Kjentmannsmerket: Slottet 538 og Gråberget, Vakersetergråberjet, Mellom Høyde 631 Og 632

Jeg følger skisporene fra Sørkedalen opp mot Langli, her kom jeg ned på ski i grått vær for noen måneder siden. Det er ikke ski jeg har på beina nå for å si det sånn, men i det tørre landskapet som utfolder seg i Oslomarka nå grunnet de mange og lange varme dagene, har det åpnet seg opp en del muligheter som før fort kunne bli for våte. Mest av alt med tanke på å spare underlaget fra å bli ødelagt, som myrene, men nå er det så tørt at det går greit. Å finne vei er også greit, det er bare å følge de røde stripene istedet for de blå. En sti, eller ett tråkk, kan det nesten ses ut som det går her og, skjønt jeg skulle tro det er mer snakk om dyr som har laget seg en sti.

Søndre Åmot, lønnetrærne er fra 1600-tallet.

Vant som en er med å gå på blåstiene og skogsbilveiene rundt, blir dette omtrent som å oppdage nye områder i marka for å regne. Det er artig. Å gå så tørt over myrene føles likevel ikke bra, det er noe som mangler. Først av alt den surklende lyden. Og så erkjennelsen av at det ikke burde være slik. Man kan kanskje bli misfornøyd med regnværsdager, men jeg tror jaggumeg vi skal være glade for at vi får regn her vi bor (stating the obvious). Noen andre folk driver og roter rundt i skauen og myrene her også, på bærjakt, sansynlig etter den flyktige multen.

Ved å følge skisporene er det som å oppdage nye områder i marka, her rett ved Løkebergdammen.

Der skisporene går over Løkebergdammen.

Ikke alltid kan skisporene brukes til fotturer. Noen ganger vil man stå ved bredden til et vann, hvis man ikke ønsker å følge skisporene ved å svømme er eneste alternativ å finne en vei rundt vannet. Østenfor for Slottet og Vestenfor Langlivann går det en skogsbilvei opp som bukter seg opp og rundt Slottet uten slott. Det er til den veien jeg har siktet meg inn på. For å komme til toppen av Slottet der posten står spikret på et tre, skal man ifølge heftet først gå langs vestsiden av knausen og så opp og ned til toppen fra nord. Jeg tar likevel sørsiden opp, det byr ikke på veldig store problemer, men litt enkel klyving må til på noen få steder.

Stormyrkulpen.

En liten grønn sjø etter Stormyrkulpen.

På toppen av Slottet finnner man ikke noe slott, men en rekke sprekker, smådaler og klipper som gjør oppstigningen ikke så vanskelig, men litt kjelkete. Det er ingen utsikt å få fra det høyeste tårnet på Slottet, det ligger skjult blant trærne. Går man ut på 'festningsverkene' på hver side av toppen derimot, får man utsikt. Den er best på østsiden, her skuer jeg utover Langli og vannet som nå tydelig kan ses at er tappet ned grunnet rehabiliteringen. Sørover ligger Heikampmassivet. På vestsiden er klippene rundere, mykere og tøffere, herfra kan man se mot Oppkuven og Stuevassdalen.

Slottet 538. Utsikt fra østsiden.

Klippene på vestsiden av Slottet.

Møter på en eldre dame på vei ned, uventet. Også på vei for å ta kjentmannsposten. Lettere å gå ned og opp ved å følge beskrivelsen i boka, her går det en grei sti å følge. En skisportrasé som jeg aldri har gått på ski på følges til Stuevann, å komme seg rundt Kjelen bød på litt knoting rundt vannet. Ved Stuevann kommer jeg ikke over der skisporene renner ut i vannet, og ser meg heller fornøyd med å sette meg ned for innta lunsj. Det er en fin plass i skyggen her, varmt og med noen irriterende masende småfluer.

Kjelen.

Oset ved Stuevann.

Stuevann markerer slutten på skituren min, en skitur uten ski. Herfra har jeg litt problemer med meg selv om hvor legge veien videre, men det blir til at jeg følger skogsbilveien videre opp til der den ender ved utkanten av Oppkuven og Smeddalen Naturreservat. Rødt skiftes til blått og jeg beveger meg i skyggen av Oppkuvens masse over meg. Sauer ser dumt på meg fra der de står eller ligger ved siden av stien. Lyset gjennom trærne er fint. Oppkuven sin topp med tårn får ligge i fred for meg idag. Ved Store Oppkuvvann møter jeg på to andre vandrere, jeg har ikke møtt på mange andre ute idag....men så har jeg jo ikke gått de vanlige oppgåtte stiene heller.

Ved Heggelia, med et gjerde av geiterams.

Der blåstien tar av fra skisporene som går ned mot Gagnumsætra finner jeg skiltet liggende nede i grøften rett ovenfor Oppkuvbekken. I mangel av verktøy blir det satt provisorisk på plass igjen. Så var det denne vandringen på skogsbilvei igjen da. Nordøst for Søndre Heggelivann ligger det et berg med utsikt, men det virker å være en slags uoverrensstemmelse mellom navnet på kartet og navnet i kjentmannsheftet. I heftet blir det kalt Gråberget, men på kartet står det da vitterlig Gråberghaugen. Nordvest for Skamrek derimot ligger det en topp med navn Gråberget. Kanskje like greit å kalle berget for Vakersetergråberjet da, som det også står i heftet, og Vakerseter ligger jo definitivt rett ved.

Gråberget, Vakersetergråberjet, Mellom Høyde 631 Og 632.

Utsikt over Søndre Heggelivann fra Gråberget, eller det er vel egentlig Gråberghaugen.

Noen ord i heftet sier meg at det skal gå et tråkk opp til toppen, men det tråkket er ikke så lett å se. Igrunn kunne det nesten vært utløpet av en liten bekk, som nå er tørr grunnet varmen. Det er lite vann, om noe, i bekkene i marka nå. Det er tørt, tørt og tørt. Tråkket jeg tok sjansen på var likevel rett, og så fort det var funnet var det lett å følge det oppover til toppen. Bedre utsikt over Søndre Heggelivann har jeg aldri hatt før. Det er og morsomt å stå her og se ned på skogsbilveien bukte seg bortover nedenfor. Klokka har tikket og gått den, fortere enn meg skulle en tro, men jeg må likevel sette meg ned for å nyte utsikten i ro.

Otertjernsåsstien.

Sollys mellom trærne fra blåstien over Otertjernsåsen.

Nedover går jeg på blåstien, skogsbilveien og skisporet samtidig omtrent. Ved demningen i sørøst-enden av Søndre Heggelivann sitter de to vandrerne jeg møtte ved Store Oppkuvvann, nede igjen etter sin tur. De prøver å friste meg til å ta et bad, og det er fristende, men det er heller ikke fristende å miste bussen. Over Otertjernsåsen på vei ned er det mere fint lys fra solen gjennom trærne. Nå går jeg fortere enn tiden, eller ihvertfall den tiden jeg har trudd det skulle ta å gå ned. Jeg kunne ha rukket et bad og likevel rukket bussen. Jeg får likevel se meg fornøyd med å ha vært på et Slott.

I Sørkedalen ved turens ende.

Kjentmannsmerket: Ved En Steinsetting I Alnaparken. En Steinsetting Laget Som Omrisset Av Osebergskipet

Med et vondt kne hadde jeg valgt å ta en rolig uke. Ikke noe trening (som nå vil tilsi jogging og løpping), eller turer som kan belaste kneet. Å komme meg til og fra jobb, og andre nødvendige ærender har ikke falt inn under kategorien å ikke belaste kneet. Bare en uke sier du? Det har tæret nok på. Mulig jeg har en slags må-ut-og-gå-adhd, men det er nå slik jeg er bygd opp. Er ikke flink til å slappe av. Og i farten har jeg heller klart å komme på nyttig ting jeg burde ha gjort, som det finnes sikkert mange av.

Ved inngangen til Alnaparken nedenfor Grorud stasjon.

Som et minimalt plaster på såret valgte jeg denne søndagen å ta meg en bitteliten tur. Til en kjentmannspost som ikke burde tilsi mye belastning eller vandring. Nå har og kneet blitt betydelig bedre de siste dagene, og det er jeg veldig glad for, tegn på at det ikke har vært noe seriøst som har skjedd med det. Turen går til Alnaparken i Groruddalen, men grunnet kneet så tar jeg ikke hele turen ned Alnaelven (eller Loelva som den også er kjent som). Posten er tilknyttet Lillomarka i heftet, men jeg skal vel være ærlig å si at jeg ikke føler at den hører til noen av Oslomarkene igrunn. Til det ligger Alnaparken litt for mye midt i en bebyggelse.

En lille lilla blomstereng.

En grønn lunge, men bak trærne ligger bebyggelsen.

En enkel post å skulle finne ihvertfall. Så glemmer en jo fort at å finne rett rute gjennom ørten veier som går på kryss og tvers ikke er like lett likevel. Fra Furuset t-banestasjon må jeg gå litt frem og tilbake før jeg faktisk finner ut hvor jeg skal gå en for å komme til der stien gjennom Alnaparken nedenfor Grorud stasjon starter.

Fossumbekken.

Selv om jeg mener at Alnaparken ikke hører til noen av markene til Oslo, er den definitivt en grønn lunge for regne. Alnaelven er en av flere elver i Osloområdet som man kan følge på sin vei nedover, selv om en god deler av denne elven ligger skjult for vandrernes øyner. Grunnet kneet mitt har jeg valgt å bare følge den lille delen som leder meg til kjentmannsposten, kanskje resten av turen frister en annen gang, den skal by på en salamanderdam, høye fosser og mere.

En bjørkelund i Alnaparken.

Ved en steinsetting i Alnaparken. En steinsetting laget som omrisset av Osebergskipet.

Deler av turen har noen ganger en slags Camino-vibb over seg, man går i et område med natur, men samtidig er sivilisasjonen og beboelsen aldri langt unna. Det er fint det og. Og idag skulle turen bare være en liten kosetur, ikke noe mer. Mest for å komme seg ut, få tankene avgårde på andre ting. Den største påminnelsen om at man egentlig går midt i bebyggelse er kraftledningene som henger over hodet stort sett hele veien. Innimellom ser man såklart også hus, både privatboliger og industribygninger.

Alnaparken skyline.

En liten dam i Alnaparken, her skal man kunne finne noen små amfibier (om man er heldig).

En liten bjørkelund som dukker opp er da et fint avbrekk, og rett etterpå kommer jeg til der posten ligger. Her ligger det en kunstig steinsetting, i form og størrelse som Osebergskipet. Steinene er av grorudgranitt. Under 1000-års jubileet for Oslo var det noen Groruddal-vikinger som hadde en vikingelandsby her. Nå ble faktisk Alnaelven brukt som skipsled av kong Håkon Håkonsson som i 1226 dro 34 skip opp fra Bjørvika og til Furuset. Man skal være ekstremt optimistisk om man skal prøve seg på noe lignende nå, men da lå vannstanden hele tre meter høyere enn den gjør nå.

En skogssti midt i bebyggelse.

Ved en liten demning der turstien nærmer seg Alfaset gravlund.

Jeg spiser lunsj på en benk i den lille bjørkelunden. Forstår ikke hvorfor benken er vendt rett mot kraftstasjonen på andre siden av trærne, og ikke imot det mer fredsomme synet av bjørketrærne mot elven. Følger så turstien videre ned gjennom Alnaparken. Bebyggelsen er aldri langt unna, men her er det rolig. Små stier langs elven og små enger. Jeg kommer til bilveien ved Alfaset gravlund og lar det være slutten på dagens lille lille kjentmannstur. Ikke så lang, men en liten fin tur.

Turstien ved siden av en blomstereng.

Kjentmannsmerket: Nitedal Krudtværk. Ved Spritlageret På Kongen

Vær så snill og vær ledt på foten her! Det er krudt over alt!

Lett på foten skal jeg ihvertfall være, jeg har ikke glemt at jeg hadde vondt i kneet igår. Visdommen i å legge ut på en tur dagen etterpå kan det nok stilles et spørsmålstegn bak dog. For å komme meg til denne kjentmannsposten starter jeg med å gå gjennom ett tettsted, og ikke en skog. Selv om det blir litt av det før jeg er framme ved posten. I Nittedal lå en gang Nitedal Krudtværk. Det er ikke selve kruttverket som er målet for kjentmannen denne gangen, men spritlageret til kruttverket. Turen dit starter fra Vågedammen, og for å komme dit måtte jeg altså gå gjennom Nittedal fra togstasjonen.

Hallo halo.

Det er krudt over alt!

Vågedammen (eller Waage Dam som det står på et skilt) skal gjøres om til en badedam. Nå er det et gjerde som går rundt dammen. På gjerdet henger det skilt om at bading frarådes, det er påvist forurensning i vannet. Forurensningen kommer nok fra kruttverket. Folk bader i dammen. Forhåpentligvis så skal det være klart for 'lovlig' bading når restaureringen er ferdig.

Den gamle kraftstasjonen til Nitedal Krudtværk.

Øst for dammen derimot finner man restene av kruttverket, eller Krudtværket. Av de over 100 bygningene som eksisterte da det var drift mellom 1883 og 1978 er det nå bare noen få ruiner igjen. Den største bygningen som står igjen er en kraftstasjon som fikk en solid slagside av en tømmerstokk under enn flom. Nå er det stort sett skogbrann en kan starte om man er uforsiktig med ild her, men før i tiden kunne det skje langt mer eksplosive saker her. Jeg slipper ihvertfall å måtte vrenge alt av lommer og innhold i sekken min for å komme meg til kjentmannsposten. Før måtte de ansatte gjøre akkurat det for å komme inn i området.

Nitedal Krudtværk. Ved Spritlageret På Kongen.

Stien fra spritlageret, hvor den går til vet jeg ikke.

Troll skal det være her og, med navn krudt. Litt ovenfor kraftstasjonen finner man spritlageret på Kongen. Hvorfor det heter Kongen kan jeg ikke svare på. Her ble uansett spriten som ble brukt til å fordrive vann fra kruttet lagret. Det var altså ikke snakk om et vinmonopol. Og det er skuffende nok ikke noe sprit igjen når jeg kommer på besøk heller. Bare et stykke historie. Ved siden av inngangen til bygget står det et fat som en gang har inneholdt 'Lead Peroxide', som er et giftig og krystallinsk pulver blant annet brukt i pyroteknikk.

Fra en jegers øye, utsikt fra en jaktpost, passer bra for en kjentmannspostjeger. Toppen av Varingskollen skjult bak den høyre stolpen.

Fra spritlageret skal jeg krysse over Lillomarka. Jeg tar en råsjans på å følge stien som jeg gikk opp hit på videre. Nede ved kraftstasjonen gikk det en blåsti i retning Sinober, som ikke er merket inn på kartet mitt, en nyere sti med andre ord. Håpet er at stien jeg går på vil krysse den stien. Blir noe senere klart at det gjør den ikke. Så jeg må bryte av på en annen sti med et nytt håp. Jeg vil opp i Lillomarka, men om disse umerkede stiene gjør det vet jeg ikke. Blåstien kommer jeg til slutt inn på, den nye. Tar meg til en annen sti jeg har fulgt tidligere, da var den ikke merket.

Det hvite korset til det trigonometriske merket henger fortsatt i furua, som det gjorde da jeg besøkte toppen i 2009.

Istedet for å følge den opp i retning Burås lar jeg meg lure inn på der Topp7-turen gjennom Romeriksåsene og Lillomarka gikk/går. Spyttes ut på grusveien som går under kraftledningene. Hvor Topp7-turen egentlig går hen her vet jeg ikke, men den burde da vel gå opp til Brennberget. Regner da med at den følger en annen blåsti som går opp til Sinober. Nedenfor der den stien kommer inn på skogsbilveien som går opp til sportsstua, ligger Svenskedalen. Der har det vært kjørt opp med skogsmaskiner en gang og selv om underlaget er kronglete og lite pent kan man fint følge dalen oppover på østsiden av Røvarkula.

Stien ned mot Sørskogen fra Brennberget.

Kjulstjernet.

Her overrasker jeg en tom jaktpost og som med alle jaktposter jeg har en tendens til å komme over, må jeg klatre opp i den. Det er jo passende når man er på kjentmannspostjakt. I det åpne lendet nedenfor er det ingen dyr i sikte, men jeg kan se Varingskollen i bakgrunnen. Inne i skogen ovenfor finner jeg igjen enda en ny blåsti. Topp7-turen har tatt meg igjen. Og denne leder til Brennberget, jeg har ikke gått på stien før. Brennberget er som kjent det ekstremt høyeste punktet i Lillomarka med sine 441 meter over verdenshavet. Samtidig er det et gjensyn med en tidligere kjentmannspost (besøkt i juni 2009). På vei ned til Sørskogen snor en stor grønn buorm seg over stien og gjemmer seg under et tre. Etterpå leker vi stirreleken med hverandre, på god avstand.

Over myrene ved Kjulstjernet.

Kneet mitt har ikke plaget meg nevneverdig, men jeg kjenner at det er noe der, spesielt i nedoverbakkene. På tide med en pause da. Og Kjulstjernet er et sted godt som noe for dagens lunsjpause. Jeg har gått rundt Kjulstjernet før, både på blåstien og rødstien, men på den lille blåstien som krysser over til der skogsveien går på vestsiden av vannet har jeg ikke gått på før. Ikke en lang tur, men en ganske så artig tur over myr på klopper og provisoriske vaklete bruer.

Klopper og provisoriske bruer.

Skisporene følges igjen. Forbi Griseputten og Revlitjernet. Fremme ved Solemskogen kan jeg ikke skryte av å ha bragt med meg noe sprit eller krutt, men en ganske så fin tur gjennom Lillomarka. Det får holde det.

Revlitjernet.

Kjentmannsmerket: Helt Øst På Gyrihaugflaka 604 og Elgsbrenna 485 På Krokskogen

På krokete og kronglete stier gjennom Krokskogen.

Det tar sin tid å komme seg rundt til Sundvollen fra Oslo for å gå inn i Krokskogen fra denne siden av den nære verdenen. Der ser jeg en blå himmel over meg, det er varmt og jeg skal svette oppover de bratte bakkene i Krokkleiva. Føles litt som om jeg har planlagt å tømme meg for vann før jeg omtrent har begynt på turen. Jeg liker Krokkleiva.

En paraglider tar av fra Kronprinsens utsikt bortenfor Krokkleiva.

Bratte motbakker betyr ofte utsikt å få. Rundt Krokkleiva er det og mange av dem, kongelige sådan. Både Kongen, Dronningen og Kronprinsen har sine utsikter her. Kronprinsens Utsikt er et populært sted å sette ut fra med en paraglider på ryggen. Fra rampen ser jeg en jente med rød og gul skjerm ta løpefart og kaste seg ut til en luftig tur med Ringerike som bakgrunn og underlag. Skal innrømme at det ser fristende ut, men jeg har ingen paraglider på ryggen så det er ingen god idé at jeg gjør det samme nå.

En gul blomst i et grønt hav, eller en engsoleie i et hav av skogsneller.

Tror sauene synes det er varmt og, de har klumpet seg sammen i skyggen til et av uthusene på Retthella og ser sedvanlig dumt på meg idet jeg passerer forbi. Retthella er en av de virkelig fine setervollene på Krokskogen, men veien min går videre. På kronglete og krokete stier i retning en mørk gang. Det er både eventyrskog, trivselsskog og villmansskog på stien.

Retthella

Ikke uventet kunne jeg høre Mørkganga lenge før jeg kom til den. Selve plassen gir ikke mye lyd fra seg, men på en godværsdag ville det vært rart å ikke møte på folk der. Og på tuppen av klippene ovenfor skaret sitter dem. Og glor, vel, nyter utsikten får en si. Lyder stiger opp fra det bratte skaret, folk er på vei opp. Jeg går ut på tuppen og lar kameraet se ned for meg, de bak meg liker ikke at jeg står så nært stupet.

En kroksti på Krokskogen, mellom Retthella og Skardtjern

Har både gått opp og ned Mørkganga før, og veien min går ikke ned skaret, likevel må jeg ta turen ned. En gruppe ungdommer kommer opp, lurer på om det er eneste vei ned igjen. Jeg kjenner ikke så mange ruter ned igjen uten å måtte gå til Kleivstua eller Damtjern (det finnes), før jeg kommer på at det går en sti ned fra Skardtjernet mot Åsa igjen. De går opp, jeg går ned og går så opp igjen etter å tittet på klippeveggene nedenfra. Og hvorfor ikke gå på den andre siden av skaret når en først er her, der det er mindre plass å ferdes på.

Mørkganga.

Fra den mørke gangen bærer det oppover igjen, forbi Migartjern til Gygras haug. Å mige (af miga) skal jo visstnok bety å pisse, så da kan en jo betimelig spørre seg om dette tjernet nedenfor haugen var hvor Gygra tredde av på naturens vegne. Gyrihaugen byr uansett opp til utsiktsdans som vanlig. Og idag er det særdeles gode forhold for det og.

Utsikt ned skaret fra tuppen av Mørkganga.

Fra Gyrihaugen trer jeg av den merkede veien. Nesten. Jeg skifter farge. Fra blått til rødt. Og følger skiløypa ned mot Gyrihaugtjerna, her har jeg tidligere bare stått på ski nedover, det er en humpete nedkjørsel. Ved det store Gyrihaugtjernet er det fullt liv utenfor en av hyttene, men det er også det siste rest av andre folk jeg skulle se og møte på turen. Fra sørenden av vannet tar jeg og av fra skisporene.

Mørkganga sett nedenfra.

Helt øst, ute på tuppen av Gyrihaugflaka skal det være en god spot for å skue utover Krokskogen i retning øst og sør i mot Oslo. Østsiden av flaka består av brattere åssider med klipper som åpner opp for landskapet. For å komme dit fra tjernet må jeg krysse over en åsarm før jeg kommer opp på ryggen som strekker sørover langsmed den bratte østsiden. Her er det heldigvis et trivelig terreng å gå i.

Gygras utsikt fra Gyrihaugen.

Utsikt er det ihvertfall å få. Ett grønt bølgehav som strekker seg utover. Det er mye skog her. Løvlia er enkel å få øye på. I sørøst kan toppene av de to tårnene på Tryvannsåsen ses. Oslofjordan kan man sågar også se. Posten stemples. Og nå må magen fores, den har klagd litt i det siste. Det er jo for øvrig et fint sted å fore magen på og. Eneste aberet er de slitsomme kleggene, eller hestefluene, som det plutselig har blitt så mange av i marka.

På Gyrihaugflaka.

I det siste har jeg hatt en tendens til å kanskje velge den vanskeligste veien til målet, også denne gangen virker det som, selv om det idag ikke var noe problem å finne fram. Også hit går det en sti til posten, jeg følger den sørover og ned igjen. Til den renner ut i sanden og blir borte. Går man likevel sørover så skal man komme til en blåmerket sti, det skal godt gjøres å bomme. Og etter litt befinner jeg meg på stien i retning Kampeseter og Ingjerdsbrenna.

Helt Øst På Gyrihaugflaka 604.

Å følge stier som en finner, men som en ikke vet hvor går eller som ikke er merket på kartet, er ikke alltid det som bringer deg dit du skal. Opp mot Elgsbrenna tar jeg en sånn sjanse, og havner litt ved siden av toppen som er åstedet for neste kjentmannspost. Jeg er likevel ikke så langt unna at jeg ser hvor det bærer og finner fram til toppen til det som en gang var en brenna. Dette er navn som ble gitt steder etter en skogbrann og som etterlot seg store svidde områder. Her går også kommunegrensen mellom Hole og Ringerike.

Et glimt av fjell mellom trærne.

Etter å ha stemplet i heftet tenker jeg å være smart og ta en snarvei. Eller rettere sagt, en rett vei. Målet er å komme inn på blåstien som går til Presthytta og Kampeseter. Går rett øst for Elgsbrenna, men her er det ikke snakk om fin, lettgått og trivelig skog som over Gyrihaugflaka. Her er det bare rot. Og kronglete lende. På kryss og tvers må en gå, blant busker, trær og vegetasjon som ser ut til å ha blitt plassert ut på måfå. Hadde man sett meg ovenfra på rett avstand hadde jeg nok fortonet meg som hvordan en maur beveger seg, ved første øyeblikk ser det ikke ut som det er noen plan over hvordan jeg går. Muttern ringer mens jeg holder på i villnisset. Til slutt karrer jeg meg ut på blåstien. Burde ha gått tilbake til der jeg forlot blåstien for å gå opp til brenna.

På vei over Ingjerdsbrenna.

Lommedalen ligger i siktelinjen for enden på turen, men det er et stykke å gå dit. Og klokken tikker og går ubønnhørlig. Jeg følger Lomma nedover, som det renner bemerkelsesverdig lite vann i, tørken (vil jeg kalle det) har gjort sitt. Og har jeg slått kneet mitt et sted? På turen opp og ned Mørkganga, i krattet ned fra Elgsbrenna? Fakta er at kneet mitt begynner å gjøre vondt. Dette er ikke gode nyheter. Klokka er godt over åtte når jeg til slutt kommer ned til By i Lommedalen, og ser bussen kjøre avgårde akkurat i det jeg er under 50 meter unna. Halvtime til neste, men selv med vondt kne gidder jeg ikke vente. Jeg får en tur i Lommedalen på kjøpet.

Skogstorkenebb skjuler stien opp mot Elgsbrenna.

En flott tur gjennom Krokskogen i nydelig vær.

Elgsbrenna 485 På Krokskogen.