Kjentmannsmerket: Ekeberg Basis A, Post 60m V For Granittsøtten

På en dag der det ikke skjedde så mye, hvor ingen planer var lagt, hvor et avslappende, men dog noe kjedelig sinnelag seig inn. På en dag hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, sånne dager som bare oppstår innimellom. Til slutt brøt jeg stillheten og lediggangen og kom meg ut. Jeg dro ikke langt. Hadde aldri vært i Ekebergparken før, selv etter all viraken og skriveriene rundt statuene som Christian Ringnes satte opp førte til. Jeg dro ikke dit for parken sin skyld opprinnelig, rett ovenfor ligger det en kjentmannspost. En veldig sentrumsnær en.

Ekeberg basis A.

Når jeg nå vandrer mellom trærne her, alle skulpturene og folk som er ute omtrent i samme ærend som meg, lurer jeg fortsatt på hva all viraken var om. En ting er skulpturene, som jeg finner det ganske så artig å vandre blant. En annen ting er protestene rundt det å ødelegge denne lille grønne lommen. Jeg vet ikke helt jeg. Det føles ikke veldig ødelagt her. På den andre siden, vi er bortskjemt med grønne lommer her, den finnes rett utenfor stuedøren vår. Og sånn bør det forebli, men at en liten del av dem alle får noen skulpturer og flere stier føles ikke som noe stort innhogg i dem.

Ute på Ekebergsletta står det en granittstøtte, litt for seg selv. Denne granittstøtten er derimot ikke en del av skulpturparken, ei heller er den en skulptur. Den er satt opp der for å markere en nøyaktig målt grunnlinje. Dette ble brukt til å bestemme jordens form og størrelse, veldig kort forklart. En basis er en nøyaktig avstandsmålt linje, som danner grunnlag for målestokken i en triangulering. Når Norge ble kartlagt og oppmålt, ble de første av disse linjene anlagt på islagt vann, dette var på 1800-tallet. Fra 1850 ble disse anlagt i flatt lende på land. Totalt var det 17 basiser som var brukt ved trianguleringen av Norge, hvorav den siste ble målt i 1937. Det er to basiser som er bevart idag, den ene ved Rinnleiret i Verdal og denne her i Ekeberg.

Med posten stemplet kunne jeg gå og se på solnedgangen, gjort dramatisk under åsynet av en engel hvis anatomi er gjort åpenbart for alle. På en dag hvor hva som skjedde var åpen, var det greit å stå og se de siste røde strålene på himmelen. Hvor skulpturene skjulte seg under en mer og mer lilla himmel. En fin tur rett ved kjernen av Oslo.

Kjentmannsmerket: Moldkastet

Langt ute mot vest i Vestmarka lå det en gang en gammel husmannsplass. Årene gikk og husmannsplassen forfalt, naturen rundt krevde tilbake det den hadde mistet, til slutt falt huset som engang sto her sammen. Stedet ble glemt. Så ble det satt opp en kjentmannspost på en stake ved siden av restene av bygningen og folk begynte igjen å besøke stedet.

Ved Bergvang gård gikk det alpakkaer og beitet.

I morgentimene denne sene lørdagen i august la jeg ut mot denne husmannsplassen. Det er ett annet liv på gårdene som ligger i nærheten av Semsvannet og der jeg går fra enn vest i skogen på Vestmarka. Et helt annet dyreliv enn det vi finner i den norske faunaen er det også på Bergvang gård, hvor en flokk med alpakkaer gresser og ser rart på meg. Jeg ser vel litt rart på dem jeg og.

Oppstigning gjennom skogen opp mot Hagahogget og Bergsåsen.

Sett fra Asker-siden virker Vestmarka å ligge på toppen av et platå, med bratte sider og klipper som en naturlig grense mot marka. En må opp for å komme til skogen. Står man på toppen av de bratte markasidene får man god utsikt, en blåsti leder opp til Hagahogget hvor Oslo og tilhørende fjord kan beskues. Skulle man kalle ett øyeblikk på dagens tur for et høydepunkt, ville det vært dette. Bergsåsen ovenfor byr også på god utsikt, men den er mer tildekket enn Hagahogget.

Utsikt fra Hagahogget i retning Oslo, Semsvannet nedenfor.

Jeg føler ofte at etter å ha kommet tilbake fra en fjelltur, enten det har vært i Norge eller på en av mine langturer i utlandet, som i Pyreneene og på Baekdudaegan i Sør-Korea, blir de første turene i Oslomarka etterpå bitte litt kjedelige. Etter flotte vandringer i majestetiske omgivelser, blir det litt 'nedtur' å komme tilbake til skogen man har sett før, dessverre.

Utsikt mot Oslofjorden fra Hagahogget.

Så også denne dagen, vandringen er fin, men glir litt ut i apati. Fra Bergsåsen bar det ned til Store Sandungen og så opp igjen over i retning Solli, men ikke helt fram. Tar av til Myggheim. Det kan og ha noe med stivalget å gjøre denne gangen, ikke de mest spennende stiene. Fra Myggheim er det en kort tur ned til Asdøltjern, noen har mistet en kniv på stien. Jeg plukker den opp, er det noen som savner en kniv, så ta kontakt. Fra Asdøltjern går en videre, mot husmannsplassen.

Noen feirer noe på toppen av Bergsåsen.

Den dukker opp mellom trærne, synlig i enden av skispor-traséen. Navnet på husmannsplassen er Moldkastet. I bildet i kjentmannsheftet står fortsatt deler av taket oppe, men nå har bygningen falt helt sammen. Om vinteren vil den være dekket av snøen. Trærne dekker for noen som helst form for utsikt, men uansett så er det en rolig stemning her. Husmannsplassen er nå bebodd av maur. Jeg spiser lunsj i lysningen utenfor.

Røtter på vei til å gli inn i glemselen.

Tilbake fra fortiden går turen igjen til Asdøltjern forbi Opsalsetra og Haukeliseter (ikke seteren på fjellet nei). Finner en rytme på skogsstiene og skogsbilveiene. Går der syklistene legger ruten til Store Sandungen. Andre folk som drar traller med tungt turutstyr på. Ned fra Vestmarka går det forbi det merkelige inngjerdete anlegget før Tveitersetra (gammelt militæranlegg?). Og så ned til Semsvannet, bussen har gått, går til Asker.

Moldkastet.

Fortsatt gjemt i skogen mot vest ligger Moldkastet igjen.

Opsalsetra.

Noe som en gang i tiden har vært en bro.

Semsvannet ved enden på reisa.

Kjentmannsmerket: Skibet, Den Sydligste Delen Av Odden, Nord I Nordre Heggelivann

Dette var ikke planen, det var ikke her jeg skulle være på denne søndagen. Jeg skulle på dette tidspunktet, som er omtrent kl 13, egentlig vært helt nord i Nordmarka og løpt. Etter at gårsdagens plan ikke ble noe av, tenkte jeg å prøve på nytt idag. I morges våknet jeg til alarmen som ringte og følte meg ikke klar for å stå opp så tidlig, så slukøret gikk planene i vasken nok engang.

På vei opp mot Smedmyrkoia fra Skansebakken, utsikt opp mot Otertjernåsene.

Da ble det løping i Krokskogen istedet. I et vær som gikk totalt i oppløsning, fra å være grå og sure skyer som lukket seg over en om morgenen, til blå himmel og en ganske så varm sol iblant. Og det blir man jo ikke sur av. Noen skyer var det likevel på himmelen, men vi glemmer dem. Deltagerne i Marka24 har nok nå forlengst forlatt Nordmarka og Krokskogene, og pleier sine slitne bein hjemme.

Opp fra Smedmyrkoia, skogsbilveien kan sees nedenfor. Ovenfor skogsbilveien kan Hornet sees, det peker seg ut som et turmål, tror det er bra utsikt fra klippene der.

Gjennom Kjagdalen på veldig vått føre, her går skisporene om vinteren, det går ett tråkk langsmed sporene, men vått er det.

Målet for løpeturen er et naturlig skip i enden av det nordligste av Heggelivannene. For å komme meg dit løper jeg forbi Smedmyrkoia, gjennom Kjagdalen nedenfor Oppkuven og ned til broen mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Ved Smedmyrkoia er det ikke noe spor igjen etter Marka24-posten, det er forlatt, stille og rolig her. Gjennom Kjagdalen er det vått føre, ingen reell sti, bare myr, gjørme og vann. Våte sko.

Skibet, den sydligste delen av odden, nord i Nordre Heggelivann.

Skipet det er snakk om er ikke et reelt skip. Istedet er det navnet på en odde helt nord i Nordre Heggelivann, av gammel form Skibet. Årsaken til navnet kan jo være mange, men kjentmannsheftet spekulerer i om det kan ha vært tett tåke da odden fikk tildelt sitt navn. I den begrensede sikten kan Skibet meget vel ha fortont seg som et skip, om man kom over vannet i en liten robåt. Jeg stempler av i skipsloggen som henger på treet og setter meg ned for innta litt mer krefter til siste delen av løpeturen.

Utsikt over Nordre Heggelivann fra Skibet.

Burde jo ha badet egentlig, men føttene mine får ihvertfall badet seg der jeg løper til Løvlia og spesielt på stien derfra forbi Møkkalitjernene til dammen mellom Nordre og Søndre Heggelivann nedenfor steinen til kua. De som har lagt blåstien mellom Løvlia og dammen forbi Møkkalitjernene har gjort seg stor flid med å la stien gå over så mange våte myrpartier som mulig.

Den veien går stien, mellom Nordre Heggelivann og Løvlia.

Kloppen over 'elven Kwai', eller ett bitte lite utløp fra et navnløst tjern mellom Løvlia og Møkkalitjernene.

Ved den gamle dammen mellom Nordre og Søndre Heggelivann står det en boks med Monster Energy, dårligere reklame for en energidrikk finner man kanskje ikke. Drikk en energidrikk og etterpå så har du ikke nok energi til å klare å bære den tomme boksen med deg tilbake.

Ved Møkkalitjernene, det skyer litt til igjen.

Jeg møtte forbausende få folk ute egentlig, gitt det fine været. Kanskje Marka24 hadde tømt marka for vandrere. Ned til Skansebakken igjen løper jeg over Otertjernsåsene. Bussen hadde akkurat gått da jeg kom til Skansebakken, men Sørkedalen Kafé og Landhandleri er som alltid redningen. Mye mer folk der enn i selve marka.

En stor gruppe med jarheads å dømme fylte opp bussen på hjemturen. Neopren-sokkene gjør det ikke så verst å gå med våte sko og sokker. En god løpetur til et skip som ikke er et skip i et flott vær.

Ved den gamle dammen mellom Søndre og Nordre Heggelivann.

På vei ned til Skansebakken og Sørkedalen igjen, utsikt ovenfor Ospeskog.

Kjentmannsmerket: Gjelleråsen 324 Høyeste Punkt I Gjelleråsmarka

Dette var ikke planen, det var ikke her jeg skulle være på denne lørdagen. Her skulle jeg være etter jobb på en helt annen dag. Jeg skulle på dette tidspunktet, som er omtrent kl 14, egentlig vært helt nord i Nordmarka og løpt. Og nei, jeg snakker dessverre ikke om Marka24, som jeg gjerne skulle vært med på, men som i år forsvant i tåken for meg. I morges våknet jeg til alarmen som ringte og følte meg ikke helt på topp, så slukøret gikk planene i vasken.

På vei opp mot Gjelleråsen.

Man trenger et plaster på såret noen ganger og dette ble mitt på denne dagen, en kort tur ut i Gjelleråsmarka. Her har jeg aldri vært før, så det er jo i seg selv artig. Området er derimot ikke veldig stort, lukket inne av store ferdselsårer omtrent på alle kanter. Min ferdselsåre til Gjelleråsen er t-banen til Stovner.

En liten og frodig myr lå kronglete til nede i ett lite søkk.

Her var det bare snakk om en rolig kosetur. Jeg startet å gå fra Stovnerbakken, der en blåsti leder opp mot der den gamle Oldtidsveien går rett nedenfor det høyeste punktet. Denne veien var i bruk til et godt stykke ut i 1700-årene og var hovedveien når man skulle reise oppover til det som nå går under navnet Oppland. På Oldtidsveien følger jeg pilegrimsleden et kort stykke, før jeg tok av og gikk ned til lille Lukedammen. Fra Lukedammen gikk jeg i retning Stovner igjen hvor jeg krysset mine egne spor.

Diverse variasjoner av merking på dette treet ikke langt unna det høyeste punktet på Gjelleråsen. Her ser vi merking for pilegrimsleden til Nidaros, skispor, et lokalt veimerke, den gule pilen brukt på pilegrimsruter og blåsti.

Gjelleråsens høyeste punkt ligger på formidable 324moh, selv om det på et skilt DNT har satt opp står at det er på 311moh. Der posten er satt opp, i nærheten av der det trigonometriske tårnet en gang sto, er det ikke mye utsikt. Kaller man trær for utsikt derimot...

Ett kulturminne på Gjelleråsen, et klokketårn satt opp av Groruddalen Historelag.

Den østlige leden av de to pilegrimsrutene fra Oslo til Nidaros går over Gjelleråsmarka. For en pilegrim er det mange minner som dukker opp når en gul pil plutselig befinner seg i synsfeltet. Pilegrimsleden til Nidaros er egentlig merket med ett helt annet veimerke, men de gule pilene er så kjent at nok noen har tatt seg bryet med å male disse langs leden. Hvor langt opp man kan følge de gule pilene derimot vet jeg ikke. Jeg fulgte dem bare et kort stykke, selv om faren var stor for at jeg ville følge dem videre.

Gjelleråsen 324 høyeste punkt i Gjelleråsmarka.

Lukedammen, et trivelig nok lite tjern, men også et mygghøl.

Det ble en kort pause ved Lukedammen, som nå er en yngleplass for mygg og insekter. Te, yoghurt, mygg og knøttsmå svarte insekter i en salig blanding. En huggorm soler seg for å få sommerkroppen 2016 i bakkene opp mot Oldtidsveien, uaffisert av at en vandrer kommer brasende forbi.

En uaffisert huggorm på stien.

Jeg ga ikke etter for å ringe i de to klokketårnene som er satt opp. Nede ved Stovner er plasteret gått av. Området er ikke så stort, men for en kort og hyggelig tur trenger man ikke mer.

Nok et tre for et fargerikt fellesskap.

Kjentmannsmerket: Gruve Nordvest For Dalsåsen, I Den Delen Som Lokalt Heter Smedåsen

Gjøre seg ferdig med målet først og så gå en lang tur etterpå, det var planen idag. En venninne hadde hørt om flåten over Svartoren, så da passet det jo greit å sette kursen mot den tidligere kjentmannsposten etterpå. For meg har det blitt noen turer på flåten, men den tåler et gjensyn. Målet er likevel starten på turen, og Skullerud, rett ved inngangsporten til marka i øst.

Gruve nordvest for Dalsåsen, i den delen som lokalt heter Smedåsen.

Så i selskap med Live, som har blitt advart om at en tur med meg ofte innebærer mye gåing, skal vi finne det som engang har vært en gruve. Nordvest for Dalsåsen ble det hentet ut feltspat. De som bor rett ved siden av er kanskje glade for at gruvedriften forlengst har opphørt, og det var nok ikke veldig lenge gruven holdt det gående heller. Til tross for å havne i boligområdet kort unna, fant vi posten ganske så greit. Selve gruven ligger nå skjult bak en plankevegg.

Åpen dag på Dølerud, den nyeste DNT-hytta i Østmarka.

En huggorm på stien mot Askevannet, ikke den eneste ormen vi så i løpet av turen.

Det lille området rundt Dalsåsen visste seg derimot å være litt vanskeligere å finne veien ut av, jeg satset på at en sti i nærheten av gruva ledet ut på grusveien mellom Skullerudstua og Grønmo, men vi endte istedet opp med å følge diverse stier på kryss og tvers inne på området. Kom oss ut til slutt og kunne flykte videre opp mot Rundtjern, hvor vi nå har et godt stykke å gå til krysningspunktet ved Svartoren.

Askevannet, her er jeg vanligvis bare om vinteren da skisporene går over vannet.

På Dølerud, det siste tilskuddet til DNT-hyttene i Østmarka, er det åpen dag og folksomt. DNT skal visstnok ha lagt ned en god del arbeid her, tilstanden til markaplassen var ikke bra, men inne har det nå blitt koselig. Istedet for gå ned til Godlia tar vi av på en tydelig sti som etterhvert følger vinterstien mot Askevannet. Her holder Live nesten på å tråkke på en huggorm, som ikke gjør noen mine til å ville flytte på seg. Ikke lenge etterpå, en buorm.

Stien mellom Skjelbreia og Bysætermåsan går en kort stund oppå noe som ligner en gammel oppbygd kjerrevei.

På Sandbakken klarer vi ikke å dy oss og må kjøpe oss en is, solen varmer godt innimellom. Ved myren rett etter Skjelbreia (vannet) snor nok en huggorm seg inn i gresset, denne gang en liten tølper. Vi ser nå ormer overalt, som stort sett bare er grener på bakken.

Live og jeg på flåteferd over Svartoren.

Vi kommer ned til ferjestedet ved Svartoren fra østsiden, burde ha kjøpt med oss vestlandslefse fra Sandbakken. Så kunne vi ha spist den som på en ekte vestlandsferje når vi krysset over. Det er jo ikke akkurat en lang flåtetur, men den er artig. Vi setter oss ned for lunsj, som føles på tide, på en liten holme på oversiden av flåten.

Svartoren, ovenfor flåtepunktet, før stillheten ble brutt av årets første bad.

En hund forvillet seg ut på flåten over Svartoren, usikker på hvordan den skulle komme seg videre inn på land.

Live vil bade og kommer forberedt, noe jeg ikke er. Det burde kanskje være på tide med årets første bad, jeg er som regel alltid sent ute, men vannet virker ikke så varmt. Uten badeshorts og håndkle er det ikke stort annet å gjøre enn å hoppe uti uten klær og bruke den ekstra genseren jeg har med som erstatning for håndkleet. Forfriskende, men litt kjølig var det. Vinden får gjøre jobben med å tørke etterpå, solen fant det beleilig å gjemme seg bak skyene akkurat når vi skulle bade.

Live på vei opp i tårnet på Kjerringhøgda.

Vi er jo ikke så langt unna. Jeg hadde foreslått å ta en tur opp i tårnet på Kjerringhøgda og, men det betyr jo en god del kilometre til, Live er klar for det. Svartoren krysses på nytt, en hund hopper på flåten idet vi går av og blir etterpå stående på flåten og lure på hva den nå skal gjøre av seg (nå var den ikke alene). Konsekvenstenkning er nok ikke hundenes sterkeste side.

Sånn ser det ut hvis man ser rett ned fra tårnet på Kjerringhøgda.

Oppe i tårnet er det så deilig at vi blir sittende en liten stund, selv om klokken lir mot ettermiddagen og vi nå har enda lengre å gå tilbake enn først planlagt. Etter å ha overnattet i tårnet på Oppkuven burde jeg vel fått meg en overnatting her og, samt på Svarttjernshøgda. Etter å ha klatret ned fra tårnet blir Vangen neste stoppested for turen.

Sånn ser det ut hvis man ser rett ut mot vest fra tårnet på Kjerringhøgda.

Den lille huggormen er ikke å se når vi går forbi Skjelbreia igjen, ikke har den vært og hentet moren og faren sin heller. Fiskerne som campet ved vannet er og nå borte. Å følge samme veien tilbake til Skullerud er ikke like gøy, så retretten går først forbi Eriksvann. Hvor en annen mann også har glemt badetøyet sitt.

Plankemarka. Fint lys over Østmarka mot slutten av dagen.

Nå krysser vi mer morenene i Østmarka på tvers og får merke hvordan det påvirker topografien i marka, det går opp og ned. Et annet kjennetegn er at det er lagt ut mye mer planker til å gå på her enn i Nordmark for eksempel, nesten så en kan kalle Østmarka for Plankemarka istedet. Det er jo likevel tanken bak som gjelder, og den er grei, beskytte vegetasjonen. Østmarka har et annet preg også enn Nordmarka, den føles litt mer åpnere og da ofte lysere. Skogsbunnen er vel magrere her.

Live i kveldsolen.

Solen står lavere på himmelen når vi når kapellet og finner tilbake til flyktningeruten og Rundtjern. Vel nede ved Skullerud når vi akkurat t-banen idet den ruller inn på stasjonen. Vi ser at vi har vært ute i nesten tolv timer, men tiden har lite å si når det har vært en så nydelig dag i Østmarka. Å komme inn på banen derimot etter å ha vært så lenge ute, gjør at man blir sigen og gjespene sitter løst.

Østmarka byr på flere merksnodige skapninger, som denne skogspingvinen oppe i et tre.