Marka 24/7

Nok en gang står 24 sammenhengende timer foran meg i Oslomarka og Marka24. Tre år siden forrige gang. Jeg har slitt med å finne noen som har vært interessert i å være med meg på konkurransen. Kanskje ikke så rart, å løpe rundt i skauen 24 timer er nok noe for de mest spesielt interesserte. Til slutt fikk jeg med min fetter, Kjetil. Lang tur, det blir det ett langt innlegg av (spoiler ahoi).

I planleggingen i forkant av løpet slo jeg opp en ambisiøs plan. Denne gangen hadde jeg lyst til å satse en god del mer enn forrige gang. Da var planen bare å gå, i et godt og jevnt tempo, men ikke for høyt. Med planen som lå foran meg nå, var det ingen tvil, det må løpes en del om den skal lykkes. Distansen på ruten kalkulerte inn på rundt 12 mil, sannsynlig litt lengre, noe som gir ett snitt på omtrent 5 km i timen. 20 poster skulle tas, over 2000 poeng. Ambisiøst er ordet. Noen tro på å vinne har jeg derimot ikke, regner med at de seigeste drar inn omtrent alle 24 postene. Og mest sannsynlig, ville jeg nok kutte ned på postene underveis. Likevel, jeg liker å ha noe å strekke seg litt etter. 12 mil er jo ikke så langt...

Ved start på Sognsvann, foran oss venter 24 timer i Oslomarka.

Etter å legge ruteplan, som egentlig er ganske så morsomt, var det største hodebryet ernæring underveis. Jeg har ingen erfaring med ultraløp. Ernæring under lange turer til fots er ikke noe problem, men da kan en også bære med seg mer. Skal jeg løpe lenge i skauen, er jeg avhengig av å holde vekten på sekken nede og. Og da begynner det å tilspisse seg hva en har med seg. Heldigvis kjenner jeg noen av 'gærningene' som gjennomfører Norseman blant annet (de kaller meg for 'gærning'), så jeg fikk noen tips av dem. Jeg baserer meg på noen flasker med ferdigkokt havrevelling, en pakke med nudler i aluminiumsfolie, noen energibarer og nøtter. I tillegg til salttabletter. Vann finnes det nok av i marka.

Det ble noen timer på skogsbilveiene og blåstiene i marka i forkant også.

Ved Smedmyrkoia. Føtter sjekkes. Blåbærsuppe skjenkes.

Det er allerede mange folk som har ankommet Sognsvann (0p / 0p) når vi kommer. Vi henter startnummer og registreringsbrikker, og så er det å sitte og vente i suset fra de andre deltakerne. Nordmarka skogsmaraton går av stabelen på samme dag og de starter en halvtime før oss. Til heiarop fra Marka24-utøverne forsvinner de inn i skauen, i ett fortere tempo enn det vi kommer til å sette.

I starten var vi samkjørte om å ikke starte for hardt. Så når startskuddet gikk, så vi fort ryggene til flere av lagene forsvinne. Noe som ikke bekymret meg, da noe av det som er fint med denne konkurransen, er at det ikke er gitt at det er laget som løper lengst som vinner. Å gjøre gode orienteringsvalg er vel så viktig, om ikke viktigere. Uansett så vil vi ikke brenne for mye krutt for tidlig, før vi er skikkelig varme, skal vi holde det gående i 24 timer. Vi gjør likevel unna de tre første postene relativt kjapp etter den initielle stigningen som vi går, Skjennungsstua (23p / 23p), Studenterhytta (34p / 57p) og Kobberhaughytta (100p / 157p).

Utsikt i retning Heggelia i nærheten av Kustein.

En fra jobben min sitter postvakt på Kobberhaugen, vi er det åttende laget som er her. Det serveres varm og søt blåbærsuppe. Rutevalget til neste post byr ikke på noen hemmeligheter. Her venter skogsbilveien ned til Sørkedalen og så opp igjen i retning Lysedammene. Det er en todelt rute, nedover byr på fin mulighet til å sluke distanse fort, oppover er det langt, seigt og noe kjedelig. Nedenfor Kobberhaughytta møter vi igjen på de som løper Nordmarka skogsmaraton. En fra hjemstedet mitt, Nærsnes, løper forbi. Jeg heier han fram, han virker forvirret, og kjenner meg ikke igjen. Vi fikk gjort unna en grei distanse på turen nedover, men Kjetil merket et stikk av smerte på veien ned, ikke bra. Vi ankommer Smedmyrkoia (82p / 239p) i rask gange, til ny porsjon av god blåbærsuppe.

Skaukryssing, på kompasskurs gjennom skogen.

Fra Smedmyrkoia går ferden i rask gange videre til en luring av en post, Kustein (92p / 331p), ny av året. Denne posten ligger kronglete til i henhold til ruteplanleggingen. Like. Ingen mat-servering her, bare servering av godt humør fra de to damene som er på postvakt. Vi speider over mot Heggelia, vel vitende om vi også skal dit, men senere på ruten. Herfra virker det ikke så langt dit.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så vil de merkede stiene eller skogsbilveiene føre til unødvendige lange distanser til neste post. Cut the crap, så vi kjører tvers gjennom skauen istedet, etter kompass og gps. Kanskje en av de morsomste etappene på Marka24. Vi kommer til Presthytta (115p / 446p) til mer god blåbærsuppe og mygghelvete.

Samtale med en postvakt på Myrseter.

Før vi legger ferden mot den vestligste posten på Marka24, går turen ned til Myrseter (123p / 569p). På dette tidspunktet, omtrent 7 timer og 36 km etter at vi startet fra Sognsvann, blir det tydelig at alt ikke er som det skal. For Kjetil er det nå vondt å gå på grusveiene, så vi må endre litt på plan og ty til blåstiene så godt vi kan framover. Jeg merker at jeg er litt bekymret for framgangen vår nå, vi beveger oss for sakte til å kunne følge den opprinnelige planen. Stien er hyggelig å gå på, men min bekymring overskriver opplevelsen en del dessverre.

På vei mot Gyrihaugen, over en rustikk bro på blåstien.

Omtrent kvart over åtte stiger vi opp på Gyrihaugen (191p / 760p). Utsikten er upåklagelig som alltid, vi får oss hver vår pannekake med syltetøy i hånden av postvaktene her før vi legger i vei videre. Sjalu på postvaktene og deltakerne som måtte være her når det er solnedgang. Etter nedstigningen fra haugen til Gyri går det videre på for meg ukjent sti, og vi får og satt litt fart igjen. I strømmastgaten fremover kan vi se flere lag bevege seg, i begge retninger. Vi er nå på et tidspunkt hvor vi møter på andre lag på kryss og tvers. Ved Løvlia (81p / 841p) er det åpent sent i henhold til 24-timeren som det står.

På Gyrihaugen, den vestligste posten på Marka24. Kanskje den flotteste utsikten på turen.

Vi lar oss ikke friste, og begir oss nok en gang videre i ukjent farvann til Heggelia (119p / 960p). Her ligger postvaktene og koser seg i hver sin hengekøye, det ser riktig så hyggelig ut. En deltager svarer resolutt nei på spørsmålet fra postvaktene om de har en bra tur, det er en påkjenning å holde på så lenge. Klokken har passert ti på kvelden, og det er nesten seks timer siden vi sto på Kustein og så over til der vi står nå. Nå venter en lang og kjedelig strekning på skogsbilvei.

Nibbitjern passeres.

Når et lag vi først møtte på når de kom løpende fra Smedmyrkoia, tar oss igjen rett før Storflåtan, er jeg overbevist om at jeg har vært flink med å legge opp ruten for i år. De har garantert ikke vært på Jørgenhytta, den eneste posten i vest som vi droppet (vi møtte dem for øvrig også på Presthytta igjen). Storflåtan byr på en fantastisk solnedgang, hvor vannet farges rødt. Dessverre holder vi ikke rask nok fart, og jeg begynner å se på klokka. Tankene om at vi bør droppe postene i nord for å komme oss ned i tide, begynner å presse seg fram. Vi møter på en annen fra jobben min som også løper Marka24, i motsatt retning. Det betyr at vi nå begynner å møte på de som har lagt kursen mot øst eller nord først.

Postvaktene på Heggelia lå og koste seg i hver sin hengekøye.

Jeg er nå overbevist om at vi bør droppe Øyangen, og egentlig Pershusfjellet og, men jeg klarer ikke å overtale Kjetil. Det er for mye pågangsmot, vilje og guts i fettern min, og ikke liker han å gi seg heller. Så vi beveger oss over den kloppebelagte trillestien i mørket. Ved Øyangen (78p / 1038p) er det bål og god stemning, men jeg ser poengene vi får forsvinne i det fjerne nå. Jeg har for øvrig fortsatt mye å lære på å takle mine egne høye forventninger og ambisjoner, hvis de ikke helt slår til.

Solen går ned bak ryggen ved Gagnumseter.

Ankommer Sinnerdammen (126p / 1164p) i mørket, folk virker fornøyde å komme hit. I lyset og varmen fra hytta. Beina mine begynner å se ut som kjøttkaker nå, og det er ikke på grunn av belastningen av turen. For en uke siden var det ikke en mygg å se i marka, nå er jeg i Femundsmarka. Litt motvillig må jeg si, tar vi kursen opp til den nordligste posten på Marka24, Pershusfjellet (182p / 1346p). Nå snur vi mot sør igjen.

Solnedgang over Storflåtan.

Å gå om natten og bevege seg inn i morgentimene har jeg dog alltid likt. Når mørket gradvis lysner, og skogen etterhvert begynner å våkne til liv igjen, med fuglekvitter. All fart er nå ute av laget, det går sakte fremover. En liten rådslagning ved Fagerlisætra gjør at vi likevel tar med oss Katnosdammen (111p / 1457p). Vi er ikke det eneste laget som er her, klokken er rundt halv fem. Jeg ønsker å løpe nå, har flust av krefter igjen, men beina til Kjetil gjør motstand. Og på grusvei er det dødens, så både raskeste vei ned og løping forblir med tanken. Det er ingenting vi kan gjøre med det, alternativet er å kaste inn håndkleet, men vi ønsker å fullføre.

Det har begynt å lysne, men det er fortsatt natt når vi passerer Finnerudseter på vei mot Katnosdammen.

Så begynner den lange reisen hjem. Det er langt og det går sakte. Så sakte at vi likevel tar med oss posten på Kikuttoppen (51p / 1508p). Med litt galgenhumor tenker jeg at vi ihvertfall får æren av å være det siste laget på denne posten, men tar feil der. På vei ned møter vi på ett lag på vei opp (vinnerne av hundeklassen). Ingen poster igjen å ta, kunne tatt Middagskollen, men nå vil vi ikke avvike fra den rette streken ned mot Sognsvann. Det skulle gå lang tid før vi er nede. Sakte, med pause hver time. Det vil si Kjetil tar pause, mens jeg går hvileløst frem og tilbake. Myggen er på meg i øyeblikket jeg står stille, jeg er ett festmåltid i sakte film mot Sognsvann. På blåstien ikke så langt unna Skjennungen går tiden ut. Motivasjonen min er på et lavt punkt for øyeblikket.

På vei over Kikuttoppen. Utsikt tilbake i retning Storflåtan, som vi gikk forbi for 8 timer siden.

Været som har vært flott å gå i under hele konkurransen, skifter til lett regn etter at vi har passert Rishøgda og tar fatt på siste nedstigning. Noen tordenskrell kunne og høres tidligere. Når vi ankommer Sognsvann (-870p / 637.6p) er arrangørene i ferd med å pakke sammen. Vi gikk på en real smell, 2 timer og 20 minutter over tiden (det trekkes 2% av poengsummen for hver påbegynte 5 min). Dog, vi fullførte ihvertfall. Vaffelen vi får er et lite plaster på såret.

Tiden er ute. Nå skulle vi vært i mål. På blåstien i nærheten av Skjennungen.

Så resultatet ble ikke det helt store. Ambisjonene røyk med ett smell. Og selv var jeg nok en god del skuffet når jeg kom i mål. Det som skulle bli til en hard 'løpetur' (løpetur her må ikke ses på samme måte som en løpetur til vanlig), ble istedet til en rolig og veldig lang tur. Likevel så må jeg understreke at når det gikk sånn det gikk med beina til fettern min, så var jeg fornøyd med at vi fullførte. Det føltes ellers som sagt litt småkjipt å gå i mål når alle de andre deltagerne hadde forlatt området og arrangørene var i ferd med å pakke sammen. Hadde sett litt fram til å sitte ned sammen med de andre lagene, hørt med andre hvordan det hadde gått, fått tatt del i stemningen og fått med meg premieutdelingen.

Mørke skyer og tordenskrall møter oss når vi passerer Frønsvollen.

Og for dem som tror at jeg ikke var sliten etter dette her, tro om igjen. Beina og føttene føltes mørbanket når vi gikk opp mot t-banen for å komme oss hjem igjen. Ting føltes bra ut underveis, da det jo ble stort sett mye rolig gåing mot slutten. Men så fort vi hadde kommet i mål og bevisstheten at man var ferdig seg inn, så satte slitenheten inn. 11 mil er langt det...

En beretning uten bilder fra Krokskogen

Jeg har gått til innkjøp av et nytt kamera. Det forrige gikk i stykker, nå står zoomen bare og virrer fram og tilbake med en bitte liten ilter lyd, lik en irritert veps i et glass. Så gir den opp. Nå sitter jeg her med et kompakt ett, som skal tåle litt vær. Det er viktig.

Ett Olympus, TG-3. Verdens første svart kamera. Ja, du leste riktig. Som i svart-hvitt kamera, bare uten hvitt. Her er det ikke snakk om noen fargetoner, ingen hvittoner heller. Bare svarttoner. Det er også hva jeg ser når jeg skal komponere et bilde, svart. Når jeg trykker på utløseren, får jeg ett svart bilde. Det holder hva det lover, det er et svart kamera. Kameraet er for øvrig farget svart det og. Hadde jeg fått ett blått kamera om jeg hadde kjøpt samme kamera i blåfarge? Godt mulig det.

Jeg hadde planlagt en tur i Krokskogen, med ett mål å rekognosere litt til i henhold til Marka24, og med ett annet mål å kanskje ta en eller to kjentmannsposter på veien. Og få en fin tur såklart, men det ligger jo litt i sakens natur uansett. Kameraet lot jeg ligge hjemme, det må jeg nok bytte. Bildene fra turen ville det nok ikke være noen forskjell på om jeg tok dem på turen eller hjemme, de ville se like ut, så jeg knipset noen bilder hjemme og slapp å bære det med meg.

I Krokskogen glir været over meg med en blanding av sol og skyer. Har ikke tenkt å løpe idag, men jeg legger opp til å gå fort. Det er mange av tankene mine som for tiden dreier seg rundt de forestående 24 timene i marka. Rutevalg. Spisevalg. Pausevalg. Utstyrsvalg. Så også nå. Jeg vandrer opp en eng, måten vinden blåser på gir meg en fjellfølelse. Jeg er langt unna fjellet, ihvertfall det skikkelige fjellet, høyfjellet. Det er også sparsomt med vegetasjon på denne engen, bidrar nok til inntrykket. Går på en sti jeg ikke har gått før, den stiger sakte opp ved siden av en bratt dalside innelukket i skogen. Bruset fra en elv nedenfor.

Ved ett vann er det fiskere ute i en båt og fisker, små krusninger i vannet der snøret bryter vannflaten. Jeg vurderer grusvei mot blåsti. Blåsti mot terreng, ulendt og myrete mot fast. Det er gøy å bevege seg utenfor stiene. Grusveiene er de kjedeligste strekningene, men skal man holde høy fart... Jeg fester et svart bilde til minnebrikken. Konstaterer at det har blitt tørrere i marka siden forrige søndag.

Ved en koie i skauen er det lunsj. Jeg har funnet ut det jeg kom hit for å finne ut, svaret var positivt, men noen kjentmannsposter ble det ikke. Nå går det i en sakte og lang bue tilbake igjen. Over stier jeg ikke har gått før. Det liker jeg alltid, å oppdage noe nytt. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år. Jeg øker dekningsprosenten kontinuerlig.

Dagens vær hadde igrunn vært perfekt for Marka24, ikke for varmt, men ikke dårlig. Tilbake i Oslo ser det derimot ut som at jeg har gått glipp av noen regnskyll. Kameraet fungerte ikke, det gjorde turen.

Vakkert skogslandskap, tatt med svart kameraet.

Treningstur til Marka24

Har nå endelig fått 'lurt' med meg en på Marka24 igjen, så nå blir det 24 timer med strev i skauen den 20. juni. Fetteren min er den utvalgte. Jeg har litt høyere ambisjoner enn forrige gang jeg deltok (2013), og dermed merker jeg at jeg er litt mer nervøs og. Siden jeg var med for første gang har løpet fått litt mer bein å gå på og konkurransen har blitt hardere. Det er nå likevel viktig å presisere at for meg er det opplevelsen av løpet som er det viktigste, noen topplassering vet jeg at vi ikke får.

Det betyr og at en del tid går med til å henge over kartet og på digitale medier. Ruter skal studeres, vurderes, forkastes og godkjennes. God planlegging er viktig. En tid brukes såklart også ute i terrenget, i Nordmarka, dette er jo igrunn den morsomste delen av forberedelsene.

Sondering av ruter medfører veivalg som fører til uante passeringer. Over Isielva måtte en ut i elva for å komme over.

Så litt for å sjekke ut hvordan jeg henger sammen med å løpe i rolig tempo over lengre tid tok jeg meg en løpetur fra Sognsvann til Sollihøgda. I planen lå litt sondering av rute og terreng, litt sjekking av tider og nivå en skal legge seg på. Og såklart, litt bare være ute i naturen.

Dagen startet grått, for så å bli enda gråere. Med regn og mørke skyer. Over Oppkuven lå det mørke og dystre skyer truende over toppen. Jeg hadde og tatt med meg en regnponcho, for å sjekke hvordan det er å løpe i det. Ser av flere blogger at det er mange som bruker dette i løpet i dårlig vær. Lett å bære er vel stikkordet her, for spesielt begeistret over å løpe (eller gå) i dette ble jeg ikke. Til min store glede så lettet det, og det ganske så fort når det først begynte. Og været ble riktig så bra.

Vått til tider i marka, spesielt i de indre og høyere strøkene. Bare å konstatere at våt på beina ble man. Tok en lengre pause og en rask lunsj ved Presthytta, hvor jeg kom i samtale med ett par som satt og nøt solen i veggen på hytta. Beina virket greie, men litt slitne, så i bakhodet surret det nok at mitt første utkast til rute er vel ambisiøs. Den må justeres.

Vel nede ved Sollihøgda følte jeg meg forøvrig piggere i beina igjen. Noe som kan være et godt tegn, eller gi en falsk forhåpning. Brukte omtrent akkurat 7 timer på de rundt 47km ruten besto av, noe som skulle tilsi omtrent 6.7km pr time. Som er raskere enn det jeg mener vi bør legge oss på under Marka24, men etter 7 timer er det jo 17 timer igjen...

Nordmarka High-Five

Siden det ikke ble noen Marka24 på meg i år bestemte jeg meg for å gjennomføre en annen utfordring, nemlig den som går under navnet Nordmarka High-Five. Det innebærer å ta alle fem 700-meters toppene i Nordmarka samlet. De fem toppene er Svarttjernshøgda (717moh), Helgehaugen (705moh), Oppkuven (704moh), Lamannshaugen (701moh) og Ringkollen (701moh). Tre av toppene ligger fint samlet nord i Marka (Svarttjernshøgda, Helgehaugen og Lamannshaugen), Ringkollen ligger et stykke unna dem i vest og Oppkuven lengre unna i sør. Det er en forutsetning at man tar toppene på en dag.

Natt ved Mylla dam.

Noe planlegging måtte til, hvordan angripe utfordringen? Spørsmål som hvor det ville være mest gunstig å starte fra, hvor ønsker jeg å gå til, når bør jeg gå og hvordan legge opp ruten var tanker som kvernet mellom ørene når jeg studerte kartet. Skansebakken (kortest vei til Oppkuven) og Grua (kortest vei til Helgehaugen) var de to beste alternativene jeg kunne se, selv om det og går an å starte fra Jevnaker som disse har gjort. Jeg landet på å ta toget til Grua og så gå derfra og ned til Sørkedalen.

I vestenden av Mylla før oppstigningen mot Helgehaugen og soloppgangen.

Langt å gå, veldig langt egentlig. Så for ikke å komme til Sørkedalen midt på natten og ikke kunne ta noe kollektiv transport hjem igjen, bestemte jeg meg for å starte om natten i stedet. På toget opp sitter jeg sammen med folk på vei hjem fra byen. Klokken er 01:04 om natten når jeg setter ut fra Grua stasjon, det er småkjølig og stille ute. Jeg tar veien opp, men så fort jeg er oppe ved Mylla dam tar jeg inn på blåstien mot Åssjøen. Det blir aldri helt mørkt, gjennom trærne blir randen i horisonten stadig mer ildrød. På motsatt side av himmelhvelvingen skinner fullmånen mot meg gjennom trærne. Ved Åssjøen sover tre stykker under åpen himmel utenfor hytta.

Topp nr 1: Helgehaugen (705moh).

Soloppgang fra Helgehaugen.

Klokken 04:05 står jeg på toppen av topp nummer en, Helgehaugen, akkurat ved soloppgang. Det er ikke mye utsikt fra toppen, trær hyller inn toppunktet som for å skjule det for omverdenen, men litt nedenfor får jeg satt meg ned og sett deler av soloppgangen. Å gå om natten er ganske så atmosfærisk, først er det stille, så noe før soloppgangen begynner skogen å våkne til liv. Men nå skyller de første solstrålene innover marka.

Topp nr 2: Lamannshaugen (701moh).

Utsikt fra Lamannshaugen. Fortsatt noe snø på Norefjell i horisonten.

Lamannshaugen ligger rett ved siden av Helgehaugen, her har jeg vært på kjentmannsjakt før. Som ved Helgehaugen er det ingen merket sti opp til det høyeste punktet på toppen, og som forrige gang roter jeg litt med å finne veien opp. Når jeg er på toppen av topp nummer to har klokken blitt 05:12. Å sitte om morgenen å nyte utsikten mot fjellene i horisonten er en god fornemmelse, det er fortsatt snø på Norefjell og Gaustatoppen.

Topp nr 3: Svarttjernshøgda (717moh).

Utsikt fra Svarttjernshøgda.

Svarttjernshøgda er med sine 717moh Nordmarkas høyeste topp. Turen opp fra Ølja byr ikke på stor utsikt, men landskapet rundt toppen er hyggelig. Klokken er 06:57 når jeg klyver opp i tårnet på topp nummer tre. Der venter en utsikt i alle retninger over markas trekroner. I tårnet fyrer jeg opp brennern og koker opp vann til en kopp te, det er passe tid for frokost og en lengre pause. Ned fra Svarttjernshøgda følger jeg en hvitmerket natursti ned igjen til Tverrsjøstallen. Jeg har nå tatt de tre toppene som ligger samlet i nord, nå ligger en lengre etappe foran meg fram til Ringkollen.

Frokost om morgenen i tårnet på Svarttjernshøgda.

Fra Tverrsjøen burde jeg strengt tatt gått over Pershusfjellet (en av de fineste, om ikke den fineste, traséene i marka), men det medfører en god del omvei. Mange vil nok velge å gå Sinderdalen og så gå opp Bjørneputtdalen til Mosjøen før de fortsetter mot Øyangen, men jeg tror det vil være raskere å gå mot Svenådalen og så ta blåstien som går nedenfor Seksputthøgda over til Mosjøen. Den stien er det ikke mange som bruker, for den virker lettere gjengrodd og merkingen er det lenge siden har fått påfyll.

To stoler speider utover Mosjøen mens de venter på besøkende.

Jeg satte meg som mål å gå mest mulig på sti og ikke på grusvei, og årsaken til det er det jeg opplever nå. Å gå på skogsbilveiene, selv om det er fin utsikt mot Øyangen, er ikke like givende. Det er tidvis litt kjedelig. I hytteområdet rundt vannet møter jeg på de første folkene siden Åssjøens tre uteliggere. Før det har det stort sett vært våre ullkledte venner jeg har møtt på.

Topp nr 4: Ringkollen (701moh).

Klokken nærmer seg midt på dagen, den er rundt 11:43 når jeg kommer opp til topp nummer fire. Ringkollen innehar nok det peneste toppunktet av de fem toppene, flott utsikt fra et åpent svaberg i høyden. Så her må jeg opp med brennern igjen, hvile beina og innta noe mer føde. Det går helt fint det, med utsikten som tidsfordriv. Bare en topp igjen, men for å komme dit må jeg gjennom dagens lengste etappe.

Utsikt fra Ringkollen.

Min opprinnelige tankegang var å ta stien mot Storflåtan og så gå skogsbilveiene opp mot Kuvelia og ta stien opp til Oppkuven som kommer opp fra Svarten litt bortenfor. Men skogsbilveiene frister ikke, så jeg legger istedet ruten om Damtjern og over Stubbdalsflaka. Et valg jeg var godt fornøyd med. Her møter jeg forøvrig på den største bøygen på turen, jeg begynner å gå tom for vann og det er varmt. Til nå har det vært en god del vannkilder, men det er så mye sau ute at jeg er usikker på å drikke vannet fra dem. Det løser seg når jeg kommer til Heggeliseter, som er en post i årets Marka24, her får jeg fylle på vann. Jeg snakker litt med de to hyggelige jentene som sitter postvakt, det var ingen som hadde vært innom der ennå.

Ved Stubdalseter.

Klokken 17:45 står jeg på toppen nummer fem, Oppkuven. Fra toppen av tårnet kan jeg nå se tilbake over vår skogkledte mark og peke ut hvor jeg har gått og hvilke topper jeg har passert. Nesten 17 timer etter at jeg startet fra Grua har jeg vært oppe på alle fem 700-meters toppene. Det må feires med et nytt oppkok og mer mat, og så en cola for å hente ut energi til siste etappe ned mot Skansebakken. Jeg hadde lenge lekt med tanken på å gå til Sognsvann, men har nå slått den tanken fra meg. Jeg hadde ellers kanskje regnet med å møte noen Marka24-deltagere, men har til nå ikke møtt noen.

Topp nr 5: Oppkuven (704moh).

Sjarmøretappen ned går greit, men jeg merker godt at jeg har gått langt og lenge. Jeg ankommer Skansebakken klokken 21:19, 20 timer et at jeg la ut i mørket fra Grua stasjon. Det er fortsatt sol borte ved kaféen og det er snaue 40 minutter til bussen går, så jeg humper bort dit. På veien møter jeg på de første og eneste Marka24-deltagerne på min tur (jeg har hatt en flott tur, men jeg må medgi at jeg er litt misunnelig på de som er med). Ved kaféen kan jeg endelig skifte til tørre og ikke svette klær. Beina er slitne og ser ut som svisker.

Utsikt fra toppen av tårnet på Oppkuven.

Fornøyd kan jeg sette meg på bussen hjemover. Været var helt fantastisk og jeg fikk gått på mange stier jeg ikke hadde gått på før, det er alltid spennende. På t-banen ned sitter jeg sammen med folk på vei til byen...

Framme i Sørkedalen.

Kart over ruten.

Marka24 - I driv gjennom Nordmarka

Hva er det som får en til å tro at det å løpe rundt i skauen i 24 timer høres ut som en god idé? Det er ihvertfall det som står foran meg og Harald Børresen der vi står ved startstreken på Sognsvann, ganske så spente begge to. Vi har meldt oss på Marka24, som reklamerer med at det er Norges råeste turkonkurranse. I løpet av 24 timer gjelder det å samle flest mulig poster, av totalt 24 mulig. Jo lengre unna Sognsvann posten er, jo høyere poeng gir posten. Start og mål er ved Sognsvann.

Tarjei og Harald før start i Marka24.
Humøret er på topp, foran oss ligger 24 timer i Nordmarka.

Vi meldte oss like så greit på Hardhausen-klassen, hvorfor ikke tenkte vi. Noen reelle ambisjoner om å vinne har vi ikke, men en ambisiøs plan har vi lagt, ruten gir heldigvis rom for endringer underveis hvis det skulle bli for hardt utover døgnet. Tanken er å gå, men å holde et jevnt og godt tempo hele veien. Sove kan vi gjøre når vi er ferdige, jeg hører meg selv gjespe langt ute i marka allerede.

Ved posten på Mellomkollen, vår fjerde post i løpet av konkurransen.
Vi hadde da vært ute i fire timer.

Så står vi der da, to stykker som har fått det for seg at dette er en god idé. Startskuddet går og sammen med ganske så mange andre setter vi ut, uten helt å vite hva vi går til. Ganske klart at mange har forskjellige planer, for lagene sprer seg med en gang, det virker likevel som at hovedfeltet (om vi kan kalle det det) setter kurs mot Ullevålseter. Vi tenker at vi ønsker å unngå bakkene i starten, så vi setter kursen direkte mot Fagervann istedet. Tiden får vise om det var et godt valg. Underveis passerer vi den første timen, da er det jo bare 23 timer igjen.

Etter at regnet starter igjen ved Øyungen blir Liggeren vår andre post, vi ligger foran skjemaet og setter kursen videre mot Tømte og Camp Kvikk Lunsj. Opp dit er det vått og gjørmete enkelte steder, regnet setter sine spor i likhet med oss. Ved posten blir vi servert varm toddy, en kvikk lunsj og en varm pølse, akkurat det kroppen trenger nå. På vei ned fra Mellomkollen etter å ha tatt posten der, noe vi diskuterte om vi skulle satse på eller ikke, speider vi utover marka og tenker at om mange timer vil vi være milevis langt borte i horisonten. Det blir ikke bedre av å tenke sånn.

Utsikt mot Maridalsvannet og Oslo fra Mellomkollen,
et grått skydekke lå over marka under konkurransen.

Ved Gørjahytta blir det en kort pause og en stor bit sjokoladekake. Nå begynner vi å møte på de samme deltagerne flere steder, stort sett er det bare smil å fra fra alle. Brikkene på håndleddene har nå blinket rødt 5 ganger. Humøret og formen er fortsatt på topp når vi beveger oss mot Kikutstua. En pust i bakken og så starter vi på stien over mot Sandungen. Vi holder et betydelig høyere tempo på grusveiene, men merker at det og er deilig med avvekslingen for føttene med å gå på stier.

Tarjei og Harald, her ved posten på Gørjahytta.

Og steike hvor deilig det er å komme fram til Katnosdammen og få satt seg ned under presenningen, vi begynner å kjenne det i beina nå. God timing og, det begynner å hølje ned. Her står det kjeks, varmt vann, te og kaffe klart framme. Igjen dukker det opp kjenninger frem fra skogen, er en rimelig sosial konkurranse det her. Og det er flott. Vi har vært ute i over 9 timer når vi setter ut igjen i regnet i retning Spålen og videre mot det nordligste punktet i konkurransen, nemlig Pershusfjellet.

Opp mot toppen setter vi et høyt tempo, hvor kommer den energien fra? Ved posten speider vi utover nordmarka, langt der nede i sør ligger mål, langt der nede. Det er et grått teppe over skogen. Men, nå skal vi snu og bevege oss i retning tilbake igjen. På vei ned fra Pershusfjellet begynner det å mørkne, og vi klokker inn halvveis i konkurransen tidsmessig. Flere lag passerer oss på vei opp, slitne, men smilende.

Ved det nordligste punktet i Marka24, Pershusfjellet.
Nå var vi godt slitne, men vi kunne nå sette kursen tilbake mot Sognsvann igjen.

Så ankommer vi det som for meg blir høydepunktet stemningsmessig under konkurransen. I mørket dukker de varme lysene fra Sinnerdammen opp. Ute sitter folk og varmer opp mat på primusene. Det er god stemning og mye liv rundt hytta. Nå har vi vært så lenge ute at her må vi ta en lengre pause for å fylle på med mat (les: real turmat) og gjøre føttene mer fornøyde (les: lufte). Men det er ikke til å se bort ifra at det er langt igjen. Harald har begynt å få vondt i kneet sitt og motivasjonen er litt på vikende hold. Tanker om å kutte av og ta korteste vei tilbake igjen blir luftet.

Midt på natten på vei opp mot Oppkuven,
speidende tilbake i retning Sinnerdammen og Pershusfjellet.

I skumringen bites tenna sammen og i god fart er vi på vei mot Storflåtan. Det blir så langt vest vi begir oss, et forslag om å ta Gyrihaugen-posten blir avfeid med latter. Etter litt diskusjon har vi bestemt oss for likevel å gå om Oppkuven. Det er tåke på toppen når vi beveger oss oppover og det er langt på natt når vi holder brikkene opp mot posten på det høyeste punktet på ruten. Tårnet på Oppkuven har og fått ny vindeltrapp. Og vi møter igjen kjente fjes, vi diskuterer raskeste rute ned mot Smedmyrkoia med et av de andre lagene. Konstaterer at vi ikke er enige.

Ved Smedmyrkoia merker jeg at det gnisser nede i de våte skoene, Harald har nå vondt overalt. Han gjør en kjempeinnsats. Mange folk ved hytta og posten, og det serveres varm drikke og pannekaker med syltetøy. Vandrer videre ned mot Sørkedalen. Det er mange som er slitne nå, ved parkeringsplassen nedenfor Pipenhus ser vi et lag som har måtte kaste inn håndkleet og blir hentet med bil. Når vi passerer Smedstua har vi stilletiende avtalt at vi ikke vil følge vår ambisiøse plan helt ut, Kobberhaughytta og Studenterhytta får ligge i fred fra oss.

Det holdt bare nesten.

Klokken tikker imot oss føler vi, tidsfristen for å være tilbake på Sognsvann nærmer seg og det går ikke akkurat fort med oss nå. Ved krysset opp mot Skjennungen ser vi på klokka, på kartet og på hverandre før vi bestemmer oss for å gå over mot Ullevålseter. Steg for steg nå, vi velger også å ta med oss posten på Skjennungstua på veien. Posten på Ullevålseter loggføres før vi setter retningen mot mål og milevis unna personlig rekord mellom den populære sportsstua og Sognsvann. Harald føler det som om at kroppen går mer og mer i oppløsning jo nærmere mål vi kommer.

Marka24 - Norges råeste turkonkurranse.
Føttene mine så ut som hvitbleika svisker når jeg tok av meg skoene og sokkene i mål.

Så, etter 23 timer ute i marka ankommer vi mål. Godt slitne. Merkelig å tenke på at for nesten 24 timer siden så satte vi ut på dette eventyret, og at for 10 timer siden satt vi inne i varmen på Sinnerdammen og så lengden som gjensto igjen i hvitøyet. Vi har tilbakelagt over 9 mil og plukket med oss 13 poster på veien. Det holdt til 16. plass i klassen, av 52 fullførte lag (87 påmeldte). Det var vi godt fornøyde med. Merket glapp akkurat, det kravet ble høyt da vinnerlaget klokket inn utrolige 22 av 24 poster. Bare å ta av seg hatten og gratulere. Ruten vi endte opp med å gå kan sees her.

Ruten vi gikk i Marka24, de røde punktene på ruten er postene vi tok.

I målområdet ligger det strødd med slitne, men etter ansiktsutrykkene å dømme, godt fornøyde deltagere. Etter å ha overvært premieutdelingen er det en tanke som står seg i hodet, det er å komme seg hjem, få seg en varm dusj, litt mat og så rett i seng. Marka24 ble en flott opplevelse med 24 (23) timer vandring i vakre Nordmarka, med god og hyggelig stemning ute på stiene, veiene og postene. Og litt slit. Så selv om kroppen er sliten, beina verker litt og føttene ser ut som hvitbleika svisker frister dette til en gjentagelse neste år.

Tarjei og Harald i mål. Marka24 vel gjennomført.