Kjentmannsmerket: Kolonien Ved Rolandsjøen og Kloppa

Vandring i Østmarka og Sørmarka: fra Krokhol til Sofiemyr om Rolandsjøen, Snikedalsåsen, Syverudtjern, Siggerud, Kloppa og Assuren.
Kjentmannsposter: Kolonien ved Rolandsjøen, Kloppa.

Bro og putt, diskgolf-bane ved Krokhol.

Ned mot Rolandsjøen.

Ovenfor Rolandsjøen.

I skogen ved Rolandsjøen.

Kolonien ved Rolandsjøen.

Vandring langsmed Rolandsjøen.

Klopp, Rolandsjøen.

På vei inn i Sørmarka fra Krokhol.

Sti nedenfor Snikedalsåsen.

Syverudtjern.

Klopp, Syverudtjern.

Tangefjellet.

På trapp ned til Siggerud.

Siggerud kirke.

Snarvei på umerket sti over ukjent ås etter Siggerud.

Eng mot Paddetjernkollen.

Sti på vei mot Assuren.

Ned mt Kloppa.

Kloppa.

Assuren.

Kjentmannsmerket: Hjellsåstårnet

Sørmarka er vel den av Oslomarkas mange områder som jeg har vært minst i. Må helt tilbake til 2010 for å finne forrige (og sannsynlig første) gang, da for å finne jettegryta i Grytebråteåsen. Tårn i marka er alltid gøy. Å klatre opp over trærne og skogen og skue utover landskapet. Kjenne vinden i håret. Kjenne det svaie litt der en står. Så da lot jeg meg friste til et tårn her ute i Sørmarka på denne himmelspretten, til Hjellsåstårnet.

Gapahuken ved Potetkjellern.

Potetkjellern, eller Kølabonnsletta.

Tar toget til Kråkstad, fra hvor det er en kort tur før man trer inn i skogen. Været er av den typen hvor det kan bikke begge veier, men det skal ikke komme noe regn idag. Ikke lenge etter å ha tråkket meg opp langs skogsbilveien, samt ett kort stunt på en sti, kommer jeg til en liten lund i skogen ovenfor en åker. Med utsikt ned mot det ellers så flate landskapet rundt. Her har noen lokale ildsjeler satt opp en stor gapahuk med ildplass og benker rundt. I tillegg til et lite bygg med dør til, inne er det stoler, bord, sofa og peis, til regnfulle dager. Potetkjellern står det på et skilt litt bortenfor. Slike lokale steder gleder et pilegrimshjerte.

Opp mot Hjellsåsen.

Det er litt vandring gjennom skog, der hogstarbeid har satt sine spor, før man kommer til parkeringen ved Granerud Skytebane. Herfra og inn blir det kanskje folksomt. Parkeringsplassen er ihvertfall ganske så full. En god del av dem har nok samme mål som meg.

Hjellsåstårnet, 12 meter høyt med fire avsatser.

Fra parkeringsplassen er det ikke en lang tur å gå før man kommer til Hjellsåsen. Det er en kort, men fin stigning opp gjennom skogen før man kommer opp til der tårnet står. Som ventet er det et yrende folkeliv her, alle bordene og benkene er okkupert av familier på tur. Med den korte turen, plassene å sitte på, samt et tårn å klatre opp i, er det ikke vanskelig å forstå at det må være et populært turmål.

Utsikt fra toppen av Hjellsåstårnet.

12 meter høyt står tårnet og vaier, med utsikt til Norefjell, Blefjell og Gaustatoppen. Nå fortsatt snødekte. Dugnadsånd måtte til for å få det opp, en lokal gjeng som kaller seg for 'Tårnlauget' har gjort en stor innsats for å få det opp. Klar himmel er det ikke, men jeg ser fortsatt langt i horisonten etter å ha klatret opp de fire avsatsene som tårnet består av. En lettere svaing kan kjennes. Det er bare å begynne å plukke referansepunkter i synsranden. Klarer du ikke alle, er det en sedvanlig sikteskive på plass.

Langtjernet.

Kronglete trær på Høgesset.

Med kjentmannsheftet stemplet er det i grunn ikke flere poster igjen på progammet. Kan returnere til Kråkstad og ta toget hjem igjen, men det skal jeg ikke. Når jeg først har tatt turen vil jeg se litt mer av området. Har sett meg ut en runde, som tar meg forbi et annet sted som jeg tipper at må ha vært en kjentmannspost en gang i tiden også. Nemlig det som er den største kampesteinen i Oslomarka, Gaupesteinen.

På sti gjennom Gaupesteinsmarka.

Klopp over vått gress.

Strake veien dit tar jeg ikke. Etter å ha først gått utenom sti gjennom skogen fra Hjellsåstårnet, så på sti, har jeg kommet til Bjerkebekk. Her ligger det en speiderhytte, som nok har vært en husmannsplass i tiden. Det er et trivelig skogsområde rundt her. Enda triveligere blir det når jeg litt senere tar nok en liten omvei. Opp mot Høgesset er det litt mer åpnere mellom trærne. Lyng og steinknabber stikker opp av bakken med krokete trær rundt. Fint terreng å gå i, som fortsetter når jeg tar stien videre som går nedenfor Teigåsen og så Gaupesteinåsen.

Lav.

Når man kommer inn under skyggen til Gaupesteinåsen er man dypt inne under trærnes favn. Gaupesteinen dukker fram, en stor kampestein som også huser en liten hule under seg. Man kan klatre opp på steinen fra den ene smale siden. Det er også stille her. Skyer har pakket inn Sørmarka, men nå har solen funnet en liten åpning og skinne gjennom, lyser opp underskogen gjemt under trær og stein. Steinen ligger som en rundkjøring midt i et stikryss, herfra går det stier i alle retninger. Jeg setter meg ned i lyset fra solen og spiser lunsj. En familie kommer og tar plass på toppen av Gaupesteinen. En gaupe smyger seg usett blant buskaset.

Gaupesteinen, den største kampesteinen i Oslomarka.

På toppen av Gaupesteinen.

Et merke på kartet lover utsikt fra toppen av Mjærskaukollen, så jeg lar meg lokke til å utsette hjemreisen. Furuer dekker kollen, som er beskjeden av høyde, men trivelig av natur. Men utsikt er det begrenset av. Kanskje har jeg gått feil, og ikke gått der hvor utsikten finnes? Kanskje har den grodd igjen, eller er den knyttet til restene av det som kan ha vært et tårn som ligger på bakken? Tilbake mot Gaupesteinen tar jeg skisporene, føttene synker ned i bakken, det surkler og avstikkere må til.

Opplyst sti på vei mot Mjærskaukollen.

Mjærskaukollen.

På Gaupesteinshytta er det servering vinterstid, men nå har vinteren for lengst trukket seg tilbake. Her gir lyngen, knabbene og furukollene plass til myr. Over Breidmosan ser det ut som at en gedigen maskin har pløyd over myra, med solide dype spor i en rett linje, lettere surrealistisk.

En slags minidal.

Klopp over myr.

En lett tur på skispor og grov skogsbilvei bringer meg ned til Vientjernet, som også skal være et populært turmål. Jeg har god tid nå, så istedet for å ta den korte skogsbilveien mot Granerud igjen, går jeg opp til Hjellsåstårnet igjen. Nå er det tomt her, bare meg og suset fra vinden og svaingen fra tårnet. Himmelen har endret karakter, blitt gråere.

Breidmosan.

Retur til Hjellsåstårnet, blått har blitt grått.

Nå er tiden kommet for å returnere til Kråkstad. Ferden går samme vei som opp. Ved Granerud Skytebane høres det ikke skudd, men grynt og utrop. En lokal kampsport-klubb har flyttet treningen ut og fyller plassen. Jeg har god tid, setter meg ned ved gapahuken ved Potetkjellern og nyter aftensolen som har tittet fram. Kommer ned til Kråkstad stasjon rundt ti minutter før toget ruller inn på stasjonen og tar meg hjemover igjen.

Trærtekstur.

Hogstfelt under en grå himmel.

Sørmarka har kanskje ikke den samme statusen som sine større brødre, Nordmarka, Krokskogen, Romeriksåsene og Østmarka, men den har sine steder med sjarm.

Kjentmannsmerket: Jettegryta I Grytebråteåsen og Trekkflåten Ved Svartoren

Høsten er i emming og gul- og rød-fargene som preger skogen i denne årstiden ligger rett under overflaten og venter på å komme fram for fullt. Det er to kjentmannsposter i Sørmarka og jeg har reist til Siggerud for å finne den ene av dem. Og for å finne en post i den sørlige delen av Østmarka.

Jettegryta i Grytebråteåsen.

Etter å ha gått av bussen bærer det rett opp i lia gjennom kratt, busker og lyng. Det tar ikke lang tid før jeg finner posten og er med det nesten allerede ferdig med Sørmarka. Det ble bare et kort møte med denne marka. Her jeg står har jettene vært på ferd og laget et hull i fjellet. Med andre ord en jettegryte. Denne var opprinnelig en og halv meter dyp ca, men en kalv fant det for godt å falle oppi den og for å sikre videre ulykker ble gryta fylt med stein. En meter mindre gryte er resultatet.

Resten av den lille tiden jeg befinner meg i Sørmarka på bruker jeg på å gå litt på måfå i skogen øst for jettegryten, med en nogenlunde peiling i retning stien mot Krokhol. Ut av Sørmarka og inn i Østmarka. Det skjer ved Krokhol Golfklubb og mens jeg går forbi banene / greenene venter jeg nesten å høre 'fore' og at en liten hvit ball, som jeg ikke ser, kommer farende imot meg. Jeg forlater greenen uten en hole-in-one og beveger meg oppover mot Tømmerås.

Utsikt fra Tømmerås, man skal kunne se Store Færder i sør fra utsikten på en dag med godt vær.

På Tømmerås er det en flott utsikt vestover. På gode dager kan man se Gaustatoppen i det fjerne herfra, 313 moh oppe. Dette var også en kjentmannspost fra forrige hefte (06-08, nå har akkurat heftet for 10-12 blitt sluppet så forrige og forrige), men selve posten er nå tatt ned.

Trekkflåten ved Svartoren.

Ved Svartoren er det laget en trekkflåte for å komme over vannet, dette er neste post jeg skal til og jeg må bruke flåten for å komme til selve posten. Denne ble laget istedet for kloppene som ble bygget der før. I heftet står det at kloppene ble laget for at orienteringsløp kunne benytte begge sider av Svartoren, om trekkflåten benyttes nå under løp vet jeg ikke. Men det må være kjedelig å stå i kø for å komme over, siden flåten bare er beregnet på tre personer om gangen. Artig er det å bruke den ihvertfall. Den går derimot ikke helt inntil kanten på østsiden, så man må passe på å ikke sparke for hardt i fra når man går i land slik at man ikke havner i vannet.

Et myrlendt vann rett ved Skjelbreia.

Jeg hadde tenkt å spise lunsj ved flåten, men en guttegjeng har slått opp telt rett ved, så det blir til at jeg går litt tilbake og finner en annen og roligere plass. Ved slutten av lunsjen faller det noen få dråper regn fra himmelen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gå videre i retning Mortensrud eller Skullerud for å ta t-banen hjemover derfra, men siden jeg kom seint igang så legger jeg om planen. Av tidsmessige årsaker tenker jeg da og gå ned til Sværsvann og ta buss til Oslo derfra. Fra Skjelbreia går jeg videre i retning Eriksvann og så over Griseputten og til Sandbakken. Jeg droppet også å gå innom Grisemøkkmåsan, som også var en post fra forrige hefte. Tanken var å gjøre det, men den passerte jeg faktisk forrige gang jeg var i Østmarka, så da ble det heller å gå en rute jeg ikke hadde gått før.

Selv om det var tanken om å sette føttene i Sørmarka som dro meg dit i første omgang, ble det likevel ikke mye tid jeg befant meg der. Det ble ellers en kort, men ikke så verst tur i Østmarka.

Høsten titter fram sitt fargesprakende ansikt ved Svartoren.