon en re-visitt til Sensōji, mer av en tilfeldighet enn planlagt. Jeg endte bare opp på et sted i nærheten for frokost. Den eneste reelle aktiviteten jeg hadde å gjøre idag, var å finne en kul robot til min lille niese, etter en forespørsel fra broren min. Derimot, hva slags type robot jeg skulle finne var jeg usikker på. I Asakusa finnes det imidlertid en gate med leketøysgrossister, så jeg ga den gaten en sjanse til å vise sin verdi. Det var ikke lett. Roboter finner man, men de fleste av disse er disse manga og anime inspirerte krigsrobotene. Ikke hva jeg tror er det beste valget. Til slutt finner jeg en robot som ser ut som de gamle tinn-robotene fra femti-tallet, som kan lage en liten flamme fra en liten tenngnist i brystet.

En gate med et gammelt preg over seg i Tokyo.

Pagodaen til Sensōji.

Med robotjakten løst (håpefullt), drar jeg så til Ueno-parken. Her, utenom templene og helligdommene, er Shinobazunoike-dammen det første jeg legger merke til. Det er en dam, men det er det nesten vanskelig å se, da omtrent hele overflaten er dekket av planter. I midten av denne delen av dammen ligger Bentenjima, en liten øy hvor man finner Bentendō-tempelet som er dedikert til gudinnen Benzaiten. I parken finner man også Ueno Toshogu helligdommen, berømt for sitt deksel av gullblader og intrikate utskjæringer. Jeg går rundt i parken en stund, så forlater den for å finne et sted for lunsj (hvor jeg besøker Kaneiji-tempelet på veien før jeg returnerer til parken).

Lotus-dammen til Shinobazunoike.

Om ettermiddagen og kvelden gjør jeg ikke så mye annet enn å gå litt rundt. Tenkte på å ta turen opp til et observasjonsdekk i Tokyo Skytree, men går istedet til observasjonsdekket til Asakusa Culture Tourist Information Center. Som er gratis å besøke (i motsetning til skytreet) og har en bar hvor jeg kan få meg en øl mens jeg ser ut over Tokyo nattestid. Føler at det har blitt mye Sensōji, men bryr meg ikke så mye om det, tempelet tar opp mye av utsikten fra observasjonsdekket. Jeg spiser middag på en izakaya ikke så langt unna der jeg spiste igår, men så veldig begeistret over maten jeg fikk der ble jeg ikke.

Den gyldne Ueno Toshogu helligdommen.

Ueno Toshogu helligdommen reflektert i en gylden dør.

Siste kveld og natt i Japan, som føles litt merkelig nå. Hvem var jeg som ankom Tokyo for omtrent to måneder siden nå? Ikke den henroen jeg er nå, i det minste. Da var jeg usikker på hva jeg hadde begitt meg ut på og hva å forvente fra pilegrimsvandringen min. Totalt sett var Shikoku 88 Temples Pilgrimage en bemerkelsesverdig opplevelse. Den hadde sine nedturer kan man si med sikkerhet, men de viste seg å bli lite betydelige til slutt. For det meste var dette relatert til mye vandring på hardt underlag, og så var det de mange dagene med regn på rekke og rad. Likevel, selv alle de dagene som jeg følte at ikke var så bra, er dager som jeg ikke ville vært foruten også. Jeg tror at for at en vandring skal være virkelig storartet, må man også ha noen dårlige dager innimellom. Dette kan kanskje virke rart, men å ha noen dager som ikke er så gode får deg til å sette enda større pris på de gode dagene. Samt at dagene da heller ikke blir så like. Man er nødt til å slite litt for å kjenne at en lever.

Kaneiji-tempelet.

Å vandre er som alltid en super måte å møte og bli kjent med andre kulturer på. Og pilegrimsvandringen rundt Shikoku ikke noe mindre, den eneste lille ulempen for meg var min mangel på japansk språk. Jeg har alltid vært en person som er trukket mot utsikt, å komme meg høyt opp for å kunne se ut over landskapet, men her har jeg også kommet til å elske å gå gjennom den rolige og fredelige landsbygda. Med et unntak av vandringene langs de travle motorveiene og gjennom tunnelene. Fjellstiene byr ikke alltid på utsikt i utstrakt retning, da de som regel er dekket av vegetasjonen her grunnet klimaet og lokasjonen, men når de gjør det er de flotte.

Bentenjima med Bentendō-tempelet.

Sensōji om kvelden, sett fra observasjonsdekket til Asakusa Culture Tourist Information Center.

Underveis vokste det fram en forkjærlighet for de små templene på Shikoku i meg, noe som manifesterte seg selv når jeg besøkte de mye større templene i Nara, Kyoto og her i Tokyo. Jeg ble glad i å komme til det neste tempelet, å se hvordan akkurat det tempelet så ut og å bli kjent med atmosfæren til det. Selv det å utføre ritualene, som i begynnelsen først utartet seg som uvanlige, rare og littegrann vanskelige, ble til øyeblikk som ga meg en følelse av tilhørighet. Når jeg kom til Kagawa, eller Nehan dōjō, falt alt mer eller mindre på plass. Da hadde jeg blitt helt avbalansert og storfornøyd med min pilegrimsferd. Imorgen flyr jeg hjem til Oslo og Norge, det har vært meg en stor glede.

En elvebåt passerer forbi på Sumida-elven under Tokyo Skytree.

Namudaishi Henjōkongō!


<- Epilogue: KyotoNyttig informasjon ->

onsdag 8. november 2017

(Shikoku Henro) Epilog: Kyoto

Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

Når jeg våkner opp om morgenen har Tomohiro-san dratt på jobb, og jeg vil snart reise tilbake til Tokyo. Jeg spiser frokost og så følger Setsuko meg til den nærmeste togstasjonen. Jeg er overveldet av gjestfriheten deres og føler meg litt lei meg for at jeg ikke har noe jeg kan gi eller si til dem, for fullt ut å uttrykke min takknemlighet. Fra der de bor, i Kamo, går det ofte tog til Kyoto. Fra Kyoto er det såklart Shinkansen som teller. Det er et perfekt vær å reise i, grått og trist, med regn i horisonten. Jeg vil stoppe i Kyoto for å ta meg en titt rundt, så det lover ikke godt for besøket mitt der. Jeg reiser i mitt komplette henro antrekk.

Senbon Torii.

Tid er ikke noe jeg har alt for mye av i Kyoto. Så jeg har kuttet ned hva jeg vil se til to ting, enten det gyldne Kinkakuji tempelet eller Fushimi Inari-taisha helligdommen. Kinkakuji (The Golden Pavilion Temple) eller Rokuonji (Deer Garden Temple) som det også er kjent som, er en av de mest populære severdighetene i Kyoto og inneholder som navnet tilsier en gylden paviljong (shariden-hallen). Med min fascinasjon for Shinto-portene derimot, toriiene, har jeg bestemt meg for å dra til Fushimi Inari-taisha.

Bilde av plassen mellom de to radene med sinoberrøde toriiene som danner Senbon Torii, med rundt ti tusen av disse portene.

Bambusskog på Inariyama, på stien som leder til Fushimikanda helligdommen.

Fushimi Inari-taisha er hovedhelligdommen til guden Inari (guden for ris), lokalisert ved foten av fjellet med samme navn, Inariyama. Den er også kjent som O-inari-san. Helligdommen ble omplassert til denne lokasjonen av Kōbō Daishi i 816. Hva som tiltrakk meg til helligdommen var rekken med porter som kalles for Senbon Torii, med mere enn 10 000 av dem. Akkurat som forventet er området rundt den store porten, Rōmon, og hovedhallen, Honden, senter for et yrende folkeliv.

Fushimikanda Shrine.

Idag var jeg ikke spesielt plaget av aspektet av å gå midt i en så stor flokk. Eller, det var det jeg trudde, for på et punkt ble jeg lettere irritert. Dette på et ungt par som helt og holdent ignorerte alle andre som sto og ventet på å få tatt et bilde av en av de berømte passasjene på Senbon Torii ruten. Mens alle sto og ventet, tok de en enorm mengde med selfier (eller selfish). At de skal få lov til å ta noen selfies sier seg jo selv, men dette var på grensen til det helt latterlige. Tålmodighet, derimot, vant til slutt og jeg kunne få det bildet jeg ønsket (i utgangspunktet hadde jeg ikke regnet med å få tatt det egentlig heller).

Vandrere på Fushimi Inari stien under Senbon Torii. De sinoberrøde portene står i sterk kontrast mot den grønne og frodige skogen rundt.

Unødvendig å si såklart, men jeg gikk rett til ruten med de tusen portene. I starten er det to ruter, en for inngangen og en for utgangen. Her står toriiene så tett sammen at de danner en tunnel mer eller mindre. Linjen av de sinoberrøde toriiene står over stien hele veien opp til toppen av fjellet, men de står ikke så tett sammen som de gjør her i begynnelsen. Ake er det japanske ordet for sinober. Derimot så er det utallige måter å skrive dette ordet på japansk, gitt de forskjellige karakterene man kan skrive det med, som vil gi hvert ord en forskjellig mening. Ikke bare en nyanse av rødt altså, men også som rødt i daggry og lys.

Shin-ike tjernet på veien til toppen av Inariyama.

Utsikt over Kyoto fra Inariyama.

Jeg har igrunn ingen plan over hva jeg vil se her og jeg har heller ingen oversikt over hva som finnes her heller. Jeg begynner å følge en sti som er gjørmete i starten, men som ender opp med å gå gjennom en nydelig bambusskog. Den fører meg til Fushimikanda Shrine, som er omtrent som en labyrint av toriier i alle størrelser, både av tre og stein. Lokalisert under en grønn panoply er det en utrolig atmosfære over stedet, alt som er grønt blir så fremhevet når det regner. Og det er stille og rolig her også, ikke det stedet som de fleste av de som besøker Fushimi Inari-taisha går til tydeligvis, bare noen få andre. Stien videre leder opp til toppen av fjellet. Jeg har ikke planlagt å gå opp dit, da jeg ikke vet hvor langt det er, så jeg snur og går tilbake til rekken av sinoberrøde toriier som går gjennom den grønne og frodige skogen.

Rever er regnet for å være budbringerne til Inari, her en renselsesvask med en reve-fontene.

Likevel, uansett hva planen min var eller ikke var, så ender jeg opp på toppen av Inariyama. Jeg bare fortsatte å gå under portene. For betatt til å stoppe opp og å gå ned igjen. Med lydene av regnet som drypper fra den grønne skogen rundt meg, dukker minnene opp fra da jeg gikk opp til Kirihataji (#10) på Shikoku. Gående opp i henro-antrekket mitt (ikke noe plass i sekken min for hatten eller staven, og da kunne jeg like så godt ta på meg den hvite vesten også), mottar jeg en god del blikk fra folkene jeg går forbi. Både japanere og utlendinger. Noen derimot stopper meg opp og sier til meg at de synes det er flott at jeg går opp som jeg gjør.

Yakurikitei, et hvilested med en kafé og en helligdom.

Mitsurugiya.

Det er utallige små helligdommer på veien opp og for å kunne slappe av underveis, er det og flere steder man kan hvile seg og spise i på kaféer. Å få noe som helst utsikt på turen var ikke noe jeg forventet i dette været, men jeg får noe utsikt mot Kyoto på veien. Hele den store byen ser grå ut under denne himmelen. Utsiktene vil sannsynlig være mye bedre på en dag med sol, men jeg tror at turen på denne stien er mye mer skjønn og atmosfærisk i dette regnværet, så jeg ville ikke ha byttet dagen ut med en solfyllt dag. Og det regner ikke så veldig mye heller. Det er også mindre folk her oppe enn nede i hovedhelligdommen.

Steinlanterner og toriier.

På toppen er alt dekket av en grå tåke. Ichinomine er navnet på det høyeste punktet til Inariyama, på 233moh. Her ligger Kamisha Shinseki, som er åstedet for en tidligere helligdom hvor en guddom (Suehiro Okami) forblir. Etter en kort stopp går jeg ned igjen. Jeg går ned på den andre stien som går opp til og ned fra Ichinomine. En annen ting om Fushimi Inari-taisha helligdommen er revene (kitsune), som skal være budbringerne til Inari Okami. På turen min her har jeg sett flere statuer av rever, noen med en nøkkel i munnen (for rismagasinene).

Fushimi Inari Trail.

En reve- eller kitsune-statue rett nedenfor toppen av Inariyama, Ichinomine.

Nede ved hovedhelligdommen igjen blir jeg ikke veldig lenge. Derimot, i det jeg forlater den under Rōmon-porten blir jeg stoppet av et utenlandsk par som har en japansk mann til å guide dem rundt (jeg husker ikke nasjonaliteten deres). De er veldig nysgjerrige på henro-antrekket mitt og blir enda mer nysgjerrig når jeg forteller dem om Shikoku 88 Tempel pilegrimsvandringen.

Kamisha Sinseki, en tidligere helligdom på toppen av Ichinomine, som igjen er toppen av Inariyama.

Kami-Massha Tamayama Inari-sha helligdommen.

Jeg returnerer til togstasjonen i Kyoto, men bestemmer meg for ikke å sette meg på Shinkansen med en gang. Jeg tar en turist-attraksjon til, ved å ta heisen opp til et observasjonsdekk i Kyoto Tower. Fra vinduene kan jeg bare såvidt se Inariyama og de andre åsene og fjellene rundt i dette været. Frarævet sin grønne innpakning ser alt mye mer trist ut. Fra utsiktspunktet mitt kan jeg se mange templer, og mye by. Jeg liker måten de annonserer at en maskin er i ustand, ved å sette opp et klistremerke som det står 'This machine is just in trouble' på.

Fushimi Inari-taisha.

Utsikt over Higashi Honganji tempelet fra Kyoto Tower.

Til slutt kjøper jeg meg en billett til Tokyo og setter meg ned på et tog som kjører til Tokyo kort tid etterpå. Når jeg planla reisen min, bestilte jeg en billett på Shinkansen fra Tokyo til Osaka hjemmefra. Nå lærer jeg at det er mer eller mindre unødvendig, jeg kunne bare kjøpe en billett og så dra. Det var et nydelig kort opphold i Kyoto, takket være den fantastisk skjønne Fushimi Inari Trail.

Kyoto fra Kyoto Tower.

<- Epilog: NaraEpilog: Tokyo ->

tirsdag 7. november 2017

(Shikoku Henro) Epilog: Nara

Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

Før jeg reiste til Japan hadde jeg tenkt en god stund på hva jeg skulle gjøre når jeg hadde fullført pilegrimsvandringen min på Shikoku. Det var lite som skilte seg ut, noe som ikke hadde noe å gjøre med at det ikke var noe å gjøre i det hele tatt. Å komme på ting som jeg hadde lyst til å gjøre var ikke vanskelig. Å klatre opp til toppen av Fujisan sto så klart høyt på listen. Jeg var også fristet til å besøke den eteriske og noe skumle såkalte selvmordsskogen Aokigahara (Sea of Trees). På den andre siden, så var tid noe jeg ikke hadde full kontroll over. I løpet av min pilegrimsvandring glemte jeg for øvrig fort å tenke på hva jeg skulle gjøre etterpå. Heldigvis så løste det seg av seg selv på et vis.

Pagodaen i Kōfukuji om kvelden.

Etter å ha fullført pilegrimsferden i Kōyasan reiste jeg til Nara. Jeg var nødt til å bytte noen tog for å komme meg dit, men det var helt fint å bare sitte og slappe av mens jeg så på landskapet utfolde seg utenfor vinduene. Jeg vil møte Tomohiro-san på togstasjonen i Nara, men jeg ankom i litt tid før tidspunktet vi hadde avtalt å møtes på, så jeg får gjort en kort kveldstur nær togstasjonen. Hvor jeg besøker Kōfukuji tempelet og den lille dammen ved siden av. Å møte Tomohiro-san er et godt øyeblikk. Han kommer fra jobb og så kjører vi hjem til han. Å bli invitert hjem til en fremmed er en flott akt av vennlighet og gjestfrihet.

Nan'endō i Kōfukuji, en del av Saigoku 33 Temples Pilgrimage.

En dam i Nara om kvelden, Kōfukuji pagodaen bak.

Han ga meg valget mellom å besøke Nara eller Kyoto, de bor mellom de to store byene, men Nara er nærmere. Jeg regner med at jeg vil få tid til å se noe av Kyoto på turen tilbake til Tokyo, så jeg er enig med at Nara er det beste valget da vi også vil ha bedre tid der enn i Kyoto. Vi er heldige med været når vi kjører til Nara og. Nara var en gang hovedstaden til Japan, før den ble flyttet til Kyoto. Det er ingen mangler på templer og severdigheter å se der.

Hovedhallen til Tōdaiji tempelet.

Den store Buddha-statuen i bronse inne i Tōdaiji.

I Nara besøker vi først det gedigne Tōdaiji, the Eastern Great Temple. Hovedtempelhallen er diger, for ikke å tenke på at den opprinnelige hallen som brant ned var enda større (30% større). Det var den største bygningen i tre i verden inntil 1998. Inne er den største Buddha-statuen av bronse i verden, Vairocana, omtrent 15 meter høy. Å være her er ganske så annerledes fra i et tempel på Shikoku. På den ene siden er tempelet storslagent, på den andre siden føler man seg litt liten ved siden av det. Og så er det folkemengden da så klart. Det er ganske så mye med et lite tempel og. Porten til Tōdaiji, Nandaimon, er stor som Daimon-porten til Kōyasan, men virker mye mer slitt. Tōdaiji er hovedkvarterer til Kegon-skolen av Buddhismen.

Binzuru (Pindola Bharadvaja) figur fra Edo-perioden idet 18. århundret. Pindola var en av disiplene til Buddha og som skulle ha utmerket seg i okkulte krefter. Det er antatt at hvis man gnir en del av Binzuru figuren og så gnir den tilhørende delen av sin egen kropp vil den delen av kroppen din bli kvitt eventuelle plager.

Går man inn i Nara Kōen (park) uvitende om eller ikke advart mot hjortene, kan man fort bli overrasket. De er overalt, omtrent tamme. Og de er sultne. Noen har til og med lært å bukke til deg for at du skal gi dem mat. Derfor har det blitt gitt begrensninger på hva slags type mat man kan gi dem. Noe som igjen gjør at gateselgerne får en ny inntektskilde, spesialisert mat for hjort (hjorte-kjeks for eksempel). Det er ganske så artig å fore hjortene. Det er mer enn 1200 av dem. Før den andre verdenskrigen var sika-hjortene regnet som guddommelige og hellige, men etter krigen ble de strippet av den statusen og istedet utpekt som nasjonalskatter.

Foring av hjort ved siden av restene av en av pagodaene til Tōdaiji som brant ned, toppspiret.

I Nara Kōen er det mange templer og helligdommer, og det er en atmosfærisk vandring gjennom parken. Steinlanterner, og nå ikke så overraskende lengre de utallige hjortene som dukker opp blant dem. Vi går til Kasuga-taisha helligdommen. Ved siden av den sedvanlige tøffe arkitekturen, er det en ting som står ut ved denne helligdommen og det er lanternene, mange av de i bronse. I området er det også en Chaya, ett tradisjonelt japansk tehus som tilbyr te (hva ellers) til gjestene.

Hjorteforing i Nara Park.

Kagamiike-dammen i Tōdaiji.

Nå er jeg såklart en turist. Det er dermed greit å ha Tomohiro-san og konen hans til å guide meg rundt og, de kan fortelle meg en del om de plassene vi besøker. Håpefullt så er jeg ikke en turist som krever for mye.

Den store Nandaimon-porten.

Vi avslutter vår tur i Nara med et besøk til Kōfukuji (Hossō-skolen) og en utstilling av de betydelige statuene som er tilknyttet tempelet. Som en sidenotis, Nan'endō (South Octagonal Hall) hallen til dette tempelet er en del av Saigoku 33 Temples Kannon Pilgrimage.

Kasuga-taisha helligdommen.

Eldgamle steinlanterner og en hjort som bukker for å få mat.

Før vi drar derimot, overtaler jeg Tomohiro-san til å kjøre meg opp til Wakakusayama. Jeg har blitt nysgjerrig på det åpne landskapet der oppe som vi kunne se fra byen, resultatet av en skogsbrann noen år tilbake. Min fascinasjon for ryggvandringer er alltid tilstede. Mange hjort der og. Fra den åpne toppen, med fin utsikt over Nara med hjortene i forgrunnen, går jeg ned på en åpen rygg. The Ridgeway dukker opp i minnet nå. Jeg prøver å være så rask jeg kan, en kort men flott og liten tur ned til et åpent område med de fleste av templene i Nara synlige nedenfor. Og så opp igjen.

Wakakusayama, med utsikt over Nara og utallige hjorter.

Så reiser vi hjem igjen til huset til Tomohiro. Til middag lager han okonomiyaka, tradisjonelle japanske pannekaker, som smaker veldig godt. Jeg er ganske så tom for ord når det kommer til å beskrive hvor takknemlig jeg er for denne gjestfrieheten.

Utsikt over Nara fra Wakakusayama.

Imorgen vil jeg reise tilbake til Tokyo, men et besøk i Kyoto på veien er ganske så obligatorisk. Jeg er nødt til å bytte tog der uansett. Etter omtrent femti dager i Japan, føles det nå rart å vite at jeg snart er på veien hjem igjen til Norge. Som det alltid er etter at jeg er ferdig med en av mine langdistanseruter. Jeg kan ikke unngå å sammenligne denne opplevelsen med den jeg hadde etter at jeg gikk Baekdudaegan i Sør-Korea for tre år siden. Da møtte jeg Herr Cho Byeongsam, som også inviterte meg hjem til seg etter min vandring.

Tōdaiji sett fra veien til Wakakusayama.

En nydelig epilog til min Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

<- KōyasanEpilog: Kyoto ->

populære innlegg