søndag 7. desember 2014

Troll I Eske: Mamma

Alltid gøy å prøve å gjette hvilken film som blir vist på troll i eske, alltid gøy å gjette rett. Ikke alltid like gøy å gjette rett hvis det er en film man igrunn ikke har så veldig lyst til å se. Den gode tingen ved det, er at man da får se en film man ikke hadde sett ellers. Sånn kan man utvide horisonten av.

Mamma.

Dagens troll var akkurat en sånn en. En sånn en som man gjettet rett. Og ikke hadde noen store forventninger til. Jeg hadde håpet på Leviathan av Andrei Zvyagintsev, men nå har det vært så mye snakk om Xavier Dolan på filmsteder. Og han har en ny film på plakaten, Mamma. Tema, type film, arthouse, priser, alt man kan se som en pekepinn på ett valg som ett troll.

Det stemte. Mamma kom på lerretet, i det vi i gode gamle tider kalte for fullscreen versjon på tv. Jeg har egentlig aldri klart å få noen interesse for Xavier Dolan sine filmer, så jeg har ikke sett noen heller. Det er bare noe som ikke har stemt for meg. Denne var bedre enn ventet, selv om slutten slo beina under på den.

Mamma er 46 år gamle Diane, sønnen er 15 år gamle Steve. Og filmen handler om moren og hennes forhold til sin sønn som lider av ADHD. Endene har det vanlige problemet med at de ikke møtes. Steve går inn og ut av institusjoner, og ungdomsfengselet lurer ikke langt unna. Ett sårt blikk på det å hanskes med noen man er glad i, men som ikke kan kontrollere seg selv.

Fin nok film. Regissøren kunne nok fint kontrollert seg selv litt også, filmen varer i over to timer. Om jeg kommer til å se noe mer av Xavier Dolan? Det får tiden vise.

lørdag 22. november 2014

Kjentmannsmerket: Varingskollen Sydøst

Vinteren er straks på vei, selv om sporene dens er skjult for øynene i hovedstaden. I marka er det derimot en endring av fargetoner, ett tynt lag av halvsnø ligger som et dekke over landskapet. Trærne angrepet av rim. Å vandre gjennom skogen på denne tiden av året, før det blir for mye snø og vandring blir til vassing, er en stillhetens ode.

Utsikt på vei opp mot Veslekollen.

Tar toget til Åneby, hvor hvittonene passerer forbi togvinduene i fart. Glatt oppover på steinene på vei inn inn i skogen. Stien en bar stripe imellom ett tynt lag med snø. Tanken er å gå mot Varingskollen, men mister blåstien. Den fortsetter nok umerket videre langs der det ser ut som en skogsbilmaskin har harvet opp underlaget i skogen, mens jeg valgte å gå det som var en sti.

Falter, part fall, part winter.

Istedet blir jeg ledet inn i skogen på en sti som jeg ikke vet hvor går en, retningen er derimot fin. Det ligger et stillhetens slør over marka, himmelen er like sløret. Passerer en liten løe i skogen, sannsynlig en jaktbu. Det bærer oppover i lia, mens solen kjemper en innbitt kamp om å slippe igjennom skylaget, det gir en dramatisk utsikt.

Varingskollen sydøst.

Dukker opp på en kolle nedenfor Varingskollen. Fin farge på himmelen nå, ett kjøligblåttgrått landskap, striper av sol i horisonten. Stemningsfullt. Jeg finner en kjentmannspost, fra det ferske heftet. Har ikke det heftet, så visste ikke at det var en post her. Hadde ikke planlagt noen tur etter kjentmannsposter idag, så ble det det likevel.

Ett landskap i rimets tegn.

Oppe på Varingskollen forsvinner bakken ned i skylaget, jeg forsvinner ned i motsatt retning. Krysser Greveveien og entrer det lille naturreservatet ved Nordre Karlshaug. Hele tiden vandrende på et tynt lag av snø, eller på en sti som et spor gjennom snøen. Kommer ut på skogsveien til Holmetjern. Fra nå av begir jeg meg ut på en skogsbilsvandring.

Vintermyr.

Ved Kalvsjøen følger jeg skisporene fram til vannet, men ikke videre ut på vannet. Fortsatt ikke noe is. Kan speide utover vannet og drømme om kommende turer på ski over vannet mens jeg spiser lunsj.

Kalvsjøen.

Tanker og idéer kommer og går, men det blir til å følge veien tilbake til Sognsvann. Kvelden skrur av lyset langs Skjærsjøen.

lørdag 25. oktober 2014

Baekdu Daegan


Baekdudaegan (den store hvite ryggen) er en 1700km lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner Koreas vannskille og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Paektusan (2850m / 2744m i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender på Cheonwangbong (1915m) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølselsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den 735km lange strekningen av fjellryggen i Sør-Korea går det en langdistanse rute, som starter på Cheonwangbong og ender i Jinburyeong. Høsten 2014 gjennomførte jeg turen og nedenfor vil dere finne min beretning fra den mektige Baekdudaegan.

Prolog  i (03.09):Jungsanri
Prolog ii (04.09):Jungsanri - Cheonwangbong
Dag   1 (04.09):Cheonwangbong - Seseok
Dag   2 (05.09):Seseok - Nogodan
Dag   3 (06.09):Nogodan - Gogiri
Dag   4 (07.09):Gogiri - Maeyori
Dag   5 (08.09):Maeyori - Bokseongijae
Dag   6 (09.09):Bokseongijae - Baegunsan
Dag   7 (10.09):Baegunsan - Yuksipryeong
Dag   8 (11.09):Yuksipryeong - Satgatgoljae
Dag   9 (12.09):Satgatgoljae - Bbaejae
Dag 10 (13.09):Bbaejae - Samdobong
Dag 13 (16.09):Jakjeomjae - Keunjae
Dag 14 (17.09):Keunjae - Jigijae
Dag 15 (18.09):Jigijae - Hwaryeongjae
Dag 16 (19.09):Hwaryeongjae - Piatjae
Dag 17 (20.09):Piatjae - Neuljae
Dag 18 (21.09):Neuljae - Beorimigijae
Dag 19 (22.09):Beorimigijae - Eunti
Dag 20 (23.09):Eunti - Ihwaryeong
Dag 21 (24.09):Ihwaryeong - Mungyeongeup
Dag 22 (25.09):Mungyeongeup
Dag 23 (26.09):Mungyeongeup - Haneuljae
Dag 24 (27.09):Haneuljae - Ansaengdal
Dag 25 (28.09):Ansaengdal - Jeosuryeong
Dag 26 (29.09):Jeosuryeong - Jukryeong
Dag 27 (30.09):Jukryeong - Gochiryeong
Dag 28 (01.10):Gochiryeong - Buseoksa
Dag 29 (02.10):Buseoksa
Dag 30 (03.10):Buseoksa - Doraegijae
Dag 31 (04.10):Doraegijae - Hwabangjae
Dag 32 (05.10):Hwabangjae - Pijae
Dag 33 (06.10):Pijae - Daetjae
Dag 34 (07.10):Daetjae - Samhwadong
Dag 38 (11.10):Daegwanryeong - Noinbong
Dag 39 (12.10):Noinbong - Guryongryeong
Dag 40 (13.10):Myeonggaeri
Dag 45 (18.10):Misiryeong - Jinburyeong
Epilog  (19.10):Jinburyeong



søndag 19. oktober 2014

(Baekdudaegan) Epilog: Jinburyeong

Det har nå omtrent blitt en vane med grytidlige morgener på ruten, så det er ingen overraskelse at jeg våkner av meg selv tidlig om morgenen denne dagen også. Da jeg er ferdig med vandringen, gjør det ekstra godt å bare kunne lukke øynene igjen og sove videre. Kroppen er lett av forventning når jeg til slutt står opp, til en dag uten vandring. Ute er det en tynn dis som lyses opp av solen. Jeg spiser frokost, bibimbap, i en av restaurantene nedenfor pensjonatet, morgenris og morgendis.

Jinburyeong, ved ankomst fra Baekdudaegan (bildet tatt dagen før).

Jinburyeong.

Det er ikke så mye igjen å gjøre her, men jeg har en ting jeg vil gjøre før jeg forlater Jinburyeong og Baekdudaegan for nå. Med sekken pakket går jeg ned til den lille plassen med stelen, jeg har lyst til å gjøre en liten markering til. Der er det nå fullt liv, en buss står parkert bortenfor og en stor gruppe er i gang med storstilt preparasjon av mat og drikke. Det ser ut som at de er vandrere som gjør seg ferdig med sin vandring på Baekdudaegan, de har nok tatt den etappevis som koreanerne vanligvis gjør.

Ved stelen som symboliserer endepunktet for ruten i Jinburyeong. En tøff, men vakker vandring gjennom Sør-Korea på den mektige Baekdudaegan er ved sin ende.

Jeg har laget meg mitt eget hjemmelagde vandrebånd som jeg henger opp blant de andre båndene der ruten slutter. Samtidig kommer det en ny gruppe med vandrere ned fra ryggen, hvor hver vandrer mottar en blomst og blir klappende geleidet ned til stelen. Jeg stiller meg for morro skyld i linje etter de ankomne vandrerne og går ned selv, jeg får en blomst og blir klappet for jeg og. Det føles som en mer verdig og fortjent avslutning på vandringen enn den stille ankomsten igår.

En gruppe gir meg en blomst og klapper for meg ved enden av ruten.

Så er det tid for avskjed. Etter å ha gått og sett på Østhavet fra ryggen i lang tid har jeg bare ett bestemt ønske, og det er å komme meg ned for å få se havet. Jeg har derfor bestemt meg for å dra til Sokcho, før jeg etterpå vil reise til Gimcheon for å besøke Mr. Cho Byeongsam og hans kona. Bussen kommer, jeg tar et siste blikk opp mot ryggen jeg har kommet ned fra, før jeg stiger inn på bussen. Det er med en merkelig følelse jeg kjører med bussen ned fra ryggen som jeg har tilbringet de siste 45 dagene på. Det har vært ett eventyr av de sjeldne, ett tungt eventyr, men ett jeg så absolutt ikke ville vært foruten. Med meg bærer jeg en del av livsenergien som flyter ned fra den spirituelle ryggraden til Sør-Korea.

Det lille området som markerer slutten på ruten. En gruppe feirer deres ferdigstillelse av ruten. Av banneret kan det se ut som at de startet sin vandring den 7. april 2013.

I Sokcho går jeg rett ned til havet og setter meg ned for bare å speide ut mot horisonten mens bølgene sakte slår mot stranden.


<- Jinburyeong

lørdag 18. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 45: Misiryeong - Jinburyeong

Lengde: 14.1km (761.4km), tid brukt: 9:46 (383:59).
Høyde (start / slutt / høyest): 800moh / 500moh / 1244moh.
Vær: Klart og fint, kaldt i starten så varmere.


Tidlig presser jeg meg opp av den noe harde sengen, fortsatt i hundetimene som de sier. Så vant jeg er med å stå opp og gå til neste sted, føles det uvirkelig å tenke på at dette nok er siste dag på turen. At imorgen brytes rekken av dager hvor jeg beveger meg videre mot et gitt mål, at jeg faktisk er ved målet. Frokost er en rekke med søte bakverk som jeg kjøpte kvelden før. Sokcho er fortsatt i mørket når jeg forlater utkanten av byen i en taxi opp mot den fordums hyugesoen på Misiryeong. Vi kjører forbi den gedigne Del Pina resorten som jeg forrige natt kunne stirre ned på, lyst opp av ett utall antall lys.

Soloppgang over Østhavet og Sokcho, fra en liten slette ovenfor Misiryeong.

Ved Misiryeong står det nå flere biler parkert, med folk sovende inne i dem. Mørkt, kaldt og surt ute, en kopp kaffe varmer mens jeg venter på at det blir nok lys til å gå. Stien videre er tydelig, selv om den er stengt. Rett ovenfor passet er det en liten slette som gir bra utsikt nedover dalen mot Sokcho. Solen har begynt å stige opp fra disen over Østhavet, og avgir en rødlig glød på himmelen. Ulsanbawi sees herfra i smal silhuett. Lengre oppe ovenfor meg knitrer det fra mer enn en blitz, jeg er ikke alene på ruten. Det er en verdig start på en siste dag.

Morgenprakt over Baekdudaegan ovenfor Misiryeong og nedenfor Sangbong. Ulsanbawi og Daecheonbong tydelig i synsfeltet.

Oppover, legger jeg veien over passet lengre og lengre bak meg, jeg kan se de store feltene med kampesteiner jeg gikk over igår og Daecheonbong står fortsatt årvåken ovenfor dinosaurryggraden. Ruten innebærer en del klyving og traversering over kampesteiner. Det er tydelige spor av militær aktivitet i pmrådet, diverse forskansninger og groper av varierende kvalitet. Rester av radiowire som ligger som en snubletråd over stien. Og er det ikke en Nord-Koreansk rekognoseringspatrulje jeg kan se snikende gjennom skogen lengre nede? Sikkert ikke, men det har vært rykter om at det har vært det i området.

Utsikt fra Sangbong mot Sinseonbong.

På toppen av Sangbong (1244moh) skulle det være en eggformet doltap, i guideboken avbildet med snø inne i sprekkene på varden, men det var ikke noe spor av den der nå. Et lite øyeblikk lurer jeg på om jeg har gått for langt, at den subsidiære toppen jeg har passert faktisk var Sangbong, men det kan ikke stemme. Jeg kan høre gutta foran på meg stien hoie fra Sinseonbong, koreanerne har det med å rope fra fjelltoppene. Ruten fortsetter i samme stil mot den toppen, med klyving og kampesteiner som hindringer, men også mer gjennom skog.

Toppen av Sinseonbong (1214moh) ligger ikke på ruten, eventuelt så kan man si at ruten ikke ligger på toppen. Navnet på toppen signifiserer et sted for avskjed for ånder, det er kanskje passende å stå her på toppen den dagen man sannsynlig forlater den spirituelle ryggraden til Korea. Plaketten som angir navnet og høyden på toppen er delvis falt fra hverandre. Utsikten er flott under den blå himmelen, det ligger et tynt slør av dis over landskapet nedenfor mot havet.

Mer flott utsikt, fra toppen av Sinseonbong i retning Ulsanbawi og Daecheonbong.

Fra Sinseonbong går det nedover, forbi flere militære relikvier, noen gjerdet inne av piggtråd. Ved Daeganryeong (ryggpasset) forlater jeg Seoraksan Nasjonalpark, og den stengte delen av ruten. Det er et lite pass nede i skogen, steiner danner små vindskjermer blant trærne, skiltpostene og informasjonspostene. En gruppe med vandrere sitter og inntar lunsj, soju, makgeolli og mat i store doser. Tar meg en kort pause ved passet og lytter til koreanernes fornøyde mumling.

Ned mot Daeganryeong fra Sinseonbong, i horisonten kan man se den siste toppen på Baekdudaegan før Jinburyeong.

Selv velger jeg å spise lunsj på ett litt stillere sted lengre oppe, ved en knaus med utsikt tilbake mot Sinseonbong og Sangbong. Nesten litt vemodig å tenke på at dette nok er siste gang jeg lager min vante blanding av nudler, ris og skinke, men helt ærlig så er jeg litt lei av den. Ute av nasjonalparken så blir skogen mer fremtredende igjen, men det er en hyggelig sti gjennom den. Jeg møter på Dong Chon med to venner som gratulerer meg med å ha gjennomført ruten. Nå er jeg ikke helt ferdig med vandringen ennå, men det er ikke mange kilometrene igjen nå. Fornøyd med meg selv sklir jeg rett etterpå rett ut av løse luften og går rett på trynet, sliten er jeg.

Jeg kommer opp til en topp med et ukjent navn for meg, og derfra kan jeg se ned mot Nunmulgogae og det forlatte skiresorten der, vet at lengre ned bak kammen ligger Jinburyeong. En gjeng med vandrere nyter været på toppen og byr meg på makgeolli. Det verker i kroppen, men jeg kan ikke gjøre annet enn å smile. Ruten dupper ned under skogen igjen før den tar meg opp til siste toppen på Baekdudaegan (ruten, ikke ryggen, den fortsetter videre over flere topper på sin vei mot Baekdusan), Masanbong (1051moh). Det er stemmer over alt rundt meg nå.

Ved Daeganryeong, stiskilt og en gruppe med vandrere som inntar lunsj.

Opp bak noen trær nedenfor kan jeg se klokketårnet i skiresorten, der står tiden stille. På andre siden av dalen ligger siste rygg før den demilitariserte sonen og Nord-Korea. Det er en merkverdig følelse å stå her, når jeg begynner å gå ned fra toppen går jeg samtidig ned fra Baekdudaegan. Det er et stykke ned for en med såre føtter. Det er som om at vissheten om at jeg snart er framme, gjør at jeg blir mer oppmerksom på signalene fra kroppen, den vet den skal få hvile snart. Hadde jeg snakket høyt når jeg går nedover, hadde man hørt en serie med grynt for hver gang jeg setter ned foten. Jeg kjenner nå på kroppen hvordan de andre som gikk caminoen med sine gnagsår hadde det.

Utsikt fra Masanbong. Nedenfor ligger Nunmulgogae og det forlatte alpinsenteret. I bakgrunnen de siste toppene før den demilitæriserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea.

Ruten går forbi det forfalne og forlatte anlegget, så nysgjerrig som jeg er, er jeg nødt til å gå inn blant forfallet. Store og tomme bygninger hvor vegetasjonen nå vokser fritt, en spøkelsesby. Følelsen av å bli iakttatt mens jeg går blant bygningene. Stemmer som forsvinner i luften. Viserne på klokketårnet viser forskjellige tidspunkter avhengig av hvilken side man ser på. Det er likevel skjønnhet i forfallet, trærne her har røde og flotte blader. Det er en merkelig avslutning på en lang vandring.

Vandrende blant de tomme og forlatte bygningene i Alps Ski Resort, en spøkelsesby omtrent, viserne på klokketårnet har stoppet på forskjellige tider avhengig av hvilken side man ser. Vegetasjonen har begynt å ta over.

Jeg besøker også det lille stedet ved siden av, Nunmulgogae, som nå virker søvnig, med noen forlatte hus der og. Herfra er det mindre bemerkelsesverdig, ruten passerer forbi noen stille gårder. Jeg smiler stort ved et skilt som angir 1km igjen til Jinburyeong, 1km. Ett eventyr er på vei mot slutten. Kommer ut ved en vei, hvor det på en liten gressplen er reist flere plaketter og tabletter, etter sigende av mer velstående koreanere for å feire deres vandringer på Baekdudaegan.

Så, gjennom skogen kan jeg se Jinburyeong og den store stelen som markerer slutten på ruten. Jeg kommer ut av trærne forbi de siste blafrende vandrebåndene. Vandrer bort til den store stelen, plasserer en hånd på steinen. Beina verker, føttene er såre, knærne er skambankte og aldri følt meg så tynn som nå, men jeg har klart det. 45 dager har jeg brukt på å gå fra Cheonwangbong på den spirituelle ryggraden til Korea. Det er ikke mye ståhei rundt min ankomst ved Jinburyeong, kun en uinteressert gartner som ikke bryr seg så mye. Anledningen kaller for en liten 'seiersskål' med soju, offisielt har jeg nå gjennomført ruten.

En kilometer igjen, ett litt uvirkelig øyeblikk.

Uoffisielt så har jeg et lite håp, men ikke noe spesielt tro, på å få gått en passende epilog. I guideboken går Roger Shepherd og Andrew Douch opp til toppen av Hyangnobong inne i den militære sonen ved grensen til DMZ'en. Toppen ligger på 1296moh omtrent 2km sør for den 4km brede demilitæriserte sonen. De blir eskortert opp, og det var begrensninger på hvor de kunne gå og hva de kunne gjøre. Den eneste muligheten til å finne om jeg får lov er å spørre ved den militære forlegningen på Jinburyeong, som jeg gjør. Jeg spør pent, men de som er der har ikke myndighet til å tillate det, noe jeg heller ikke hadde ventet. Så, etter det er vandringen offisielt over. Jeg krysser gaten for å ta en øl på en restaurant og melde hjem for å si at jeg er framme (noe som medfører at jeg konstant blir ringt opp). I etterkant vet jeg at Shepherd og Douch hadde fått tillatelse fra høyere hold, noe ikke enhver kan forvente.

Jinburyeong, sekken plassert ved siden av den store stelen som markerer endepunktet for Baekdudaegan. 45 dager etter at jeg forlot Cheonwangbong i Jirisan har jeg fullført ruten, sliten og fornøyd.

Jinburyeong består av en liten gate med butikker og restauranter, et museum, flere minnesmerker, nevnte Baekdudaegan stele og en militærleir. Jeg finner meg ett sted å overnatte på ett pensjonat rett ovenfor den lille hovedgaten, som drives av en vennlig vert, nesten en liten leilighet å boltre meg på. Om kvelden spiser jeg middag og tar meg en øl på en av restaurantene nedenfor pensjonatet. Resten av kvelden bruker jeg til å feire litt på rommet. Jeg vet at jeg er ferdig, men det føles rart, en forstår det ikke helt før neste dag når man ikke lengre tar sekken på ryggen og fortsetter videre. Når det er sagt, så er nok kroppen glad for det. Fornøyd mørkner det rundt enden på ruten, Baekdudaegan.

En vandring er over, en annen begynner.

<- MisiryeongJinburyeong ->

fredag 17. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 44: Gongryong Neungseon - Misiryeong

Lengde: 12.8km (747.3km), tid brukt: 10:46 (374:13).
Høyde (start / slutt / høyest): 1200moh / 800moh / 1381moh.
Vær: Pent vær, mye vind.


Våkn opp fra den vindfulle natten og føl den kjølige kulden om morgenen. Det har vært den kaldeste natten på turen så langt, og vinden har stått på i løpet av den. Jeg har likevel sovet relativt varmt og godt, selv om jeg våknet opp ett par ganger da det holdt på som verst. Blir mye lyd av vind. Velger å gå litt før jeg spiser frokost, kjølig nede blant ryggraden til dinosauren. Først vil jeg derimot få med meg soloppgangen, så jeg klatrer opp på en klippe i nærheten for å se solens første stråler strekke seg over kanten. Silhuetter av folk på toppen av Sinseondae. Ladet opp av solstrålene tar jeg sekken på ryggen og fortsetter videre.

Soloppgang fra dinosaurryggen.

Ruten går heldigvis ikke rett over alle klippene og spirene, det hadde krevd klatreutstyr og hadde vært en gedigen utfordring, men snor seg rundt, opp og innimellom over dem. Tau og små rekkverk kan man enten la henge til pynt på de bratteste partiene eller om man ønsker det bruke dem som hjelp til å komme seg opp eller ned. Det er en spektakulær vandring hvor utsikten er intet mindre enn majestetisk. Hvis ryggen videre inn i DMZ'en hadde vært like fantastisk som denne, hadde jeg nesten kunne fortsatt å gå på den uten å bry meg om sjansene for å bli skutt og å tråkke på en mine, så flott er den, men en skal ikke akkurat gå rundt og oppfordre folk til å gå der.

Ulsanbawi, en beryktet og stor klippe utenfor Sokcho.

Når solen og vandringen har varmet nok, setter jeg meg ned nedenfor en klippe og tilbereder frokost, som blir til skue for mang en vandrer som passerer forbi. Selv om det fortsatt er tidlig på dagen så møter jeg på en god del vandrere, det er tydelig at Seoraksan er en av de mest populære nasjonalparkene her. Virker som at omtrent alle nasjonalparkene har en slags hovedåre gjennom dem, dette må nok være Seoraksan sin. Noen vandrere sier rett ut at det er deres favorittfjell i Sør-Korea, jeg skal ikke motsi dem. Det er mange blide, og slitne, fjes ute og går. Jeong blir aldri glemt, en vandrer roter nedi sekken sin for å gi meg en pakke med nudler.

Etter å ha kommet opp til et punkt mellom to spir, er jeg bare nødt til å slippe taket på sekken og klatre opp på ett av spirene. Det er en rute som krever litt konsentrasjon, men oppe på toppen av spiret er belønningen stor. Ett bra utgangspunkt for å se hvor tøff ryggraden til dinosauren er når man befinner seg midt oppe på den. Jeg og en annen må leke litt våghals og balansere ut på en tynn fjellhylle med et stup ned på alle sider utenom den siden vi gikk ut på. Daecheonbong vokter over oss med intensen øyne ovenfor.

Oppe på toppen av ett spir på toppen av Gongryong Neungseon er det en tøff utsikt ned mot dalen nedenfor og Sokcho og Østhavet i bakgrunnen.

Dinosauren kaster meg av ved Madeungryeong Samgeori, hvor det går en sti ned i retning Sokcho, Biseondae og templene ved inngangsporten til Seoraksan der. Fra ett av templene nede i dalen, Gyejoam, er det en kort vei opp til den karakteristiske eggen eller gedigne kampesteinen Ulsanbawi, som siden igår har ligget tydelig i synsfeltet mitt. Ulsanbawi er en beryktet klippeformasjon som står opp fra landskapet som en knivsegg, og byr på en tynn, litt krevende og spektakulær vandring over. Det er fristende å gå ned for å se på alt det dalen nedenfor har å by på, men min ferd går videre inn i den forbudte seksjonen etter Madeungryeong, 300 meter lengre oppe.

Fra toppen av spiret kan jeg se ned på andre vandrere som beveger seg på ryggraden til dinosauren.

Landskapet endrer noe karakter etter Madeungryeong, en slags mindre versjon av den forrykende ryggen jeg har passert, noe som får meg til å døpe denne delen for Dinosaur Jr. Spine. Den største forskjellen er dog at stien er dårligere, litt mer overgrodd og det er mange løse steiner på den som gjør det noe vanskeligere å gå her. Det tar ikke bort opplevelsen av en fin tur. Vinden som stilnet etter soloppgangen idag morges, har nå begynt å blåse kraftig igjen. Så mye, at jeg på toppen av en klippe ikke klarer å stå oppreist, men må sette meg ned for å kunne ta et bilde. På klippen som jeg balanserte ut på tidligere, hadde det nå vært direkte farlig.

Balanserende ute på tuppen av en tynn fjellhylle, i bakgrunnen Daecheonbong og delen av Gongryong Neungseon jeg har forsert.

Klippevandringen, til forskjell fra ryggvandringen, er over når jeg begir meg ned mot Jeohangryeong. Denne nedstigningen går over en stor ur bestående av digre steiner, tungt, men gjennomførbart. I veldig dårlig vær ville denne delen av ruten vært vanskelig. Jeohangryeong er nå et veldig stille pass hvor flere stier krysser hverandre, men disse er nå gjengrodd. Fra passet klatrer man bratt opp mot Hwangcheolbong (1381moh), på veien passerer jeg en 'falsk' topp med et hjemmelaget skilt som gjør meg litt forvirret.

Fra den 'falske' toppen (1368moh) kan jeg følge dinosaur jr-ryggen og dinosaurryggen bortover mot Daecheonbong som troner i bakgrunnen. I horisonten mot nord ligger DMZ'en og fjellene i Nord-Korea, jeg kan se toppen av Hyangnobong og det forlatte alpin-senteret ved Nunmulgogae ovenfor Jinburyeong. Det har vært noen dumpe drønn i luften innimellom idag, jeg kikker litt usikkert mot nord noen ganger. Det at Hwangcheolbong ligger dekket til av vegetasjon, samt den 'falske' toppen og at stien her ikke er merket så godt her, gjør at jeg først tar feil sti ved selve toppen og går litt videre i ukjent retning.

Ved Maedeungryeong Samgeori, i bakgrunnen kan man se spiret jeg klatret opp på.

Kartet og kompasset konsultert er jeg tilbake på rett spor igjen. Ned mot Misiryeong møter jeg på en ansamling av hindringer som byr på mer slitasje for mine slitte ledd og såre føtter. Ruten går over flere store felt med ur bestående av store kampesteiner. Det blåser kraftig og å holde balansen på alle steinene er vanskelig og tidkrevende. Nøysommelig beveger jeg meg nedover, på jakt etter den beste ruten gjennom kampesteinene. Ett fall her kan by på store problemer. Til slutt trer jeg inn under grenene etter å ha forlatt den siste uren.

Fra selve toppen av Madeungryeong, dinosaurryggen i sin helhet nedenfor Daecheonbong.

Solen er på hell når jeg nærmer meg Misiryeong, gjennom trærne kan jeg se et nytt overvåkningskamera på stien. Usikker på om kameraet er i bruk eller ikke, tyr jeg til bushen igjen, som betyr mer vond tråkling gjennom kratt og kjerr. Jeg finner en sti som leder meg ned til veien rett nedenfor passet, med et høyt gjerde mellom meg og veien. Mer vond tråkling gjennom kratt før jeg kommer til der inngjerdingen slutter. Jeg fant av alle ting en golfball mens jeg presset meg forbi buskene, senere fant jeg ut at jeg hadde mistet brusflasken jeg brukte som ekstra vannflaske inni der. Som jeg ikke likte, jeg liker ikke å la ting bli liggende igjen i naturen.

På vei ned uren mot Misiryeong. På andre siden av dalen kan man se toppen av Sangbong, i bakgrunnen fjellene i den demilitariserte sonen mellom Sør- og Nord-Korea.

Jeg var litt engstelig for å havne i mørket igjen på veien ned, men jeg rakk ned før den tid. I guideboken kunne jeg lese om hva hyugesoen på passet kunne tilby, men også at de var usikre på hvor lenge den ville overleve siden det er stengte ruter på begge sider av passet. De hadde helt rett med tanke på hvor lenge hyugesoen ville overleve, den tidligere trebygningen er definitivt stengt og i klart forfall, nesten som et spøkelseshus å regne. Utenfor er det en stor parkeringsplass med flott utsikt ned mot Sokcho og Østhavet. Som erstatning for hva restauranten har å by på står det noen kaffe og brusautomater på parkeringsplassen som jeg benytter meg av.

Den stengte og forfalne hyugesoen ved Misiryeong.

Mens det blåser surt rundt meg, er jeg usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Bli på passet eller å komme meg ned til et sted. Sokcho langt nede ved havet frister jo litt, men det er et stykke dit. Jeg glemmer såklart at uansett hva som skjer, så vil Baekdudaegan tilveiebringe. En buss med eldre folk på tur stopper på passet i skumringen. Jeg spør pent sjåføren om han kan ringe etter en taxi for meg, som viste seg å ikke være så lett. Istedet ender det opp med at jeg får sitte på med bussen ned mot Sokcho. Ved utkanten av Sokcho kjører bussen forbi noen moteller og de setter meg av ved siden av ett av dem.

I en restaurant i utkanten av Sokcho, veggene dekket av tegninger og hilsener fra tidligere gjester.

Jeg ser fram til en natt i en seng igjen. Etter å ha dusjet min nå ganske så slitne kropp, vandrer jeg i mørket gjennom det lille strøket til jeg finner en restaurant. Ikke noe 'opse' her, jeg får servert kjøtt på grill (bulkogi). Veggene i restauranten er dekket av hilsener og tegninger fra tidligere gjester. En annen gjest titter opp, smiler, hilser og sier at vi møttes på dinosaurryggen tidligere på dagen, artig. På veien tilbake til motellet kjøper jeg med meg noe fredagssnacks. Potetgull, maekchu (øl) og sjokolade. Som grådig inntas på motellrommet mens jeg slapper av, knærne mine er rimelig slitne. Det føles uvirkelig å tenke på at morgendagen igrunn er den siste dagen på vandringen. En vakker dag.

<- Gongryong NeungseonJinburyeong ->

torsdag 16. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 43: Hangyeryeong - Gongryong Neungseon

Lengde: 13.1km (734.5km), tid brukt: 9:34 (363:27).
Høyde (start / slutt / høyest): 900moh / 1200moh / 1708moh.
Vær: Kraftig regn og tåke, så kraftig blå himmel.


Natten er enda ikke over når jeg står opp, de søvnige timene før dagen våkner til liv har nesten begynt å bli en vane nå. Det føles nesten litt vemodig når jeg lukker døren etter meg og trer ut i det stille mørket for å finne en taxi som kan kjøre meg opp til Hangyeryeong igjen. Jeg skulle gjerne ha fått sagt farvel til det eldre paret som drev stedet, om ikke annet for å si takk for oppholdet. Opp mot Hangyeryeong er det fordømt mørkt, og bare billysene gjør at jeg kan se noe som helst, der taxien svinger seg opp den buktende veien mot passet. Dagen skulle bli like svingete av karakter som veien. Mer enn et mørkt landskap så jeg ikke fra mitt besøk nede i Osaekdalen.

I en vogn utenfor Hangyeryeong sitter en gateselger og selger mat, drikke og utstyr om morgenen.

Hangyeryeong er like innhyllet i mørke. Da jeg ikke ønsker å gå før det begynner å bli lyst, blir jeg pent nødt til å vente. Utenfor hyugesoen, som ikke har åpnet ennå, står det en gateselger med et lite telt utenfor som gir fin ly for den kalde vinden. Der blir jeg sittende sammen med noen andre vandrere som også venter på å gå, mens de spiser varme nudler. Når dagen gryr er det uten tegn til sol, det er grått og antydninger til regn i luften.

Skyene trekker seg midlertidig tilbake over fjellene, på vei opp fra Hangyeryeong for andre gang.

Ruten starter ved siden av restauranten, på en betongtrapp som tar en opp til en lukket struktur av ett slag. Det er bratt oppover, men siden jeg befinner meg i en nasjonalpark, er det tilrettelagt for vandrere med flere trapper som hjelper til. Det går ikke lange tiden før jeg kjenner de første regndråpene. Ett kraftig tordenskrall buldrer fra himmelen. Jeg går litt til og så blir regnet bare verre og verre, før jeg stopper helt opp og gjør helomvending. Klarer ikke å forklare for meg selv hvorfor jeg gir meg, det bare stopper opp, sliten og ikke motivert for å gå i regn og uten å vite hvor jeg skal tilbringe natten. Regn og vind røsker i Seoraksan sine formasjoner av stein. Oppgitt må jeg forklare at jeg gir meg til et par, som smiler i etterkant.

Utsikt ned mot Naeseorak, eller indre Seoraksan, et glimt av sol får også fjellformasjonene.

Jeg har nesten kommet ned igjen til Hangyeryeong, da skylaget plutselig revner og blå himmel presser seg gjennom. Ikke til å tro, så jeg gjør helomvending igjen. Tid og krefter har blitt kastet bort. Oppover går ruten imellom trær som nesten er for spøkelsestrær å regne, hvor bladene har forlatt greinene og ligger forglemt på bakken. Forseggjorte naturlige steintrapper klorer seg fast oppover. Været har likevel ikke gjort full helomvending, lengre opp tetner det til igjen, men regnet uteblir heldigvis.

Stien går gjennom grå trær som minner om en spøkelsesskog fra eventyrene.

Under skyene stikker det opp revnede åser av stein, fra ryggen kan jeg se ned på det som kalles for Naeseorak eller indre Seorak. Seoraksan er 400 000km² og er delt opp i tre deler, Oeseorak (ytre), Namseorak (søndre) og nevnte Naeseorak. Fra før har jeg gått gjennom Namseorak over Jeombongsan blant annet, og Baekdudaegan danner en skillelinje mellom den ytre og den indre delen. Oeseorak er den mest populære og ligger nærmere kysten og Sokcho. Jeg tar igjen det smilende paret, som nå blir til det leende paret. De deler en pølse og ett eple med meg ved ett utsiktspunkt, hvor vi kan se over mot Jeombongsan som nå er skjult i skyene, og ned mot der veien slynger seg opp mot Hangyeryeong.

Utsikt ned mot en dal under en grå og øde himmel, Jeombongsan i bakgrunnen skjult av skyene og man kan se veien som slynger seg opp mot Hangyeryeong.

Over Jungcheongbong har tåken overtaket, og vinden har skrudd på styrken. Det er ingen utsikt fra toppen (1664moh), bare et skoddeland. Når jeg nærmer meg Jungcheong Shelter i blåsten, kommer det en fyr hoiende bak som stopper meg for å redde regnovertrekket til sekken min, som er i ferd med å løsne og forsvinne i Seoraksan sine skyer. Vi slår følge ned til hytta hvor vi akkurat kan se toppen av Daecheonbong under skyene. Hit var det jeg opprinnelig hadde planlagt å gå til, men når jeg ringte for å bestille plass så var det fullt for natten. Det var fullt på alle hyttene i området. Planene ble endret, jeg tenkte så og gå videre til Madeungryeong istedet, nå må nok planene endres igjen, jeg når ikke dit før det blir mørkt tror jeg. Og det ønsker jeg ikke.

På vei ned fra Jungcheongbong, utsikt ned mot Jungcheong Shelter og Daecheonbong.

Etter en liten pause i ly for vinden inne i hytta, fortsetter jeg og Jang Kung Bey opp mot Daecheonbong. Og nå er det som om noen har gått rundt og malt over himmelens gråfarge med blåfarge, den kraftige vinden blåser bort skyene. Seoraksan har åpnet opp sine armer for meg, jeg er fylt av æresfrykt og glad for at jeg valgte å snu for andre gang. På toppen (1708moh) er det ikke rent få, og utsikten fra det nest høyeste fjellet på fastlandet til Sør-Korea er upåklagelig. Og mest iøynefallende i synsvinkelen er dinosaurryggen (Gongryong Neungseon), med Ulsanbawi bakenfor. Jeg kan se ruten som vrir og vender seg rundt de karakteristiske klippene som gir navnet til ryggen.

Strålende utsikt fra toppen av Daecheonbong, som er det nest høyeste fjellet på Sør-Koreas fastland. Nedenfor kan man se Gongryong Neungseon (dinosaurryggraden), i bakgrunnen Ulsanbawi og Sokcho.

Jang Kung Bey fortsetter videre på sin dagstur, han skal ned og går videre på stien som går mot øst. Det blir ingen soloppgang eller solnedgang fra toppen av Daecheonbong på meg, siden jeg må videre, så jeg tilbringer litt mer tid på toppen for å nyte øyeblikket før jeg setter kursen ned mot Huiungak hytta. På et sted passerer jeg små rester av snø. Huiungak hytta er en mindre, roligere og mer atmosfærisk hytte enn Jungcheong, og minner en del om Yeonhacheon hytta som jeg gikk forbi på min andre dag på turen. Rart å tenke på. En liten bekk renner forbi utenfor hytta, hvor jeg spiser lunsj.

Sokcho og Østhavet sett fra Daecheonbong.

Jeg har bestemt meg for å se etter en teltplass så fort jeg har kommet litt unna hytta, selv om jeg vet det ikke er tillatt, problemet er at ruten nå begir seg opp i dinosaurens ryggrad og der er det ikke mange rette flater. Stien går på sin vei opp mot klippene på oppbygde stier som brolagte veier i naturen. Første gangen man befinner seg på toppen av ryggraden, står man på Sinseondae, som betyr et utsiktspunkt og en spirituell plattform for Taoistiske udødelige ånder. Vil ikke være på toppen av denne dinosauren når den begynner å bevege på seg, den er mektig.

Gongryong Neungseon, eller dinosaurryggraden. Spisse fjellformasjoner presser seg opp, og mellom dem går ruten.

Så dukker det opp et perfekt sted for å slå opp teltet, det er flat grunn, utsikt mot Sokcho og havet, og det er i ly for vinden. Jeg slår ikke opp teltet med engang, det avventer jeg med. Istedet bruker jeg tiden på å slappe litt av og klatre litt rundt på dinosauren, før jeg beveger meg til et fint sted for å nyte solnedgangen. Kan likevel misunne litt de som får den med seg fra toppen av Daecheongbong, selv om den er flott fra der jeg sitter og. Etterpå går jeg tilbake og setter opp teltet.

Solnedgang fra dinosaurens ryggrad.

Med det skiftende været har jeg omtrent fått sett Seoraksan i alle slags nyanser, og det er jeg fornøyd med. Jeg lager middag til kveldsutsikt til lysene fra Sokcho og båtene som fanger blekksprut på Østhavet. Vinden kommer nå fra en annen kurs, og det blåser friskere. Jeg er litt kald når jeg kryper inn i den lille hulen min. Pakket inn i en varm sovepose, med en liten skål med soju til å varme seg på, kan jeg ikke gjøre annet enn å takke for en fantastisk dag.

<- HangyeryeongMisiryeong ->

onsdag 15. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 42: Jochimryeong - Hangyeryeong

Lengde: 24.0km (721.4km), tid brukt: 11:55 (353:53).
Høyde (start / slutt / høyest): 770moh / 900moh / 1424moh.
Vær: Sol og klar blå himmel.


Jeg er inne i de siste dagene på turen, og det var noe mystisk og spennende om dem når jeg leste i guideboken. Det har kanskje noe med at de også er de dagene som virker så langt unna når man er i starten av en tur, de som ligger som noe mystisk i horisonten og fremtiden. Nå som jeg er her, føles starten på toppen av Cheonwangbong lenge siden nå. Utenfor Olleh House nedenfor Jochimryeong er det rim på bakken. Halvveis i oktober, nettene begynner å bli kalde.

Soloppgang over fjellene i øst, fra en utsiktsplattform rett ovenfor Jochimryeong.

Før jeg går, får jeg frokost på døren, tre poser med varm ris som inneholder skinke og egg, samt en pose med søtpoteter. Velger likevel å spare de til lunsj av tidsårsaker og spiser en pakke med nudler istedet. Det er fortsatt mørkt ute når jeg går opp mot Jochimryeog igjen, pusten min lager frostrøyk. Det lysner gradvis. Himmelranden har fått et rødlig skjær når det knirker under skoene mine opp gangbroen fra Jochimryeong. Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor jeg valgte å gå ned fra passet igår, jeg likte meg igrunn godt på passet. Det sagt, så angrer jeg jo ikke, i etterpåklokskapens navn.

Blå himmel, fjell i horisonten, fugl på himmelen, en vakker dag i fjellene i Sør-Korea.

Kort tid etter avmarsj kommer jeg til en utsiktsplattform, som dukker opp tidsnok til å vise solens anmarsj over fjellene i øst. Flott lys og en rød kule som omtrent forsvinner bak en sky når den er oppe, audiensen min er over, men soloppgangen følger meg gjennom trærne oppover. Et falmet skilt markerer et yndet plass for å ta bilder, det ligger et lite skylag og duver rolig i dalen nedenfor, Østhavet bader seg i solen. Etter skiltet endrer ruten retning både vertikalt og horisontalt, mot vest og under skogens favn igjen.

Vannreservoaret Sangbu Dam med vindturbiner kan sees gjennom trærne, i bakgrunnen Jeombongsan. Skilt langs stien ba om at man ikke gikk ned til reservoaret.

Det er ett fjell i horisonten som har min fulle oppmerksomhet idag, og det er Jeombongsan, jeg merker allerede at jeg begynner å titte etter fjellet mellom greinene i skogen. Når jeg titter mellom greinene kan jeg og se Sangbu Dam rett i nærheten med sine tilhørende vindmøller. Og en god stund går stien så tett nede i skogen at jeg ikke får sett fjellet, skjult bak trærne eller en annen rygg. Som rett før Danmokryeong hvor det rett nedenfor stien renner en fintflytende bekk. Lyd av vann som sildrer nedover er alltid oppløftende.

Bladene ligger tungt på bakken. Vandring gjennom skogen på vei mot Jeombongsan og Hangyeryeong.

Ved Danmokryeong krysser jeg grensen til Seoraksan Nasjonalpark, den siste nasjonalparken på min ferd gjennom Sør-Korea. Jeg har og allerede gjort det så mange ganger nå, at jeg tenker lite over at jeg beveger meg inn i en lukket seksjon igjen. Selv om jeg lurer litt på hva som vil skje og hva jeg kommer til å gjøre hvis jeg blir oppdaget. Alene om det er jeg ikke, båndene som henger langs stien bærer vitne om det. Når jeg nå først gjør dette, så gjør jeg mitt beste for å gå forsiktig i naturen.

Utsikt fra Jeombongsan, Mangdaeamsan rett nedenfor og i bakgrunnen i spiss mot himmelen Daecheonbong.

Jeombongsan rykker nærmere og nærmere. Opp mot fjellet kan jeg se over mot selve hjertet av Seoraksan, hvor fjellformasjoner strekker seg pulserende mot himmelen. Ett militærhelikopter flyr over, forhåpentligvis ikke på jakt etter meg. Siste delen av klatringen opp mot toppen (1424moh) er bratt, men ikke så hard som jeg hadde fryktet. Det ville vært en ren løgn å si at jeg ikke kjenner det i kroppen nå, turen har tæret på. I guideboken er det et bilde av toppen dekket av snø. Til tross for rimet på bakken om morgenen, det var sikkert rim her på toppen og, er det lite som minner om det nå. Solen varmer på himmelen.

I en kåring i det 21. århundre ble Jeombongsan kåret som Sør-Koreas vakreste fjell. Og med ubrutt utsikt i 360 grader, er det kanskje vanskelig å si seg uenig, selv om det nok er fjellet og ikke utsikten som ligger til grunn for kåringen. Nedenfor toppen i retning av Hangyeryeong ser fjellsiden nesten ut som en savanne, av et mer alpint utseende. Det vakreste fjellet fordrer en pause.

På toppen av Jeombongsan, engang kåret til Sør-Koreas vakreste fjell. I bakgrunnen ovenfor skiltet kan man se Sangbu Dam.

Jeg tar lunsj rett før Mangdaeamsan (1236moh), hvor posene med ris, skinke og egg kommer til sin rett. Bare tanken på at jeg nå har vært på toppen jeg ser opp mot, gjør meg i veldig godt humør nå. Det blåser bra, høsten vaier fra side til side. Jeg må ha kaffe, en dobbel dose koreansk kaffe, så må opp med brennern. Nærmer meg Hangyeryeong nå, med Daecheonbong tronende ovenfor i bakgrunnen. Området rundt Daecheonbong er kjent for sine opprevne og taggete klipper, og nedover nå byr ruten meg på en forsmak.

Fra toppen minnet landskapet meg om en savanne, med de grønne trærne som enslige trær blant det golde jordsmonnet.

For nå bryter det opp klipper og steinformasjoner rundt meg og, som jeg må bevege meg over og rundt. Jeg kan se ned mot Osaekdalen (fem fargers-dalen), som skal være en nydelig dal i likhet med Mureungdalen. Navigeringen ned begynner derimot å bli vanskelig. Midt oppe i all den tøffe klyvingen som jeg liker, sliter jeg litt med å finne rett vei. Guideboken advarte litt mot dette. Ett sted tar jeg og feil vei ned, og må bruke litt tid på å komme meg opp til ruten igjen. Utsikten er hele tiden til å nyte, kan se ned mot Hangyeryeong og drømme om alt av mat og drikke som finnes der.

Jeombongsan.

Ett annet sted blir jeg stående og lure en stund, før jeg finner ut at ruten fortsetter usynlig rundt en knaus. Jeg er glad for at det fortsatt er lyst, men klokken begynner å tikke litt, vil ikke gå ned her i mørket. Etter den siste utfordringen blir det bedre, den besto av en litt kinkig nedstigning hvor jeg sliter med å finne gode plasseringer for beina og føttene mine. Sekken min er i veien og jeg tør ikke slippe den ned, i tilfelle den skulle falle og forsvinne lengre utfor. Første gang jeg ikke følte meg helt tilpass med klyvingen på turen.

Før jeg ankommer Hangyeryeong må jeg vri meg litt rundt piggtråd for å komme meg ned til veien. Sliten vandrer jeg opp til dørene til restauranten. Her yrer det av folk, jeg har ikke møtt på noen andre på min ferd fra Jochimryeong. Mens det mørkner utenfor sitter jeg med en potetpannekake (gamjajeon) og en øl, og lurer på hvor natten skal tilbringes. Det er ikke så mye plass til mitt telt på passet, og hyugesoen opererer ikke som en minbak. Folkene på stedet prøver å hjelpe, men engelsken deres blir for dårlig.

Utsikt ned mot Hangyeryeong og hyugesoen der (midt i bildet) fra en av klippene på vei ned.

Jeg ender opp med å ta en taxi, som praktisk nok sto utenfor, til den lille landsbyen ved inngangen til Osaekdalen, Osaekri. Osaekdalen er et populært turistmål, det betyr og at det vil finnes en del restauranter og hoteller her. Ikke noe hotell på meg, taxisjåføren kjører meg til en minbak drevet av et elskverdig eldre par, som dessverre ikke snakker engelsk, men er behjelpelige. Det verker litt i kroppen nå, og jeg må le litt når jeg ser hvor tynn jeg har blitt i speilet. Noe jeg prøver å bøte litt på ved å tusle opp i mørket til en restaurant, det er stille og få ute. Restauranten har grillet villsvin på menyen, som serveres med masse grønnsaker, ris og suppe. Jeg må selvfølgelig grille kjøttet selv.

En forsmak på hva Seoraksan Nasjonalpark har å by på, på vei ned mot Hangyeryeong. Klipper som river seg løs fra vegetasjonen og strekker seg mot himmelhvelvingen.

Slutten på vandringen idag minnet mye om turen ned mot Neuljae gjennom Gaegumeongbawi, med Beorimigijae også friskt i minnet. Jeg kom meg nå heldigvis ned før det ble mørkt. Idag har jeg stått på toppen av det som har blitt kåret til Sør-Koreas vakreste fjell, og imorgen venter selve hjertet av Seoraksan meg.

<- JochimryeongGongryong Neungseon ->

populære innlegg