Camino Primitivo & Finisterre @ 12:00

Camino Primitivo & Camino Finisterre @ 12:00 fra Tarjei Skrede på Vimeo.

Det har nå blitt en vane at jeg tar et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg går en langdistanse-rute, så også med Camino Primitivo & Finisterre (2015). Her er resultatet av bildene jeg tok under min pilegrims-vandring i Spania.

Camino Primitivo & Camino de Finisterre

Camino Primitivo er hvor alt begynte, det var langs denne ruten de første pilgrimmene tok seg til Santiago de Compostela på, det er den første og eldste av pilgrimsrutene. Offisielt så starter ruten i Oviedo, men for mange så er det Villaviciosa som markerer selve starten, hvor en rute splitter av fra Camino del Norte og fortsetter videre til Oviedo som den primitive veien. Ruten er om lag 300km lang og går gjennom Asturias og Galicia på sin ferd til Santiago de Compostela, den knytter seg til Camino Frances i Melide.

Camino Finisterre er en kortere camino som leder pilgrimene til Finisterre og verdens ende. Caminoen skiller seg fra de andre rutene ved at man her forlater Santiago de Compostela istedet for å gå mot byen.

Sommeren 2015 reiste jeg til Spania for å gå Camino Primitivo og Camino Finisterre, her finner du min beretning fra turen.

Dag   1 (12.07):Sebrayo - Villaviciosa

Dag   2 (13.07):Villaviciosa - Pola de Siero

Dag   3 (14.07):Pola de Siero - Oviedo

Dag   4 (15.07):Oviedo - San Juan de Villapanada

Dag   5 (16.07):San Juan de Villapanada - Bodenaya

Dag   6 (17.07):Bodenaya - Tineo

Dag   7 (18.07):Tineo - Campiello

Dag   8 (19.07):Campiello - Berducedo

Dag   9 (20.07):Berducedo - Grandas de Salime

Dag 10 (21.07):Grandas de Salime - Padron

Dag 11 (22.07):Padron - Castroverde

Dag 12 (23.07):Castroverde - San Roman da Retorta

Dag 13 (24.07):San Roman da Retorta - Melide

Dag 14 (25.07):Melide - Arca O Pino

Dag 15 (26.07):Arca O Pino - Santiago de Compostela

Dag 16 (27.07):Santiago de Compostela - Negreira

Dag 17 (28.07):Negreira - Logoso

Dag 18 (29.07):Logoso - Finisterre

Dag 19 (30.07):Finisterre - Muxia / Santiago de Compostela

(Camino Primitivo) Dag 15: Arca O Pino - Santiago de Compostela

Lengde: 20.0km (358.0km), tid brukt: 5:12 (112:26).
Vær: Overskyet, litt regn.

Om natten høres det ut som om sidemannen holder på å dø, gjentatte ganger, uregelmessig. Det er umulig å få sove, akkurat idet jeg føler søvnen lukke seg om øynene mine er mannen i ferd med å kveles. I mitt stille sinn døper jeg han til 'the camino death rattler'. Veggene resonnerer av snorkingen. Langt ut på natten er det nok, jeg pakker sammen sengetøyet og sakene mine og sniker meg inn i naborommet hvor det er ledige sengeplasser. Der er det helt stille.

Flammende morgen utenfor Arca O Pino før skyene svelget flammene.

Når jeg våkner om morgenen er det fortsatt helt stille i rommet, ingen har stått opp. I mitt opprinnelige rom står lyset på og det er ingen igjen, bortsett fra 'the camino death rattler', alle har gått. Jeg kan vanskelig skjule at jeg flyktet til det andre rommet når jeg kommer tilbake med sengetøyet. Jeg ble for øvrig vekket av en melding fra Douglas som sa at han hadde begynt å gå, han trodde at jeg var gått når han sto opp. Det er ett stort gjesp som sitter og spiser frokost i en bar om morgenen.

Etter Arca O Pino går ruten gjennom en flott skog med høye og flotte vridde trær.

Den siste vandringen inn til Santiago de Compostela er egentlig litt av ett antiklimaks. Det er igrunn veldig lite spesielt eller spennende med den, bortsett fra det faktum at du vil være framme ved målet du har gått imot så lenge. Ruten er hyggeligst i starten ut ifra Arca O Pino gjennom en skog av høyreiste eukalyptustrær, men når man kommer til Labacolla, flyplassen til Santiago de Compostela, er det stort sett en begivenhetsløs gåtur.

Langs gjerdet til flyplassen til Santiago de Compostella, Labacolla, markerer pilgrimene at de snart er ved veis ende på flere måter.

Etter den søvnløse natten er ikke det verste som Caminoen har å by på det jeg ønsker. Der jeg igår ikke hadde noe problem med å gå blant de mange pilgrimene, har jeg det idag. Idag møter jeg på gruppene av skoleungdom som går fra Sarria (100km er grensen for å kunne få Compostelaen) og de lager mye lyd. Mye lyd. Det er som om de ikke kan klare å gjøre noe uten at det må være støy til, det hoies og skrikes, det les og det synges unaturlig høyt (falskt).

På vei mot San Marcos og Monte de Gozo, gråe skyer i horisonten.

Jeg havner midt oppe i en gruppe, og for å slippe unna setter jeg opp farten, noe jeg helst ville sluppet. Ved Labacolla sniker jeg meg ned til en av de to barene, i håp om at barnehagen fortsetter videre. I elven som renner gjennom Labacolla vasker jeg hendene, for fordums pilgrimer var dette stedet man vasket seg før man gikk den siste strekningen inn til apostelens grav.

San Marcos, den siste landsbyen man går igjennom før man kommer til Santiago de Compostela.

Mot Monte de Gozo er det en lang rekke med pilgrimer på vei. Jeg hører hyling og skriking derfra og søker tilflukt i baren i San Marcos for en øl å roe nervene med. Den setter jeg nesten i halsen, da Frank kommer farende, nesten flyvende. Tror sjelden jeg har sett en så målrettet pilgrim før. Som jeg og Douglas trudde, så var han egentlig ikke klar for å stoppe i Lugo og hadde gått på i dagene etterpå. Nå hadde han lyst til å rekke pilgrimsmessen i katedralen.

Framme i Santiago de Compostela kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det, disse føttene har bært meg rundt 360km fra Sebrayo og hit i løpet av 15 dager.

Som jo egentlig hadde vært artig å få med seg. De siste fire kilometrene fra Monte de Gozo til Santiago er veldig lite spennende, så jeg setter opp dampen igjen jeg og etterhvert. Det har muligens vært den verste vandringen så langt på Caminoen min, men når jeg befinner meg blant gatene i gamlebyen til Santiago de Compostela viskes opplevelsen bort. Jeg fylles med en slags opphøyd følelse, men ikke på en religiøs måte. Det er bare erkjennelsen av at jeg igjen vil befinne meg foran katedralen i Santiago og har gjennomført nok en Camino.

Fornøyelsespark i Santiago de Compostela, mye lyd i forhold til Camino Primitivo, ikke så veldig mye mer lyd i forhold til Camino Frances.

Å stige ut på Praza do Obradoiro igjen føles som en verdig avslutning, bare at det for meg ikke er avslutningen på min vandring. Imorgen er det videre igjen. Det er vesentlig flere her nå enn når jeg kom hit sammen med min far høsten 2011. Spredd utover plassen sitter det pilgrimer som er ferdig med sin vandring. Jeg setter meg ned, tar av meg sokkene og skoene. Pilgrimsmessen inne i katedralen har begynt, men jeg er fornøyd med bare å sitte her utenfor. Jeg kan uansett ikke gå inn med sekken min. En parade går forbi. Pilgrimer går forbi. Turister går forbi. Jeg blir sittende i nesten en time.

Lysekrone inne i katedralen i Santiago de Compostela.

Køen er lang for å hente ut Compostelaen. Å gå rundt i gatene i Santiago de Compostela igjen bringer tilbake flere minner fra forrige gang. Byen og gatene er fortsatt like hyggelig som da, men det er betydelig flere folk her nå. Det er en fornøyelsespark i parken rett ovenfor hotellet som jeg bor på, Hostal Alfonso (et veldig trivelig lite hotell), som ikke var der sist (kanskje det bare er der om sommeren). Som pilgrim er man og nødt til å gjøre visse ritualer (hvile på plassen foran katedralen ved ankomst er ett av dem). Jeg besøker katedralen og gir statuen av Jakob en solid klapp på skulderen.

Feiring av gjennomført Camino i Santiago, fra venstre: Frank, meg, Francisca, Joe, Annie, Douglas, Joanna og Joanna (Michal, Jose, Madi, Lucy og Mateusz mangler på bildet).

Om ettermiddagen samles vi for å feire endepunktet for Caminoen vår, hvor vi ledes på en merry chase av Frank for å finne et sted å spise. Jeg lider av total søvnmangel etter nattens snorkeskjelv og er for en stund litt utenfor. Michal redder meg og etter en øl føler jeg meg piggere igjen. Rundt bordet sitter Douglas, Frank, Annie, Joe, Francisca, Joanna, Joanna, Michal, Madeusz og Jose. Vi ender opp på ett dansested av alle ting, å se pilgrimer danse etter å ha gått så mange mil er litt merkelig.

Fikk også sagt farvel til Pablo, Caty, Rocio og Maribel.

På vei hjem igjen om kvelden finner jeg ut at jeg har fått en melding fra Pablo og Rocio hvor de spiser middag og at de har bestilt plass til meg og, meldingen er noen timer gammel. Heldigvis så er de fortsatt i restauranten og jeg må skyldig beklage at jeg ikke så meldingen før for sent. Det var uansett veldig hyggelig å få sagt farvel til Pablo, Rocio, Caty og Maribel også. Til tross for at jeg var trøtt var det en fantastisk kveld og ending på Camino Primitivo.

Når jeg glir inn i søvnens rike i mitt stille rom på hotellet er dagene på Camino Primitivo over. Ett eventyr er over, ett annet begynner. Imorgen er det opp og på'n igjen, da begir jeg meg ut på Camino Finisterre.

La Compostela.

<- Arca O PinoNegreira ->

(Camino Primitivo) Dag 14: Melide - Arca O Pino

Lengde: 32.0km (338.0km), tid brukt: 9:27 (107:14).
Vær: Pent.

Vi merker fort forskjellen fra den rolige vandringen på Camino Primitivo. Ut fra Melide er det en fin strøm av pilgrimer, vi ser mer folk på en time enn vi gjorde i løpet av en hel dag på den primitive veien. Dagen betyr også litt mer for meg, det er med en spesiell følelse jeg vender tilbake på ruten som startet mine eventyr på langdistanseruter. Jeg er og spent på hvor mye av ruten jeg husker fra forrige gang.

Soloppgang i Melide, første dagen på lenge hvor det ikke har vært skyer og tåke om morgenen.

Den franske veien hilser meg ihvertfall velkommen med en blå himmel om morgenen, i motsetning til den grå som jeg har blitt vant til. Douglas og jeg stiller oss inn i køen av pilgrimer på vei mot graven til Apostelen Jakob. Det er ikke så ille, selv om det er en overgang. Jeg kjenner straks igjen den første kirken vi kommer til, broen over en liten bekk som består av store runde steiner; og den lille boden med frukt og vann hvor man betaler i en tillitsboks. El Pequeño Oasis, som nå har fått sitt eget stempel i tillegg. Kø for å stemple.

Om morgenen i Melide. Siste del av ruten før den slår seg sammen med Camino Frances.

Ribadiso do Baixo, sist jeg var her regnet det. Et nydelig herberge med en fin beliggenhet rett ved elven Iso.

Jeg husker vandringen på denne strekningen som trivelig, og det er den fortsatt. Selv om det nå er mer lyd, det er kanskje den største omveltningen fra primitivo, det er ikke stille lengre. I Castañeda tar Rafael og Lucas oss igjen, som et hurtigtog på Caminoen, og haster videre (de hadde gått fra As Seixas grytidlig idag morges). Jeg er nødt til å ta en pause i Ribadiso do Baixo, for minnenes skyld. Dette er vitterlig en av de triveligste herbergene på den siste strekningen av Caminoen. Stedet ligger nydelig til rett ved elven Iso.

Kø av pilgrimer utenfor herberget i Arzua, klokken har akkurat passert tolv og folk er ferdige med å gå. Vi hadde litt vansker med å forstå dette.

Arzua var også en liten by som jeg og min far bare gikk gjennom, nå er det midt på dagen (rundt kl 12) når jeg og Douglas ankommer byen og allerede er det en lang kø utenfor det offentlige herberget her. Rafael og Lucas sitter i køen, det vil si, Lucas sitter i køen for dem. Rafael er og tar seg en øl vil jeg tippe. Jeg har litt vansker for å forstå det å rushe til neste sted for å være framme så tidlig, og så sitte utenfor i lang tid å vente. Resten av dagen regner jeg med går med til å drikke øl. Et privat herberge åpner opp bak der jeg og Douglas står og bivåner pilgrimene. At ikke noen bare tar sekken sin, går inn og betaler de få ekstra euroene for tidligere å kunne gjøre seg fortere ferdig med de nødvendige ærendene fortstår jeg heller ikke.

Caminoen etter Arzua, vandrende mellom maisåkre.

Vi vandrer videre, strømmen av pilgrimer har avtatt betydelig etter Arzua. Store deler av ruten er som jeg husker den, fortsatt behagelig. En ny bar har dukket opp, og ett digert sår går tvers over ruten der en ny motorvei bygges. Ved en bygning henger det en lang rekke med papirlapper med utsagn og visdomsord på, 'Not all those who wander are lost' (Tolkien) blant annet. Ved inngangen til Calle er det skrevet 'No hell below us, above us only sky' på en søppelbøtte, jeg mener å huske å lese det samme for fire år siden. Jeg stopper for lunsj i den hyggelige baren her, som sist, og tar meg en øl med det passende navnet Peregrina.

Peregrina øl i den trivelige baren i Calle.

Utover dagen blir det varmere. Og antallet pilgrimer har tatt seg opp igjen. Ved Santa Irene, som jeg hadde en stund i tankene å gå til, har herberget blitt pusset opp siden sist og det har kommet en bar ved siden av. Nå virker det mer forlokkende å overnatte her enn det gjorde forrige gang.

Rose i glorie. Calle.

Jeg fortsetter videre de to og en halv kilometrene til Arca O Pino, eller O Pedrouzo (her varierer guidebøkene og skiltene veldig på hva stedet egentlig heter). Litt ovenfor hovedgaten finner jeg herberget for natten, Otero, som virker helt greit, men ikke så veldig mye mer. Jeg har rukket å vaske klær og tatt meg en øl før Douglas ankommer senere. Mens hans gjør sine nødvendige ærend tar jeg meg en runde på stedet, besøker kirken igjen som forrige gang, som mot formodning er åpen denne gangen.

Grønne maisåkre.

Hvor enn bedre å sove for pilgrimer enn rett på Caminoen, skyggefullt var det ihvertfall.

Vi møter ingen andre kjente her. De fleste hadde ikke tenkt å gå lengre enn til Salceda, utenom Pol, men han kunne vi ikke se noe sted. Det ble en liten overgang å møte ett betydelig antall flere pilgrimer enn før, men i alt så var det lite som la noen demper på turen. Selv om jeg lurer på hvordan det er å ferdes med så mange over lengre tid enn det vi har gjort. Å være tilbake på Camino Frances var og en god følelse. Imorgen venter Santiago de Compostela (igjen).

Inne i kirken i Arco O Pino, legg merke til kamskjellet bak alteret.

<- MelideSantiago de Compostela ->

(Camino Primitivo) Dag 13: San Roman da Retorta - Melide

Lengde: 28.2km (306.0km), tid brukt: 8:47 (97:47).
Vær: Overskyet og lett regn, så overskyet, før lett overskyet om kvelden.

Det er med en litt merkelig følelse jeg våkner opp om morgenen, idag er det siste dagen på en 'ren' Camino Primitivo. I Melide følger den primitive ruten samme vei som Camino Frances inn til Santiago de Compostela. Fra der kan jeg vente meg et betydelig antall flere pilgrimer. I San Roman da Retorta er det i så måte vesentlig roligere om morgenen. Frokosten står klar nede når vi våkner, og den er heller ikke sparsommelig av seg, stort pluss for den.

Mørke skyer om morgenen på den romerske veien fra San Roman da Retorta.

Regn ute, det drypper fra trærne. Fra herberget går Caminoen på det som en gang var en romersk vei, Via Romana. Det er lite som minner om romerne langs veien, men det får gå. Det er en morgen- og regn-trøtt verden å gå i. Ved et stikryss er jeg og Douglas forvirret om hvilken vei som er den rette, selv om det står ett skilt merket med Via Romana på, den peker mot en vei som vrir seg mot samme retning som vi kom fra. Vi gjør det vi aldri skal gjøre, men som alltid blir gjort, i en skrekkfilm og splitter lag. Via Romana-retningen er den rette. Jeg lager en pil på bakken for å hjelpe eventuelle pilgrimer som kommer etter oss.

Gul pil viser vei mot blomst.

Dette er kanskje den mørkeste vandringen så langt på vandringen min. Der det før var mange skyer og tåke, er disse nå mørke i tillegg. Humøret er derimot ikke mørkt. Jeg vandrer, sammen med Douglas, forbi landsbyer hvor vi lurer på hva innbyggerne overlever av, forbi landskap i tåke, forbi mine egne høye forventninger. I Ferreira tar vi en pause, mens vi for en kort stund observerer sollys.

San Jorge de Aguasantas.

Horreo og gamle bygninger rett før As Seixas.

As Seixas, jeg liker navnet, bare smak på det. Hit ville jeg egentlig ha gått til, på lik linje med Cadavo Baleira. Det er er derimot mye hyggeligere her, i tilegg til å være mye mindre. Mot en grå bakgrunn kan jeg se klippene stige fram fra åsene jeg har gledet meg til å komme til i hele dag. Det moderne herberget her ser fint ut, det sitter allerede en utenfor og venter på at det åpner. Vandringen hit har vært bra, men vi skal videre. Douglas og jeg stopper for en pause i baren på stedet, Casa Goriños, et hyggelig sted. Pablo, Rocio, Pol og Caty (som jeg først møtte igår i O Candido) har også tatt pause her.

Landskap ovenfor As Seixas.

Når jeg kjenner regndråpene på hodet idet jeg og Douglas beveger oss opp fra As Seixas, merker jeg at jeg igjen føler meg litt skuffet. Jeg fikk oppleve Hospitales-ruten i flott vær, men både høyden over El Acebo, Hospital de Montouto og nå landskapet ovenfor As Seixas som jeg har gledet meg til har vært i tåke og grått vær. Jeg rister fort av meg skuffelsen. Regnet varer bare en kort stund og landskapet forsvinner ikke i været heller.

Veimerkestein utbrodert med regnbuens farger ved Hospital das Seixas.

Ovenfor As Seixas klatrer ruten opp i åsene, ovenfor presser noen stein- og klippe-formasjoner seg opp av bakken, det er for meg vakkert. Dessverre vet jeg at denne delen av ruten ikke varer for lenge, så vi går sakte for å nyte den mens vi kan. Ruten fortsetter videre oppover forbi Hospital das Seixas, knapt en grend i tiden, og opp mot rutens høyeste punkt for dagen, nedenfor Monte do Hospital. Ett skilt beveger seg sakte i vinden, Concello de Toques, det er rustent og har flere kulehull. På hver sin side av passet går det veier videre opp i det bare landskapet. Vår vei vender nedover igjen.

Nedstigningen fra Monte do Hospital, Melide i horisonten.

Gjeting og slitte bygninger i Vilouriz.

Vi kommer ut av skogen til mer ødelignende utsikter, i horisonten kan vi se Melide. Fra nå går ruten mer på vei, som er hyggelig den første delen ned fra åsene, men som blir mer kjedeligere når den kommer ned på flatmarken før Melide. Man går gjennom de sedvanlige små landsbyene. Pause i baren i Villamor, men lokalbefolkningen tilstede lager så mye støy at vi fort fortsetter videre.

Nok ett eksempel på ett hus som har blitt forlatt for å forfalle, fortsatt til salgs vel og merke. I Villamor.

I Melide har vi plasser i Albergue Alfonso II, det er et fint og rent herberge. Og vi har nå ankommet strømmen av pilgrimer på Camino Frances. Det merkes, i byen kan man ikke hvile øynene ett sted uten å se en pilgrim. Man passerer grupper med pilgrimer som forteller de samme historiene, historier om vandring i mørke, om de gule pilene og om hvordan Caminoen tar vare på deg. Når jeg gikk Camino Frances for (snart) fire år siden, gikk jeg og min far bare gjennom Melide. Jeg får sett litt mer av byen nå.

Middag i Melide sammen med pilgrim, Rocio, Pablo, Pol, Caty og Maribel.

Jeg spiser middag sammen med Pablo, Rocio, Pol, Caty, Maribel og en annen pilgrim i en av de mest kjente pulperiaene (restaurant som spesialiserer seg på pulpo, blekksprut) i byen, Garnacha. Jeg kan dog ikke spise blekksprut, men de har andre godsaker på menyen. Fin dag idag, jeg er spent på hvordan livet på Caminoen nå blir framover, når jeg blir dratt inn i dragsuget til den franske veien.

<- San Roman da RetortaArca O Pino ->

(Camino Primitivo) Dag 12: Castroverde - San Roman da Retorta

Lengde: 40.6km (277.8km), tid brukt: 12:36 (89:00).
Vær: Tåke, etterhvert sol, blå himmel og veldig varmt.

Etter at linsen min gikk i stykker og jeg valgte å stoppe i Tineo, har jeg ligget en dag etter planen min. Siden jeg ønsker å gå Camino Finisterre og til Muxia etterpå er jeg nødt til å gå minst en lang dag for å komme tilbake til min opprinnelige tidsplan. Valget sto mellom å gå 40km siste dagen til Santiago de Compostela, å gå 45 kilometer i morgen eller å gå 40 kilometer idag. Jeg ønsker å ha litt tid i Santiago når jeg først har gått dit og å gå fire og en halv mil frister ikke.

I morgentåken etter Castroverde, vandrende over en åker.

Jeg har istedet valgt å ikke overnatte i Lugo, som de fleste andre, men heller gå videre til San Roman da Retorta. Når jeg vandrer ut av Castroverde i den sedvanlige morgentåken, sammen med Douglas og Francis, har jeg fire mil foran meg. Douglas har valgt å slå følge med meg, noe jeg er glad for. Vi har bestilt plass i det private herberget der, O Candido, noe som var enklere sagt enn gjort. Alle telefonnumrene vi fant i de forskjellige guidebøkene førte ingensteds hen, til slutt klarte hospitaleroen på herberget å oppdrive nummeret.

Kors ved Souto de Torres.

At skyene ligger tykt langs bakken gjør ikke mye for utsikten, men jeg går med en følelse at det ikke gjør stort mye fra eller til. Mesteparten av de 22 kilometrene til Lugo er en vandring jeg ikke klarer å mønstre den største entusiasmen for. Det er stort sett en hyggelig rute fram til Santa María de Gondar, passerende forbi kulturlandskap og små landsbyer, men den store opplevelsen uteblir. Etterpå ble opplevelsen tynnet ut med flere og lengre strekninger på kjedelige veier.

Castiñeiro da Corredoira, et stort kastanjetre langs omveien ved Soutomerille.

Det mest spennende med vandringen kom derimot på en avstikker fra Caminoen, før Gondar kom jeg til et skilt som pekte inn mot en vei som ledet inn i skogen og vekk fra ruten. Skiltet viste også tydelig hvordan man kunne komme tilbake til Caminoen uten å måtte returnere tilbake samme vei. Gule piler leder meg inn i det ukjente og gjennom hyggelige tunneler av trær i skogen. Jeg kommer til noen ruiner av noen gamle bygninger (Casa - Torre de Arriba), et gedigent kastanjetre (Castiñeiro da Corredoira) og en gammel og slitt kirke hvor veggene inni har begynt å bli grønne av mugg (Igrexa Parroquial de San Salvador de Soutomerille).

Inne i Igrexa Parroquial de San Salvador de Soutomerille, veggene er grønne av muggsopp. Jeg tror ikke denne kirken benyttes så ofte.

Jeg ankommer Lugo under en himmel hvor det ikke finnes en eneste sky, ikke eneste en, de forduftet sporløst. Synet av de gamle romerske bymurene gjør at jeg stiller meg selv spørsmålet om det er en god idé å gå videre, de er flotte. Gjenforeningsfest er ellers det første ordet som slår meg, jeg tar igjen Klaus, Douglas og Frank på vei inn i byen. Ved porten inn til gamlebyen møter jeg gledelig igjen Axel, som til slutt har tatt seg en hviledag. Og utenfor herberget er det mange kjente fjes, Lucy, Madi, Rafael, Lucas og Elke. Joe, Annie og Francisca dukker også opp, de kom hit igår etter å ha gått omtrent fem mil.

Santa Maria katedralen i Lugo som ble påbegynt i 1129.

Jeg og Douglas er i Lugo i omtrent tre og en halv time, for å få med oss noe av byen. Vi spiser en stor lunsj, hvor vi etterpå møter Frank som ikke virker helt fornøyd med å ha valgt å bli. Vi besiktiger katedralen, Santa Maria, og går en liten vandring på toppen av bymuren. Bymuren er den største gjenlevende romerske muren i verden, strekker seg 2km rundt byen, er 8.5 meter høy og inneholder 85 runde tårn. Det er nesten en liten synd å gå videre. Jeg gjør ikke noe forsøk på å skaffe meg en ny linse.

Vandring på toppen av bymurene til Lugo, to kilometer med gjenlevende romerske murer.

Fra Lugo er det varmen som alt dreier seg om. Solen steiker på himmelen og jeg lengter nesten (men bare nesten) tilbake til den litt mer kjølige vandringen i skyene tidligere. Det er litt mer vandring på vei nå, men der hjelper den blå himmelen til, utsikten er bedre enn tidligere. Heldigvis passerer ruten tre barer på veien til San Roman da Retorta, jeg fyller på drikke både i meg og i vannflasken min i baren i O Burgo do San Vicente.

Puerta de Santiago med katedralen i Lugo bak, Caminoen forlater gamlebyen til Lugo gjennom denne porten.

Romersk bro i utkanten av Lugo som krysser elven Río Miño.

Til tross for veien så er det en relativ lettgått rute, noe føttene mine nok er fornøyde med. Likevel er jeg sliten og glad for å være fremme da jeg kommer til San Roman da Retorta, stedet er ikke stort. Det er en liten bar her og jeg ser frem til å få satt fra meg sekken. Istedet blir jeg presset videre av en lokal person, herberget ligger noe utenfor. En kilometer utenfor faktisk. Selv om det ikke er så langt, vet jeg ikke helt om det frister å gå tilbake hit igjen for å spise.

Kirken i O Burgo do San Vicente, det var ikke vanskelig å finne baren ved siden av den.

Stor er dermed gleden når herberget dukker opp, det er et stille sted i skogen som jeg faller pladask for. Utenfor sitter til min enda større glede, Pol, Pablo og Rocio. Når det i tillegg viser seg at herberget og har alt man trenger ellers, mat og drikke, så er det perfekt for en sliten pilgrim. Douglas ankommer noe senere enn meg, ganske sliten han og. Jeg velger skinke med melon til forrett, som blir servert som en stor tallerken med skinke med en stor melon på toppen (DIY mat). Senere kommer Joe, Francisca og Annie, de valgte å gå hit de og.

O Candido herberget i San Roman da Retorta, et stille sted midt i skogen.

Nå har jeg forlatt noen for godt, møtt igjen folk jeg trudde jeg ikke ville se igjen, forlatt noen av dem igjen og møtt nye folk. Slik er livet på Caminoen, pilgrimer kommer og går.

<- CastroverdeMelide ->

(Camino Primitivo) Dag 11: Padron - Castroverde

Lengde: 31.3km (237.2km), tid brukt: 8:56 (76:24).
Vær: Tåke, etterhvert sol og blå himmel.

Klokken halv tre om natten går alarmen på en mobil av i rommet jeg sover i, men det er ingen som gjør noen mine til å skru den av, den fortsetter å ule til den stopper av seg selv. Ikke mange timene etterpå står Lucas og Rafael, som jeg deler rom med, opp. Senere kan jeg høre stemmene deres utenfra og se små lys bevege seg i mørket. De stresser virkelig med å komme seg tidlig avgårde.

Nok en vandring i tåke om morgenen.

Været gjentar seg selv, ute er det et grått lag med lett våte skyer som okkuperer luften. Etter en initiell vandring langsmed skog og åkre i tåken, begynner ruten å bevege seg opp i landskapet. Det virker ikke som om skyene helt klarer å bestemme seg for om de skal lette eller tykne til ytterligere, ruten opp mot og fra Montouto byr på sporadiske utsikter gjennom dem. Den lille grenda fortoner seg som nok en tidsreise.

Utsikt tilbake fra Montouto, skyene gir små blikk i omverdenen nedenfor.

Høydepunktet for dagen, både i høydemetere og opplevelse, er det lille pilgrims hospitalet Hospital de Montouto fra 1360. Fjellet bak hospitalet ligger skjult i tåken som bukter seg rundt de gamle steinbygningene og underbygger den mystiske auraen som omkranser stedet. Et lite kapell står ved siden av, hvor en av trepålene som sperrer inngangen til kapellet er revet løs, sannsynligvis en som har gjort det for å søke ly inne i det. Francis føler det som at han nesten er tilbake på det skotske høylandet. Det er et nydelig sted, og tåken gjør det som sagt ikke mindre atmosfærisk å være der.

Montouto, en aldrende landsby.

Dessverre er det noen som har funnet det for godt å gjøre fra seg på baksiden av hospitalet. Her snakker vi om en bygning fra 1300-tallet og folk har ikke mer respekt for det enn å bruke det som do (det er mer enn nok plass til å gjøre sitt fornødne lengre unna). Jeg, Douglas og Francis rister bare oppgitt på hodet.

Hospital de Montouto, grunnlagt i 1360 og i bruk så sent som i tidlig 20. århundre.

Ned fra Montouto går stien gjennom en litt mer beskjeden skog uten høydepunkter til vi kommer til Casa Meson, en pilgrimsvennlig bar ifølge guideboken. Det serveres noen gedigne bocadillos der, så store at Francisca gir meg en del av sin. Typisk for Caminoen er det og slik at disse stedene blir store samlingspunkter for pilgrimer, så det er mange her og eieren av stedet er stresset (jeg føler litt for han). Det tar så lang tid å få bestilt meg en kopp kaffe at jeg istedet tar sekken på ryggen og går til en bar nede i Paradavella.

Landskap rundt Hospital de Montouto, de flyktige skyene bidro til atmosfæren på stedet.

Den baren har vunnet en pris for den beste kaffen i Galicia tre år på rad visstnok, og det er vitterlig en god kaffe de serverer. Det er lite på den resterende delen av ruten som kan måle seg med atmosfæren rundt Montouto, men det er likevel en fin vandring etterpå. Skyene fant det til slutt for godt å gi seg for dagen og det blir varmt utover dagen. Ruten alternerer med å vandre på stier og langs veien. Ett nytt kongledyr ser dagens lys.

Gjennom skogen før O Couto.

Når jeg og Douglas ankommer Cadavo Baleira og herberget der, har vi passert flere hyggelige og små landsbyer, med utsikt over en grønn verden med en blå himmel over. I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å overnatte her, men den planen har endret seg. Både jeg og Douglas har tenkt å fortsette videre mot Castroverde. Vi stopper for å spise lunsj her og lar det bli med det. Selve byen er ikke stort å snakke om, men navnet klinger bra, det skal den ha. Douglas innrømmer at det sannsynlig var hans mobilalarm som gikk av i løpet av natten, innstillt for lenge siden og glemt å skru av.

Douglas venter på å få en kopp café con leche i baren i A Lastra.

Det er en fin tur etter Cadavo Baleira, selv om det er litt stigning i varmen i starten. Over mot Vilabade går ruten på en trivelig vei gjennom skogen, med så blå himmel og så grønt som det er nå bades øynene i kontraster. Vilabade er en nydelig landsby, som og virker veldig velstelt. Kirken der har et imponerende inngangsparti. Jeg tror at både jeg og Douglas hadde blitt værende, hadde det vært et herberge her.

Ruten ned mot Cadavo Baleira.

Utenfor herberget i Castroverde sitter Madi og Lucy. Vi er spente på å høre hvordan de hadde hatt det om natten, de gikk videre fra Padron for å overnatte i hengekøyene sine. Det hadde vært en litt småvåt affære, grunnet luftfuktigheten, utenfor herberget ligger utstyret deres til tørk. De er noen tøffe damer, så de klarer seg fint.

Vilabade, kirken på stedet hadde en imponerende inngangsparti og det lille stedet var rent og velstelt.

Castroverde er en hyggelig by. Jeg spiser middag sammen med Douglas, Isabelle, Olivier, Valery, Marine og Klaus. Plato combinado bestående av ett stort stykke kjøtt, to skiver med bacon, pommes frites og en grønnsakspaté, alt for 6 euro. Og samtidig den siste middagen sammen med Olivier, Isabelle, Marine og Valery; imorgen har jeg en veldig lang dag foran meg og vil ikke komme til å møte dem igjen.

Middag i Castroverde sammen med Olivier, Isabelle, Marine, Valery, Douglas og Klaus (ikke på bildet).

<- PadronSan Roman da Retorta ->