Kjentmannsmerket: Syd I Søndre Ryggevann (og Gapahuken Ved Rundetjern)

Værmeldingen holdt det den lovet, det ble en våt tur i Romeriksåsene idag. Og været sa likesågodt ifra med engang jeg begynte å gå fra Nittedal Kirke at det hadde alle intensjoner om å gjøre meg våt. Årsaken til at jeg la ut i Romeriksåsene for å få vasket kroppen, var å krysse ut den siste kjentmannsposten jeg manglet fra den delen av Oslomarka.

Syd i Søndre Ryggevann.

Når jeg kommer til Søndre Ryggevann og posten som hadde sluppet unna mitt grep tidligere, gir skoene mine fine surklelyder allerede. Noe som ikke var så rart kanskje, da jeg hadde fulgt en umerket sti opp mot vannet. Avmerket på kartet da, men den var jo ikke den eneste stien her. Den jeg fulgte ble etterhvert bare mindre og mindre, og til slutt så forsvant den helt når føttene mine sto plantet i en våt myr. Så var det unnagjort, likesågodt først som sist. Jeg befant meg i en liten kløft, med en bekk rennende gjennom, som nok stammet fra Ryggevann lengre opp. Den rette stien fant jeg når jeg klatret opp av kløften.

Dystert vær over Romeriksåsene, utsikt ned mot Søndre Ryggevann.

Gapahuken ved Rundetjern.

Og så kom jeg altså til den tidligere drikkevannskilden for Skedsmo og Nittedal med våte sko. Vannet ble demmet opp rundt 1920, damhuset og broen over blir jevnlig vedlikeholdt, men det er ikke lengre drikkevannsrestriksjoner her. Vannet virker idyllisk, men idag er det en grå og trist himmel over det.

Busterudvangen i tåke.

Stien jeg gikk ned til vannet på, var blåmerket av et slag, men ikke likt som de vanlige blåstiene. Merkingen fortsetter videre på en sti etter dammen, men jeg har ingen anelse om hvor den leder meg. Så jeg tar istedet sjansen på at stien som er merket på kartet finnes. Den leder meg til Rundetjern, hvor jeg snubler over en kjentmannspost fra forrige hefte som jeg ikke tok, Gapahuken ved Rundetjern. En bonuspost. Gapahuken er fin og med hyggelig utsikt mot tjernet, men noen har lagt igjen en pose med søppel ser det ut til (oppgitt, hvor vanskelig er det egentlig å bære med seg det søppelet en tar med seg tilbake).

Stødig står en i den trollske tåken.

Siden skoene allerede er våte, gjør det ikke så mye at stien videre tar en over en rekke med småmyrer og bløte partier. Det surkler som bare rakkern. Og så smetter blåstien fram, frem fra glemselen, opp fra Ringdalskoia kommer den og tar meg opp til Busterudvangen. Hvor tåken ligger trollsk rundt hytta, regnet har gitt seg nå.

Mot Henivangen.

Ny bro på stien langs Buvannet.

Og så må jeg ha tatt feil sti, men den var da vitterlig blåmerket? Selv om blåmerkene ble mer og mer utydelige, sugd opp av trærne de var malt på. Jeg kastes ut på en skogsbilvei, og finner ingen sti eller merker videre derfra. Denne delen av kartet mitt mangler, løsnet fra den lefsa av et kart det har blitt til. Så jeg har ingen anelse om hvor jeg egentlig er. Ingen fare egentlig, kan jo bare gå tilbake til der jeg kom fra, men jeg vil jo egentlig bevege meg fremover.

Speiling.

En jogger som kommer løpende kan ikke hjelpe meg, han aner ikke hvor han er heller. Blindvei, sier han om veien jeg valgte å ta, han er ikke kjent her. Det virker lovende tenker jeg. Finner et skispor og velger å følge det. Møter på en syklist som tror han vet hvor jeg må gå for å komme meg til Spikertjernet. Så kommer det en løper til, hun vet akkurat hvor jeg skal. Det er rett oppi gata, rett rundt hjørnet. Etter å ha gått 100 meter, ser jeg parkeringsplassen hun refererte til. Jeg kjenner meg igjen nå, vært der før.

Buvannet, fra en drikkevannskilde til en annen, denne er i bruk.

Ved Henivangen og Buvannet er det tide for lunsj, det har vært på tide med det lenge, det fristet bare ikke å sette seg ned ved siden av en skogsbilvei å spise. Hyggeligere å se ut over et vann, de grå skyene driver nådeløst over åsryggen. Broene som forsvant på stien mot Myrgruvefossen er nå på plass igjen, har vel kanskje vært det en stund nå og. Jeg ser på klokken og antar at dette er så langt nord jeg rekker idag.

Våtområde øst for Buvannet.

Setter foten på vestsiden av Buvannet og mot Spikertjernshytta, hvor det ikke ser ut til å være noen nå. Hadde vel rykt fra pipa. Søndag, og hverdag imorgen, nok ikke så ofte besøk der da.

Hva som hadde vært på besøk i den lille hytta jeg gikk forbi på vei ned igjen vites ikke, det så ut som at det var hulken som hadde vært på besøk der. Halve hytta var revet åpen og falt sammen. Møbler lå slengt et stykke unna. Lurer litt på hva som har hendt. Fantasien ble satt i sving, mye som kan ha skjedd, kanskje et hjemmebrentsapparat som gikk åt skogen.

Ikke inviter hulken hjem på besøk...hva som har skjedd her vites ikke. Trist ser det ut uansett.

Mitt besøk i Romeriksåsene er også over, det ender i Rotnes hvor bussen inn til Oslo venter meg igjen.

Kjentmannsmerket: Fururotvelta Ved Spålsveien, Kanskje Markas Største Rotvelte

For noen uker siden tok jeg sykkelen fatt og syklet meg en fin runde rundt Nordmarka. Når jeg så på kartet etterpå kom jeg i tanke på at jeg kunne jo ha tatt med meg en kjentmannspost på veien. Artig hvordan det å begynne å 'samle' på ting tar hold om en, i denne sammenheng noe så trivielt som kjentmannsposter. Så etterpå kom jeg i tanke på at jeg kunne jo sykle ruten en gang til og denne gang ta kjentmannsposten på veien. Bare i motsatt vei og med noen små ruteendringer. Så her kommer både tur og retur Nordmarka rundt.

Tur (09.06):

Sykkelen har ligget til tørk litt for lenge, så for å bøte på det får jeg ta meg en lengre tur enn vanlig. Sykkelen trenger egentlig ikke å være en sykkel lengre heller, den trenger mest av alt å bli byttet ut. Men jeg lar utslitte dekk og gir være utslitte dekk og gir, og håper den henger godt nok sammen til å bringe meg helhjertet rundt. Jeg vet mest av alt at jeg kommer til å være en sinnasyklist når giret nekter å skifte, da er jeg en stor fare for min egen sykkel. Tror sykkelen min har hatt et hardt liv.

Bæring av sykkel på blåsti mellom Spålsveien og Steinbusætra, sånn går det når man tar feil av sti og trillesti.

Ved Steinbusætra.

Jeg rekker avgårde uten å møte på rushet fra Sognsvann opp til Ullevålseter. For å komme meg gjennom ruten blir jeg nødt til å benytte meg av en del trillestier, først ut er fra Blankvannsbråten til nedenfor Kobberhaughytta, tett etterfulgt av trillestien over Kveldroshøgda til Langli. Det er ofte litt kjedelig å måtte ty til beina når man sykler, men det gir en fin avveksling for musklene i det minste. Fra Spålsveien bommer jeg på trillestien (tryllesti?) og ender opp på blåstien istedet (fint at Ringerike turlag bruker egne skilt istedet for DNT sine vanlige, som til forveksling er veldig lik trillesti-skiltene). Jeg ser ikke for meg at jeg gidder å ta denne sykkelturen igjen.

Gjennom Bjønnputtdalen på klopper over myra.

Etter å ha kronglet meg over stien, halvt bærende på sykkelen, kommer jeg ihvertfall til Steinbusætra. Den observante kjentmannsjegeren vil nå ha blitt oppmerksom på hvor langt unna nevnte post jeg var. Jeg hopper litt ekstra opp og ned når jeg sykler forbi der den egentlig trillestien kommer ut. Rundt Øyangen har jeg aldri før syklet eller gått, bare på ski i kuldens favntak. Trillesti nummer fire tar meg gjennom Bjønnputtdalen, her er det lagt opp fine klopper som det og går an å sykle på over myra. Og vips så står jeg ved Sindera sine bredder, før jeg går tverr ved sjøen.

Ved Tverrsjøen.

Etter det er jeg ferdig med å sette sykkelen til side for beina, bare et lite avbrekk før Gjerdingen dam. Sykkelen vender nesen sørover nå og beina tråkker videre. Må ha en pause ved Store Daltjuven og så ved Bjørnholt igjen (jeg klarer å motstå fristelsen av å kjøpe en kanelbolle). Strålende vær turen igjennom. Hjemme igjen er beina litt gele, men vel verdt etter en flott sykkeltur rundt 10 mil. Sykkelen falt ikke fra hverandre.

Ved Gjerdingen, her pleier jeg vanligvis bare å være når landskapet er kledt i hvitt og vannet dekket av is og snø.

Retur (13.07):

Vi er tilbake i den nærere tid igjen og jeg har nå bestemt meg for å ta denne posten, og tross mitt forbehold da sykle ruten om igjen. Motsatt vei, så i retning Bjørnholt og et stopp der og (ingen kanelbolle på meg denne gangen heller) før jeg får et gjensyn med Gjerdingens bredder. Fra Gjerdingen derimot legger jeg turen mot Svartbekken istedet for å følge skogsbilveien rundt vannet. Beslutningen går utover beina mine, som får en del ekstra høydemetere å tråkle seg opp. Mylla dam dere, nå har jeg vært her på ski, til fots og på sykkel.

Rolig stemning utenfor Bjørnholt, flott vær i starten av turen.

Ved Almedalsputten.

Tilbake ved Tverrsjøen er igjen ruta snudd på hodet. Etter trillestien gjennom Bjønnputtdalen har nå skyene rullet inn med raskere hjul enn meg på himmelen. Nå har jeg kommet til det punktet på returen hvor sykkelen vender nesen sørover igjen, langs bredden av Øyangen, og der venter mørkere skyer på meg og sykkelen. Over til Spålsveien kommer jeg på den rette trillestien denne gangen, her er det til og med planker i oppoverbakke.

Gjensynn med Bjønnputtdalen.

Det har vært utrolig mye rotvelt og falne trær og busker i marka i det siste. Kraftige vinder fra vest har feid innover og bøyd ned trærne til brukne skygger av seg selv. Den kanskje største rotvelten i marka har nok ikke blitt revet opp i det siste, den har nok ligget med brukken rygg lenge. Ved Spålsveien ligger ihvertfall restene av dette treet, har nok vært et stolt tre en gang, bare roten er igjen. Med litt fantasi ser nesten rotvelten ut som et skip eller base fra en fremmed verden, med forvridde spir som strekker seg mot verdensrommet.

På den ekte trillestien mellom Steinbusætra og Spålsveien, her klopper i oppoverbakke.

Istedet for å sykle ned forbi Vesleflåtan tråkler jeg meg forbi Storflåtan og de lange seige bakkene som passerer nedenfor Oppkuven. Gjennom trillestien fra Langli bryter regnet ut i dans, og plutselig er marka dekket av grå forheng. Det varer fra trillesti til trillesti. Forhenget trekkes fra når jeg er på beina igjen mot Blankvannsbråten. Og solen hopper fram ved Ullevålseter.

Fururotvelta ved Spålsveien, kanskje markas største rotvelte.

Utsikt over flåtane (Vesle og Store) nedenfor Oppkuven.

Vel hjemme har det ikke blitt noen sykkelvelt, men bare et stor rotvelt. Fin tur på rundt 11 mil denne gangen. Nå venter VM-finalen mellom Tyskland og Argentina.

Værskifte over marka.

Kjentmannsmerket: Syd På Andersrudåsen 314

Fredag kveld ble det noen øl, og litt sent, så lørdag morgen ble ikke lenger en morgen. Og siden jeg ikke hadde noen opprinnelig plan på forhånd, så tok det litt lengre tid før jeg fant ut hva jeg ville. Nødløsningen ble en opptelling i kjentmannsheftet hvor det er noen blanke ark, og så sto jeg forlatt på bussholdeplassen på Durud. Klokken hadde rukket å bli halv fire.

Syd på Andersrudåsen 314.

Jeg sto her i fjor og, dog noe tidligere på dagen enn nå. Jaja, tenker jeg, det skal ihvertfall bli interessant å se når jeg kommer hjem igjen. Det er egentlig litt rart at jeg ikke la turen innom denne posten på fjorårsturen her, en liten blemme får en si. Syd på Andersrudåsen er dit hvor føttene tar meg, eller sør på Andersrudkjærringa som den visstnok kalles på folkemunne her nede. Jeg må en liten tur gjennom 'bushen' for å komme meg opp til ryggen og posten, og siden det er godt og varmt er det ikke fritt for at det er noen svettedråper som ligger igjen etter meg og.

På Svartåsen (Andersrudåsen på kartet) er det satt opp noen store trommesett som trollene kan dundre løs på.

Grønt hav nedenfor tårnet på Kjerringhøgda.

Det er en ikke så verst utsikt fra kjærringa og, men industrianlegget i synsfeltet kunne man klart seg foruten. Posten klippet og sjekket ut, ingen poster igjen på programmet idag. Bare en tur gjennom Østmarka. Duger fint i finværet det. På kartet er Andersrudåsen merket av ved høyde 343 som ligger kort unna Andersrudåsen i nordøstlig retning. Det er ikke så langt over dit, men terrenget er typisk Østmarka-terreng, kupert og som i tillegg kun byr på ditt eget løypevalg. Etter å ha gjennomført mitt eget løypevalg står jeg på toppen (Svartåsen) omringet av etterlevninger av NATO skal man tro ryktene.

Oppe i tårnet på Kjerringhøgda.

Ved Bysetermåsan.

Jeg er nå glad jeg valgte å dra meg ut av døren og legge ut på tur, dette kunne fort blitt en dag hvor jeg hadde resignert meg til å bli værende hjemme. Dette føles så mye bedre enn å fordampe over sofaen. Over Kjerringhøgda (mange kjærringer her ute) dukker det opp et tårn frem fra skogen, som jeg bare må opp og klatre i. Her brettes skogene seg utover nedenfor. Jeg funderer på hvordan det ville vært å overnatte i toppen av tårnet.

Drar inn flåten over Svartoren, var nesten like fristende å bare svømme over grunnet varmen.

Det er stille og ferietomt. Over Svartoren ligger fortsatt trekkflåten parat til å bringe meg over. Viserne på klokka tikker og går sine rutinerte runddanser på skiven, solen beveger seg nedover i synsranden, ferdig med sin dominans på himmelen. Gjør klar for å overlate roret til månen. Eriksvann, Tretjerna, Smørhullet og Østmarkas dype furer passeres.

Stille ved Svartoren.

Ved Mortensrud er turen over, dørene på t-banen lukkes og reisen inn til Oslo foretas på skinner. Setter seg på fiasco for en afterwalk. Det har blitt kveld, men det er fortsatt fin temperatur ute. Dørstokkmila var lang idag, men jeg var glad jeg overkom den. Det må nok være den fineste mila å passere av dem alle.

En bro/klopp inne i skogen ved Eriksvann.

Kjentmannsmerket: Ved Hestesund, På Nesøya

På en lengre tur var det mulighet for å ta en kort avstikker bort til en kjentmannspost, så i en pause fra turen gjorde jeg den turen litt lengre. Siden beina har begynt å fått de første tegnene på at det er en lang tur, var jeg en liten stund usikker på om jeg gadd å ta turen. Men nå går beina på broen over Grønsund og inn i de velståendes jungel.

Ved broen over Grønsund som går over til Nesøya.

Det er uansett en ikke så veldig lang tur på asfalt. Trær som slåss med hverandre om å bli størst og høyest er byttet ut med eiere som kniver med hverandre om å bygge de størst mulige palassene. Det er en kjedelig vandring ut til dette sundet som titter over mot Landøya.

Den lille grønne flekken ved Hestesund.

Ved Hestesundet lå det før et ishus som ble brukt under isdriften på Nesøya. Isen kom fra Nesøytjernet og skaffet mange arbeidsplasser den gang i tiden, i 1900 var det 200 mann som jobbet med isdriften. Jeg stempler i heftet før jeg blir var en som roper navnet mitt fra sundet. Ute i sundet kjører en tidligere sjef av meg forbi.

Ved Hestesund, på Nesøya.

Siden jeg må tilbake til min opprinnelige vandring for dagen, blir det ikke noen lang pause her. Jeg snur og går i de samme sporene mine på asfalten tilbake til broen. Vet at om en liten stund vil jeg stå på den andre siden av sundet. På veien funderer jeg på om jeg skal finne uthuset som ble kuttet i to av en nabo her, kanskje en idé for en kjentmannspost, men legger tanken fra meg.

Grønsund.

Kjentmannsmerket: Håkenstadsaga og Smedstadgruva

Værutsiktene var ikke lyse, de var til alt overmål beint ut mørke. Det skulle plaske ned og jeg skulle vandre i nedfallet. Ut må jeg jo, ut for å vandre. Stig Stark-Johansen sier noe om dette å gå på Harvest.as. Kunne sagt mye om dette jeg og, noe jeg gjør med små åndedrag innimellom. Nå handler det om å gå igjen, gjennom Romeriksåsene. Men jeg starter med å ta toget. Toget er også en reisemåte hvor man får tid til å tenke på ting, som med gåing.

Fra Roa og forbi gårdslandskap i Søre Oppdalen i starten av turen.

Jeg skulle starte med å samle tankene i Roa, og det er også klart at skyene har samlet seg. De tenker mørke tanker virker det som, værutsiktene var som kjent ikke lyse. Foreløpig lar de det ikke gå ut over noen. Fra Roa blir det en vandring på vei i starten, forøvrig en hyggelig nok vandring forbi de mange gårdene før man kan konsentrere seg om skogens ro. Skogsbilvei i starten, men etter Typografhjemmet hvor kuene skuler mistenksomt på en, lurer en seg ut i terrenget på umerket sti.

Kuene skuler mistenksomt på meg ved Typografhjemmet.

Håkenstadsaga, eller Haakonstad-saga, var en privat sag som lå der elven renner ut av Flåtatjernet. Når dammen var satt ble tjernet med myrene rundt og sammen med Hestehagatjernet til ett ganske så stort tjern, inntaksdammen var minst 1,5 meter høy. Jeg har gått på ski over tjernet ett par ganger, men det er lite som minner om det nå. Etter å ha klippet i heftet fortsetter jeg videre østover langs en sti som forsvinner og kommer til syne igjen, forbi et navnløst tjern før litt kjedelig skogsbilvandring for å komme forbi bilveien ved Brovoll (hit ble deler av av Håkenstadsaga flyttet).

Håkenstadsaga.

Navnløst tjern øst for Flåtatjernet før Brovoll.

Det er stille oppe ved Snellingen, ingen på DNT hytta. Tar stien mot vestenden av Råbjørn, som ikke er like hyggelig som stien som går forbi Snellingen (vannene) mot østenden av Råbjørn. Mye myr, vått og en kronglete sti. Det går ut over den ene skoen min. Slik fortsatte det på stien mot Bjertnessjøen.

Over mot Råbjørndalen går blåstien over et fint myrparti med mye myrull.

Kjedelig terreng å gå i, men med ett unntak. Over mot Råbjørndalen går stien over et fint og hyggelig myrparti som var lettgått. Mye myrull lyser opp terrenget. Samtidig har skyene blitt mørkere, og det er dråper i luften. Ved Bjertnessjøen tar jeg meg en lengre pause på en rasteplass i vestenden av sjøen. Ved demningen er det folk, første mennesker jeg har sett eller møtt siden jeg forlot Roa for flere timer siden.

Rasteplass ved Bjertnessjøen.

Ved Djupøyungen begynner det å regne.

Distanser legges bak meg, sammen med tiden, og tankene. Til nå har det vært litt kjedelig og ja, den store vandrer-følelsen har ennå ikke helt kommet over meg. Ved Djupøyungen begynner skyene å gjøre om regnet fra tanker til virkelighet. Her er endelig det litt mer fast grunn under stien og det er hyggeligere å gå. Etter Storøyungen kommer regnet for fullt og jeg må ut i buskene for å skifte. Ved den halvt ødelagte broen mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen er jeg godt pakket inn i regntøy.

Mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen må man over en bro som har sett sine bedre dager, det lå nye planker på vestsiden så det er tydelig at det er reparasjon på gang.

Dette området (Gjermenningen) i Romeriksåsene er veldig flott, kanskje det flotteste området i åsene. Til tross for at det nå regner mye har turen tatt seg opp. Det gir også en god følelse av å gå og takle dårlig vær. Etter Årstadvangen og flotte Myrgruvefossen gjør jeg et nytt forsøk på å finne Smedstadgruva, 17. mai i fjor gjorde jeg et ubrukelig forsøk. Rotet meg bort og måtte gå videre grunnet tid. Nå tar jeg en annen innfallsvinkel og går rett på posten (nordfra). Gruven regnes å være fra før 1800-tallet, og man hentet ut malm fra gruven. Nå er gruven inngjerdet (som påkrevd) og nå fyllt av vann.

Smedstadgruva.

Tid har nå og blitt et tema for meg, jeg har vandret langt, og tankene vandret like langt. Og brukt mye tid. Hjem igjen må jeg, og jeg er usikker på når siste bussen tilbake til Oslo går. Så jeg revurderer planene om å gå mot Busterudvangen, viserne på klokken har beveget seg trutt og jevnt og er nå rett ved å bikke 20:00-merket. Tankene tar meg forbi Spikertjernshytta og så ned mot Nittedal.

Klopp over myren ved Myrgruvefossen.

På vei ned letter været en del, de mørke drivene skyene glir bort i horisonten og når jeg kommer ned til Nittedal så er det et ganske så fint lys på himmelen. Jeg når bussen fint ved Rotnes. Skoene er gjennombløte, de har vært det i mange timer. Godt da at det i sekken ligger ett par tørre sokker og venter. Jeg er ikke hjemme igjen før litt over elleve.

Ruvende skyer over Romeriksåsene.

Men hva tenker man egentlig på under en så lang tur? Det utfordrer jeg dere til selv å finne ut, ta på skoene, legg ut på langtur i marka og la tankene vandre. Kan hende det gir noen svar.

Nittedal og enden på den lange turen. De mørke skyene har blitt forvist og etterlatt seg et fint lys på himmelen.

Kjentmannsmerket: Seterkollen 361

Det er kanskje ikke den mest besøkte toppen i marka jeg har tenkt å besøke idag, selv om antall besøkende nok har gått opp etter at det ble lagt en kjentmannspost på toppen. Det var nok mer folk her før i tiden og, og spesielt om vinteren. Da Medicinernes Skiklub (1890) holdt hemmelige renn på kollen.

Seterkollen 361.

Skulle gjerne ha gått lengre, men sent på en hverdag og noen plikter etterpå gjør at en må korte ned på opplevelsen. Første del av opplevelsen tar jo og litt tid, som går gjennom mer urbane strøk via buss, t-bane og så buss igjen opp til Sørkedalen Skole. Så venter blåstien oppover i retning Finnerud.

Man kan såvidt skimte Oslofjorden gjennom trærne på den sydlige delen av Seterkollen.

Jeg har for vane å ikke lete etter noen stier opp til disse mindre kollene, så jeg tar snareste vei opp rett gjennom ur, kratt og døde grener. Jeg kommer opp til sollyset på toppen. Utsikten på det høyeste punktet på kollen er ikke så veldig stor, så er ikke det høyeste punktet så veldig høyt heller. I sør kan man skimte Oslofjorden.

Medicinernes Skiklub sin gamle hoppbakke på Seterkollen, nå minne med 'Memento mori!.

Kort lengde på turen, men like fullt er det deilig bare å sitte på vestsiden av kollen og nyte solen med en varm kopp te. Det er litt bedre utsikt mot skogen til Krok fra denne siden. Men klokka tikker på samme måte som solen senker seg under himmelhvelvingen. En må fare nedover.

Måne over Sørkedalen kirke.

Stien som går nordover fra kollen bringer meg forbi restene av medisinernes hoppbakke, bakkerekorden er på 24 meter. På hoppkanten henger det et laken markert med 'Memento mori' (husk at du skal dø) på . Den nesten fulle månen henger over Sørkedalen kirke, mens solen lyser med sine siste stråler.